Opprinnelig publisert på nmwl.no.
Michael Jackson: Whisky – Den store kulturguiden om whisky
Oversatt av Arnt Steffensen
Pegasus Forlag 2007
ISBN: 978 82 442 0022 6
(Orginal Dorling Kindersley 2005)
Kortanmeldelse:
Dette er den beste og mest omfattende boka om whisky som er å få på norsk. Her finner du artikler om alle de tema en whisky-amatør kunne tenke seg å ville lese om og enda noen til. Michael Jackson, en annerkjent autoritet på temaet maltwhisky, har skrevet introduksjon og noen artikler, andre bidragsytere er Dave Broom og Martine Nouet. På grunn av oppbyggingen i artikler snarere enn kapitler kan man enten lese denne boka fra perm til perm, eller dyppe ned i den nå og da når det er et tema man har lyst til å fordype seg i. Boka er for det meste lett leselig til tross for til dels innfløkte temaer og er rikt illustrert slik at jeg får akutt reisefeber så fort jeg begynner å bla i den.
Løp og kjøp.
Litt lenger versjon, der pedanten får slippe til:
Først bør jeg vel bemerke at jeg ikke egentlig er i målgruppa for denne boka, da jeg fortrinnsvis leser bøker skrevet på engelsk i orginalversjon. Hovedårsaken til det er at jeg vet av erfaring at når jeg kommer til en setning jeg ikke helt får grep på i en oversettelse ender jeg alltid med å gjette meg til hva det sto i orginalen. Slik parallelloversettelse tilbake til orginalspråket kan bli ganske slitsomt dersom det er mye uklart i den norske oversettelsen.
Til Arnt Steffensens ære var ikke det hovedproblemet mitt med denne boka. Jeg har funnet en og annen oversettertabbe (eller det jeg i det minste innbiller meg at er en oversettertabbe, jeg tar høyde for at jeg kan ta feil selv), men i en såpass omfattende bok er ikke det uventet, og de få tilfellene er lette å overse. Et langt større problem er uklarheter som MÅ stamme fra orginalen fordi de er så omfattende. Noen av dem kan tyde på at forfatteren forsøkte å få inn for mye info på for liten plass, det kan muligens tilgis uten videre. Andre uklarheter er simpelthen bare uklare, uten at jeg kan finne på noen god unnskyldning på forfattterens vegne. Det triste er at de fleste av disse “Hæ?”-øyeblikkene forekommer i kapitlene skrevet av Jackson selv. Man kan mistenke at redaksjonen har lidd av guru-frykt og ikke turt å foreslå at enkelte avsnitt kanskje burde vært skrevet om. Det boka hadde trengt, på norsk, men først og fremst i orginal, er en skikkelig språkvask. Som det er hadde jeg problemer med å fortsette å lese da jeg til stadighet fikk mest lyst til å kyle boka i veggen.
Allerede på første side av forordet kom jeg til et avsnitt som fikk meg til å sukke høylydt og forlange å få lese høyt for sidemannen for å sjekke at det “ikke bare er meg” (heldigvis var sidemannen i dette tilfellet min mann, tenk om jeg hadde sittet på bussen, det kunne det blitt moro av. Nå, tilbake til poenget). Jackson har på en litt vag, men akseptabelt smårotete måte snakket om whisky i Skottland og så i Irland. Men så kommer avsnitt to under headingen “Aroma og smak”:
Uansett hvordan whisky staves har ordet keltisk opphav, og av den grunn fikk Wales starttillatelse. Etter flere tjuvstarter kom den første walisiske whiskyen fra Black Mountains i 2004. Også Bretagne i Frankrike og New Scots of Cape Breton i Canada har etablert destillerier som bevis for sin keltiske herkomst.
Spørsmål begynte å surre rundt i hodet mitt: Hva har dette med aroma og smak å gjøre? Trenger man starttillatelse for å produsere whisky, og må man bevise sin keltiske herkomst for å få en slik? Hvem er det i så fall som utsteder denne starttillatelsen?
I håp om at det skulle virke oppklarende leste jeg videre:
I USA, nasjonen som hevder at det er størrelsen som teller, selges det mer og mer whiskey etter at man startet med småproduksjon, small-batch bourbon.
I Japan har flere tiår med eksperimenter resultert i single malts i verdensklasse som overbeviser selv den mest kverulantiske kritiker.
Osv. Jojomennsann, dette er klart som blekk. At det finnes folk av keltisk herkomst i USA er jeg jo klar over, men trenger du å bevise at du har slike gener for å lage bourbon også, eller gjelder det bare hvis det er maltwhisky du ønsker å produsere. Og når fikk Japanerne keltisk blod i årene? Dette må da være revolusjonerende immigrasjonsforskning og det er rart det ikke ble slått større opp (men kanskje alle andre fikk det med seg, det var vel tross alt for noen tiår siden, da de neppe fikk lov til å eksperimentere en gang før slektskapet var bevist.
Ok, så jeg overdriver forvirringen min. Jeg tror ikke Jackson forsøker å si at Japanerne er av keltisk herkomst. Men på den annen side skjønner jeg faktisk ikke hva han forsøker å si med den “starttillatelsen” til Waliserne. Og jeg trodde jeg kunne litt om whisky, så hva skal en stakkars nybegynner tro dersom hun leser dette?
Jeg må i hvert fall ta med ett eksempel til. Dette sitatet stammer fra side 18 og starten på artikkelen “Whiskyens gleder” (jeg tar med første avsnitt først og fremst for ikke å bli beskylt for å trekke ting ut av sammenheng):
Whisky er et godt eksempel på den reservasjonen mange føler i møte med alkoholen. Vi er ikke helt sikker på hvorfor vi liker det, eller om vi strengt tatt burde. Dessuten nøler vi ofte med å innrømme at vi liker smaken og det det fører med seg.
Whisky kan være forfriskende, men kompleksiteten i duft og smak gjør at det ikke nødvendigvis er førstevalget. Du blir også lettere beruset, men whisky passerer ikke munn og gane uten at du merker det, slik som de kjedelige designervodkaene. Som med det meste av alkoholholdige drikker må man venne seg til smaken, og whisky er absolutt den mest komplekse drikken av dem alle.
(Min utheving.) Er ikke whisky førstevalget? I hvilken sammenheng? Eller er det det at whisky kan være forfriskende som ikke er førstevalget? (Grammatisk er det det det står, siden whisky ikke er intetkjønn og dermed ikke refereres til med “det”. Ok, akkurat dette er kanskje oversetterens feil.) Blir du “lettere beruset” eller blir du beruset fortere enn når du drikker noe annet? (Er det oversettelsen som gjør dette forvirrende også? Skulle jeg ikke sagt det om at oversetteretabbene var lette å overse, kanskje?)
Ok. Et eksempel til. Åpningen av artikkelen “Fatets innflytelse: Europeisk eik”:
Du sitter med en whisky i glasset: Hvor lang tid tok det før aromaen og smaken utviklet seg? Alderen som står på etiketten, 8 eller 18 år, gir bare en del av svaret; whiskyen har nemlig også ligget på eikefat.
Aller først: Alderen på etiketten gir faktisk hele svaret på “hvor lang tid tok det”. Dernest: Har whiskyen ligget på eikefat i tillegg til de årene, eller hva? Hvis jeg legger godviljen til så kan jeg akseptere at det skal poengteres at eika har noe med saken å gjøre, men siden sprit ikke utvikler seg (nevneverdig) på f.eks. ståltank vil jeg vel påstå at i forhold til tid er eika saken. Henter jeg fram mine oppsparte reserver av velvilje kan jeg gå med på at poenget kanskje skulle ha vært at hvilken type eik whiskyen ligger på i de 8 eller 18 årene har vel så mye å si for smaken som hvorvidt det er 8 eller 18 år, men det er faktisk ikke det det står I DET HELE TATT. Det får da være grenser for hvor mye man skal måtte lese mellom linjene. Oppbyggingen til å snakke om type eik er faktisk så lang at man for lengst har glemt at overskriften hadde noe med europeisk eik å gjøre før man kommer dit.
Jeg sa jo at pedanten skulle få slippe til. Dette – og mange flere eksempler – irriterte meg såpass at jeg brukte tre uker i stedet for tre dager på å gjøre ferdig denne anmeldelsen. Men jeg mener fortsatt det jeg skrev i kortanmeldelsen helt på begynnelsen her (husker du det?):
Dette er den beste og mest omfattende boka om whisky som er å få på norsk.
Som nevnt er boka bygget opp av en rekke artikler, skrevet av Jackson selv eller av en av de andre bidragsyterne (Dave Broom, Jefferson Chase, Dale DeGroff, Jürgen Deibel, Richard Jones, Martine Nouet, Stuart Ramsay, Willie Simpson og Ian Wisniewski). Første del er svært generell og heter “Å forstå whisky”, her finner du artikler som foklarer litt om forskjellige typer whisky og forskjellige typer sprit, om gleden med whisky og om whiskyens rolle i litteraturen. Deretter kommer en del som heter “Aroma og smak” der artiklene omhandler forskjellige aspekter ved produskjon og lagring og forsøker å si noe om hvordan dette påvirker det endelige produktet. Så får vi en presentasjon av whiskylandene, område for område der det er nødvendig og presentasjon av alle destilleriene (for Skottland sin del, i hvert fall – tror jeg da, jeg må innrømme at jeg ikke ahr dobbeltsjekket) med korte smaksnotater i egen boks på siden. Den siste delen heter “Å nyte whisky” og har en artikkel om whiskycoctailer og to om whisky og mat (en til mat og en i mat). Oppbyggingen virker fornuftig og oversiktlig. Har du lyst er det ingenting i veien for å starte på side 1 og lese deg gjennom helt til side 288 (selv om jeg vel ville anbefale å ikke nærlese registeret som starter på side 283). Alternativt kan du ha boka liggende hendig til (dette er tross alt en typisk kaffebordbok, designet for å se pen ut) og lese en artikkel her, en der, ettersom det faller deg inn.
Noen merkverdigheter dukker dog opp, for eksempel klarer ikke jeg å tyde hvorvidt den som har skrevet introen for hvert land (Dave Broom for Skottland, f.eks.) også har skrevet enkeltartiklene om hvert område.
Det hele er gjennomgående godt og relevant illustrert med før nevnte reisefeberinduserende bilder, samt gode og detaljerte kart. Noen faktabokser og tabeller har man også funnet plass til, selv om noen er mer oppklarende enn andre. På side 63 er det en ganske fin faktaboks om halsene på pot stillene og hva fasongen har å si for whiskyen. På side 85 finner vi en tabell over “Typiske aromaer og smaker” der smaker relateres til “smakskilde”, altså om en spesifikk smak stammer fra kornet, torven, lagring o.l. Denne hadde vært nyttigere dersom man ikke hadde stusset over slike ting som at “smakskilden” Torv defineres slik:
Vann som flyter gjennom myrområder kan ta til seg smaker fra torven. Det samme kan skje i fuktige lagre. Stort sett oppstår torvsmaken når torven brennes for å tørke det maltede bygget.
Den første setningen er problematisk i og med at den stadfester noe som de lærde strides rimelig høylytt om (det vil si, de strides vel om om det har noen betydning for det endelige produktet at produksjonsvannet smaker torv, at vannet faktisk smaker torv er de vel ikke så uenige om, i så måte er setningen korrekt), men det er nå så. Setning to har jeg litt problemer med. Tar vannet til seg torvsmak på fuktige lagre? Etter definisjonen følger eksempler på smaker som kommer av smakskilden. For torv sin del inkluderer den ordet “velduftende”. Dette er problematisk på to plan. A: Er velduftende en beskrivelse av en smak? B: Betyr det at whiskyer som ikke har torvpreg ikke er velduftende? I samme tabell er smakskilden gjæring illustrert med et bilde av pot stills, så kanskje utsagnet om at illustrasjonsbildene er gode og relevante også burde modifiseres?
Ikke en perfekt bok, med andre ord, men jeg gjentar at det er den beste og mest omfattende boka om whisky som er å få på norsk. Dersom du ikke leser engelsk like lett som norsk er det bare å løpe og kjøpe. Faktisk kan jeg anbefale en tur på Oslo Whiskyfestival, det ryktes nemlig at du kan få boka til spesialpris der (og en og annen dram kan du også få der, har jeg hørt).
(Enig? Uenig? Kommenter gjerne.)
