Om maltwhisky og sider og annen god drikke. Carpe aqua vitae.
Fra et refill hogshead.
Nese: Veldig lukket. Sødme. Med vann: Umoden pære.
Smak: Vaniljesødme, malt, korn. Med vann kommer det fram eikekrydder og -bitterhet.
Kommentar: En ganske kjedelig dram, smaker og lukter generisk whisky. Ikke vondt, men ikke spennende.
Destillert mai 1998, tappet januar 2010, fra et refill hogshead, DL Ref 5762.
Nese: Malt, sitrus, høy og nellik.
Smak: Malt, sitrus, litt fusel på ettersmaken. Med vann forsvinner fuselen, krydder dukker opp. Nellik og kanel?
Kommentar: Råvarepreg, og god lukt, men litt røff på smaken på full styrke. Fuselen forsvinner med passe vann og da blir det i grunnen veldig godt. Såpass at jeg tenker at det er litt synd dette bare er en 20 cl.
USA: For første gang siden 1983 har en kvinne vunnet tittelen Homebrewer of the Year i American Homebrewing Associations årlige konkurranse. Annie Johnson er i tillegg afro-amerikaner (den første afro-amerikanske vinneren noensinne) og vant med en lager. Les mer på Brew Your Owns nettsider.
Norge: DN skriver om norsk whisky, i en kompetent oppsummering av de forskjellige prosjektene som er på gang, og med en sving innom Sverige og Mackmyra. Mindre kompetent virker produktutvikler Rune Laugen hos Arcus som er sitert på at der skottene må holde seg til maltet bygg kan Arcus eksperimentere, for eksempel med hvete og rug. Og det kan de selvsagt gjerne, men det kan skottene også. Aberet er at da kan man ikke lenger kalle det «maltwhisky», men whisky er det selvsagt fortsatt, så lenge man holder seg til korn og lagrer i minst tre år (reglene, som i utgangspunktet er skotske, er også vedtatt av EU). Nåja, Arcus’ første whisky er likevel en maltwhisky, så eksperimenteringen har kanskje ikke kommet så langt ennå? Om det er Laugen eller journalisten som mener at «skotske whiskyer gjerne har kronglete, gæliske navn som virker utviklet i overstadig beruset tilstand», er ikke helt klart, men jeg kan vel ikke si at jeg synes Gjoleid er noe mer sobert enn Talisker eller Glenfiddich. Det kan vel avhenge litt hvilket språk man er oppvokst med, skulle jeg mene. Ellers har artikkelen flotte bilder fra Puntervold og Buran whisky/Tautra, du kan jo lese mine smaksnotater for Puntervolds første og rapport fra besøk på Tautra også, om du vil.
Nyhet på Systembolaget, importert av Riktig Cider AB.
Nese: Jeg får på en eller annen måte assosiasjon til slik det lukter på «tun room» på destillerier, altså der ølet gjæres før destillering. Det er mulig det først og fremst er fordi det lukter trefat. Det er egentlig ganske lite eplepreg på lukta. Jeg får også en «faint whiff» av lynghonning.
Smak: Det smaker i alle fall umiskjennelig epler. Greit balansert sødme, trefat her også og voksede grønne granny smith epler.
Kommentar: Jeg liker det. En lett og frisk sider med nok tørrhet og trøkk til ikke å bli helt anonym.
Den andre italienske sideren jeg plukket opp på Vikapolet. Denne hadde vanlig vinkork, som i tillegg var treig å få ut, så jeg var ikke helt forberedt når plopp-lyden ble etterfulgt av sider som bruset over. Heldigvis er det en stor flaske…
Nese: Røde, melete epler, men også et hint av granny smith.
Smak: Røde epler, svakt gjærpreg. Godt balansert sødme og tørrhet. Jeg får et hint av litt syrlig appelsin på smaken, og det kler den.
Kommentar: Også denne er særdeles drikkelig, i klassen for lette, friske sidere. Men den taper mot konkurransen fra franske sidere i samme klasse på pris. Selv med tollsatsen på 40 kroner per flaske regnet inn er f.eks. la Ribaude, med sine 48 svenske på Systembolaget, et bedre kjøp (og den er økologisk også). Det fordrer selvsagt at man er i Sverige med jevne mellomrom, men det er nå engang vi. Samtidig var dette ganske godt, så kanskje jeg sjekker om det er mulig å bestille noen flasker likevel…
I morgen, 28. september, er det åpen dag på Fary Lochan, og det danske destilleriets aller første whisky legges ut for salg. Den aller første flasken auksjoneres bort og aksjeeierene har hatt mulighet til å forhåndsbestille. Til 1500 kroner halvliteren bør det være bra vare for å være verdt det…
Vi besøkte Fary Lochan i 2011, da kunne man kjøpe nysprit og flasker med nysprit som hadde fått en bit av «charred» dansk eik, som da i teorien skulle modnes på flaska. Staven er av en størrelse som skal tilsvare eksponeringen på et fat, men destillerisjef Jens-Erik Jørgensen fortalte at de hadde merket at utviklingen skjedde fortere og at de forventet at «whiskyen» ville nå toppen smaksmessig en gang i 2013 eller 2014. Vi helte av 20 cl fra flasken vår før sommeren, og kommer til å helle av 10 eller 20 til før årsskiftet. Drammen jeg har helt opp i kveld er fra flaska med stav i.
Nese: Nysprit, litt løsemiddelpreg. Vann åpner for et hint av krydder og syrlig eple. Men løsemiddelpreget forsvinner ikke.
Smak: Merkelig, fersk sprit med trepreg, smaker litt som nylakkert gulv (ikke at jeg har forsøkt å spise nylakkert gulv, da). Vann trekker fram hint av krydder også på smaken.
Kommentar: Det lukter virkelig ikke godt. Smaken er litt bedre, tross i at jeg står fast ved beskrivelsen nylakkert gulv, den er også en smule ubalansert, trepreget er ikke skikkelig integrert i spriten.
Jeg husker nyspriten som ganske god, så konklusjonen herfra blir at eksperimentet med eikestav i flaska ikke er helt heldig. Vi har en flaske ubesudlet nysprit også, men den står i det skapet som er så barnesikret at ikke vi engang får det opp, så den får jeg skrive smaksnotat på en annen gang. Og jeg skal selvsagt smake på denne igjen, om et halvt år eller noe (og jeg tror vi venter med å helle av mer, akkurat nå er den IKKE verdt å ta vare på).
Lagret på ex-bourbon, sluttlagret på oloroso sherry.
Nese: Appelsinmarmelade på «brown toast». Krydder. Med vann får den pepperkakepreg, nellik, kanel, ingefær og vanilje.
Smak: Appelsin og sprit. Litt nellik? Jeg får litt julevibber. Vann trekker fram litt pepper og et underliggende maltpreg.
Kommentar: Veldig jul over denne, men den er ikke videre søt og får dermed ikke det «kan bare drikkes i små mengder i romjula»-preget som enkelte sherrybomber har. I overkant dyr på polet (hva har skjedd i kalkylen her?), men et helt greit kjøp f.eks. i Sverige eller i Skottland.
Det har blitt tradisjon i NMWL Trondheim at septembermøtet inneholder noen litt mer eksklusive tapninger. Vi startet med tre (?) år på rad med Rare Malts tapninger, og når de rett og slett ble for dyre og for vanskelige å få tak i gikk vi over til andre ting. I år hadde styret først annonsert «skatter fra skapet», men så blitt så befippet over septemberslippet på polet at vi til slutt fikk servert bare to fra skapet og fire fra slippet. Men jeg hørte ingen klager…
The Glenlivet, Douglas Laing Director’s Cut, 35 år, 55, 3 %
Destillert juni 1977, tappet juni 2012, DL Ref 8574.
Nese: Gin, dvs. einerbær og litt rå sprit. Frisk frukt, litt sitron.
Smak: Bitter, maltsødme og grønne epler.
Kommentar: Lukta er ok, men den er for bitter på smaken. Jeg tilsetter mye vann, men det blir ikke bedre og jeg drikker faktisk ikke opp drammen.
Isle of Arran Single Cask no 387, 50,5 %
Destillert 19. mars 1997, tappet 5. mars 2013
Nese: Frukt, litt fersken? Vanilje, appelsinmarmelade og kandisert appelsinskall.
Smak: Frukt, lyng, hint av honning.
Kommentar: Godt. Mye bedre en Glenliveten og ikke halvparten så dyr engang.
Imperial 17 år, Dougas Laing Director’s Cut, 53,3 %
Destillert oktober 1995, tappet februar 2013, DL Ref 9527.
Nese: Stikkelsbær, kald stein, sødme og aske.
Smak: Maltsødme, røde bær, sitrus, aske, pepper.
Kommentar: Trenger mye vann, men blir god med passe mengde.
Banff 36 år, Cadenhead Small Batch 49,8 %
Destillert 1976, tappet 2013, bourbon hogshead, 192 flasker
Nese: Aske og kull, ristet kokosnøtt, tørket aprikos.
Smak: Kull, sødme, forkullede spareribs som noen har glemt på grillen. Hermetisk fersken.
Kommentar: Får litt mer kick med litt vann, blir ganske god med litt mer. Er nesten verdt prisen (2800 kroner).
Tomatin 32 år, Douglas Laing Old & Rare, 55,7 %
Destillert 1975, tappet 2008, bourbon cask
Nese: Sitronvoks, bonevoks? Vegetasjon. Mye! (Klarer ikke sette ord på alt.) Røde druer, sukkertøy (kongen av danmark?).
Smak: Lime, urter, sitronmelisse og noe annet. Solbær og solbærblader på ettersmaken.
Kommentar: Spesiell. Smaker på en måte ikke whisky. Men god, veldig god. Jeg måtte ha påfyll. Desverre var dette en av de fra skapet og den er ikke tilgjengelig lenger. Kommer jeg over en flaske er det mulig jeg må kjøpe en, tross at innkjøpsprisen til laget var 2500 kroner.
Caol Ila 22 år, Cadenhead, 46 %
Nese: Røyk!
Smak: Kull og ildsted, sødme i bakgrunnen.
Kommentar: Ikke veldig kompleks. God, for all del, men litt kjedelig, særlig i dagens selskap.
I tillegg til det oppsatte programmet måtte jeg få med meg denne, som var blitt åpnet på et tidligere møte:
Laphroaig 18 år, Douglas Laing Old Malt Cask 46,6 %
Destillert desember 1993, tappet desember 2011, DL Ref 7992.
Nese: Røyk, sødme, rødkittost (Le Vieux Pané).
Smak: Også ost og røyk.
Kommentar: Knallgod.
Islay: Den store nyheten denne uka dukket opp på Whisky Advocate Blog: Islay får sitt niende destilleri. Det skal hete Gartbreck og ligge rett utenfor Bowmore. Nyheten er lekket fra en pålitelig kilde i følge Whisky Advocate, selv om den offisielle pressemeldingen ikke vil komme før senere i år. Søk på seleskapet viser at Jean Donnay, kjent fra blant annet Glann ar Mor, er involvert. 
Scotland: Douglas Laing & Co lanserte sin nye serie, Old Particular, som er en slags erstatning for Old Malt Cask som Hunter Laing & Co «tok med seg» når selskapet ble delt i to tidligere i år. Serien vil bestå av enkeltfatstapninger og skal hverken kjølefiltreres eller tilsettes farge. Noen tapninger vil bli tappet på fatstyrke, ellers vil tapningene ha de noe spesielle styrkene 48,4 % og 51,5 % for whiskyer som er henholdvis maks atten år og minimum 19 år. Dramming News har pressemeldingen.
En uke i Italia og ikke en italiensk sider å oppdrive, men på polet i Vika, der hadde de to!
Nese: Friskt eplepreg med et snev av Vademecum.
Smak: Frisk, tørr, perlende. Grønt epleskall.
Kommentar: Helt kurrant sider av den lette, men tørre typen. Drikker gjerne mer. Men prisen, nesten tre ganger så mye som de vel så kurrante franske på Systembolaget, tilsier at jeg kanskje ikke kommer til å kjøpe så mange flasker. På den annen side, er jeg på Vika og skal ha sider er det slett ikke sistevalg.