Om maltwhisky og sider og annen god drikke. Carpe aqua vitae.
Nese: Til å begynne med svært lite. Lett eplepreg etterhvert.
Smak: Gravensten og pæreskall.
Kommentar: Litt i letteste og enkleste laget, men likevel ganske god. Egner seg nok bedre til «velkomstdrink» som alternativ til musserende vin enn som kosesider en lørdagskveld.
Det er ikke greit å være siderentusiast bosatt i Trondheim når det dukker opp ny norsk sider som bare er tilgjengelig på utesteder i Oslo. Etter en henvendelse til produsenten ordnet det seg heldigvis med en smaksprøve. De melder forøvrig at salget går såpass unna at de er nødt til å fokusere på å levere til de stedene de er inne hos før de gjør videre framstøt ut i landet.
Først må jeg nevne at jeg synes etikettdesignen er skikkelig kul. Dessuten fikk vaskeseddelen meg til å humre: «Lovløs cider er brygget etter en ni måneder gammel oppskrift. Vi begynte med fem liter i en kjellerbod i Tøyenhagen borettslag. Med god hjelp fra cidermakeren Åge i Balestrand, har vi nå brygget 10 000 liter. Håper du liker den. Vi kan seriøst ikke drikke opp alt selv.»
Nese: Lukten fra flaska var lovende, ren, syrlig eplelukt. I glasset får jeg andre fruktige toner i tillegg, både sitron, jordbær og fersken, litt Haribo-fersken, faktisk.
Smak: Grønne og røde epler, og Pez med eplesmak (av alle ting). Frisk og fin. Betraktelig søtere enn jeg helst vil ha sideren, og jeg lurer på om det er epletypen eller om det «litt sukker» som står på ingredienslista var til søtning, ikke bare til flaskeutvikling av CO2 som jeg først antok. Når det er sagt er den langt fra brussøt, og bør fungere utmerket kald i sommervarmen (om vi får noen sommervarme, da). En litt merkelig bismak finner jeg, som jeg ikke kan beskrive som noe annet enn fluor med fruktssmak. Ikke vondt, men, som sagt, litt merkelig.
Kommentar: Jeg skal vel ærlig innrømme at jeg hadde håpet på noe tørrere, men med kjennskap til at Lovløs har solgt seg inn på diverse barer i Oslo hadde jeg vel en mistanke om at sideren ville ha mer massemarked-appeal enn de siderene jeg liker best har på det norske markedet (eller et hvilket som helst marked, forsåvidt). Men det er bra. Venn folket til at sider ikke bare smaker brus og så kan vi introdusere tørrere varianter litt etter litt og så er plutselig ekte sider blitt folkedrikke (det er lov å drømme).
Så hvor faller Lovløs på skalaen? Jeg ville nok valgt den framfor de aller fleste kommersielle engelske siderene, og DEFINITIVT framfor Magners (for ikke å nevne ufyseligheter som Kopparbergs), som de fleste steder i Norge er alternativet. Men i en opplyst verden der f.eks. Sognefjord eller Dunkerton’s Organic var tilgjengelig på barene jeg frekventerer ville de vunnet glatt. Vel, så ville jeg kanskje tatt en Lovløs likevel nå og da, for variasjonens skyld.
Jeg heier på Lovløs og satser på at suksessen blir så stor at de kan slippe en «extra dry» for oss gærninger i framtiden.
Mottatt fra produsenten, på forespørsel. Vil du smake er den i skrivende stund tilgjengelig på følgende plasser i Oslo: Tøyengata Bodega, Gaasa, Wurst, Kulturhuset, Postkontoret, Revolver, Pauls Boutique, og BLÅ.
København: Copenhagen distillery har laget gin av honning og har nå i juni fylt sine første fat med whiskey (deres valg av stavemåte) laget av emmer. (Via Ivar’s Whisky and Food.)
Trondheim: Austmann søker etter en ambassadør. Det vil si en person som kan holde smakinger og omvisninger og generelt hjelpe til å representere bryggeriet utad. Du kan lese Austmanns beskrivelse av stillingen på Austmanns Facebookside, eller du kan lese Sammys fornøyelige omskriving (vi vil for rettferdighetens skyld få presisere at ordvalget «dekksGUTT» står for Sammys regning, Austmanns tekst er fobilledlig kjønns-/tros- og hvadetnåkanvære-nøytral, utover ønsket om at du bør være håndverksølentusiast, og den må nesten være innafor i en sånn sammenheng).
Norge: Regjeringen sender ut høringsforslag om å tillate gårdssalg av egenproduserte alkoholholdige drikker som ikke er «øl, druebasert vin eller brennevin». For siderentusiaster (og produsenter) vil dette være godt nytt.
Norge: 3. juli er det poslipp igjen. Du kan se oversikt over whiskynyhetene på Whiskymoro og Jan Egil har tatt en kikk på nyhetene på øl-fronten.
Jämtlands lagret en batch av sitt Strong Ale på fat fra Mackmyra. Det ga 3500 flasker som ble sluppet på Systembolaget i februar og vi hadde egentlig tenkt at «det kan vi jo kjøpe når vi er i Östersund på maltfestivalen», men en bisetning på Facebook gjorde at jeg hev meg over nettbestilling og fikk reservert seks flasker som ventet på meg i Åre (jeg fikk ikke bestille dem til Östersund, for der sto de jo i hylla), for plutselig var alle flaskene borte. Vi smakte selvsagt på ølet på maltfestivalen, og var skjønt enige om at det var knallgodt og at det var flaks at jeg hadde fått tak i noen flasker. Det virket som en enda bedre idé når vi møtte på Håkan (som guidet oss rundt Jämtlands i sommer) litt senere, for han kunne fortelle at det DER, nei det kom de nok ikke til å gjøre igjen. Det var ALT for mye jobb. Det hører med til historien at det er 40-liters fat det er snakk om. Man kan jo forstå at det å fordele 1750 liter øl på noen-og-førti fat og så etter lagring helle det tilbake på tank for å få det gjennom flaskeanlegget virker som mer trøbbel enn det er verdt for et bryggeri som selger såpass godt som de gjør av standardølet sitt.
Nese: Rikelig med fyldig, karamellaktig malt, vanilje og spekepølse.
Smak: Salt lakris, ristet malt, vanilje og sotete røyk.
Kommentar: Det blir ikke så mye bedre. Her er fylde og kompleksitet i bøtter og spann, samtidig som dette er, som det meste av Jämtland sitt øl, et godt øl å drikke. Å kalle det session ale når det det på 9 % er kanskje å overdrive, men samtidig er det nærmest det det er.
Nese: Røde epler, vinterepler, lett hint av kanel (mulig det bare er mengden eple som lurer meg til også å lukte kanel, altså), dessuten litt «farmyard» (eller fjøs, om du vil).
Smak: Den første slurken er et sjokk for tunga, så tørr er den. Deretter begynner det å smake mer, syrlig og tørt, lett metallisk, eplene er en klar avsender. Etter noen slurker er det en viss bitterhet som legger seg bak i ganen.
Kommentar: I følge produsenten er Stoke Red varianten «bone dry and crisp» og de ljuger ikke. Does what it says on the box. Men den bitterheten på smaken ble jeg ikke helt venn med, og det er for lite annet som foregår til at den kan oversees, så det ble ingen innertier. Skulle gjerne testet produsentens andre «single variety», Kingston Black, som visstnok skal være mer kompleks. Stoke Red savnet jeg litt dybde på.
Nese: Syrlig eplemost og skall av røde epler.
Smak: Lett perlende eplemost.
Kommentar: Som med hylleblomstvarianten blir det litt mye eplemost, litt lite sider over denne.
Kjøpt i Føtex i København.
Nese: Kandisert sitron, litt aske og gule epler. Mer skarp røyk med litt vann, det demper seg igjen med litt mer vann, selv om det henger en eim av røyk over den lett krydrede fruktsalaten som åpenbarer seg.
Smak: Peisbål, bakte epler, nellik og stjerneanis. Litt skarpt røykpreg med vann. Mer vann og røyken har fortsatt et skarpt preg, men frukt og plutselig malt demper litt.
Kommentar: Greit drikkelig som kosedram, men 3. utgave var bedre.
Takk til Håvard for smaksprøven.
Flaming Heart er en tapning Compass Box slipper i begrenset opplag med ujevne mellomrom, og er en vatted malt (altså ren maltwhisky, men fra mer enn ett destilleri). Dette er den tredje utgaven, tappet i 2010.
Nese: Kanel og kandisert sitron. Peisbål. Med vann ledes tankene til sotete kobber og appelsinmarmelade.
Smak: Sotete murstein og peisbål. Bakte epler. Ettersmak av bitre mandler. Trenger vann. Med vann blir røyken om noe tydeligere, men det dukker også opp en del krydder, laubærblad og lett svidd timian. Fortsatt epler, og etterhvert mer frukt; pærer og melon.
Kommentar: Til en ok pris hadde jeg gjerne kjøpt en flaske. Fin kosedram.
Takk til Håvard for smaksprøven.
The Single Malts of Scotland er en serie tappet av The Whisky Exchange, denne kommer fra et hogshead med fatnummer 110979.
Nese: Eik, varme og et plutselig blaff av pærebrus (Oskar Sylte, selvsagt). Fler fruktige toner med vann, epler og pærer, men også, tja, kålrot? (Ok, det er ikke en frukt.)
Smak: Eik, rosiner og havrekjeks. Mer maltpreg med vann. En sving innom krydderskapet også, anis og allehånde. Og sjokoladekjeks på ettersmaken, som henger i lenge.
Kommentar: Nok et hyggelig bekjentskap. Longmorn er et sånt destilleri som jeg egentlig har generelt godt inntrykk av, men som jeg har en tendens til å glemme å se etter whisky fra. Disse to ga mersmak.
Takk til IvarA for smaksprøven.
Nese: Eik, einertre og granskudd. Tropisk frukt og rosmarin med vann, etterhvert gule rosiner og hermetisk fersken.
Smak: Grønne urter; rosmarin? Eik og vanilje. Mer bittert trepreg med vann, men også tropisk frukt. Mango, tror jeg.
Kommentar: Trengte litt tid i glasset, førsteinntrykket var veldig endimensjonalt, men så blomstret den opp. Et hyggelig bekjentskap.
Takk til IvarA for smaksprøven.