Om maltwhisky og sider og annen god drikke. Carpe aqua vitae.
Etter å ha smakt orignalen og den glutenfrie er turen nå kommet til den som er tilgjengelig i den norske dagligvarehandelen.
Farge: Lys strågul.
Nese: Lett men sur maltkarakter. Ellers lite.
Smak: Lett og syrlig karakter med et hint av maltsødme. Heftig på kullsyren, noe som skjuler det som for øvrig måtte finnes av smak.
Konklusjon: Ikke noe gjenkjøp her nei. Kjedelige greier.
Platan Bryggeri, eller Mestsky Pivovar Platan, holder til i byen Protivín, litt nord for České Budějovice. Skriftlige kilder viser at det på midten av 1500-tallet var bryggeri som kan ha vært en forløper til dagens bryggeri. Bryggeriet holdt på å gå under før byen selv tok tak og kjøpte det opp fra det stalige eierselskapet. Det ble senere solgt videre til en gruppe forretningsmenn fra Liberec som noen år senere solgte det til Pivovary Lobkowicz-gruppen fra Praha som har lovet å satse på bryggeriet.
Merlin Černý skal være en schwarzbier av klassisk type.
Farge: Svart, med pent og brunt skum.
Nese: Lett med en brent karakter. Delikate toner av bittersjokolade, lakris og kaffe samt en litt udefinerbar fruktighet.
Smak: Lett og fruktig med et brent preg som kommer litt etterhvert og tar over. Kaffetoner med søtlakris er tilstede også. Et godt bitterpreg spiller også litt på smaksløkene i bakgrunnen.
Konklusjon: En god schwarzbier av klassisk type. Solid håndtverk som jeg gjerne vil vende tilbake til. Ser gjerne at en norsk importør gjør dette tilgjengelig her til lands.
Founders Brewing i Michigan har laget et mer særpreget sommerøl. I Norge ankommer det naturlig nok i oktober (spesialølslippet på Vinmonopolet) – svenskene fikk det i august.
Brygget i seg selv er basert på en rimelig standard ale men det bringebær er tilsatt ved forskjellige punkter under gjæringen.
Farge: Lys brunt med et godt rødlig skjær.
Nese: Bringebærdrops.
Smak: Veldig søt bringebærsaft med hint av malt. Frisk i kald tilstand, men går mot kvalmende når temperaturen stiger. Ettersmaken blir preget av det lett kvalmende preget siden aromene varmes opp inni munnen.
Konklusjon: I overkant søt, men ganske frisk og naturlig nok fruktig når den er kjøleskapskald. Mest morsom og definitivt ikke noe for dem som misliker bringebær.
Bryggeriet Fängelset, i Västervik på den svenske østkysten, er ikke der første bryggeriet som spiller på namene til duoen Simon & Garfunkle, og de blir neppe de siste.
Selve bryggeriet ligger i lokalene til det gamle fengselet i Västervik som stengte sine dører i 2007 (det åpnet i 1871). Det er i dag ett år siden bryggingen ble startet av eier og bryggmester Kevin Zelnio, utvandret fra USA og tidligere marinbiolog.
Brygget er en saison som er krydret med det man kan høre om i sangen Scarborough Fair: «Parsley, sage, rosemary, and thyme» – eller da persille, salvie, rosmarin og timian.
Farge: Lys, uklar gul
Nese: Krydderpreg så de holder, særlig av timian. Syrlig og gjæraktig (ufiltrert).
Smak: Syrlig og fruktig med et markant krydderpreg. Her er kommer rosmarinen litt mer fram, men timian er den dominerende. Nesten såpass surt at det går mot surøl.
Konklusjon: Morsomt, men ikke veldig godt. Blir nok ingen tilhenger av Scarborough Fair-øl.
Nese: Bringebærdrops, bålrøyk og solbærbusk. Mer krydret nese med vann, men også malt. Ginger snap bisquits.
Smak: Fruktig røyk. Torvrøyk, tropisk frukt, bringebær. Kald stein og svidd treverk på ettersmaken. Med vann dukker kornet opp, og jeg blir minnet om kirsebærpai.
Kommentar: En heldig kombinasjon av frukt og torvrøyk. Dette kan jeg gjerne kjøpe en flaske av til kosedram ved passende anledning.
Takk til Geir Tore for smaksprøven.
I Egersund finner vi et familieeid bryggeri som har holdt på siden 1895. Det er rimelig imponerende å ha holdt på all den tiden og i tillegg ikke ha bli oppkjøpt og nedlagt av en av de store. En lokal oppsving som har ført til litt mer nasjonal distribusjon kom etter at Tou ble lagt ned og de har også hatt suksess med sine brennevinsprodukter de siste årene.
Skumring er en Brown Ale som er arvtageren etter Skumrings Ale som ble produsert som en hyllest til filmen «Skumringslandet» som i all hovedsak er innspilt i området rundt Egersund. Filmens ferdigstillelse og dermed også premiere ble svært utsatt da produsenten og en fotograf ble tatt av havet under unspillingen. Men filmen vil endelig ha premiere på kino i morgen, den 10. oktober.
Farge: Lys og klar brun med et godt rødlig skjær.
Nese: Lett søtlig av karamell med litt kandiss og mørke frukter. Et finurlig kjøttaktig hint er også å finne.
Smak: Lett og litt fruktig karakter med noen tørre kaffenoter og hint av sjokolade.
Konklusjon: En lett og enkel brown ale. Koseøl som man ikke blir lei av i en fei.
Green King er et av disse store britiske bryggerikonglomeratene som har fått mye av skylden for å ha redusert både bryggeri- og pubnæringen til generiske produkter. Derfor er det svært uvanlig å se nisjeprodukter fra den kanten, så når noe slikt er å finne i polhylla er jeg ikke snar å be.
Double Hop Monster IPA er er svært humlet IPA der Cascade, Chinook, Columbus, Styrian Goldings og Willamette er brukt, mye av det tørrhumlet. Opprinnelig brygget utelukkende for en av JD Wetherspoon-kjedens real ale-festivaler.
Farge: Medium dyp ravfarge.
Nese: Humle. Søtlig, krydret og med et lett skjult bitterpreg. Gode frukttoner av hermetisk aprikos og ananas.
Smak: Søtlig og rik IPA med et godt bitterpreg som kommer krypende. Litt flat i stilen (real ale-arven?) men en delikat bitterhet forsøker å kompansere for mangelen på kullsyre. Fruktig preg av drops og litt fuktige krydderier.
Konklusjon: Et velkommend brygg fra Green King. Ikke helt på topp, men godt var det likevel. Fin etikett.
Fat nummer 3209.
Nese: Førsteinntrykket er fruktig og blomstrete. Vanilje, hermetisk fruktsalat, sedertre og litt tørr eikebitterhet. Vann henter fram eplepai med kanel, med litt soggy paideig.
Smak: Banan og eik, tydelig maltpreg. Tørr eikebitterhet her også. Vann gjør ikke den store forskjellen, eika blir litt grønnere i stilen, bare. Ettersmaken har noe calvadosaktig over seg.
Kommentar: Slett ikke dumt, men når ikke helt opp. Mest fordi jeg ikke klarer å la være å tenke på utbytte for penga. Den er god, javisst, men den er også dyr. Og SÅ god er den ikke. Mest av alt blir jeg litt forstyrret av det tørre, lett bitre eikepreget som liksom svever over det hele. Men hadde jeg takket ja til en dram til? You betcha.
Takk til Geir Tore for smaksprøven og bildet.
Brekeriet er et svenskt mikrobryggeri beliggende på landet i Djurslöv ikke langt utenfor Malmö. Der holder de til i lokalene til gamle Djurslövs Brygghus, som ble bygd i 1904 og lagt ned i 1955. Det er de tre brødrene Ek som står bak bryggeriet som ble startet for to år siden, og har allerede blitt lagt merke til både i Sverige og utenriks.
Stilen de søker etter er «skånsk lantöl i belgisk stil». Så alle øl er gjæret med Brettanomyces og flere av bryggene har fått en andregangsgjæring ved tilsetning av bær eller frukt.
Blondette er som navnet tilsier en Blonde Ale men da med Brettanomyces og gjæret helt ut.
Farge: Gylden og klar
Nese: Surt og herlig med en finurlig liten kandissaroma. Syren dekker over det som mått finnes der.
Smak: Syrlig og frisk men uten å overdrive. Svarthyll samt stikkelsbær og andre grønne bær. Litt eikekrydder er med å dempe smaken.
Konklusjon: En god surøl med det lille ekstra som gjør at den ikke blir for endimensjonell. Anbefales, men det ble kun tappet 300 75cl-flasker av den og disse er forlengst solgt. En hel del fat finnes dog for de som skal på pub-til-pub runde i Sverige.
Stift Engelszell er et trappistkloster i Østerrike som i 2012 fikk seg et bryggeri med trappiststempel. Og med sine 2000 hektoliter er Engelszell det minste trappistbryggeriet i verden (med forbehold om at kapasiteten til de to nyeste i USA og Nederland ikke er kjent).
Benno er deres andreøl og er en lys dobbel (Helles Dubbel) mens førsteølet, Gregorius, er en mørk trippel (Dunkles Trippel). I tillegg har de brygget en jubileumsøl i forbindelse med 250 årsjubileet for gjenåpningen i 1764 (etter brann og teknisk konkurs).
Farge: Lys ravfarget.
Nese: Fruktig, krydret, gjær, intens og rik. Et veldig komplekst aromabilde.
Smak: Frukt (epler, pære, appelsin, drue og aprikos), krydder (kardemumme, muskat, kanel og eik) og en god tørrhet som delvis kommer fra humlene som er brukt. En god maltkarakter ligger i bunn sammen med en litt grassaktig friskhet.
Konklusjon: Namme! Anbefales på det sterkeste. Om andreølet er såpass godt, hvor bra er Gregorius da?