Serveringssteder – Side 2

Pub-til-pub: Trondheim, take 3

Plutselig – på selveste himmelspretten – bød det seg en mulighet for en pubrunde igjen, og Eva Beate slengte seg med denne gangen også. Vi kom med bussen fra Elgeseter-siden av sentrum og hoppet av i Prinsens gate for å sprinte (med måte) rundt hjørnet til Frati, eller nærmere bestemt ØX Tap Room som ligger i kjelleren til Frati. ØX har egen inngang fra torget, men siden det regnet (derav sprintingen) gikk vi inn gjennom Frati, strenet forbi køen (vi skulle jo ikke ha bord) og ned trappen. Der ble vi stående å se dumt på hverandre, for her var det da vitterlig veldig tomt? ØX har et stort lokale, så vi hadde kanskje ikke ventet at det skulle være stappfullt, men her var det ikke kunder ved et eneste bord. Ikke var det noen bak baren, heller. Vi ruslet bort til ØX egen inngangsdør og konstanterte at den var ettertrykkelig stengt. Slukøret ruslet vi opp trappen igjen, påpekte for en fyr bak baren oppe at de kanskje burde henge kjettingen som signaliserer at ØX er stengt over trappa… og så ut i regnet med oss.

Akk ja. Vi satt kursen mot Bror, siden jeg visste de hadde et øl jeg ville smake.

På Bror var det folksomt, men vi fant da et bord og fikk kjøpt oss øl. Jeg bestilte Liefmans Yell’oh, en nyhet fra Liefmans som Bror var de første til å få på fat i Trondheim. Jeg var ikke helt fornøyd med å få is i den, men når jeg forsøkte å protestere fikk jeg beskjed om at den «skal serveres sånn». Etterpå så jeg at det sto med liten skrift i menyen, men jeg var ikke fornøyd likevel, jeg forventer faktisk å bli spurt om jeg vil ha is i colaen, for ikke å snakke om sideren eller ølen.

Nå er det første gang jeg har hatt en negativ opplevelse på Bror, og vi har vært der ganske mye, så ikke ta det som en anbefaling om å gå noe annet sted, nødvendigvis. Bror har ti revolverende tappekraner (pluss tre faste) og hyppig skifte av fat på disse, i tillegg til et omfattende flaskeutvalg. Maten er god også, jeg kunne levd bare på «sidesene» deres og vil ellers anbefale vegetarburgeren (gjerne med bacon. Ja, virkelig).

Vi klarte oss uansett med en liten en på Bror denne gangen. Det regnet ikke så mye når vi kom ut, men vi stakk likevel bare rett rundt hjørnet, til Habitat. Habitat er MonkeyBrews nye hjem, og har dermed «erstattet» Taps som jeg var innom på den første pubrunden i Trondheim (se lenke øverst i innlegget). I motsetning til Taps som lå litt mer avsides til for oss som ikke ferdes på Bakklandet til daglig ligger Habitat litt mer midt i smørøyet, noen kvartaler fra bussholdeplassen «min».

På Habitat var det langt roligere. Om du stikker innom anbefaler vi en tur på toalettet (der er det nemlig David Attenborough lydspor på høytaler). Siden jeg hadde sjekket Habitats utvalg på forhånd på På kran i Trondheim (haha) visste jeg hva jeg skulle ha:

Portland Cider Co Strawperry 5,4 %

Nese: Lukter pære.

Smak: Pære, litt søtt, ikke overdrevet jordbærpreg, akkurat.

Kommentar: For søt og for anonym.

Eva drakk Jive fra Two Beers, den var litt tynn, men ellers helt ok. Ellers er det nok å velge fra her, Habitat har 23 kraner og et flaskeutvalg som ikke er til å kimse av i tillegg. Det kan også nevnes at du får pizza på Habitat, selv om jeg og Eva ikke spiste ved denne anledningen. Den er god og sjokkerende mettende (de har heldigvis egnet beholder for «doggy bag»).

Når vi var klare for å gå videre fra Habitat kom vi på at vi faktisk var så sent ute at Diskoteket kunne finne på å være åpent, så vi satte kursen dit.

Diskoteket åpnet i det vi kom dit. Jeg kan anbefale toalettet der også, velg mellom Star Wars og afrikansk safari, begge med grafitti og dårlige vitser.

Ellers gjelder det jeg sa om Diskoteket i runde 1 fortsatt (igjen, se lenke øverst i innlegget). Det er lett å få beslutningsvegring her også, men jeg landet på en:

De Molen Weer & Wind BA 12,4 %

Nese: Karamell og brent sukker

Smak: Fløtemysost. Særlig på ettersmaken.

Kommentar: Litt for søt i store mengder.

Når vi kom ut fra Diskoteket regnet det heldigvis ikke, så da gikk det an å gå hele veien opp til Naboen, som hadde Sour Bananas i verdens fineste glass!

Austmann Sour Bananas 6,4 %

Nese: Syrlig og grønne bananer

Smak: Litt daft, smaker «øl» med litt preg av umodne bananer. For lite syrlig.

Kommentar: Drikkelig øl, men ikke spennende. Skuffende.

Naboen har altså vendt tilbake etter å ha vært stengt en stund. Noe oppussing er foretatt, mest merkbart for publikum er dette synet som møter deg når du kommer inn døra:

Ja, og så toalettene da. Det ble visst et gjennomgangstema for dette innlegget. Selv synes jeg det er litt skuffende at de har feiget ut av unisex-merkingen de kjørte når de først åpnet igjen, men det er bare avlukkene (og bare noen av dem?) som er merket, selve området er unisex fortsatt. Og håndvaskene er ølfat. Man må jo gi plusspoeng for slikt?

12 revolverende kraner og 12 faste skulle gi nok å velge mellom for de fleste, ellers kan man jo alltids drikke øl fra flaske også. Naboen har i mange år lidd under varierende lederskap og ugunstige økonomiske rammer. I ny drakt er puben en selvstendig enhet, og det må være lov å håpe at forholdene nå ligger til rette for litt mer stabil drift og konistent utvalg. Den som lever får se, jeg kommer neppe til å slutte å stikke innom.

Nå syntes vi nok at pubrunden hadde vært lang nok, men jeg tok en MonkeyBrew Pavlov Porter bare for å runde av kvelden, jeg hadde av en eller annen grunn ikke sjekket den inn på Untappd før.

Pub-til-pub: Trondheim, take 2

Egentlig har jeg vært på en runde to tidligere i år, men den får jeg komme tilbake til ved en annen anledning (første runde i Trondheim finner du her). Den runden jeg nå skal beskrive foregikk nå i august, og ruten ble delvis bestemt ut fra ølutvalg og «steder jeg ikke har skrevet om ennå» og delvis fra et Pokemonjakt-perspektiv. Så er dere advart. Pub-til-pub-selskapet mitt denne gangen var Eva Beate.

Vi startet på Selma. Der bestilte jeg Portland Cider Co Passionfruit Cider, uten å sjekke om jeg hadde drukket den før. Det var en tabbe. Vel, den gikk da ned.

Campingvogna kan man sitte inne i, om man vil.

Eva Beate var heldigere med sin øl, og spiste i tillegg pizza. Det gjorde ikke jeg denne gangen, men jeg har spist pizza på Selma flere ganger siden de åpnet, og har i grunn vært fornøyd hver gang.

Selma har 20 kraner med varierende ølutvalg pluss at de har Dahlspils. De har vært flinke til å sende oppdateringer til På kran i Trondheim, så har du tenkt deg innom kan du jo sjekke ølutvalget denne uka der.

Har du mer lyst på drinker enn øl, har de faktisk også drinker på tapp: Whiskey Sour, Mojito og Moscow Mule når vi var der. De har bra med sitteplasser både ute og inne, men er man mange kan det nok lønne seg å bestille bord, for som ellers på Solsiden blir det fort fullt.

Fra Selma er det kort vei til neste sted på lista vår: Sot. Lokalet er mindre enn Selma sitt, men jeg synes det er trivelig. Uteserveringen var full når vi kom, men inne var det god plass. Sot har gode burgere, og nå har de visstnok også fries («sånn serr», i følge plakaten), men vår kombinerte erfaring er at serveringen er treig (og, nei, vi har ikke spist der sammen).

Selma til venstre, Sot nede på hjørnet av rekka.

På Sot har de ikke like mange kraner, og bare to av dem varierer noe videre, til gjengjeld har de et massivt flaskeutvalg.

De har også en gammel Nintendo-maskin og tilgang til tre Pokestops, litt avhengig av hvordan GPSen oppfører seg.

Vi drakk begge Thornbridge Made North, klassisk engelsk bitter, fra en av de variable kranene. Den var helt ok, og spesielt ok var det at den bare var 3,8 % og dermed både billig og mer tørsteslukkende enn tilhodetgående.

Etter Sot ruslet vi noen meter lenger, hele veien bort til Café Løkka.

Der fant vi oss plass på uteserveringen (to Pokestops!) og gikk inn for å handle etter tur.

Utvalget på kran er begrenset spennende, men de har et svært kjøleskap rett til høyre for inngangsdøren med mye snadder på flaske.

Jeg har faktisk aldri besøkt Café Løkka før (i sin nåværende drakt, jeg har en gang vært på julebord på hvadetnåvar som var i lokalene før). Men det skal endre seg, for særlig uteserveringa var tiltalende, siden den ligger skjermet for støy fra trafikk og andre utesteder.

trondheim-take2-16 — Utsikten var det i grunn ikke noe å klage på, heller.

Eva Beate drakk en Sierra Nevada Pale Ale fra fat, jeg fant meg en Dunkertons Organic Cider i kjøleskapet. Begge var fornøyd.

Forslaget mitt til neste stoppested var Bar Moskus. Vi var egentlig forberedt på at det skulle ende med at jeg måtte skrive «Vi forsøkte å gå innom Bar Moskus, men der var det for fullt», for det er som regel rimelig stappa i det ikke alt for store lokalet. Men når vi kom dit var det bortimot folketomt, så vi gikk inn. I etterkant har vi konkludert med at venn-diagrammet for «folk som henger på Moskus» og «folk som går på Pstereo» må være tilnærmet lik en sirkel, og at det er forklaringen.

trondheim-take2-13 — Til Moskus å være er dette folketomt.

Moskus er altså ikke veldig stort, men de har nå fire kraner med vekslende ølutvalg pluss fem faste.

Den mest interessante krana sto det Harlem Globefrotters på, men det fatet viste seg å være tomt, så jeg endte med en flaske fra det ganske rikholdige, men smale flaskeutvalget. Moskus har nemlig sikkert 100 forskellige øl på flaske, om ikke mer, men 95 % eller deromkring har opprinnelsesland Belgia.

Vi kunne sikkert sittet lenger på Moskus, men det var to ting som trakk oss videre: De spilte i overkant høy musikk og det var en nyåpnet sportspub vi tenkte vi måtte innom før vi ga oss for kvelden.

I Familiens gamle lokaler åpnet det nemlig en sportspub tidligere den uka. Cock & Balls er navnet, og jeg skal ærlig innrømme at jeg synes det er en smule barnslig (for ikke å snakke om at du egentlig ikke vil søke etter navnet, hverken på Google eller Facebook, bruk lenka herfra så slipper du å søke). Ut over det var vi litt mistenksomme angående stedets tilsynelatende fantastiske renommé på Facebook. Dagen etter åpning hadde de 17 femstjerners anmeldelser. Hadde fraser som «large tap menu» fra anmeldelsene vist seg å holde stikk hadde vi ansett det som formildende, men…

cockandballs2 — 8 kraner med så spennende saker som Guinness og 1664 Blanc. Ja, og de tre nye til E. C. Dahls, men de har «alle» i Trondheim snart.

Ja, og så 11 øl på flaske. Og så vidt jeg kunne se: Øl kun fra Carlsberg-systemet.

Så, sorry. Jeg er underveldet. Faktisk såpass underveldet at jeg gikk til det skrittet å skrive min første anmeldelse på Facebook noensinne, først og fremst for å motsi opphausingen av ølutvalget, slik at de der ute som faktisk er interessert i utvalg skal slippe å bli skuffa.

Lokalet har to ting som taler til dets fordel: En peis og et av bordene er en gammel høvelbenk. Peisen vender riktignok på en måte feil vei, mot baren snarere enn mot majoriteten av sitteplassene, men det blir sikkert uansett plusspoeng for skikkelig varme til vinteren. Menyen inneholdt relativt fristende pubmat, så det må nok testes en annen gang. Ellers må jeg innrømme at inntrykket jeg satt igjen med var at alt virket litt provisorisk uten at jeg helt vet hvorfor. For folk som oppsøker sportspuber for å se sport (jeg har hørt at sånne finnes) kan jeg nevne at det var to svære skjermer plassert slik at du bør kunne se dem samme hvor du sitter, sånn ca, så det oppfyller nok behovet, men der er jeg feil person til å dømme.

Etter denne nokså milde skuffelsen (vi hadde tross alt ikke hatt de helt store forhåpningene) var det på tide å ta kvelden. Neste pubrunde i Trondheim blir forhåpentligvis om noe mindre enn et år. Østbyen rundt står på planen neste gang.

NB: Cock & Balls har siden stengt. I oktober 2018 åpnet «Frati-familien» Tyven bar & klubbscene i lokalene.

Spishyllan og Spisbryggeriet, Branäs

Branäs er et vintersportssted, og til tross for at det er spede forsøk på å få til aktivitet om sommeren er det lite som tyder på at de har noen stor suksess enn så lenge. Det er derfor ikke så overraskende at spisestedet Spishyllan har begrensede åpningstider om sommeren, i uka er de faktisk bare åpne for lunsj, fra 12 til 15, onsdag og torsdag. Vi var forberedt på det, siden Spishyllan var hele årsaken til at vi overhodet befant oss i Branäs.

Matfilosofien til Spishyllan er kortreist og skikkelig, jeg fikk en svinekotelett som smakte utmerket med et persillesmør som jeg kunne ha spist med skje. Nybakt brød i ubegrensede mengder fra «salat»-buffeten ble løsningen på smøroverskuddet. Så vidt jeg forsto var alle andre fornøyd med sin mat også.

Hovedpoenget med besøket vårt var dog selvsagt Spisbryggeriet snarere enn restauranten. Ølbryggingen kom i gang fordi en av damene bak Spishyllan skaffet seg en mann som måtte ha noe å ta seg til, og det kan jo sies at vi kan komme på dummere ting å gjøre enn å starte produksjon av eget øl. Også antall øl var mer begrenset sånn utenfor sesongen, men vi fikk smakt oss gjennom tre av deres egne. I tillegg hadde de et lite, men variert flaskeutvalg fra andre lokale bryggerier.

Spisbryggeriet KlarAle (fra fat). Mye malt på lukta, smaker friskt, med malt, sitrontoner og noe annen frisk frukt. En bra ale, fin til maten.

PyttIPAnna 6 % (fra flaske) var en helt ok IPA.

Konstapôl 2,1 % (fra flaske) var velbalansert og hadde relativt mye smak til lettøl å være. Jeg likte det såpass godt at jeg kjøpte et par flasker når jeg fant dem i butikk dagen etter.

Et besøk i Branäs anbefales dermed. Sommerstid kan man kanskje med fordel legge besøket til en helg, da Spishyllan har åpent helt til åtte om kvelden. Ellers kan besøket med fordel kombineres med en tur innom Malung (ca en times kjøretur unna), der Systembolaget har et over gjenomsnittet bra utvalg av øl.

Pub-til-pub: Åre by day

Jeg måtte selvfølgelig bestille Box The Messenger når den ble sluppet på Systembolaget 4. desember, så nok en gang ble det harrytur på en av oss midt i julestria. Denne gangen passet det best for meg, og siden Arve ikke har hatt tid til å dra på sin tradisjonelle juleølhenting fikk jeg med lang liste over øl også. Vi har for lengst konkludert med at bil fra Trondheim til Åre i desember er en dårlig ide (ikke at det er aktuelt for meg uansett), men toget fungerer utmerket som transportmiddel. Ulempen (eller fordelen, alt ettersom man ser det) er at man får ganske mange timer i Åre. Toget kommer til Åre 10.25 og går tilbake 17.45. Noe av denne tiden går selvsagt med til å stå i kø på systemet (jeg var ikke den eneste nordmannen der, gitt), men det blir likevel noen timer å slå i hjel. Jeg fant ut at det var greit å benytte sjansen til å sjekke ut Åres serveringssteder.

Jeg startet på Creperi & logi, Åregatan 70, åpningstider oppgitt som «11 till sänt». De serverer galettes med tilbehør – vegetar, kjøtt eller fisk – og crepes med søtt tilbehør til dessert. Jeg hadde falt for fristelsen til å spise frokost på Åre bakeri på vei mellom stasjonen og systemet (115 svenske kroner for lekker buffet, anbefales!), så jeg var ikke sulten. Jeg bestilte derfor en kaffe og et glass sider, Creperiet har nemlig spesialisert seg på franske sidere. De hadde seks forskjellige navngitt i menyen, samt «dagens sider». 3 av de seks kan kjøpes i glass, resten bare i helflaske. I tillegg har de La Ribaude, det alkoholdfrie alternativet. Jeg valgte en Dupont Pays d’Auge, som ble servert i frostet glass (som jo er langt bedre enn isbiter).

På ølmenyen hadde de Melleruds og Wisby Hansa Pils på fat, 8 øl på flaske og en alkoholfri, de fleste ølene fra Gottland, der søsterrestauranten befinner seg.

Det er ikke så mange av barene i Åre som har åpent på dagtid, av naturlige årsaker. Det neste stedet jeg testet ble derfor Wersen:s, som ligger ved torget og som må gå tålelig bra, de har i alle fall ligget der så lenge jeg kan huske. Det er bar og pizzarestaurant i første og restaurant i kjelleren. Jeg fant meg et vindusbord i baren og før jeg fikk tatt av jakka spurte en servitør om jeg skulle spise. «Nei, jeg skal bare ha en øl,» svarte jeg. «En öl?» sier hun og er nesten i ferd med å tappe en Carlsberg før jeg får stoppet henne. «Ikke en hvilken som helst øl,» sier jeg og bestiller en Community Beer fra Åre bryggcompagni.

Mens jeg sitter på Wersen:s og nyter min IPA (ja, faktisk) har jeg bedre tid til å se på de utstilte flaskene og oppdager at jeg nok må ta en til før jeg går videre for på hylla står jaggu en sider fra Dupont! Utover de seks kranene med kjeeeedelig øl har de 9 flaskeøl, hvorav tre fra Åre bryggcompagni, og tre sider (selv om jeg vel knapt burde telle Somersby). Ganske bog standard spritutvalg, 7-8 skotske whiskyer, bare standardtapninger og flaskene står delvis gjemt bak hverandre så det er vanskelig å se.

Ellers, minus: Barkrakker og tilsvarende høye bord, ikke et bra sted å sitte lenge. Pluss: Stikkontakt ved bordet jeg satt ved, så jeg fikk påfyll på mobilen.

På vei fra Wersen:s mot stasjonen passerte jeg to steder som klart hadde vært på lista om det ikke var for at de var stengt så tidlig på dagen. Parkvillan har eget øl, og Supper har noen interessante innsjekk på Untappd, men førstnevnte åpner fem, sistnevnte vet jeg ikke når åpner, og toget hjem går 17.45.

På stasjonen finnes Lounge Bar, som har fordelen av dype lenestoler og nærhet til toget, og er dermed et greit sted å avslutte dagen. Ulempen var at det viste seg at de stengte fem, så de siste tre kvarterene ble det å henge i ventehallen, men det er mulig det var et lørdagsfenomen.

De hadde 8 øl på flaske, men det eneste interessante var Community, som jeg jo alt hadde drukket den dagen, og på fat hadde de Norrlands Guld Lite (!). Jeg satset på kaffe. Den var god.

Tap East Microbrewery, Westfields, Stratford, London

Tap East ligger inne på kjøpesenteret Westfields i Stratford i London. Siden britene ikke har oppdaget at det på kjøpesenter er kjekt med handlevogner som kan brukes på hele senteret kan Tap East anbefales som base, de har myke sofaer og mye spennede på kranene, både av eget øl og fra andre bryggerier.

Man kan dermed med fordel bytte på å vase rundt på Westfields kjøpesenter, som er enormt og inneholder slike essensielle butikker som Lego Store, og sitte på Tap East og passe på handleposer og drikke øl.

Jeg smakte to av deres egne øl denne gangen.

Tap East Saaz Saison på 4,5 % luktet ikke mye, bare lett malt og humle. Smaken var maltaktig med humlebitterhet på ettersmaken. Jeg oppfattet den som litt tynn, mindre syrlig enn jeg ville ønsket og mer bitter. Jeg ville nok sagt at det minnet mer om en pale ale enn en saison, men den var i det hele tatt litt kjedelig.

Tap East Coffee in the Morning på 5,2 % luktet ikke uventet kaffe, og smakte også kaffe. Litt brent malt, ørlite sødme (brunt sukker), men definitivt mest kaffe. Konklusjonen min var: God kaffe, men kald.

Mens jeg satt og noterte bredte det seg plutselig en liflig maltlukt i lokalet, og når jeg så etter hadde de åpnet døren inn til brygghuset-

Brygghuset er synlig bak glassdørene, men når døren åpnes lukter det bryggeri også!

I tillegg til egne øl på håndpumpe har de ti kraner med gjesteøl og et anstendig flaskeutvalg. Av sider hadde de Cornish Orchard på flaske. Man kan få kjøpt pizza, blant annet, men skal man spise ville jeg nok heller anbefale å teste en av naboene, Tap East ligger nemlig i forlengelse av Westfields internasjonale food court. Vi spiste på en libanesisk restaurant sist vi var der, denne gangen var jeg ikke ute etter mat.

Flasker på utstilling, man blir jo rent patriotisk av å se Nøgne Ø i hylla.

Mother Kelly’s Bar & Bottle Shop, Bethnal Green, London

Mother Kelly’s er en bar som er bygd inn i en av buene under jernbanen rett nord for Bethnal Green tube stasjon i London. I nabobuene er det flere restauranter og barer, så det er faktisk mulig å ha en liten pubcrawl fra bue til bue. Jeg var mer interessert i «Bottle Shop» biten av Mother Kelly’s ved dette besøket, men hadde gjerne satt meg ned for å teste utvalget på kran også.

23 kraner bak baren skulle holde de fleste opptatt en stund. Når jeg nevnte at jeg er norsk ble personalet veldig ivrige på å fortelle meg at de akkurat hadde satt på et fat Ægir Bøyla, de hadde også en annen Ægir på fat. Langs den ene veggen sto 8-10 kjøleskap med sider og øl på flaske. Disse kan man enten kjøpe for å drikke der og da eller for å ta med seg hjem. Ett av skapene var fylt med sider, jeg kjøpte ni forskjellige og da prioriterte jeg bort de som var klassifisert som «sweet» i følge etiketten, samt den ene franske og den ene amerikanske.

Lokalet var ganske tomt når vi var innom, men interiøret var kult og jeg har definitivt notert meg Mother Kelly’s som et sted jeg skal besøke igjen, både for å drikke og å shoppe.

Den veggen som ikke var dekket av kjøleskap eller kraner.

Det finnes en egen Mother Kelly’s Bottle Shop også, i Homerton (E9), om det skulle være mer i nabolaget for deg neste gang du er i London. Der selger de også på «growlers» fra kran.

Hadde jeg vært smartere hadde jeg selvsagt tatt bilder av ølutvalget, menyen og kjøleskapene. Som det er får dere ta mitt ord for at Mother Kelly’s er verdt et besøk.

The White Hart Brew Pub, Whitechapel, London

The White Hart er en gammel pub i Whitechapel i London. Relativt nylig har den gjennomgått totalrenovering og gjenoppstått som Brew Pub, med et 450-liters mikrobryggeri i kjelleren. Ølene heter One Mile Road snarere enn White Hart, 1 Mile Road er også adressen til puben.

Vi besøkte dem en søndag ettermiddag i forkant av middagsrushet, for å få spist noe mat og selvsagt teste utvalget av øl og sider. Det var kanskje litt dårlig timing, for det var mange av kranene som var ute av drift, «we have a bit of a cask disaster», fikk jeg fortalt, men spurte ikke videre om hva som var årsaken. De skulle hatt Jasper Cider på fat, men den var blant de som ikke funket, så jeg tok en One Mile Road Rye IPA fra deres eget ølutvalg i stedet.

Den luktet tørr, litt støvete humle, og hadde tydelig smak av humle, også, men med såpass mye fylde fra rugen at jeg likte den ganske godt (som muligens gjør det til en dårlig IPA).

Jeg spiste en helt ok Chili, dattera fikk chips og deretter dessert. Desserten så i alle fall imponerende ut, men var nok mer beregnet på voksent gourmet-publikum enn kresne åtteåringer (ikke at det er pubens feil, selvsagt). Det var hovedsakelig isen som gikk med (og så spiste jeg kirsebærene).

Før vi gikk kjøpte jeg to små glass til av mikrobryggeriets eget øl:

One Mile Road Watermelon Margarita Pale på 4,3 % luktet ingenting, men smakte tydelig av vannmelon. Utover det smakte det mest bittert, og den var helt klart alt for bitter for meg, men utover det kan jeg ikke si at jeg tror konseptet er noen vinner.

One Mile Road Black Tea Lager på 4,9 % luktet også fint lite. Den smakte svart te, men også fruktkake eller muligens syltetøy og hadde rimelig mye humle til lager å være. Her savnet jeg maltdybde for å balansere teen og humla, men det var et mer lovende øl enn margaritaen.

The White Hart er lisensiert for «off sales» som det heter. Det var vanlig i gamle dager, den gang barna i huset ble sendt rundt hjørnet til «the local» etter en pint til far til middag, men dabbet av når det at ti-åringer løp rundt med fulle pints i gatene ble mindre PK. I det siste har antallet puber som er lisensiert for å selge øl du skal ta med deg igjen økt, i forbindelse med håndverksølets popularitet. Siden det de hadde tilgjengelig på flaske fra One Mile Road var diverse øltyper jeg bare av og til liker og jeg ikke hadde blitt overdrevet imponert over det jeg hadde smakt så langt droppet jeg å kjøpe med meg noe.

Pub-til-pub: Sandnessjøen

La meg starte med å si at jeg nok ikke hadde reist til Sandnessjøen med hovedformål å gå pub-til-pub, og det kan heller ikke anbefales. Men på vei hjem fra Myken befant jeg meg i Sandnessjøen med noen timer å slå ihjel, og hva er da mer naturlig for en blogger enn å sjekke byens vannhull?

Clarion Hotel Kysten ligger rett ved båthavna, og var derfor samlingspunkt for Myken-delegasjonen både ved ankomst og avreise. Det hotellet har av bar er en krok av resepsjonen, og utvalget var mildt sagt labert. Dahlspils på fat, 2-3 kjipe øl, Bulmers og Aass Uten i kjøleskapet. Spritutvalget var så deprimerende at jeg hadde slitt med å finne noe å drikke på kveldstid, som det var nøyde jeg meg med en Aass uten. De hadde noen veldig kule ørelappstoler rett ved baren, og ellers en del sofaplasser, men det hele føles veldig hotellresepsjon, siden det jo nettopp er det det er. Ikke noe blivende sted.

Veldig kule stoler på Clarion hotell Kysten

Research på forhånd (dvs. google) hadde gitt et håp om at et sted ved navn Scandinavie muligens kunne ha lokalt øl. Det viste seg å være utdatert informasjon, Scandinavie fikk nye eiere i mars (2015), en menighetsorganisasjon så vidt jeg forsto. Der var det ingen ølservering overhodet lenger, og de stengte 16 på hverdager og 15 på fredager. Det virket som en trivelig kafé, forsåvidt, og reklamerte med fiskesuppe til 145 kroner, men det var altså lite fruktbart fra et øl-, sider- og whiskyhundsynspunkt.

Scandianvie: Bra sted for lunsj, kanskje? Dårlig sted for øl, i alle fall.

Neste sted jeg prøvde meg på var det andre hotellet i byen, Scandic hotel Syv søstre. I resepsjonen svarte de hjelpsomt på mine spørsmål om flybuss og henviste meg opp trappen når jeg spurte om det fantes en hotellbar. Baren lå utenfor restauranten, og lokalet var veldig lobby-aktig (igjen, forståelig, men ikke direkte innbydende): Bar på en side med noen få barstoler og stort åpent rom som folk som skulle fra resepsjonen til restauranten måtte passere gjennom og så noen få lave bord med ikke helt komfortable lenestoler på andre siden. I baren fantes Carlsberg og Dahlspils på fat og fem-seks skikkelig kjipe øl på boks/flaske, og da mener jeg virkelig kjipe, blant annet hadde de Ringnes Lite, men ikke vanlig Ringnes (ikke at sistnevnte var noe savn for min del, men Lite, da!). I sprithylla var det heller ikke det helt store å snakke om, med Arvesølvet og Bulleit Bourbon som de mest interessante flaskene. MEN de hadde Klemetøl fra Hemnes, så til tross for at jeg måtte henge rundt og se tørst ut i lange tider (til å begynne med var det ingen tegn til serveringspersonalet i det hele tatt) holdt jeg ut slik at jeg fikk meg en smak. Og ølet var godt, det, men kombinasjonen hotellobby og treeeeeeeeeg servering var vel ikke direkte attraktiv.

Onkel Oskar, dessverre stengt en onsdag i fem-tiden.

Nå begynte jeg å slippe opp for alternativer. Det lå et sted ved navn Onkel Oscar på et hjørne i Torolv Kvedulvsonsgate, men det var stengt, ~~og ingen åpningstider var synlige~~. Jeg har fått påpekt at det står på døra at de er åpent fra 20.00, det er øya man først blir blind på, heter det, men mest sannsynlig er det at notatene mine er mangelfulle i kombinasjon med at jeg husker feil. Det kan være verdt å sjekke stedet om man er der senere på kvelden, for det så i det minste ut som en ordentlig pub, selv om det selvsagt ikke er noen garanti for utvalg.

Man mistenker vel hvilken Petter baren Herr Petter er oppkalt etter.

Siste mulighet denne dagen ble Herr Petter. De hadde også Dahls på fat (what’s with that, Sandnessjøen?), ingenting verdt å nevne på flaske og kjipt spritutvalg. Til gjengjeld var det mange «avdelinger» å velge mellom. En slags ordentlig restaurantavdeling ut mot gaten, med barnestoler tilgjengelig om man skulle ha slike behov, et sofaområde ved baren, sportsbar i andre etasje (jeg sjekket ikke hvordan den så ut) og uteservering under tak/i le/ly ut mot kaia. Sammen med en halvliter Dahls (when in Rome?) fikk jeg en helt brukbar pizza. Noen stor kulinarisk opplevelse var det ikke, men den var god nok til at jeg pakket med meg de siste bitene som «niste» i stedet for å la dem ligge igjen.

Angående Herr Petter kom det slengbemerkninger av typen «brunt sted» og «noen skjebner der» når jeg nevnte det tidligere på dagen, men jeg kan ikke si det var noe inntrykk jeg fikk når jeg var der. Tre (2+1) unge menn i «studentalder» som tydeligvis var innom for å spise og to litt eldre herrer satt i sofaområdet ved baren, noen fler middelaldrende (dvs. «eldre enn meg») personer satt ute. Lokalene innbød egentlig ikke til langvarig besøk, det var kanskje mindre «design» og litt mer slitent enn på hotellbarene, men virket omtrent like upersonlig. Sant å si hadde en ordentlig brun pub vært å foretrekke. Kanskje hadde inntrykket blitt et annet på kveldstid?

Konklusjonen? Vel, ta deg en tur innom Scandic og smak på Hemnesølet (vi får håpe de fortsetter å ha det). Er det senere på kvelden – eller helg – sjekk hvordan Onkel Oscar er, og gi meg gjerne tilbakemelding, for jeg er nysgjerrig. Ellers tror jeg nesten jeg ville anbefale en tur ned på kaia for å se på utsikten framfor en tur på pub i Sandnessjøen.

Pub-til-pub: Trondheim, take 1

En av konklusjonene etter pub-til-pubrunden på Lillehammer var at jeg var ganske glad for at en tilsvarende runde i Trondheim ville bli betraktelig lenger. For få år siden var kanskje ikke tilstandene her hjemme så oppløftende, men de siste årene har det ikke bare eksplodert i antall bryggerier i Trondheimstraktene, men også i steder der du kan drikke ølet fra disse bryggeriene – og fra bryggerier verden over i tillegg. Jeg fant derfor ut at det var på tide å være turist i egen by og gå pub-til-pub. En ting innså jeg fort, og det var at om jeg skulle yte byens utesteder rettferdighet ville det måtte bli en serie på flere runder, men siden en kveld i sommerferien bød seg som en gylden mulighet til å starte kommer her del 1 i min personlige vurdering av Trondheims vannhull.

På Lillehammer gikk jeg runden ensom, men det er jo alltid trivelig med selskap, så jeg slengte ut en åpen invitasjon på Facebook, og Leif Olav bet på. Vi startet på Taps, siden jeg ennå ikke hadde fått besøkt dem på kveldstid (min rapport fra tidligere besøk finner du her). Der drakk jeg en Monkey Brew Curie Saison, som var god, men spesiell. Mye banansmak, men samtidig humletørrhet og bare hakket for mye bitterhet til å være perfekt. Deretter ble det en Overcask Espresso Stout fra Oakshire Brewing, den både luktet og smakte kaffe og ble notert som «en god stout».

ptp_trondheim-1

Taps har 18 tappekraner med både eget og andres brygg. Mindre av eget enn de kanskje gjerne skulle ønske, de har nemlig blitt litt for populære i forhold til bryggeristørrelsen, så selv med lånt kapasitet hos Austmann sliter de med å brygge så mye som gjestene gjerne skulle drukket. Siden lokalene ikke gir noe særlig mulighet for utvidelse vil det være interessant å se hvordan de løser dette «problemet» på lang sikt.

Etter at jeg var der har de også lansert flaskemeny, så nå er ølutvalget utvidet med betraktelig antall sorter.

Vi kunne sikkert sittet på Taps resten av kvelden, men det hadde blitt en heller dårlig pub-til-pubrunde, så vi ruslet det korte stykket bort til Antikvariatet.

Antikvariatet består av to deler, den ytterste har begrenset utvalg, for det store ølutvalget må du inn i biblioteksbaren. Pass opp hvis du, som meg, også er bibliofil, for bøkene er til salgs og man kan fort ende med å bære tungt hjem, særlig om man har hang til litt eksentriske titler (det er ikke akkurat bestselgerlistene som finnes på hyllene). De har X tappekraner, men når vi var der var flere av dem ute av drift. Til gjengjeld har de greit utvalg i øl på flaske, så å finne noe å drikke var ikke noe større problem.

Jeg testet den nye Miss Saisonen fra Austmann, der mengden sitrongress er halvert, og det var merkbart, gitt. Den lukter nydelig ingefær og smaker saison med Thaisuppefinish. Ligger godt an til å bli ett av mine nye favorittøl.

Ingen pubrunde i Trondheim er ordentlig komplett uten en tur innom Naboen (eller Den gode nabo, som puben egentlig heter). Dette var alle ølentusiasters redningsplanke i mange år når resten av byen lå øde og tom. Nå framstår Naboen mer som en av mange kandidater, og akkurat hvor godt utvalget er varierer en del (men direkte dårlig er det aldri). De har utvidet antallet tappekraner de siste årene, og har nå fler revolverende enn de hadde før. I tillegg har de 40+ flaskeøl. Naboens store fortrinn viser seg om sommeren, når man kan nyte sitt utebrygg på lekteren i Nidelva (vel, på de to dagene i året man har lyst til å sitte ute i Trondheim, da).

ptp_trondheim-5

På Naboen klarte Gøran å friste oss med en Westvleteren 12. Prisen var (selvsagt) i stiveste laget, og ølet, vel, det er jo absolutt godt, men langt fra verdt prisen (annet enn som en «been there, done that»-opplevelse). OBS: Naboen har siden stengt dørene, se kommentar under innlegget. OBS2: Naboen er nå åpen igjen.

Etter utskjeielsen fant vi ut at en litt lenger tur i frisk luft og utsikt til noe mindre alkoholsterkt var en idé, så vi fant veien til Brygghus 9. Vi hadde en avansert logikk for hvorfor B9 var geografisk nærmere enn Diskoteket, men det er mulig den var alkoholpåvirket. Nok en grunn til å sikte etter session ale som neste øl. OBS: Brygghus 9 er nå stengt.

ptp_trondheim-2

Valget var lett når de hadde egenbrygget British Mild på bare 3,5 % på fat. Vi var bortimot sjokkert over hvor smaksrik den var, særlig med tanke på at det siste vi drakk før den altså var «verdens beste øl». Imponerende håndverk av B9, British Mild skal drikkes igjen.

ptp_trondheim-3

På Brygghus 9 kan du velge mellom «restauranten» i første og bryggkjelleren, begge har både eget øl og gjesteøl på kran, og greit utvalg på flaske i tillegg. I kjelleren anbefaler jeg å sitte inne i hvelvet snarere enn ute ved baren, da de har et problem med at det lukter jordkjeller ved baren. Ja, faktisk lukter det av og til regelrett kloakk. Ikke veldig appetittvekkende. I hvelvet har jeg ikke merket noe til problemet, der er vel heller hovedproblemet akustikken, det vil si ekkoet. Det var lite folk når vi var der og da er det levelig, men når det er fullt kan det være plagsomt mye lyd. Da er nok restaurantbiten mer attraktiv, og man får selvsagt øl der også.

Nå begynte vel både jeg og Leif Olav å kjenne at det nærmet seg slutten på pub-til-pub-vandringen, men vi ruslet det lille stykket opp til Diskoteket, da baren egentlig peker seg ut som selvsagt på enhver liste over ølsteder i Trondheim. Der fikk vi dessuten selskap av Torunn, så da måtte vi jo for høflighets skyld bli en stund til (en unnskyldning god som noen).

ptp_trondheim-4

Diskoteket har 16 revolverende tappekraner, 6 branda (hvorav fire er Dahls) og fyldig flaskeutvalg i tillegg. De har skikkelig meny, løst på en slik måte at den kan holdes oppdatert (laminerte sider og whiteboardtusj), så man kan sitte i ro og mak og bestemme seg for hva man vil ha i glasset.

ptp_trondheim-7

Vi holdt oss til fat, og jeg begynte med en Magic Stone Dog, som smakte lite i forhold til forrige øl (nok et pluss i margen for British Mild der, altså). Deretter valgte jeg Egge Gård sider bare for å støtte sider på fat (altså, den er jo god, også).

Diskoteket fikk altså æren av å avslutte runden denne gangen. Observante lesere vil ha lagt merke til at jeg ikke har nevnt whisky med et ord. Det er fordi det rett og slett ikke er mye verdt å nevne. Trondheim er blitt en veldig bra by for ølentusiaster, for whiskyentusiaster, not so much. Det er ett eller to steder som utpeker seg, og på neste del av Ragnhilds pubguide til Trondheim skal jeg komme meg innom dem. Andre steder som fortjener å være med kommer vi også tilbake til, Trondheim mikrobryggeri, Cafe Dublin, Bar Moskus, Ramp og Ila Brannstasjon, blant andre.

ptp_trondheim-6

Pub-til-pub: Lillehammer

Vi tilbragte to netter på Lillehammer i begynnelsen av sommerferien for å kunne ta med ungene på Hunderfossen. Det førte til en kveld per voksen til å utforske Lillehammers uteliv og ølutvalg. Arve hadde gjort research på forhånd, og identifisert to aktuelle steder (vel, tre, men Lillehammer bryggeri var ikke åpen mandag og tirsdag, som var de kveldene vi var der): Nikkers og Heim gastrobar. Førstnevnte har to avdelinger, en sportsbar med rimelig bra ølutvalg og en restaurantavdeling som lot til å være barnevennlig.

Mandag testet vi derfor Nikkers restaurant til middag. Der fikk vi voksne øl fra Austmann mens ungene fikk fargeblyanter og barnemeny med aktivitetshefte. Alle fikk mat de var fornøyde med og ungene fikk gassballong på vei ut døra. Helt ok sted å spise, ølutvalget var greit, men ikke fryktelig stort.

Senere på kvelden tok jeg turen til Heim. Der drakk jeg en Ægir Skjeggjøld fra flaske, siden det ikke var noe av det som fantes på de 8 kranene som fristet akkurat da. Vel, 12 kraner, for å være nøyaktig, men 4 av dem var Heineken-kraner så de talte jeg ikke med. På de andre 8 fant man Nøgne Ø Blonde, La Trappe Trappist Quadrupel, BrewDog 5am Saints, Brewdog Punk IPA, Nøgne Ø Saison, Ægir IPA, Samuel Adams Boston Lager og Weihenstephaner. Flaskeutvalget var langt mer omfattende, de hadde blant annet hele tre ordentlige sidere. Maten var ok priset og luktet godt (jeg hadde jo allerede spist middag, så jeg testet den ikke).

Av sterkere saker talte jeg 50 skotske singlemalter og rundt 20 ymse (irsk, japansk, svensk, bourbon og blended).

Heim har en mat-og-drikkeklubb som heter Heimkunnskap, der de avholder smakinger med jevne mellomrom. Bor du i nærheten og ikke har fått med deg det bør du sjekke ståa, nå i august kommer for eksempel Martin Markvardsen på besøk.

Dessverre var jeg rimelig forkjølet, ellers hadde jeg nok blitt sittende på Heim og skrevet smaksnotater for whisky. Som det var ruslet jeg videre for å gå på sportsbar. Jadda.

På Nikkers Sport drakk jeg en Samuel Adams Boston Lager fra fat. Det de ellers hadde å velge i var Founders All Day IPA (riktignok for øyeblikket tom), Newcastle Brown Ale, Paulaner, Strongbow og Heineken (why, Lillehammer, why?) fra fat i tillegg til 20-30 flaskeøl. 5-6 singlemalter, inkludert Blair Athol Flora & Fauna 12 år av alle merkelige ting, tør jeg gjette på at den har stått der en stund? Hadde slikt vært lov i Norge hadde jeg kjøpt hele flaska med innhold for å ta med hjem, men den står altså der fortsatt (enn så lenge). Enkelt matutvalg hadde de også om man skulle ha behov for slikt; burgere, club sandwich og kyllingsalat.

Som sportsbar levde Nikkers (jeg hadde nær sagt dessverre) opp til navnet, det var skjermer på alle vegger, ikke mulig å sette seg slik at man ikke så en skjerm, og fotball (BRA vs KRI) på alle sammen. Men puben var tom, så ellers var det rolig, jeg begravde nesen i en bok (Funny Girl av Nick Hornby, anbefales på det varmeste) og ignorerte ukulturen.

Terassen til Nikkers restaurant til høyre, Blåmann kan skimtes til venstre ved fossen.

Når vi satt på Nikkers restaurant tidligere hadde jeg lagt merke til et sted på andre siden av elva som kalte seg Blåmann Gastrobar. Uten de store forhåpningene ruslet jeg derfor dit. Alt jeg kan si er at jeg håper de satser på mat og eventuelt vin, for øl og sprit var det labert med. 3 Highland Park (inkludert 30-åringen, mulig de satser på bemidlede kunder?), 2 Macallan og 1 Laphroaig. Etter hvert oppdaget jeg at de hadde gjemt noen fler whiskyer på en mørk hylle, Lagavulin 16, blant andre og 5-6 amerikanere fantes også. Av øl var det Ringnes på fat (ikke Heineken, hurra!) og en fem-seks på flaske.

Interiøret ute ved baren var forøvrig litt… merkelig. Jeg fikk litt «posh hotellobby»-følelse. Det var i alle fall ingenting som inviterte til å sitte ved baren, så jeg trakk meg tilbake til et hjørne med boka mi. Jeg drakk en Franziskaner Dunkel Weisse, den var god, den.

Restaurantdelen på Bryggerikjelleren, det var et tilsvarende hvelv på andre siden av baren.

Siden Lillehammer bryggeri dessverre ikke var åpent på mandager avsluttet jeg pubrunden med en tur innom Bryggerikjelleren. De hadde i det minste kult lokale. Bryggerikjelleren er egentlig en restaurant, men de har et område nærmest inngangen som egner seg bedre for å ta en øl eller to. Man måtte dessuten vente på å bli vist til et bord, noe som var lite gunstig for meg, for siden jeg kom alene lagde jeg for lite lyd og ble ikke oppdaget før det kom et selskap på tre som stilte seg i kø bak meg og snakket sammen. Ellers kan man konstantere at de bør korrekturlese menyen sin før de får ilske kunder, for i menyen sto det «Brooklyn Dark Lager», mens det jeg fikk servert var en standard Brooklyn Lager. Jeg mistenkte det, så jeg ble ikke fryktelig fornærmet, men ørlite skuffende var det jo.

Etter Bryggerikjelleren avsluttet jeg pubrunden. Anbefalingen til dere andre må bli å holde dere til Nikkers og Heim – og Lillehammer bryggeri, selvsagt (onsdag til lørdag). Dit skal jeg en annen gang.

For å vise at jeg ikke var helt urimelig når jeg håpet at Brooklyn Dark Lager var et nytt øl for meg.