Om maltwhisky og sider og annen god drikke. Carpe aqua vitae.
Nese: Mest sprit. Karamell og varmt treverk. Vann åpner for frukt – gule epler – og brente mandler.
Smak: Karamell, overmodne plommer og eik. Med vann får jeg litt appelsinskall og ristet brød.
Kommentar: Det er synd Glenfiddich fortsetter å insistere på å tappe det meste på 40 %, for når man får ‘fiddich med litt styrke er det som regel ganske så godt. Dette kan jeg gjerne drikke en hel del av (flaks vi har en flaske i skapet…)
Nese: Grønne og gule epler. Pæreis. Med vann får jeg litt maltpreg.
Smak: Eik, bakte epler og pæreis. Blir hakket bitrere med vann.
Kommentar: En enkel og elegant whisky, nesten i overkant elegant, det blir litt lite ooomph. Men fullt drikkelig, for all del.
Bak første luke i julekalenderen befant det seg en ny utgave av en gammel kjenning. Balvenie Doublewood 12 år har eksistert lenge, og vært en sånn grei, vennlig dram som man kunne anbefale nybegynnere å teste. 17-åringen ble lansert i fjor høst, og den har jeg ikke smakt før, så dette var ingen dum start på desember.
Nese: Krydder, vanilje og plomme i madeira. Etter en del vann og noe tid i glasset får jeg litt epler, Golden Delicious eller noe sånt.
Smak: Eik og vanilje. Middels til lang ettersmak.
Kommentar: Jeg ble overrasket over hvor «skarp» den opplevdes. 12-åringen er rundere, men kanskje også kjedeligere. Det er mer futt og fart her. Samtidig er det vanskelig å sette fingeren på smakene, og til dels luktene, og smaksbildet blir aldri noe annet enn diffust. Jeg er rett og slett ikke helt overbevist.
Sherry butt nummer 4404, destillert 13.06.1990, tappet 28.07.2004.
Nese: Litt røff til å begynne med, litt fusel, vanilje, anis.
Smak: Et hint av røyk, kongen av danmark, sødme, kandissukker. Vann får fram en besk smak som overdøver sødmen.
Kommentar: Klart best uten vann. Men uansett ingen grunn til å gråte bitre tårer over at dette bare var en femcentiliter. En helt grei dram, men ikke mer.
Ex-sherry butt. L5218
Nese: Sitrongress, pære, vaskemiddel med sitronduft. Mye vann demper det syrlige og åpner for mer sødme og et slags fruktgrøtpreg.
Smak: Hint av røyk og kald stein. Sødme under. Vann trekker fram sitron også her, og jeg får også noe krydder, litt pepperkakeaktig.
Kommentar: Nesa og smaken hører ikke umiddelbart sammen, men litt vann hjelper på. Den beste i kveld, uten tvil.
Nese: Sprit. Med ganske mye vann får jeg frem rosiner og krydder, samt grønt treverk.
Smak: Sødme og bitterhet som sloss om plassen. (Mye) vann demper bitterheten til et behagelig nivå, og sødmen manifesterer seg som tørket frukt og vanilje.
Kommentar: Denne sparker fra seg hardere enn man skulle ventet av en 23-åring, og virker ikke helt som den er ferdigmodnet, rett og slett.
Ex-bourbon fat, destilert 1989, tappet 2011 av The Whisky Agency.
(Bilde kommer, telefonen sluttet å samarbeide og jeg orker ikke dra fram det ordentlige kameraet akkurat nå.)
Nese: Støvete kjøkkenskap. Vann åpner for noe mer vegetalsk og et hint av sitrus.
Smak: Det første jeg tenker er «hvit geitost», selv om det høres helt sykt ut. Det kommer frem mer kornpreg med vann, så da får vi altså ost og kjeks.
Kommentar: Sære greier. Jeg skjønner at dette fatet har blitt solgt til en uavhengig tapper om det er solgt i ferdigmodnet tilstand, for dette passer neppe inn i profilen Diageo er ute etter fra Mortlach.
Vi avslutter kvelden med klassikeren.
Nese: Sherry, rosiner, tørkede røde bær.
Smak: Sherry, treverk, kull, lær.
Kommentar: Dette har jeg rett og slett vokst fra. Jeg synes Mortlach 16 var godt før i tiden, men nå tenker jeg at de burde tappet den på 8 år, så kanskje den hadde vært drikkelig. Ok, å kalle det udrikkelig er kanskje å overdrive, og jeg synes lukta er god, om enn litt enkel, men dette er ikke noe jeg kommer til å helle meg en dram av for å kose meg, det kan jeg love.
Nese: Ganske lukket, et hint av melkesjokolade og pæredrops. Med vann blir det syrlige preget tydeligere.
Smak: Klassisk sherrypreg, litt flis. Umodent treverk, tørket aprikos,
Kommentar: Det er litt for mye treverk på denne til at den treffer helt. Samtidig er det noe ved den, og jeg blir sittende og smatte og lete etter flere ord som kan beskrive smak og lukt. Tror den må få en ny sjanse en annen kveld.
Nese: Sitrus, vanilje og stikkelsbær. Etterhvert krydderkake, og noe jeg mener er laubærblad.
Smak: Smaken er en overraskelse med tanke på lukta. Jeg får et snev av røyk på denne, tørt krydderpreg og fyldig sødme. Med vann kommer et hint av sitrus.
Kommentar: Denne stiller i en annen klasse enn tapningen fra Berry’s Own. Her er det lag på lag med både lukt og smak. Snadder.