Albino Armani Colfòndo Prosecco D.O.C.

IMG_8300

Nese: Klar lukter den friskt av sitrus og hvite blomster. Med gjær får den et (for meg) tydelig vokspreg på nesa, av det gode slaget.

Smak: Tørt og syrlig, med sitron og lett limepreg klar. Syrligheten dempes noe når gjæren ristes ut og også på smaken blir den litt voksaktig, og litt kjeksaktig.

Kommentar: Litt for heftig syrlighet i kombinasjon med boblene, men en fin og frisk aperitif klar. Med gjærrester er den mer avrundet, akkurat som jeg opplevde med den andre colfondoen. Da blir den mer behagelig å drikke, men samtidig hakket tammere i dette tilfellet. Her må jeg prøve meg fram, skjønner jeg. Kanskje jeg skal grave fram litt ost og teste til? Dette er i alle fall en spennende vintype som jeg definitivt skal teste fler varianter av.

Casa Belfi Colfòndo Anfora

Nylig delte en av mine svenske Facebookvenner et bilde av et vinglass med noe som så mest ut som ufiltrert lyst hveteøl, men som han skrev var prosecco. “Tåkete prosecco, den var ny,” tenkte jeg og spurte hva i himmelens navn han egentlig drakk. Sånn var det jeg oppdaget konseptet “col fondo”, der den siste gjæringen skjer på flasken slik at det blir gjærrester værende i det ferdige produktet.

jeg hev meg raskt over Vinmonopolets nettsider og kunne konstantere at vi har hele seks å velge mellom her på berget. Jeg bestilte to litt på måfå (ok, da, med et halvt øye på importør og pris), og i kveld har jeg tenkt å teste den ene. Et sted leste jeg at man skal dekantere vinen og la litt være igjen i flasken sammen med sedimentene “to be enjoyed separately”. Importøren av denne, derimot, sier “vend flasken før åpning”. Jeg skal gjøre litt både og, først glass helles av uten “grums”, og så vender jeg flasken (med egnet kork satt på først, selvsagt).

Før vending
Før vending

Casa Belfi Colfòndo Anfora 10,5 %

Farge: Blek gyldengul. Ingen merkbar tåke i første glass. Tydelig tåke etter vending, lekkert ugjennomsiktig. Farge omtrent som ufiltrert lyst hveteøl.

Nese: Mineralsk, litt skiferaktig, grønne epler og salt. Mineraliteten blir om noe tydeligere etter vending, og jeg synes også det dukker opp litt appelsin.

Smak: Vel, søt er den ikke! Syrlig, sitron, hvite blomster, umodne Granny Smith og lett anslag av stein. Etter vending er smakene mye av de samme, men det er helt klart noe mer her, noe tørt, lett mineralsk, steinstøvaktig.

Munnfølelse: Dekker munnhulen med en fin tørrhet.

Kommentar: Jeg satt og ønsket at mer av mineraliteten fra lukta gjorde seg gjeldende på smaken før vending, det ble litt mye sitron/syre og litt lite “tørrhet”, synes jeg. Men med grumset godt blandet ut i vinen er konklusjonen en annen, sedmimentene har dempet den verste “surheten” og tilført noe mye mer interessant. Konklusjonen: Her blir det mer col fondo i tiden framover.

Etter vending
Etter vending