Nese: Klar lukter den friskt av sitrus og hvite blomster. Med gjær får den et (for meg) tydelig vokspreg på nesa, av det gode slaget.
Smak: Tørt og syrlig, med sitron og lett limepreg klar. Syrligheten dempes noe når gjæren ristes ut og også på smaken blir den litt voksaktig, og litt kjeksaktig.
Kommentar: Litt for heftig syrlighet i kombinasjon med boblene, men en fin og frisk aperitif klar. Med gjærrester er den mer avrundet, akkurat som jeg opplevde med den andre colfondoen. Da blir den mer behagelig å drikke, men samtidig hakket tammere i dette tilfellet. Her må jeg prøve meg fram, skjønner jeg. Kanskje jeg skal grave fram litt ost og teste til? Dette er i alle fall en spennende vintype som jeg definitivt skal teste fler varianter av.
Jeg har egentlig gitt opp å teste swedish-style såkalt-sider, men av diverse årsaker har vi endt med to Somersby Blackberry i lageret, en på 2,25 % (svensk butikkstyrke) og en på 4,5 % (fra Systembolaget). Så la oss… vel ikke akkurat se om det er drikkelig, men om det overhodet er mulig å smake noen forskjell.
For å starte med det opplagte: Fargemessig er de, som dere kanskje ser av bildet, så og si identiske.
Så var det nesen: Gøysaft med en sidenote av hjemmelaget ripssaft. Hint av eple også, faktisk. Det lukter muligens bittelitt mindre av den svakeste, men det er vanskelig å bedømme. Det er i alle fall langt fra en forskjell man kunne brukt til å skille dem blindt.
Smaken: Ganske god eplebrus med bærsmak. Igjen tenker jeg at den sterkeste er hakket mer intens, hakket mer bærsmak på den. I dette tilfellet er det ikke positivt, for der butikkvarianten smaker ganske friskt av eple smaker det søtere og mer syltetøyaktig.
Og konklusjonen er: Jeg kommer neppe til å kjøpe noen av dem igjen, men butikkvarianten er ikke sterkere enn at man kan forsvare å drikke den som brus i mindre kvanta (og jeg drikker så og si aldri brus i store kvanta), så man skal aldri si aldri. Systemvarianten, derimot, den kan de ha for meg.
Smak: Syrlige epler her også, pent balansert, frisk smak.
Kommentar: Veldig lett og frisk, men ikke så søt at det blir bruspreg, og alkoholprosenten er såpass lav at man ikke akkurat kan vente en tungvekter. Jeg liker denne godt, og veldig mye bedre enn jeg likte Bordelets Poiré Granit, så jeg er positivt overrasket på toppen av det hele. Egner seg utmerket i sommervarmen som plutselig har gjort sitt inntog i Trøndelag.
Destillert 23.06.1998, lagret på eks-bourdeaux vinfat og tappet i 2014.
Nese: Valnøtter, vanilje og sukat. Mer trepreg med vann, også noe blomsteraktig og litt sitron i bølger. Litt fruktsmaksinfusert svart te også.
Smak: Druesaft, vanilje og kanel. En litt rar tresmak dukker opp med vann, jeg tenker på fuktig, halvmuggent tre, men samtidig er det en del krydrede toner. En del eikebitterhet på ettersmaken.
Kommentar: Omtrent så merkelig som vinfatlagret whisky ofte er. Det ikke på noen som helst måte fælt, men får meg likevel til å tenke på Douglas Adams og drikken som er «almost entirely, but not quite, unlike tea».
Nese: Fløtekaramell og tørt høy. Mer krydder med vann, eik, tørket aprikos og frisk koriander og… timian?
Smak: Fløtekaramell og varmt treverk. Og dessverre en god dose babyspy. Spypreget forsvinner heldigvis med vann, og en god dose krydder dukker opp i stedet. «Krydderskap» sånn generelt, med litt kanel, laubærblad og sort pepper som det som utpeker seg klarest av innholdet.
Kommentar: Men vann blir den skikkelig god, både på lukt og smak. Synd med den unota på smaken uten vann, men dette er likevel en whisky jeg gjerne skulle hatt mer av.
Nese: Fløtekaramell, gule epler, hermetisk fersken og litt sitrus. Et eller annet krydder, også. Koriander, kanskje. Med vann får den et skarpere uttrykk, en eller annen eikeparfyme slår inn, men den lukter også friskere sitron. Etterhvert får den et lett røykpreg og lukter dessuten melis.
Smak: Brent eik, velbrukt trestige og ferskensyltetøy. Blir på en måte skarpere med vann på smaken også, men subtilt.
Kommentar: Selv om 51 prosent er ganske sterkt tror jeg jeg ville drukket denne på full styrke. Det skjer noe når vann tilsettes som ikke helt funker for meg, og den er fullt drikkelig på full styrke, og ganske god, også, tross trepreget på smaken.
Nese: Pez. Bruspulver med medisinsk bilukt. Jeg blir mint på barndommens forsøk på å skjule smaken av penicillintabletter med syltetøy. Pro-tip: Det funker dårlig.
Smak: Bruspulver blandet ut i vann (selvsagt har jeg prøvd å «lage brus» ved å blande bruspulver med vann, har ikke du?), grønne epler, pasjonsfrukt. Ettersmaken ligner ettersmaken til ostepop.
Kommentar: Det er ikke vondt, men det er liksom litt for merkelig til å være ordentlig godt.
Nylig delte en av mine svenske Facebookvenner et bilde av et vinglass med noe som så mest ut som ufiltrert lyst hveteøl, men som han skrev var prosecco. «Tåkete prosecco, den var ny,» tenkte jeg og spurte hva i himmelens navn han egentlig drakk. Sånn var det jeg oppdaget konseptet «col fondo», der den siste gjæringen skjer på flasken slik at det blir gjærrester værende i det ferdige produktet.
jeg hev meg raskt over Vinmonopolets nettsider og kunne konstantere at vi har hele seks å velge mellom her på berget. Jeg bestilte to litt på måfå (ok, da, med et halvt øye på importør og pris), og i kveld har jeg tenkt å teste den ene. Et sted leste jeg at man skal dekantere vinen og la litt være igjen i flasken sammen med sedimentene «to be enjoyed separately». Importøren av denne, derimot, sier «vend flasken før åpning». Jeg skal gjøre litt både og, først glass helles av uten «grums», og så vender jeg flasken (med egnet kork satt på først, selvsagt).
Før vending
Casa Belfi Colfòndo Anfora 10,5 %
Farge: Blek gyldengul. Ingen merkbar tåke i første glass. Tydelig tåke etter vending, lekkert ugjennomsiktig. Farge omtrent som ufiltrert lyst hveteøl.
Nese: Mineralsk, litt skiferaktig, grønne epler og salt. Mineraliteten blir om noe tydeligere etter vending, og jeg synes også det dukker opp litt appelsin.
Smak: Vel, søt er den ikke! Syrlig, sitron, hvite blomster, umodne Granny Smith og lett anslag av stein. Etter vending er smakene mye av de samme, men det er helt klart noe mer her, noe tørt, lett mineralsk, steinstøvaktig.
Munnfølelse: Dekker munnhulen med en fin tørrhet.
Kommentar: Jeg satt og ønsket at mer av mineraliteten fra lukta gjorde seg gjeldende på smaken før vending, det ble litt mye sitron/syre og litt lite «tørrhet», synes jeg. Men med grumset godt blandet ut i vinen er konklusjonen en annen, sedmimentene har dempet den verste «surheten» og tilført noe mye mer interessant. Konklusjonen: Her blir det mer col fondo i tiden framover.
Denne tapningen ble først sluppet bare i Sverige, men er senere blitt tilgjengelig flere steder. Whiskyen er valgt ut av Martin Markvardsen, «Senior Brand Ambassador», derav navnet Ambassador’s Choice. Whiskyen har vært lagret på eks-bourbon barrels av amerikans eik (70 %) og eks-oloroso sherry fat (30 %).
Nese: Vanilje og fløtekaramell. Med vann får jeg mer sitrus og lett røyk.
Smak: Litt gammelt lær, brent sukker og sitron (muligens lemon curd). Vann henter fram svak røyk og ristede nøtter.
Kommentar: En ganske enkel, men grei og lettdrikkelig, Highland Park. Hverdagswhisky. Vi har snart tømt en flaske og kommer med stor sannsynlighet til å kjøpe den igjen. 500 kroner på Systembolaget er en helt grei pris for denne.
Martin ombord Celeste på The Dark Expedition i 2014.
