Nese: Eple og litt appelsin, samt et slag underlig brødskorpepreg.
Smak: Svært tørr eplemost.
Kommentar: Ganske god og forfriskende, men også litt kjedelig.
Om maltwhisky og sider og annen god drikke. Carpe aqua vitae.
Denne tapningen, som gjør sin entré på polet i morgen (fredag 4. mars 2016), er den første offisielle tapningen fra maltwhiskydestilleriet bygget inne på området til Girvan grain destilleri, på samme sted som Ladyburn en gang sto. Destilleriet er bare åtte år, og tapningen er uten aldersangivelse. Spriten er av den tungt røkte varianten, destilleriet produserer hele fire forskjellige stiler, de tre andre er ester-rik, fruktig og nøtteaktig. At det er den røkte de slipper først er neppe tilfeldig, røyk kan maskere mange «synder», blant annet ung sprit.
Nese: Sitronolje og fusel, et ganske lett anslag av røyk, som blir tydeligere etter en stund i glasset. Rosmarin også. Vann henter fram mer ungt treverk og urter brent på bål.
Smak: Røyken gjør seg tydelig gjeldende, og har noe askeaktig over seg. Litt rustent jern finner jeg også, og i bakgrunnen grener nylig brukket av bjørk. Det er fusel på smaken også, men den er ikke påtrengende. Først med vann kommer vaniljen fram, og røyken dempes og får et mer torvaktig preg og de samme urtene brent på bål som på smaken, men nå med et tillegg av svart pepper.
Kommentar: På mange måter en ganske snill røykwhisky. Den unge alderen merkes, men som vanlig gjør det ikke meg noe, jeg synes det er godt. Godt, men ikke fantastisk. Prisen er stiv nok, 848 kroner, men i dagens marked slett ikke hårreisende, det er tross alt 70 cl vi prater om. I det hele tatt får jeg et ganske godt førsteinntrykk av Ailsa Bay, og gleder meg til å følge dem videre.
Farge: Blek halmgul.
Nese: Skifer, gule epler, litt haribofersken.
Smak: Mineralitet; den gir inntrykk av salt, rett og slett. Grønne epler.
Munnfølelse: Elegant, men fyldig.
Kommentar: Et hyggelig bekjentskap, til den relativt hyggelige prisen 135,- på polet. Kommer nesten helt sikkert til å kjøpe denne igjen. Bekrefter bare at jeg er fan av Grüner Veltliner.
Nese: Hm. Litt kaffe, men mest en eller annen syrlig frukt; epler, kanskje?
Smak: «Irish dry stout». Joda. Typeriktig er den. Tørr røsta malt, lett kaffepreg, litt bitter sjokolade.
Kommentar: Litt overivrig skum. Typeriktig, bortsett fra den litt overraskende lukta av syrlig frukt. Ganske god, men ikke på løp-og-kjøp-nivå.
Kjøpt på Gulating, Trondheim.
I går var det «Møt bryggeren» på Gulating Trondheim igjen, et arrangement som skjer jevnlig, men det var også Trondheimspremiere for Lierne øl. Vi tok derfor selvsagt turen innom, og fikk en kort (det var mange som ville prate med bryggeren), men trivelig prat med Tor Arne Moen, alias Lierne øl.
Tor Arne kunne fortelle at han fikk idéen til å starte bryggeri etter at lefsebakeriet i Lierne der han jobbet ble lagt ned av Orkla 2014. Foreløpig satser han på butikkstyrke, og ølet har allerede vært til salgs en stund i butikker i nærområdet, men nå har det altså dukket opp hos Gulating Trondheim slik at vi byfolk også kan få en smak. Hele seks forskjellige øl var tilgjengelig i går (pils, blonde, brown ale, red ale, IPA og multe-øl) og vi kjøpte selvsagt en av hver, men jeg skal nøye meg med notater for det mest spesielle i dag.
Lierne øl Cloudberry ale 4,6 %
Nese: Fruktig malt, litt syrlig. Vet ikke om jeg ville kommet på akkurat multe om jeg fikk ølet blindt, men siden jeg har lest etiketten kan jeg si at det lukter syrlige multer.
Smak: Friskt og lett maltøl med syrlig fruktpreg.
Kommentar: Det er ingen utpreget multe på smaken, og generelt kunne bryggeren nok tatt hardere i med bærene, men det er et godt, lett øl som jeg tipper vil egne seg på verandaen til sommeren.
Dette er en «limited release» på 4500 flasker, men det har kommet i alle fall to batcher til senere. Den har fått sluttlagring på sherryfat, og det begynner å haste med å få skrevet smaksnotater siden flaska nærmer seg tom.
Nese: Tobakk, bålrøyk og tørket frukt. Kirsebær i mørk sjokolade. Med vann snur det mot kvistbål og lett gummipreg, litt lakrishubbabubba og fortsatt mørk sjokolade.
Smak: Mørk, tørket frukt. Mye røyk. Jeg er fristet til å si «varmrøkte, mørke plommer», uten at jeg helt vet om det er fysisk mulig å røyke plommer i røykovn. Et hint av brent gummi akkurat i det jeg svelger som går over i mørk sjokolade og fruktig, men mørkbrent kaffe på ettersmaken. Tørrere røyk med vann, og et drag av bitterhet fra eika.
Kommentar: Den har et heftig sherrypreg til «bare» å være sluttlagret, men den balanserer på rett side av grensen for for heftig. Et godt kjøp den gangen, de nye batchene er muligens litt i overkant dyre (om enn ikke i forhold til resten av markedet), men jeg kunne godt tenke meg å smake noen av dem for å se om de fortsatt holder samme kvalitet.
Via Knut Albert på Facebook oppdaget jeg at Kolonihagens øl, brygget hos Færder, nå var ute i Meny-butikkene, og siden jeg tilfeldigvis var innom en slik på vei hjem tok jeg selvsagt en sving bortom ølhylla. Dette No 004 er en tysk hveteøl, single hop sådan, og humla er altså Tettnager, som kan spores tilbake til Bavaria, derav det litt omstendelige navnet på brygget.
Farge: Som forventet av et hveteøl, halmfarget og tåkete.
Nese: Banan og lett nellik.
Smak: Varmebehandlet banan og overmoden fersken. Humla gjør seg ikke mye bemerket.
Kommentar: Det blir i overkant søtt. Enten mer syrlighet eller et hakk eller to skrudd opp på humla, eller begge to, hadde gjort seg.
Nese: Pasjonsfrukt, etterhvert hvete og malt med tørt surølspreg. Syrlighet, appelsin og mer pasjonsfrukt.
Smak: Fruktig og syrlig. Litt lite futt.
Kommentar: Den ble servert alt for kald, men selv når den fikk varmet seg opp i glasset etterhvert var det langt mindre futt en jeg kunne ønsket. Godt, og friskt øl, for all del, men det var rett og slett litt skuffende, særlig med tanke på hvor intense de andre Horizon-variantene er.