Talisker Distillery Only 2007 Edition 53,9 %

Denne flaska er kjøpt på destilleriet, og så vidt jeg husker var det en tiåring på fatstyrke. Den er i alle fall tappet i 2007 bare for salg fra destilleributikken, og partiet var utsolgt sist vi var innom. Det er flaske nummer 3839, men det står ikke hvor mange flasker som ble tappet totalt.

talisker_dist_onlyNese: Lett røyk, hint av pepper, tendens mot røyka kjøtt. Med vann får jeg mer krydder, noe kanelaktig, korn og muligens eple, jeg begynner i alle fall å tenke på eplekake. Eplekake med pepper? Tja, hvorfor ikke?

Smak: Endel spritpreg, men fyldighet bak, med sødme, vanilje og pepperpreg. Røyken kommer fram med vann, det samme gjør kornpreget. En viss bitterhet finnes, men er ikke overdøvende.

Kommentar: Dette er noe ganske annet enn 57° North. Desverre, får man vel si, siden det ikke er mulig å få tak i flere flasker. Også denne vil jeg ha ganske mye vann i.

Talisker 57° North 57 %

talisker57Nese: Røyk, vanilje og noe krydder. Med litt vann dukker det opp noen ganske blomstrete dufter, men også noe som ligner på lær. Enda mer vann og jeg finner et hint av tropisk frukt, men fortsatt en del røyk.

Smak: Røyk, sødme, en litt emmen bismak. Med vann blir den lettere å like, og får etterhvert det karakteristiske pepperpreget som ofte finnes i Talisker. Desverre er pepperpreget blandet med en viss bitterhet og noe som bare kan karakteriseres som alkoholstikk (selv når prosenten må nærme seg 20-tallet).

Kommentar: Jeg vil ha ganske mye vann i denne, men den blir aldri voldsomt spennede på smaken og har et bitende preg helt til jeg har hatt så mye vann i at den drukner. Mulig det er min gane i kveld, men jeg er ikke imponert.

Austmann i ølklubben

I går kveld var det møte i Det gode øls klubb, og Austmann sto på programmet. Mange øltørste medlemmer hadde funnet veien til Diskoteket, og vi fikk servert nesten hele line-up’en (det åttende ølet har Noen drukket opp. Noen er ikke populær i ølklubben akkurat nå).

IMG_3690Vinko Lien Sindelar og Anders Cooper snakket om hvordan de startet bryggeriet, hvordan navnet ble valgt og hvorfor bryggingen kom i gang senere enn planlagt. Siden mange i lokalet hadde vært på lanseringen på Den gode nabo i juli fant de etterhvert ut at de like gjerne kunne åpne for spørsmål. Så vi spurte, og fikk svar, her er det ikke snakk om å holde kortene tett til brystet, akkurat.

Austmanns fokus er ikke ekstremøl på noen måte, de har som formål å brygge «session» øl, det vil si øl du gjerne kan drikke hele kvelden, ikke øl du må finne tre kompiser å dele flasken med fordi en hel flaske blir i meste laget. Derfor er alkoholstyrken moderat og humlemengden likeså. Det siste passer meg veldig godt (ja, det første også, forsåvidt). Som Anders sa om Bastogne i går: «Det skal være drikkelig. Det skal ikke være en saison på 9 % med grevling og LP’er oppi.»

Bastogne er et shut-up-and-take-my-money-øl i mine øyne, og jeg hadde omtrent samme reaksjon på Vestavind, der jeg noterte apple blossom parfymelukt på nesa og mango- og pasjonsfruktsorbet på smaken. Det siste stemmer jo bra, siden det er tilsatt nettopp mango og pasjonsfrukt under brygging. Akkurat passe mye fruktpreg, vil jeg mene, helt perfekt sommerøl. Innertier.

Av de andre ølene liker jeg de tre mørke overraskende godt, både Northumberland, Årevette og Blåbærstout. Sistnevnte har mindre tydelig blåbærpreg enn man skulle vente, men en god og tydelig fruktighet likevel. Her ble det forresten prat om at siden blåbæra var så dyr var det ikke særlig profitt i ølet, men de ville lage det uansett. Publikum mente da at blåbær kunne man jo få tak i i nærliggende skog, og det ble fremmet forslag om ølklubbutflukt med blåbærplukkingsdugnad. 50 kilo trengs til en batch, så hvis alle plukker en par kilo hver skulle det være i boks.

Tre gamle damer og Crater Lake er jeg ikke fullt så begeistret for, de har litt for mye humle for meg begge to. I går fant jeg også en noe metallisk bismak på damene, som trakk ned.

Likevel, jeg kommer nok til å kjøpe en god del øl fra Austmann framover når anledningen byr seg.

Audny Series 1 Cask 39, 46 %

audnyNese: Vademecum. Med litt vann demper det seg og blir mer normalt krydderpreg med et hint av menthol.

Smak: Vademecum’en kommer på smaken også, malt i bunnen, eikebitterhet.

Kommentar: Trenger litt tid i glasset. Til å begynne med faller Audny i samme fella som en del andre ikke-skotske whiskyer, altså «det er jo godt, men er det whisky?» (har blant annet drukket en New Zealandsk en som smakte pærelikør for en god del år siden nå), men etter litt vann og litt luft begynner jeg å synes at dette er helt ok. Ikke noen «Norvege douze points», kanskje, men et hederlig første forsøk (og jeg vil heller drikke mer av denne enn den Blair Atholen jeg nettopp drakk).

Blair Athol 22 år Whisky Broker 50,6 %

IMG_3593Hogshead nummer 2934, destillert 1. juni 1989, tappet 20. april 2012.

Nese: Ganske lukket og spritpreget på full styrke, noe sitron eller sitrongress. Med vann får jeg fram einerbær og noe annet krydder, samt malt og høy.

Smak: Hoi. Trenger helt klart vann. Malten skinner gjennom, men ellers er det mest sprit. Med vann får jeg treverk og en litt emmen sødme, det bedrer seg igjen med enda mer vann. Pepper og kornpreg kommer fram til slutt.

Kommentar: Tar MYE vann, har i hvert fall doblet mengden i galsset nå og er ikke sikker på at det egentlig er nok. Den fikk en rar bismak der et sted, men den forsvant heldigvis igjen. Likevel er dette nok ikke noen favoritt, den er hverken spesiellt spennende eller noe fantastisk god.

Besøk hos Angiolino Maule

Man kan ikke reise en uke til Italia uten å få med seg minst en vingård, selv om hovedfokuset for ferien er aktiviteter som er gøy for seksåringen. Siden vi gjerne ville sikre oss at vi brukte tiden på vin som var verdt det, tok vi kontakt med Non Dos via Facebook før vi dro for å høre om de hadde noen produsenter i området som ville ha besøk. De satte oss i kontakt med Francesco Maule, sønn av Angiolino, med beskjed om at vi bare kunne ringe og avtale tidspunkt.

Vi hadde litt problemer med å finne fram til la Biancara, vingården, siden Google insisterer på at den ligger i nabogata (og det er italiensk landsbygd vi snakker om her, det er hverken mye skilt eller særlig mange mennesker å spørre).

Google vil altså ha det til a la Biancara ligger ved markøren, mens vingården egentlig ligger omtrent der pilen peker.
Google vil altså ha det til at la Biancara ligger ved markøren, mens vingården egentlig ligger omtrent der pilen peker.

Med hjelp fra Francesco fant vi likevel fram, og vi innså at gatenavnene nok burde ha gitt oss et hint…

biancara-13
Utsikt fra toppen av bakken. Jeg har sett verre.

I alle fall, vi kom fram og ble tatt godt i mot. Vi parkerte ved det gamle huset som var kombinert driftsbygning og bolighus og gikk derfra opp bakken, omgitt av vinranker på alle kanter, til den nye bygningen som er under oppføring, der det både skal være boligareale for Angiolino og frue, Bed & Breakfast-muligheter for turister (gjett om vi planlegger å komme tilbake?) og nye driftslokaler. Sistnevnte var mer eller mindre ferdig og omvisningen startet der.

biancara-7Fra modningstankene tappet Francesco en Sassaia 2012 (2011-utgaven er å få på polet nå), som jeg noterte meg at hadde et slående preg av grønne epler på lukta og at det smakte utmerket. (Smaksnotater for vin er ikke egentlig min greie, jeg har for lite øvelse, men hovedinntrykket av det vi fikk smake skal jeg ta med i alle fall.)

Så fikk vi bli med inn til de mer tradisjonelle «tankene».

biancara-5Vegg i vegg, og med glassvegg mellom slik at utsikten blir best mulig, har de innredet et helt nytt serveringslokale.

biancara-10Kvelden før hadde det vært fest der, noe vi fikk et visst utbytte av, siden Francesco plukket opp et par av flaskene som hadde blitt åpnet og sa «We’ll have that».

Men vi startet med en Sassaia 2011, for å kunne sammenligne med 2012. 2011-utgaven hadde mindre eplepreg, men om det skyldes årgangen eller at den er «ferdig» modnet det vet jeg ikke.

Det neste vi fikk i glasset var en Pico 2011. Sassaia er lagd med 85 % Garganega druer og 15 % Trebbiano, mens Pico er 100 % Garganega. Garganega er en drue som er typisk for Veneto, området la Biancara tilhører.

Her var eplepreget tilbake på lukta. På smaken fant jeg grønne epler, men også bærpreg.

biancara-8Deretter kom en av flaskene som var åpnet kvelden før, nemlig en Sassaia 1999 («Good year» sa Francesco). Den hadde også grønne epler på lukta, men en langt mer kompleks smak med aprikos og appelsin, og var i det hele tatt veldig fruktig (og dessuten snadder).

Så fikk vi en Sassaia 2009, som var det siste året de brukte åpent kar der druene lå til maserasjon i 2-3 dager med skall. Senere årganger (av både Sassaia og Pico) har 10 % av druene blitt maserert med skall. I alle fall var 2009-årgangen fantastisk, god syrlighet og fortsatt grønne epler på smaken, mens jeg på lukta har notert «Mye!»

biancara-9

Nå sto de røde vinene for tur. Vi startet med en Rosso Masieri 2012 (her er også 2011 på polet), som har 75 % Merlot druer, men også noe Cabernet Savignon og noe Tocay Rosso. Den luktet ripsgele og smakte tørt med preg av tyttebær og solbær.

En Merlot 2008 var lagd av de beste druene – fra høytliggende ranker – modnet på de flotte eikefatene vi altså hadde utsikt til og produsert i små kvanta. Her fant jeg solbærgele, litt rosin og godt eikepreg (med tendens mot litt røyk) på nesa, og solbærsaft (slik det skal være), god tørrhet og røde druer på smaken.

Til slutt fikk vi en dessertvin, en Recioto 2008 (på polet) som Francesco forsikret oss om at var perfekt til parmesan, men som var fint drikkelig helt på egen hånd også: Søt, men ikke for søt. På nesa noterte jeg lær og rosin.

På vei ned igjen fikk vi forklaring på noe av forskjellen på vanlig kommersiell drift og produksjon av «naturvin». Blant annet lager de sin egen kompost av plantemateriale fra vinrankene, som brukes som gjødsel. Alle vinene er naturlig gjæret, og filtreres ikke. Sulfider brukes bare om nødvendig. Vinrankene «presses» mindre. Naboen hadde vinranker av masseproduksjonstypen, som ser slik ut:

Et tak av druer.
Et tak av druer.

Det gir mer druer per plante, og dermed per kvadratmeter og kan produsere rundt 200 tonn druer per hektar. For «naturvin» vokser vinrankene slik:

biancara-2Og produksjonen ligger på 40-60 tonn per hektar.

I den gamle driftsbygningen fikk vi se den gamle kjelleren, som definitivt ser ut slik man ser for seg en vinkjeller.

biancara-15Desverre hadde den vist seg å være alt for fuktig, slik at det var mugg overalt, og den kunne ikke brukes til lagring.

biancara-14
Du vet det er fuktig når edderkoppene mugner…

Og nå kom vi til den delen av turen hvor vi kunne ønsket at vi hadde kjørt egen bil til Italia. Det hadde ikke vært noe problem å fylle et baggasjerom. Men vi skulle hjem med fly, så vi måtte beklage og si at en halv kasse – seks flasker – nok var grensen for hva vi kunne få med oss. Jeg spurte i lønnlig håp om de hadde noe Sassaia 2009 igjen, og fikk det forventede svaret at det hadde de nok ikke. Men når vi ba Francesco fylle en eske med seks flasker viste det seg at én flaske likevel var mulig å få. Arve hadde merket seg Visa/Mastercard-klistremerket på døra, men det viste seg at terminalen var ute av drift i påvente av flytting opp til nye lokaler, og et øyeblikk så det ut til at vi måtte kjøre en tur og lete etter minibank. Men når Francesco hadde regnet seg frem til hva han skulle ha og kommet til 80 Euro gikk det bra likevel, for såpass med kontanter hadde vi.

Men, altså. 80 Euro? Dette kom vi hjem med:

biancara-17Ok, forsiden er litt lite informativ, den mangler jo årgang.

biancara-18Fra venstre: Sassaia 2007, Sassaia 2009, Pico 2010, Pico 2011 og 2 stk So San 2010. Ingen av dem er åpnet ennå, men vi gleder oss.

biancara-12
Ikke helt OT: Det var tusenvis av gresshopper på vinmarkene

Sink the Bismarck!

Når man er i middag hos gode venner og sitter og nyter sin cognac (joda, det går visst an) etter desserten og plutselig oppdager at vertskapet holder på med dette:

IMG_3567

Da finner man fram notisboka.

IMG_3571Nese: Buljong, mørke røde bær, sjokolade.

Smak: Litt bitter, mørk kaffe, sødme i bakgrunnen, rosiner og tørket frukt.

Kommentar: «En helt ny sjanger» som sidemannen bemerket (men samme sjanger som Blend no 5, forsåvidt). Øl er det jo ikke, akkurat, men det funker fint som alternativ til nevnte cognac. Siden det er så kraftig kaffesmak på den kan du hoppe over kaffen også. Vi var 8 på en flaske, det var ganske passe.

Etterpå smakte cognacen forresten utvannet druesaft (jeg hadde en Jon Bertelsen Symphonie Brut XO i glasset). Jeg tror ikke det var cognacen sin feil.

Hello my name is Mette-Marit

Eller: Hello my name is Censored, om du vil. Brewdog fornekter seg ikke.

IMG_3577Nese: Humle ispedd noe jeg nesten ville karakterisert som rødbrus eller Grape Fanta.

Smak: Hakket for bittert for meg, egentlig (noe som forsåvidt er å forvente av en IPA), humla overdøver det meste annet, og jeg kan ikke si jeg legger merke til noe tyttebær, i alle fall ikke uten å lete. Men det har en viss dybde, og er ikke noe dårlig øl (det passer bare min gane litt dårlig).

Kommentar: Gøy å ha flaskene side om side, selv om innholdet er det samme (vi har bare åpnet en). Ikke noen ny favoritt hos meg, kanskje, men det hadde jeg da heller ikke ventet.

Ikke at det har noe med smaken på ølet å gjøre, men kan jeg bare få gi ca hundre plusspoeng for at BrewDogs grafiske designer faktisk har klart å inkludere bindestreken i Mette-Marit?

Ben Nevis 8 år Battlehill, Duncan Taylor 46 %

(En litt dårlig merket rest av en reisedram.)

Nese: Ungt preg, litt fusel, malt, sitrus, høy og tørr lyng. Mer sitrus med vann, grapefrukt og sitron.

Smak: Litt røff, sitrus, appelsinsjokolade. Mer sitron og syrlig fersken med vann, samt vaniljetoner, også de litt beske.

Kommentar: En lett og grei drikkewhisky. Fungerte utmerket til formålet (altså som reisedram).

Nye kraner

a77e3fde00f411e3a25d22000a9e5e2e_7Vi var på Bakklandet for å se på livet under Bakklandsdagene i dag, og tok en pit stop på Antikvariatet. Der hadde de akkurat fått montert disse to kranene i bokbaren, for øl fra Cask, det vil si CAP, Ægir og Mikeller, alt ettersom hva de føler for. Leveransen av fat var forsinket, men vi kan jo glede oss.