Nese: Irsk whiskey. Veldig typeriktig. Vanilje, eik og sitron. Mer badstuepreg med vann.
Smak: Vanilje og eik.
Kommentar: Typeriktig og slett ikke vond. Bare… kjedelig.
Smakt på Oslo whiskyfestival 2014.
Springbank 19 år 1995-2014 Dr Jekyll’s Expression 58,8 %
Nese: Grillet, urtemarinert svinefilet, vanilje, appelsinskall, malt, sitron og pære. Enda mer frukt med vann, honningmelon og gule epler, stikkelsbær og etterhvert litt St. Hansbål, nøttepreg, bitre mandler, voks, hvit pepper og ingefær.
Smak: Lett emmen eik, tørt tre, søtlig vanilje, grønnsåpe. Bakte epler og bitter eik på ettersmaken. En eim av bålrøyk dukker opp med vann, litt sitrus- og epletoner, litt uggen sødme.
Kommentar: Et ganske fett destillat som dekker munnhulen med smak. Litt synd derfor at jeg ikke liker smaken. Dette er en sånn tapning som får meg til å lure på hva som er galt med folk som liker Springbank, for jeg synes faktisk den er direkte udrikkelig. Normalt er problemet mitt med Springbank at det er for mye bitterhet på smaken, her er det andre ting som er problemet. Nesa er fantastisk. Det lukter og det lukter og det dukker opp nye assosiasjoner hele tiden, men det smaker, vel, høgg. Emmen sødme. Grønnsåpe? Vil jeg drikke det? (Om du lurte, det var et retorisk spørsmål og svaret er nei.)
Det skal sies at alle jeg har snakket med (på OWF) og alle bloggere jeg har sett smaksnotater fra har vært positive, Whiskymoro og Whiskysaga, f.eks. For ikke å snakke om at tapningen vant Best i festival i klassen Skotsk singlemalt over 12 år gammel på OWF. Så det er nok meg det er noe galt med, egentlig.
De 100 flaskene som kom til polet er utsolgt, men jeg antar Jekyll’s sitter på en del flasker selv, så ta en tur innom og smak. Ta i samme slengen en prat med de hyggelige folka i baren. Og kom gjerne tilbake hit og fortell meg i kommentarfeltet hvorfor jeg tar helt feil.
(Det hender at jeg liker Springbank også, da, skal det sies.)
anCnoc Flaughter 46 %
Nese: Søt fusel, lett torvrøyk, appelsinmarmelade. Med vann kommer først mer fuselpreg og så trer kornet frem, det lukter nystekt brød.
Smak: Lett bitter, tørr torvrøyk, fluor med banansmak, grønt treverk. Med vann dukker det opp noen litt rare unoter, men også et visst medisinsk preg.
Kommentar: Oppleves som for ung og uferdig, på nesa minner fuselen til tider mest om low wines og det er ingen god lukt. Jeg er normalt ganske glad i unge whiskyer med torvpreg men dette funker ikke. Mulig det bare er for lite torv? Litt over 14 ppm er jo ikke så mye, men torven er veldig tydelig i whiskyen, mer enn for mange whiskyer med høyere ppm-nivå. På grensa til udrikkelig.
Glen Moray 1998 Samaroli Sherry Cask 7120 45 %
Destillert 1. februar 1998, lagret på et sherryfat, tappet 12. mars 2014.
Nese: Brent gummi, velbrukt lærbelte, grillede marshmallows. Med vann tørkede aprikoser og svisker.
Smak: Brent gummi, røde Bassets winegums. Med vann får den litt krydderpreg, tørket timian og et hint av svart pepper.
Kommentar: Selv om den blir langt bedre med vann er hovedinntrykket at fatet har overdøvet spriten. Det er lite gjenkjennelig Glen Moray her og egentlig fint lite «maltwhisky», desverre. I mine øyne overhodet ikke verdt pengene, om den ikke er direkte udrikkelig (med vann).
Trollbryggeriet Slogen Sunnmørsjul 6%
Årets sterke juleøl fra Sunnmøre skal være en maltdreven øl med Münchener- og Pilsnermalt og tysk humle.
Farge: Kobberbrun med et lite rødlig skjær. Tynt skum.
Nese: Røyka lakris. Er det røykmalt i denne tro? Hint av sjokolade og kaffe oppå en seng av korn.
Smak: Syrlig mot surt annslag. Litt sur røyksmak med hint av lakris og lite ellers. Tynn. Mer fylde og karakter kommer med temperaturen og den går nesten mot litt kjøttaktig.
Konklusjon: Ikke helt vellykketnår den blir servert kald. Med økt temperatur treffer den bedre og blir fyldig, rik og god.
High West Whiskey Double Rye! 46 %
Batch nummer 13H23.
Med håndskrevet batch- og flaskenummer og «håndblåst» gefyl på flaska skulle man tro dette var skikkelig håndverkswhiskey. Og det er selvsagt nettopp det de vil du skal tro. I følge Skus liste over amerikanske «destillerier» og hva tapningene egentlig inneholder er det «a blend of Barton and LDI ryes» (Barton er nå til dags eid av Sazerac), altså slett ikke destillert av High West og heller ikke produsert i Utah (det hevder de forsåvidt ikke heller på etiketten, der står det «Bottled by High West Distillery, Park City, Utah»). Bare juks, altså. Det forhindrer ikke folk som John Hansell i å gi den høy score. Nå er jeg forsåvidt fan av holdningen «the proof is in the pudding» hva gjelder f.eks. NAS, det viktige er om det lukter og smaker godt, og det gjelder selvsagt her også. Men jeg synes likevel det er en viss forskjell på å unnlate å fortelle hvor gammel (vel, ung) whiskyen er og å gå inn for å føre folk bak lyset ved å gi inntrykk av at noe er fra et mikrodestilleri når det egentlig er et industriprodukt. Vel, vel, det var moralprekenen… Her er mine smaksnotater i alle fall.
Nese: Søtlig, lett parfymert eik, vaniljesukker og haribo fersken. Også et lett vegetalsk preg som forsterkes med vann, det lukter mint, litt einertre og litt selje.
Smak: Vannilin, eikeplank og druesukker. Mye det samme med vann.
Kommentar: Mindre parfymepreget enn mye amerikansk whiskey, og dermed mindre fælt for min gane. Nesa er ganske bra, og har en svært interessant utvikling med vann, men smaken er mest søt og fatpreget og reaksjonen min er litt «What’s the point?». Ikke direkte vondt, men jeg står over påfyll.
Laagen Baksida 4,7%
Laagen Bryggeri ble stiftet så sent som i 2013 og ligger på gården Dale-Gudbrands Gard, mellom E6 og Gudbrandsdalslågen i Sør-Fron kommune, rett sør for Hundorp. Ølfestivaler og ølbryggekurs avholdet også på stedet. I tillegg selger bryggeriet malt og humle direkte til hjemmebryggere og dersom de har med en beholder selv så får de med seg litt gjær også (den er gratis). I tillegg har gården serveringssted, pub og overnattingsmuligheter.
Baksida er Brown Ale av den engelske typen og er selvfølgelig flaskegjæret.
Farge: Lys brun, med pent eggeskallfarget skum.
Nese: Innestengt finstue. Godt maltpreg med litt sjokolade og det hele minner meg om Honni-korn.
Smak: Lett, tørr og sjokoladepreget. Kornpreget er framtredende og gir et råvarepreget brygg. Litt sødme spiller i bakgrunnen.
Konklusjon: En rimelig enkel og ren brown ale. Ingen kompleksitet å snakke om, bare god drekka.
Čotar Vitovska 2007
Det var Arve som oppdaget denne vinen i polets lister og sikret oss et par flasker. Dette er en økologisk oransjevin fra Slovenia. Vi som liker oransjevin har en utfordring når det gjelder polet, siden de ikke har en egen kategori men er gjemt blant hvitvinene. Om akkurat denne er god? Vel, det vil vise seg.
Farge: Lekkert kobberfarget.
Nese: Hermetiske fersken, skall av appelsin og epler, noe blomster, syrin eller spirea? Lett metallisk.
Smak: Appelsin- og sitronskall. Litt hermetiske fersken her og, og et snev av hermetikkboksen.
Munnfølelse: Tørrhet som dekker munnhulen, middels intens.
Kommentar: Litt lite fylde på smaken til å balansere bitterheten, men likefult en god drikkevin.
Oban 21 år Special Release 2013 58,5 %
Nese: Friske grønne epler og frisk fersken, men også et tydelig preg av eik. Kanel og korianderfrø. Kvae og lys karamellsaus. Vann forsterker det friske fruktpreget og legger til skumbanan og formkake.
Smak: Litt emmen sødme og tydelig eikebitterhet samtidig. Lett preg av brent gummi, svett seletøy og bakte epler. Det blir litt bedre med vann, en viss sitronsyrlighet dukker opp, emmenheten forsvinner og gummien endrer seg til engangs gummihansker.
Kommentar: Fantastisk nese som bare fortsette å imponere for hvert sniff, desverre smaker det litt for mye Oban. Triste greier. Liker du Oban bør dette funke, men smaken passer meg ikke.
Witkap-Pater Stimulo 6%
Brouwerij Slaghmuylder er et belgisk bryggeri beliggende i Ninove, like vest for Brüssel. Emmanuel Slaghmuylder grunnla bryggeriet i 1860. Det er fortsatt samme familie som står bak den dag i dag og det er en miks av fjerde og femte generasjon som styrer butikken.
Witkap-Pater-serien kom til live i 1979 på forespørsel fra Brouwerij De Drie Linden i Brasschaat. De Drie Linden ble stengt for godt i 1980 og i 1981 overtok Slaghmuylder rettighetene og fortsatt bryggingen på eget initiativ. Det var kanskje like godt da Witkap-ølene står for 60% av bryggeriets totale produksjon. Stimulo er en klassisk belgisk blonde, med humle fra Erembodegem i Aalst, like nord for bryggeriet. Ettergjæringen er gjort på flaske så litt bunnfall må man vente seg.
Farge: Strågul med hvitt og aktivt skum.
Nese: Lett og fruktig med litt sitrus og såpe. Aprikos er det muligens.
Smak: Lett og leskende med et markant krydderpreg. Tørket høy, pepper, nellik og hint av fruktcocktail. Litt sitronvann er også inni miksen her et sted.
Konklusjon: En spennende og anderledes blonde som både lesker og pirrer. Ikke dum denne nei.