Om maltwhisky og sider og annen god drikke. Carpe aqua vitae.
Nese: Bringebærdrops, marshmallows og solbærbusk. Med vann dukker malten opp, samt vaniljesukker og svart te.
Smak: Malt, solbærdrops, litt fusel og et hint av plast. Med vann finner jeg svart te også på smaken.
Kommentar: Utrolig fruktig og god. Det er mye som skjer på både lukt og smak og jeg liker det. Spørs om ikke jeg blir nødt til å kjøpe en flaske. I så fall kommer jeg nok tilbake med mer utfyllende smaksnotater når jeg får smakt den i fred og ro.
For å ferie at det er fem uker igjen til julaften kommer nå årets første juleøl. Dette er en nyhet for meg, selv om et begrenset parti var tilgjengelig i mer sentrale strøk i fjor. Det var overraskende nok min lokale Rimi-forretning som hadde denne inne.
Dorothy Goodbody er et varemerke tilhørende Wye Valley Brewery som ligger i Stoke Lacy i Herefordshire – ikke langt unna den verdenskjente byen Hay-on-Wye. Bryggeriet ble startet i 1985 av den tidligere Guinness-bryggeren Peter Amor. Så sent som i fjor flyttet de inn i nye og utvidede lokaler (like ved de gamle) da salget går strykende.
Christmas Cracker er en del av bryggeriets sesongøl-serie, der man brygget er øl for hver måned. Hovedsaklig er det med tanke på servering i puber som Real Ale, men noen finner også veien på flaske – slik som dette desemberølet. Det er brukt Crystl og Pale Chocolate Malt i tillegg til byggflak. Humlesortene er Northdown og Nugget.
Farge: Lys brun (hasselnøttfarget ifølge etiketten)
Nese: Lett med godt maltpreg, melkesjokolade, hint av bitterhet og litt innestengt frukt. Kommer tydligere fram når temperaturen stiger.
Smak: Lett og maltdeven smak med sødme, krydderier og noe sitrusaktig. mer balanser og fylde med økende temperatur.
Konklusjon: En lett og drikkbar britisk juleøl. Ville nok vært milevis bedre servert fra tønne på puben, men da må man nesten reise til Wye Valley et sted (et område det er vel verdt å besøke). Bør ikke drikke ved for lav temperatur, en time eller to i kjøleskapet er nok for denne flaska.
Nese: Grønne epler, malt, lite hint av fusel. Mer epler med vann og noe mer floralt, epleblomster.
Smak: Litt generisk whisky, men ok. Gule epler, malt og fusel. Lite forskjell med vann, men fuselpreget blir hakket tydeligere.
Kommentar: NAS og veldig ungt preg, men på såpass kjedelig sprit er litt fusel nesten en fordel, så lukter og smaker det i alle fall noe. Jeg hadde håpet å bli positivt overrasket, men det skjedde ikke. Spey Cascade smaker langt fra vondt, men den er like kjedelig som det meste fra Dufftown distillery og jeg ble ikke overbevist om at det var bryet verdt å smake på Sunray og Tailfire, de to andre NASene fra Dufftown når mengden andre interessante whiskyer var så stor.
Hellas er ikke et land med noe stort internasjonal rykte på seg som ølnasjon. Men ting er på gang der også. Og på ferieøya Santorini ligger Santorini Brewing Company. De startet i 2011 av fire partnere: Yiannis Paraskevopoulos, vinmaker for GAIA Wines, Majda Anderson, opprinnelig fra California men nå relokalisert til Santorini, Steven Daniels som tidligere var vininnkjøper for Oddbins i Storbritannia og Boban Krunic en ølbrygger fra Serbia.
Red Donkey er en Amber bestående av Aurora og Styrian Golding fra Slovenia, Citra fra Oregon, og Nelson Sauvin fra New Zealand. En «alternativ» belgisk-type ølgjær er vissnok brukt og brygget tappes ufiltrert. Noe som kan forklare at flaska var en «gusher» an rang – muligens sammen med faktumet at best før datoen var for sju måneder siden.
Farge: Ravgul med hint med litt rødskjær i kjernen.
Nese: Belgisk storng ale, evt trippel. Frukt og sitrus med hint av litt sødme.
Smak: Fruktig og maltsøt med en balansert og etterhvert markant humlebitterhet.
Konklusjon: Nå er ikke min smakserfaring med gresk øl videre stor, men dette er god øl – og definitivt noe å holde øynene oppe etter dersom man er på Santorini på ferie (og ja, bryggeriet tar imot besøk).
Nøisom var opprinnelig et varemerke til bryggeriet som opprinnelig fikk navnet Fredrikstad Mikrobryggeri. Nå brukes kun navnet Nøisom AS og Nøisom Craft Beer. Oppstarten var i 2013 og de første dråpene ble servert i mai måned (brygget på et hjemmebrygganlegg). Endelig produksjonslisens for det nåværende bryggeriet ble gitt i juni 2013, men grunnet forsinkelser på utstyrsleveranser fra utlandet bli ikke bryggeriet fullt ut tatt i bruk før september.
På tross av navnet består ikke innholdet i flasken utelukkende av sukkervann. Det er snakk om en alkoholsvak pale ale.
Farge: Lys rav, uklar (ufiltrert) og med en pen, liten skumtopp.
Nese: Lett og fruktig. grapefrukt, aprikos og hint av cocktailfrukt.
Smak: God bitterhet med et visst innslag tropisk nektar. Ganske konsentrert i stilen men fortsatt rimelig leskende. Behagelig lengde på ettersmaken som preges av bitterhet med et bittelite fruktinnslag.
Konklusjon: En hyggelig, leskende og absolutt drikkbar pale ale.
Nese: Sitrus, timian og rosmarin, malt.
Smak: Malt med litt plastikkpreg. Vann fjerner ikke plastikken, men det er mye malt her og noe bær, stikkelsbær, kanskje? Litt bitter på ettersmaken.
Kommentar: Fantastisk nese, skuffende smak. Den er rett og slett ikke god.
Ølve på Egge stammer fra 2005 men ble i 2007 solgt av grunnlegger Magne Bjerkem til en gruppe på 10 personer (fem par) som i dag har bryggeriet belagt på Vester Elnan, vest for Steinkjer (på gården til et av eierparene). De brygger en håndful øl både i butikkstyrke og polstyrke, men polølene er kun å få på utesteder i regionen.
Brygget er et ufiltrert hveteøl så bør vel da katagoriseres som hefeweissen.
Farge: Uklar, lys gylden. Tynt skum – ingen hveteøltopp.
Nese: Banankaramell, sitrondrops og litt bruspulver.
Smak: Lett innestengt preg med mye kullsyre. Litt fruktighet og hint av krydderier og gjær.
Konklusjon: En enkel hveteøl uten særlig fylde. Helt grei, men ganske forskjellig fra de tyske variantene.
Båly er navnet på en naturlig havn like utenfor Lindesnes som da også har gitt navnet til dette brygget. Dette er en porter som er fullt mulig å lage kongevarianter av i butikkstyrke.
Farge: Svart med et ganske lyst og tynt skum.
Nese: Sjokolade, tynn filterkaffe, karameller og litt kandiss.
Smak: Tynt annslag med et visst tørt preg. Ganske kjapt kommer mer kraft og fylde. Lettbrent kaffe, melkesjokolade og en ikke helt positiv metallisk bismak. Et lite hint av lakris og fjøs. Kort ettersmak.
Konklusjon: Fjøspreget som har skjemmet de andre Lindesnes-tapningene er tilstede her også, men adskillig mer diskret. Helt grei butikkporter, og den beste av Lindesnesølene jeg har smakt så langt.
Oslo: Robin Laing er tilbake i Norge og Kultur- og velferdsutvalget ved UiO arrangerer både «Skotsk aften» og «Lunsj med kultur» med musikalsk underholdning fra Robin i den forbindelse. Førstnevnte blir ikke helt etter planen, siden UiOs ledelse synes det ble vel mye fokus på whisky i arrangementsbeskrivelsen. Deltagerne må derfor nøye seg med øl og alkoholfritt til haggisen, melder Uniforum. Jeg ønsker både arrangører og deltagere lykke til i alle fall, en konsert med Robin er verdt å få med seg, whisky eller ikke.
Speyside: Kilchoman har «100% Islay», Springbank m.fl. har varianter av «Local Barley», Ballindaloch trekker den hakket lenger og kaller hele destilleriets produksjon «Single Estate Whisky». Resonnementet er at både ingrediensene og omtrent 80 % av de involverte (enten det er destilleriarbeiderene eller murererne og rørleggerne) kommer fra nærområdet. At det dermed trekkes paralleller i forbrukernes hode til «finere» vin er sikkert ingen ulempe. Les mer hos Press and Journal.
Norge: Det skrives bøker både her og der. Frode Harring er tydeligvis i gang med en whiskybok og Jon Bertelsen og Rudi Høynes har takket ja til å være medforfattere når Torgrim Eggen skal skrive «om norsk heimbrent og dets historie.» I den forbindelse har Jo følgende bønn:
Hovedforfatteren behøver neppe noen videre presentasjon, så dersom jeg skal bidra med noe vettug behøver jeg å gjøre en grundig reseach. Har jeg noen venner (eller fiender) der ute som kan tenke seg å bidra med historier, med fakta, med kunnskap og kanskje med oppskrifter? I første omgang er jeg spesielt interessert i Hedmark og Oppland brennevinsdistrikt, men innspill fra hele landet ønskes.
Jon kan kontaktes på Facebook eller på jon(at)cognac(dott)no.
Avery Brewing Company ble grunnlagt av Adam Avery i 1993 og ligger i Boulder, Colorado – byen som er verdenskjent for å være hjemstedet til Mork & Mindy. Bryggeriet har sakte men sikkert vokst seg større og har gradvis utvidet både bryggverket og distribusjonen.
White Rascal er en Wit med koriander og bitterappelsinskall. Hvete og to-rader bygg er i kornmiksen mens Bravo, Sterling og Hersbrucker er humlesortene.
Farge: Uklar strågul.
Nese: Hvete og koriander. Banan og en liten bitterhet er også å spore.
Smak: Frisk, fruktig og med et godt integret krydderpreg. Koriander, pepper og nellik er å finne på smaken. Fersken, banan og appelsin er det fruktige innslaget.
Konklusjon: En god og elegant Wit. Fokuserer mer på det fruktige innslaget enn krydderet, noe som sikkert gjør det god til litt krydret mat.