Om maltwhisky og sider og annen god drikke. Carpe aqua vitae.
Nese: Kald kaffe, kaffe drukket gjennom sukkerbit av brunt sukker.
Smak: Kald kaffe, noe mørk sjokolade, kaffe gjennom sukkerbit igjen.
Kommentar: Jeg liker ikke kald kaffe, men dette er nesten veldig godt likevel. Kanskje jeg kan omvendes? Jeg må nok teste den igjen.
Kjøpt på puben på Austmann.
Brygget av Austmann i samarbeid med Ø-Bryg, nyhet på polet i mai.
Nese: Malt, lett karamell.
Smak: Malt, karamellmalt, lett bitterhet og salt.
Kommentar: Dette er slett ikke ille, og det saltbittet på smaken gjør seg godt.
Kjøpt på puben på Austmann.
Ny saison fra Austmann som ble lansert på polet i mai.
Nese: Citra – metallisk, litt mugg/grønske, og appelsinskall.
Smak: Sitrus, særlig appelsin, dog muligens litt muggen appelsin.
Kommentar: Nei, jeg liker fortsatt ikke Citra-humle. Men dette er slett ikke det værste Citra-ølet jeg har smakt, ganske friskt og nesten godt.
Kjøpt i puben på Austmann bryggeri.
(Merk: Smaksprøven er mottatt vederlagsfritt fra produsenten. Produsenten har ikke betalt meg for å skrive omtalen, ei heller lagt føringer for hvorvidt jeg skriver om produktet eller for hva jeg skriver.)
Myken er øyeblikkelig klar til å lansere sitt første produkt. Det vil si, om du svinger innom kroa Emaus på Lovund i kveld kan du få deg en dram allerede nå. Ikke helt tilfeldigvis er også Roar Larsen på Lovund, han skal nemlig snakke om Myken destilleri på Sommeråpent som begynner nå klokka 21.30.
Og gjett hva jeg fikk i posten i dag?
Nese: Fin og ren ginlukt, einerbær, einertre, lett karve, furunål og koriander. Litt agurkaktig også, jeg må visst sammenligne med en Hendricks. Tydeligere, mer såpete koriander med et par dråper vann.
Smak: Ganske lett, litt sitrus, men mer mot appelsinskall enn mot sitron. Ganske såpete koriander, noe einerbær og einer…kvist? Nå har jeg aldri forsøkt å tygge på en einerkvist, skal jeg innrømme, men jeg innbiller meg at det smaker sånn.
Kommentar: Jeg kan ikke umiddelbart se noen grunn til at ikke denne skulle kunne skli rett inn på alle barhyller i hele Norge. Jeg liker den i alle fall, og det er da morsommere å skilte med en norsk gin enn en run-of-the-mill utenlandsk en? Her skal den i alle fall inn i barskapet så fort den blir tilgjengelig på polet en gang i høst.
Etter en kjapp tur bort i skapet etter Hendricks (en av mine favoritter, forøvrig) kan jeg konstantere, at, jo, det er en del likheter, særlig på nesa. Krydderene er litt mer utpregede på Myken, men jeg synes begge lukter agurk. Og begge har såpeaktig koriander på smaken, men Hendricks heller mer mot sitron og syrin. Adnams First Rate (som jeg også liker veldig godt) har en helt annen stil, med et mer ekstremt krydderpreg.
PS: Whiskysaga har skrevet om Mykens gin i dag, og har blant annet bilder av flaska samt litt mer detaljer om hvilke krydder som er brukt.
Det er ikke greit å være siderentusiast bosatt i Trondheim når det dukker opp ny norsk sider som bare er tilgjengelig på utesteder i Oslo. Etter en henvendelse til produsenten ordnet det seg heldigvis med en smaksprøve. De melder forøvrig at salget går såpass unna at de er nødt til å fokusere på å levere til de stedene de er inne hos før de gjør videre framstøt ut i landet.
Først må jeg nevne at jeg synes etikettdesignen er skikkelig kul. Dessuten fikk vaskeseddelen meg til å humre: «Lovløs cider er brygget etter en ni måneder gammel oppskrift. Vi begynte med fem liter i en kjellerbod i Tøyenhagen borettslag. Med god hjelp fra cidermakeren Åge i Balestrand, har vi nå brygget 10 000 liter. Håper du liker den. Vi kan seriøst ikke drikke opp alt selv.»
Nese: Lukten fra flaska var lovende, ren, syrlig eplelukt. I glasset får jeg andre fruktige toner i tillegg, både sitron, jordbær og fersken, litt Haribo-fersken, faktisk.
Smak: Grønne og røde epler, og Pez med eplesmak (av alle ting). Frisk og fin. Betraktelig søtere enn jeg helst vil ha sideren, og jeg lurer på om det er epletypen eller om det «litt sukker» som står på ingredienslista var til søtning, ikke bare til flaskeutvikling av CO2 som jeg først antok. Når det er sagt er den langt fra brussøt, og bør fungere utmerket kald i sommervarmen (om vi får noen sommervarme, da). En litt merkelig bismak finner jeg, som jeg ikke kan beskrive som noe annet enn fluor med fruktssmak. Ikke vondt, men, som sagt, litt merkelig.
Kommentar: Jeg skal vel ærlig innrømme at jeg hadde håpet på noe tørrere, men med kjennskap til at Lovløs har solgt seg inn på diverse barer i Oslo hadde jeg vel en mistanke om at sideren ville ha mer massemarked-appeal enn de siderene jeg liker best har på det norske markedet (eller et hvilket som helst marked, forsåvidt). Men det er bra. Venn folket til at sider ikke bare smaker brus og så kan vi introdusere tørrere varianter litt etter litt og så er plutselig ekte sider blitt folkedrikke (det er lov å drømme).
Så hvor faller Lovløs på skalaen? Jeg ville nok valgt den framfor de aller fleste kommersielle engelske siderene, og DEFINITIVT framfor Magners (for ikke å nevne ufyseligheter som Kopparbergs), som de fleste steder i Norge er alternativet. Men i en opplyst verden der f.eks. Sognefjord eller Dunkerton’s Organic var tilgjengelig på barene jeg frekventerer ville de vunnet glatt. Vel, så ville jeg kanskje tatt en Lovløs likevel nå og da, for variasjonens skyld.
Jeg heier på Lovløs og satser på at suksessen blir så stor at de kan slippe en «extra dry» for oss gærninger i framtiden.
Mottatt fra produsenten, på forespørsel. Vil du smake er den i skrivende stund tilgjengelig på følgende plasser i Oslo: Tøyengata Bodega, Gaasa, Wurst, Kulturhuset, Postkontoret, Revolver, Pauls Boutique, og BLÅ.
Dette er det første kommersielle brygget (det er brygg #5) som Stjørdalsbryggeriet brygget på eget anlegg som skulle slippes for publikum. Og med tanke på hjemstedet er det naturlig at det er brukt røykmalt (Stjørdalsmalt) i dette brygget som for øvrig er inspirert av skotsk brown ale.
Resultatet ble dog ikke som forventet og ølet ble liggende på tank mens andre øl ble sluppet på markedet. Etter noe tid ble nok en smak tatt av tanken og plutselig hadde det magiske skjedd. Ølet som tidligere var ubalansert og ikke helt bra hadde modnet og vokst seg stor og klar til å slippes løs på publikum.
Farge: Lys brun med et oransje preg. God skumtopp som legger seg kjapt med ett tynt lag over brygget.
Nese: Tørt preg som forsøker å harmonere med den veldig klassiske aromaen av brown ale. En bitteliten røykaroma ligger i bakgrunnen og gir dybde til duften.
Smak: Røyken kommer litt mer fram på smaken, men er fortsatt demped og spiller andrestemme. Klassisk britisk brown ale, tørr og med en liten fruktighet som harmonerer godt med røyken.
Konklusjon: Et velskapt øl som jeg gjerne ser som en del av stambryggene til Stjørdalsbryggeriet. Elegant, klassisk og med litt ekstra (Stjørdalsmalt) for å pirre ganen. Helt i toppen blandt butikk-brown ale. Og den blir bedre når den tempereres.
Innkjøpt: Gulating, Trondheim
I serien markedsvilledning har Scandza meldt seg på i konkurransen som om dagen går med Sagene Bryggeri i foreløpig ledelse. Dette brygget framstår som brygget av det Lille Sørlandsbryggeriet, et for alle et ukjent bryggeri. Sannheten er at det er brygget hos Arendals Bryggeri, som langt fra kan regnes blandt de små på Sørlandet. Scandza sto også bak Little Norway-ølet – der de fant et kanadisk mikrobrygg de likte og endret omtrent 99% av innholdet for de solgte den som lys lager da kölsch (som orginalen var) ble for skummelt for nordmenn.
For de som lurer på hvordan en såpass marginal produsent som Scandza klarer å få innpass med sine tvilsomme lyse lagere i stort monn hos dagligvaren bør huske at herrene bak selskapet har lang fartstid hos henholdsvis Ringnes (Jan Bodd) og Carlsberg Sverige (Stig Sunde) og har dermed kontakter langt inne i kjedene. At selskapet deres også bl.a. eier Synnøve Finden og Sørlandschips.
Brygget i seg selv ser ut til å skal ta seg an Corona og Sol i norsk dagligvare. Mais er brukt, selv om det på innholdsdeklarasjonen på baksiden kommer mais etter maltet bygg (på framsiden er mais nevnt først).
Farge: Veldig lys gul. Tynt, hvitt skum som dog blir liggende som et lokk.
Nese: Lett søtlig med et lite hint av vann fra en boks med hermetisk mais.
Smak: Lett sitrus frisk med en lett maltsødme og en emmen bismak.
Konklusjon: Ikke så værst for de som insisterer på øl med minimalt ølpreg. Minuspoeng for å late som de er mikrobrygg dog.
Innkjøpt: Obs! Lade, Trondheim
Nese: Menthol og Knott (godteriet). Vanilje og malt, og noe grønt treverk. Mer (skarpe) urter med vann, men med vann dukker også fuselen/det unge preget opp på nesa.
Smak: Ung sprit. En del fusel og mye maltpreg. Litt menthol og noe seljetreaktig. Litt bitrere med vann, vaniljebitterhet og tørr eik. Med enda mer vann begynner den å smake svart te.
Kommentar: Framstår som klart for ung. Nå synes jo jeg at nysprit kan være ganske godt, så jeg blir ikke skremt vekk av den grunn, men som «whisky» er dette for uferdig også for meg. Men det er gøy å følge med på utviklingen til de norske destilleriene, og det irriterer meg at jeg aldri kjøpte en flaske Audny Series 2.
Jeg helte opp en Series 1 for å sammenligne og kan konstantere at den har utviklet seg på halvfull flaske. Nesa er mer karamellpreget nå, og kanskje bedre enn den var, men smaken er blitt skarpere og umiddelbart mindre behagelig.
Farge: De lyver ikke, den er rosa. Rosa med brunskjær, riktignok, men definitivt rosa.
Nese: Bringebærsyltetøy av god gammel årgang. Det glasset som ble glemt bakerst i kjelleren og dukker opp 25 år senere. Det vil si nærmest støvete og bare et vagt minne av bringebær.
Smak: Bringebærne er tydeligere på smaken, her kommer også et snev av humle og en smak av malt inn. Syrlig og friskt, forsåvidt.
Kommentar: Jeg kunne ønsket meg enda mer syrlighet, enda mer bringebær. Eller bare mer fylde i ølet. Kan det ha noe med butikkstyrken å gjøre, mon tro? Litt skuffende altså, men likevel ser jeg for meg at det kan funke i gitte situasjoner: Grillfest til sommeren, for eksempel. Det skal testes.
Kjøpt på Gulating, Trondheim.
Dufftown: Travelmag har vært i Dufftown. Cue reisefeber.
Oslo: Lovløs har lansert sider, den er nå på vei ut i Oslo (de later til å kjøre «Møte opp og selge seg inn direkte»-linjen til utestedene). Jeg vil smake, men inntil jeg får mulighet kan jo dere som bor i nærheten av hovedstaden gjerne komme med tilbakemelding. Foreløpig tilgjengelig på Tøyengata Bodega, Gaasa, Pauls Boutique, Blå, Revolver og snart Würst.
Islay: Scotsman Food & Drink har intervjuet Mickey Heads, destillerisjefen på Ardbeg. Fin lesing å starte helga med. (Via Ivar’s Whisky & Food)
Skottland: Visit Scotland feirer Whisky Month, og har i den anledning blant annet et galleri med flotte bilder og en video på YouTube om whiskyproduksjon som kan være verdt å få med seg:
Norge: Hvordan er det å være vindame på ølkurs? En versjon kan du lese hos I Glasset, som har vært på ølkurs hos ølakademiet.
Telemark: Skumbag har vært på besøk hos Lindheim Ølkompani der spontangjæring står på programmet.
Ukas blogg/nettside: En blogg på engelsk denne uka. På My Annoying Opinions finner du smaksnotater for whisky, men også lengre innlegg med meninger (irriterende eller ikke kommer vel an på synsvinkelen) om whiskyindustrien. I tillegg finnes restaurantanmeldelser (som jeg scroller glatt forbi, siden restaurantene ligger litt utenom de områdene jeg normalt beveger meg i) og oppskrifter på diverse indisk mat (som jeg allerede har testet noen av).