Jeg fikk endelig tatt turen innom The Tasting Room i forbindelse med en jobbreise nylig. Jeg sto nærmest og trippet utenfor døren da de åpnet klokka seks, jeg skulle hjem med fly samme kveld, så jeg hadde ikke all verdens tid.
Ølutvalget var ikke til å kimse av. Noen indiskutseende, engelsktalende (jeg tror de var amerikanere) unge menn kom inn mens jeg satt der (det fikk meg forøvrig til å føle meg helt hjemme) og spurte etter ølmeny. «We made a menu and then we switched all the beers. We’re more heart than brains in this bar,» var svaret fra bartenderen. Tavler rundt om kring listet opp mye av utvalget likevel, det var der jeg fant «mine» to øl for kvelden: Ægir + Beavertown Bæver Double White IPA og Ægir + Garage Project First Wave Pacific Invasion Oyster Stout, sistnevnte var en instant hit. Jeg må få tak i fler.
Baren i første etasje, whisky og annen sprit står fremme på hyllene bak baren, mye av ølmenyen kan leses på tavlene på veggen til høyre.
Whiskymeny fantes, derimot, til min store glede. Foruten whiskyen som finnes bak baren er nemlig også veggene i kjelleren dekket med whiskyskap. Her snakker vi utvalg (ikke overraskende). På det tidspunktet jeg var der var lokalet naturlig nok ganske tomt og det var på ingen måte umulig å gå langs hyllene for å sikle og bestemme seg for neste dram på den måten, men når det er folk ved bordene, en fredag kveld i stedet for mandag ettermiddag, blir det fort litt mer tricky.
Kjelleren, nokså full av whisky.
Menyen var riktignok trykket i litt vel god kvalitet. Ikke at vi har noe i mot kvalitet, selvsagt, men med tanke på hvor fort en slik meny blir utdatert fordi flasker tømmes og nye kommer til har jeg mer tro på en lefse av vanlig printerpapir som kan skrives ut ved behov for å være ærlig (man ender fort med samme problem med whiskymenyen som de allerede hadde oppdaget med ølmenyen). Men jeg skal ikke klage, ingen av de whiskyene jeg spurte etter var de tomme for.
Jeg satt meg ved et av bordene nær baren, det gjorde at jeg kunne underholdes av de andre gjestenes spørsmål og akkedering om hva de skulle drikke. Foruten den vellykkede anbefalingen av ‘fiddichen til meg selv fikk jeg med meg surøl-anbefaling til dem som spurte etter ølmeny, chili-basert coctail til en mann som himlet over prisen for en gin tonic på Scandic (tror jeg det var), peata whisky til et par unge menn som tydeligvis var nye i whiskygamet og Inveralmond Ossian til en som ville prøve noe nytt, men som egentlig bare likte «vanlig pils». Så vidt jeg klarte å bedømme var alle gjestene tålelig fornøyde med det de fikk i glasset.
Chili-coctail in the making.
Alt i alt kan vi vel lett konkludere med at jeg hadde hengt på The Tasting Room ganske ofte om baren hadde befunnet seg i Trondheim.
Med familielogistikk å ta hensyn til er det ikke bare-bare å få testet nye ølsteder, men siden Taps på dagtid er Kafé Soil tok vi lørdagskaffen der.
Interiøret er ganske enkelt, men innbydende. Stolene later til å komme fra en skole, og er rett og slett kule. Det er klemt inn mange bord på få kvadratmeter, men det var ikke noe problem å komme fram.
Da jeg spurte om det var mulig å få seg en øl i tillegg til kaffe og kaker ble det mange forvirrede ansikter bak disken, det hadde de ikke helt funnet ut av ennå, nemlig. Ikke visste de om det var noe som var skrudd av som måtte skrus på og ikke hadde de fått opplæring i hvordan tappe en øl (men det var ikke slik at det ikke var meningen at man skulle kunne kjøpe, altså). Men en velvillig sjel forbarmet seg over meg og tok en telefon og etter litt om og men fikk jeg en Rød Berliner.
Farge: Ja, dere ser vel selv? Lekkert bringebærrød.
Nese: Syrlige bringebær.
Smak: Syrlig og frisk. Mye som minner om god kvalitet bringebærsaft, men det er ikke søtt, og det er umiskjennelig noe annet enn saft.
Kommentar: Kan bli en skikkelig klassiker på uteserveringen (om de får seg sånt) i sommersola. Sympatisk lav alkoholstyrke på 2,5 %. Lover godt for resten av ølproduksjonen.
Kaffen var jeg mindre begeistret for. Soil har skikkelig kaffemaskin, men kaffen er fra Jakobsen & Svart og jeg er redd det ikke er min kaffestil i det hele tatt. Dagens kaffe på lørdag skulle visstnok smake rabarbra, og det gjorde den, så sånn sett holdt den hva den lovte, og den var slett ikke udrikkelig (og skikkelig brygget), men som sagt: Ikke min stil. På den annen side er det nok for å drikke øl jeg kommer til å frekventere Soil/Taps.
Årsaken(e) til at jeg ikke ble sittende og smake meg gjennom utvalget beundrer bryggeriutstyret.
Addendum 15.04.2015: Da har også «brewpubdelen» av konseptet dukket opp på Facebook: Taps.
I februar lenket jeg til et innlegg Anders hadde skrevet etter en samtale med gutta bak Money Brew. Da var de i gang med å tilrettelegge de gamle lokalene til Annas kafé for oppstart av mikrobryggeriet sitt. Tidsplanen var usikker, det Anders klarte å få fra dem «indikerer at man trolig kan ta en ute-øl på åpningsdagen, uten å trenge ullundertøy. »
I dag meldte Annas kafé på Facebooksiden sin:
Siden desember har det skjedd ting på Bakklandet og nå er de nye eierne klar for åpning. På dagtid Kafé Soil og på kveldstid mikrobrygget øl. Sjekk det ut -åpnes i helga.
Som Anders meldte blir det kafédrift på dagtid, ved Iren Haukvik, og det har tydeligvis fått navnet Kafé Soil (lenke til Facebooksiden, som forhåpentligvis vil ha noe å melde i løpet av de nærmeste dagene).
På Kafé Soils Facebookprofil kan man lese:
Bakklandets nyeste tilskudd åpner 16.april 2015. Her vil du finne rettferdig handlet kaffe, hjemmelagde kaker og mye annet. Velkommen!
Med et slikt navn kan man vel håpe på et fokus på skikkelig kaffe også? Den positive assosiasjonen til ordet «soil» har i alle fall med landbruk og kvalitet å gjøre. Så gjenstår det å se hvor langt øldelen er kommet i forhold til kaffedelen.
Siden jeg er en nysgjerrig sjel tok jeg meg en liten spasertur bort på Bakklandet i lunsjen og kan rapportere at det var hektisk aktivitet i lokalene, og at det var mye som så klart ut (blant annet skimtet jeg en tappelinje med langt mer enn fem kraner). Så mye annet spennede er ikke å rapportere fra utsiden, men at det kan bli klart til helgen har jeg tro på ut fra det jeg så.
Vi følger med videre, og blir det åpning til helgen kan du regne med at drikkelig.no stikker innom.
Inntoget av nye konkurrenter på kaffemarkedet i Trondheim har ført til at Choco Boco-konseptet måtte erstattes. På Solsiden åpnet Sot i fjor, og i går åpnet lillebroren (i alder, om ikke i størrelse) på Nordre: Bror.
Adressa skrev om Bror i går og det passet seg så beleilig å stikke innom for lunsj i dag, så da gjorde vi det. Lokalet er selvsagt pusset opp, og barområdet er ganske annerledes enn når Choco Boco var her, men hovedstrukturen er ikke endret.
Vi satt i «bakgården» (det som en gang var en bakgår, i alle fall). Der er kjøkkenet er synlig gjennom noen vinduer jeg ikke kan huske at var der før, de hadde i alle fall ikke et sånt fokus.
Vi var sultne og bestilte hver vår burger. Arve valgte Mekks, så da tok jeg Sterk slik at vi skulle få testet to forskjellige.
Begge smakte aldeles utmerket. Men jeg har vel et innspill til beskrivelsen av Sterk i menyen: Selv om navnet gir et hint (og jeg derfor var forberedt) kunne det muligens vært en idé å nevne «chili» som ingrediens? «Karamellisert sjalottløk og rom-marinert ananas» gir ikke nødvendigvis kunden forventing om brennhet chili. Just a tip.
Så var det ølutvalget. I Adressaartikkelen er daglig leder Frank Robert Knudsen sitert med «Vi har Trøndelags kuleste tapperekke, uten tvil». Jaggu store ord, det. Nå kan man selvsagt diskutere hva som gjør en tapperekke «kul», om det er utvalget, utseendet, rotasjonen eller noe helt annet. Utseendemessige synes jeg vel at den var ganske ordinær.
Trøndelags kuleste?
I tillegg var det ikke direkte lett å lese ølnavnene som var skrevet med kritt over kranene. Ok, så fantes en helt ok meny lett tilgjengelig, så kanskje var skriften først og fremst der for de ansatte så de skulle finne rett kran?
Menyen
I dag var ølutvalget (på kran):
To Øl Reparasjonsbajer
Hornbeer Grisk
Austmann Tre Gamle Damer
Brooklyn EIPA
Rouge Dead Guy Ale
CAP Black Celebration
Rouge Chocolate Stout
Austmann Vintersolverv
Sierra Nevada Torpedo
Magners Irish Cider
Dahls pils
Brooklyn Lager
De to siste på brandede kraner separat fra tappelinja. I tillegg hadde de 27 flaskeøl i følge menyen.
Så. Tja. Det var jo noe å velge i, og de skal definitivt ha kudos for å kjøre 0,2 liter som standardstørrelse. Og jeg utelukker slett ikke at vi stikker innom igjen for å ta en øl. Men prisene er, vel, Nordre? Og Trøndelags kuleste utvalg er de vel langt unna.
Og så å beskrive Magners som «tørr cider».
Det er til å grine av. Men så lenge man tror at alternativet er Kopparbergs (og det gjør nok dessverre store deler av deres uttalte målgruppe) har de jo et poeng. Legg forresten merke til at den har toner av «røde eller». Mulig det skulle stått epler?
For å komme til en slags konklusjon: Vi tar nok turen innom igjen, men mest for burgerens skyld. Er vi først og fremst ute etter øl tror jeg vi går noe annet sted.
Tillegg: Noe som ble tatt opp i Trønderske ølfanatikeres uformelle informasjonsside (en gruppe som selvsagt anbefales om du er ølinteressert og oppholder deg i Trondheim eller deromkring); Bror har vennlige åpningstider: mandag til fredag 11-00, lørdag 11-02, søndag 13-00. Det betyr jo at man kan ta seg en lunsj der (det er de nesten alene om av ølsteder i sentrum) og at det går fint an å stikke innom etter jobb. Det er et pluss.
Mens jeg virret rundt på Orkney surfet Arve på nett og sendte meg tips til barer å besøke i Aberdeen (det er mannen sin, det). En kveld er dessverre alt for lite tid til å få med seg alt byen har å by på av sjenkesteder med spennende utvalg, men jeg valgte meg Casc litt tilfeldig, delvis fordi de også skulle ha sider på fat. Med adressen plottet inn i Google maps på mobilen, gikk jeg inn Hadden Street fra Market Street og kikket ned Stirling Street.
Vel. Her ser det ikke akkurat ut til å være flust med barer?
Vel, ok, vi får gå ned her og se hva vi finner…
Aha.
Casc ligger altså i en rolig sidegate, i et kjellerlokale. Lokalet er innredet så det føles luftig, men samtidig lunt, og det første man legger merke til når man kommer inn (i alle fall om man er meg) er hyllene bak baren.
De har en og annen whisky. De har også, som reklamert, sider på fat, samt en god del øl, 6-7 tappelinjer (jeg glemte å telle. Bad blogger.) og mange på flaske. Jeg satt meg ned med en øl og leste meg gjennom whiskymenyen.
Denne var på det jevne. Whiskymenyen, derimot, bød på mange fristelser. Jeg skrev en «ønskeliste» fortløpende og så prioriterte jeg ut fra den når jeg handlet. Noen måtte de lete litt etter.
Utpå kvelden ble det folksomt på Casc, men ikke overdrevet.
Betjeningen var hjelpsom og tålmodig (ikke at jeg satt dem på urimelige prøver, men jeg har opplevd mindre iver etter å lete når man ikke finner whiskyen på første forsøk, kan jeg si). Stemningen i baren var ypperlig og whisky- og øllista slik at man sikkert kunne tilbragt hver kveld en uke på Casc uten å gå tom for nye ting å teste. Med andre ord, jeg har tenkt meg tilbake, og anbefaler uten å nøle andre whisky- og ølhunder å ta seg en tur innom.
Tilleggsopplysning: Casc informerte meg via Twitter at de har 24 tappelinjer. Ikke akkurat stusselig det. Jeg var jo altså helt på jordet med mine 6-7, kan man unnskylde det med at jeg var mer fokusert på whiskyen?
Trondheim har etterhvert fått et imponerende utvalg gode ølsteder, og antallet er økende. Når det gjelder brennevin er vi dårligere stilt. Credo er en av barene det kan være verdt å legge turen innom om du er ute etter en ny opplevelse på maltwhiskyfronten. De har ikke mange flasker, men der de fleste her i byen satser på standardtapninger av varierende alder har Credo et knippe basistapninger og et tilsvarende antall enkeltfatstapninger, blant annet fra Cadenheads. Onde tunger vil ha det til at det stort sett er snakk om rester etter smakinger i regi av Jon Bertelsen, og det er fullt mulig at det stemmer (det stemmer i alle fall med porteføljen), men for deg som er ute etter å smake en dram eller to av noe du ikke har smakt før er ikke årsaken til at flaskene står der så viktig. Det interessante er at det finnes spennende tapninger og at de innimellom byttes ut.
Jeg var i Oslo for å delta på bokbloggertreff i forbindelse med Oslo bokfestival, og hadde planer om å ta meg en liten runde på noen av hovedstadens whiskybarer. Når det kom til stykket ble det med den ene, The Whisky Bar lå så beleilig til i forhold til hotellet at jeg aldri gikk noe annet sted.
The Whisky Bar ligger i Rådhusgata, vegg i vegg med The Dubliner. På fredagen hadde jeg selskap av Elin og planen var å spise på The Dubliner og så flytte seg til whiskybaren, men puben var stappfull innen vi kom dit. Da kom jeg på at det var noe med at de delte kjøkken, og ganske riktig, når vi hadde funnet oss et bord i baren (vi kapret det siste ledige) var det bare å bestille mat.
Legg merke til det kule taket!
Av nostalgiske årsaker bestilte jeg curry og chips. Det viste seg egentlig å være en dårlig ide. I gamle dager, når jeg sist vanket på The Dubliner jevnlig, var curryen en litt bleik uncle-bens-aktig affære, med tilhørende mangel på styrke i krydringen. Nå har kjøkkenet tydeligvis utviklet seg, og det jeg fikk var dermed en ganske ordentlig curry. Det var godt, bevares, men det er jo ikke det beste grunnlaget for å smake whisky.
Jeg våget meg på et par drammer likevel, men det ble med to. Det hadde vel så mye med mengden mennesker i baren å gjøre. The Whisky Bar har en stor mangel: De har ingen whiskymeny. Servitøren jeg snakket med lørdag sa at en visstnok er på vei, og det er veldig bra, men de har da eksistert så lenge at de burde ha fått til en før? Det er selvsagt litt jobb å holde en whiskymeny oppdatert, men det er langt bedre med en som er litt utdatert enn ingen i det hele tatt. For whisky har de.
En og annen whiskyflaske i baren, altså.
Jeg anslår et par hundre flasker, men det kan ha vært fler. Nå skal det sies at barpersonalet var hjelpsomt og hentet villig ned flasker så jeg kunne studere dem nærmere før jeg eventuelt bestilte, men det var vanskelig å få noen god oversikt likevel, og fredag var det så mye folk at både støyen og trafikken ved baren gjorde det til et håpløst prosjekt.
Her er det greit å slappe av etter en lang dag.
Lørdag var det langt mindre folk, og jeg endte i ørelappstolen foran peisen (som hadde stearinlys i seg snarere enn bål, men siden det var varmt ute var vel det like lurt). Der satt jeg godt resten av kvelden med både bok og whisky som underholdning. Siden det var mindre folk var det også mulig å legge beslag på barpersonalet lenge nok til å få plukket fram noen interessante whiskyer, men jeg savnet fortsatt en meny (ikke minst fordi noen av whiskyene naturlig nok var ganske dyre, og selv for en enkelt dram er det grenser for hvor dyr whisky jeg gidder å drikke, så det å få barfolka til å sjekke prisen for hver dram ble en tilleggsirritasjon).
De har et rimelig interessant ølutvalg også.
Konklusjonen er at at besøk på The Whisky Bar anbefales, men velg et tidspunkt der det er rimelig rolig om du har tenkt å dra nytte av det store whiskyutvalget.
To ganger Laphroaig, 1989 OB til venstre og Samaroli til høyre.
I dette øyeblikk åpner Brygghus 9 dørene. Det vil si: De har det de selv kaller prøveåpning i dag og i morgen, og hvis det går bra har de normal åpningstid tirsdag. Går det dårlig åpner de igjen… tirsdag. De har stengt mandager. Vel, altså.
Fornuftige krefter i Det god øls klubb hadde overtalt Brygghus 9 til å gi oss en aldri så liten omvisning og prøvesmaking i forkant av åpningen. Det lå an til heftig diskusjon i hjemmet om hvem av oss som skulle få lov til å gå helt til jeg uventet vant på walkover (Arve måtte være mer enn normalt våken og klinkende edru dagen etter av diverse årsaker jeg ikke skal gå inn på her). Så jeg møtte opp, med notatbok og kamera klart.
Lokalet så ikke HELT klart ut tirsdag kveld…
Selve bryggeriet er lokalisert i bakgården, så vi toget ut og rundt huset. Der åpnet sjefsbrygger Tobias porten til det allerhelligste, noe som framkalte spontan applaus hos de oppmøtte. Tobias fortalte om anlegget, som er et kinesisk 500-liters anlegg. De har 5 gjæringskar og 8 serveringtanker. I tillegg planlegger de å tappe noen mer spesielle øl på fat for å kunne lagre de lenger.
Medlemmene av Det god øls klubb sender beundrende blikk inn mot brygganlegget
De har vært veldig fornøyd med den kinesiske leverandøren så langt, men det har avstedkommet noen morsomheter. Når teknikeren fra det kinesiske selskapet som skulle hjelpe til med montering av anlegget skulle komme fikk de en epost fra hovedkontoret om at de måtte holde opp en lapp med disse kinesiske skriftegnene på. «Å, hvorfor det?» «Han forstår ikke engelsk.» «Forstår han ikke NOE engelsk?» «Nei, har vi glemt å fortelle dere det? Ingen av våre teknikere snakker engelsk.» Med litt flaks fikk de dratt inn en sønn av en bekjent som hadde studert kinesisk og kunne fungere som tolk.
Litt kinesisk her og der på anlegget også…
Navet i brygganlegget er en meske- og koketank og en avtappingstank som er todelt og har whirlpool i bunnen der man f.eks. kan tilsette humle for tørrhumling.
Meske- og kokekar til venstre, tank med whirlpool i bunnen til høyre.
Etter å ha beundret anlegget behørig (se fler bilder i galleriet nederst i innlegget) fikk vi komme inn i puben igjen, for å benke oss til i kjellerlokalet og smake noen øl. Tobias har bakgrunn som hjemmebrygger og har bare kjørt 7 batcher på 500-litersanlegget, så han var nok minst like spent på våre reaksjoner som vi var på å få smake ølet.
Pale Ale
Brygghus 9 Pale Ale 4,9 %
Humlet med Nelson og Cascade
Farge: Lys rav
Nese: Mandariner og appelsinskall. Klementinskall lagt oppå vedovnen for å tørke.
Smak: Ganske mye appelsinskall, spesielt på ettersmaken. Lett maltpreg. Bitterheten sitter igjen lenge.
Kommentar: For bittert til at det kan bli en session ale for meg, men egentlig ganske godt. En del andre ga uttrykk for at de ønsket seg mer maltsødme, men jeg tror litt mindre bitterhet ville være bedre (særlig siden det skal være en Pale Ale, ikke en IPA). Gleder meg til å smake framtidige variasjoner av denne, kveldens beste for min del.
Brygghus 9 US style Amber Ale 6,2 %
Tørrhumlet med Amarillo, ellers Warrior og Cascade.
Farge: Rav
Nese: Toffee, lakriskaramell, tørt humlepreg (lite aromahumle?). Mer sitrus ettersom den blir varmere.
Smak: Savner litt maltsødme eller fylde. Mest bitterhet av udefinert type på smaken. Syrlighet når ølet får varmet seg opp litt.
Kommentar: Mangler definitivt sødme/fylde. Smaken er bitter og ikke så mye annet, men nesa er interessant.
Brown Ale
Brygghus 9 Brown Ale 5,4 %
Tappet på serverings-/karboneringstank for bare to dager siden, og framstår som grumsete. Det bedrer seg formodentlig. Humlet med Warrior, Cascade og Willamette.
Farge: Grumsete brun
Nese: Gjær og kaffe. Wasa Husmann knekkebrød og kaffe? Reneste frokosten! Litt metallisk.
Smak: Litt knekkebrød, litt kaffe, mer bitterhet.
Kommentar: Framtrer også som litt tynn på smak, ubalansert.
Is it a porter? Is it a stout? No! It’s the twister!
Brygghus 9 Porterstoutporterpout 5,8 %
Humlet med Target, East Kent Goldings og Fuggle.
Farge: Mørk, mørk brun
Nese: Mørk sjokolade m/cognacganache, syrlige kirsebær og solbær.
Smak: Kaffe, bitterhet og syrliget, sure kirsebær, bitter sjokolade. Veldig syrlig, i grunn.
Kommentar: Ikke min type øl. Jeg vil ha mye mer sødme for like porter/stout. Ikke dermed sagt at det er dårlig. Her er bra med kompleksistet og det er relativt fyldig. Muligens litt ubalansert dette også, men det er en barnesykdom som nok går over.
Det var det vi fikk smake. Det skal være to øl til som er klare i dag, men det var fortsatt ubalanse i både kjøleanlegg og karbonisering (jeg krysser fingrene for at det har løst seg). Vi fikk alt ølet for kaldt, og måtte holde glasset med begge hender for å varme innholdet.
Lokalet er delt i to. I første etasje vil restauranten være, her blir det mat, à la carte, fortrinnsvis laget av kortreiste råvarer, og selvsagt både øl og egnede alternativer, både med og uten alkohol. Nede i kjellerhvelvet er puben, her vil det også bli mulighet for noe å bite i, men da av typen mat som kan spises uten bestikk.
I tillegg til egne øl har Brygghus 9 seks gjestelinjer både nede og oppe. De starter med at de speiler hverandre, men her vil de kunne tilpasse utvalget etter behov, og kanskje kjøre matøl oppe og mer spesielle ting nede. En linje er tenkt dedikert til sider og surøl (noe som er gledelig, selv om sider ikke akkurat er lik surøl og man kanskje kunne ønsket seg en av hver). De har også tenkt å bygge seg opp et spennende utvalg øl på flaske, men starter med omtrent tjue (inkludert en nyhet fra Klostergården). Huset er forøvrig helt uten Ringnesprodukter, til og med brusen har de funnet en mer orginal løsning på.
I det hele tatt er det vel bare å glede seg til man har anledning til å besøke Brygghus 9 for både å spise og drikke.
Kjellerlokalet. Forhenget skjuler bare en vegg og er hengt opp for å dempe gjenklang i kjellerveggene.
Tappelinjer!
Baren nede
Tobias serverer
Porterstourporter fra en annen vinkel
Øl!
Litt reklame
Og vi toger rundt huset
For å se bryggerianlegget må man ut av restauranten
Storm brygghus er et av de nyeste tilskuddene på mikrobryggerifronten i Norge, og vi benyttet sjansen når vi var ‘utant’ i himmelspretthelga til å ta en tur innom.
Storm brygghus huses i det gamle eldresenteret i Kvenvær, som ble kjøpt i september 2013. Siden høsten har det gjennomgått en totalrenovering som fortsatt er i gang. Og det er ikke bare brygghus og matservering som er tenkt å få plass i lokalene. Det første som møter deg er et galleri der lokalproduserte kunst- og håndtverksprodukter kan beskues (og kjøpes). Og i helga var de første fem dobbeltrommene tilgjengelige for overnattingsgjester, når oppussingen er ferdig skal 14 rom stå klar.
Ikke de mest iøynefallende bygningene, og i alle fall roper det ikke akkurat «bryggeri».
For de som sitter og klør seg i hodet lurer på hvor Kvenvær er kan jeg fortelle at Kvenvær ligger på Hitra, og det er ikke noe dumt sted å være turist. Her er vakker natur og mulighet for varierte fritidsaktiviteter, men man kan vel ikke legge skjul på at hovedaktiviteten er fiske.
Bygningen gjør kanskje ikke så mye av seg utentil, men inntrykket var at den egner seg bra til formålet. Overnattingsrommene ser du til venstre i bildet over, mursteinsbygget i midten rommer butikk og serveringslokale og «gammelhuset» bortest huser selve bryggeriet, som har fått plass i det gamle storkjøkkenet, og vegg i vegg ligger et serveringslokale til.
Når du kommer litt nærmere er i alle fall skiltingen klar nok.
Daglig leder for Storm, Arne Gabrielsen, sto selv bak baren, og serverte både øl og vafler, og dessuten en liten omvisning inne i selve brygghuset. Bryggekjelen er av velkjent variant fra Speidel, og de har fire lagringskar på 240 liter, også de fra Speidel. Han fortalte at de har hatt så mye jobb med oppussing at de nesten ikke har hatt tid til å brygge.
Velkjent utstyr. Bryggkjelen rulles inn på kjøkkenet når det skal brygges, men står ellers til pynt i det serveringslokalet som ligger vegg i vegg.
Det var derfor desverre ingen øl å få på flaske, selv om det er meningen gå selge eget øl fra butikken. Men fat hadde de.
På kjøkkenet sto en ladning flasker og ventet på etikett, de skulle til en Trøndersk bedrifts sommerfest. Heldige ansatte.
Fire varianter var tilgjengelig fra kran, og vi testet selvsagt alle fire. De første bryggene har fått navn etter vindstyrker, men det er de nå på vei bort fra, siden Beuforts skala tross alt omfatter en begrenset mengde navn og en del av dem også er ganske like og derfor blir forvirrende (Arne sa at de gikk i surr i lett og frisk bris selv).
Hveteølet (stort glass) og stouten (til høyre) hadde jeg desverre drukket opp før jeg kom på at jeg skulle ta bilde. Lager og IPA foran fra venstre.
Jeg styrte rett mot hveteølet, med det klingende navnet Liten kuling. Det var såpass godt at jeg gjerne hadde kjøpt noen flasker, men selv hvis de hadde hatt flasker til salgs hadde Liten kuling ikke vært blant dem siden ølet holdt polstyrke. Etter å ha innsett at fire ganger 0,4 liter øl kanskje var å ta i midt på ettermiddagen var jeg klok nok til å be om «smaksprøvestørrelse» på de tre andre, Lett bris lager, Frisk bris IPA og Stiv kuling stout.
Det skjer mye på Storm utover øldrikking. Det er jevnlig konserter, men også eldretreff og strikkekafé. Serveringslokalene er trivelige og dessuten barnevennlige, det er egen leke- og tegnekrok og mulighet for å boltre seg i hagen utenfor. Selv om man ser helt bort fra ølproduksjonen kan man ikke annet enn å håpe at prosjektet er liv laga. Og når det gjelder ølproduksjonen gleder i alle fall jeg meg til å drikke mer øl fra Storm.
Vi benyttet muligheten til et besøk i Karlstad i ferien, det passet sånn måtelig bra å overnatte der når vi skulle på Gammelvala i Brunskog (anbefales) den ene dagen og Jan Lööf-utstilling i Kristinehamn (anbefales også) den neste. Har man mulighet til å sette av noen timer et sted som har en Bishops Arms gjør man jo gjerne det.
I Karlstad ligger Bishops Arms i samme bygning som Stadshotellet, vakkert plassert nede ved Klarälven. Det var mildt sagt fantastisk sommervær, så uteserveringen var stappfull, men inne var det god plass.
Vi var der først en tur på ettermiddagen for å spise middag, da med barn på slep. Det var ikke noe problem, de har barnestoler for små barn og barnemeny for de litt større. Her ble jeg forøvrig behørig imponert, her kunne de å servere mat til barn, bare se:
Viktigst av alt: Saus i egen kopp, ikke helt ut over det hele. Så vitaminer i form av rå grønnsaker snarere enn ihjelkokte. Plusspoeng for spidd, det er selvsagt mye morsommere å spise av enn gaffel.
Vi voksne var også fornøyd, men vår mat glemte jeg å ta bilde av.
Puben i Karlstad har utallige tappetårn, blandt annet fire håndpumper med roterende utvalg. I tillegg har de et ganske rikholdig whiskyutvalg. Etter at barna var i seng fikk vi utforsket begge deler litt etter tur.
Jeg valgte meg først ‘Malt of the Month’, som var en Glen Grant 170th Anniversary til 25 SEK per cl.
Glen Grant 170th Anniversary 46 % Nese: Malt, høy, noe sitrus. Rent umiddelbart ville jeg tippet at det var en lowlander. Smak: Malt, sødme, en viss bitterhet. Kommentar: Smaker på ingen måte vondt, men man kunne nesten skrevet «Nese: Whisky. Smak: Whisky.» Med andre ord, ganske kjedelig.*
Det merkes at de er vant til å servere whisky her, for det første får du selvsagt skikkelige glass, for det andre blir du spurt om du vil ha vann til, og svarer du «Ja» får du en mugge av typen «god å helle av» med et «sugerør» i hard plast (tydeligvis gjenbrukbart) til å bruke som pipette.**
Siden de tar sin whisky alvorlig finnes selvsagt en whiskymeny. Her fant jeg noen snodigheter. I utgangspunktet var whiskyene inndelt etter geografisk område, men ikke alle hadde havnet på rett plass. Likevel, det var mye å velge i, og i møte med menyen fikk jeg akutt beslutningsvegring, men endte med en ‘Bishop’s Old Pulteney 1990’. Jeg formoder at det er en tapning spesielt for kjeden, men har ikke funnet noe info om det noe sted. Dessverre viste den seg å være en skuffelse, så det er kanskje ikke så farlig hvem som har tappet den.
Old Pulteney Bishops Arms 1990 Nese: Malt Smak: Bitterhet, malt. Kommentar: Om mulig enda kjedeligere enn den forrige.*
Og med det takket jeg for meg, og gikk tilbake til hotellet for å overlevere stafettpinnen til mannen.
__________
* Det skal nevnes at det ikke var direkte kjølig den dagen, hverken ute eller inne. Temperaturen på ettermiddagen lå på mellom 25 og 30 varmegrader. Det kan ha påvirket smaksbildet, siden whisky helst skal drikkes på den berømmelige romtemperaturen (rundt 18-19 grader).
** Kan du ikke den teknikken? Enkelt: Om du bare skal ha noen dråper vann i whiskyen er sugerør genialt, mye lettere å styre enn den beste mugge. Du putter sugerøret ned i vannet (i mugga eller et glass), setter en finger over toppen og løfter opp med fingeren på plass. Deretter holder du den nedre enden av sugerøret over whiskyglasset og løfter fingeren slik at vannet renner ut. Mengden styrer du ved hvor dypt i mugga/glasset du dypper sugerøret når du henter vann.
Jeg fikk endelig tatt turen innom The Tasting Room i forbindelse med en jobbreise nylig. Jeg sto nærmest og trippet utenfor døren da de åpnet klokka seks, jeg skulle hjem med fly samme kveld, så jeg hadde ikke all verdens tid.
Adressa skrev om Bror i går
