Øl – Side 13 – drikkelig.no

Härjedalens Bryggeriaktiebolag – Härjebrygg

Härjedalens bryggeriaktiebolag (Härjebrygg) ble startet av fire venner som satte pris på godt øl. Starten var i mai 2014 med eksperimentell bryggeristart i august. De første to ølene var klare for sjenking i desember samme år (Härje og Lossen). I februar 2016 kommer lageren Mellankröket og i juni var alt klart for premiere på Systembolaget med salg i de to nærmeste utsalgene: Sveg og Funäsdalen.

Bryggeriet ligger i bygda Tännäs (9 mil østover fra Røros) som med sine 114 innbyggere ikke er av de største bryggeribyene i Sverige, men kan by på skisenter, fiskesenter, moskussenter (15% av overskuddet til Härjebrygg går til moskusen) og kombinerte lokaler for bibliotek, badstu og bio (kino).

HarjebryggAML

Mellankröket Otämjd Ljus Lager – 4.5%
Ifølge de gamle sagnene og Tännäs var det en gang en jotne som ble sur over at det ble bygd en kirke i bygda. Han sto med føttene sørpå i Dalarna og kastet fjell og for å knuse kirka, men bommet og Tännäs ble beæret med tre nye fjell. Det ene fikk navnet Mellankröket og er visstnok en utmerket skibakke (de andre to heter Hemkröket og Östestkröket).

Det er tilsatt 10% hvetemalt og brukt Mosaic og Amarillo.

Fin gylden farge med stor skumtopp bestående.. God bitterhet på nesa med et lite hint av litt fruktig maltsødme. Litt skarp kullsyresmak til å begynne med so går over i en fruktig og enkel lager med et over gjennomsnittlig godt humlepreg. Bittesmå hint av ananas og mango kan finnes om man leter litt. Helt kurrant lager som man trygt kan støtte seg til om man befinner seg i området.

Härje Skogsvild Pale Ale – 5.6%
Ølet er oppkalt etter moskusoksen Härje som lever i innhegningen ved Myskoxecenteret i Tännäs. Han stammer fra Ryøya ved Tromsø og ble overført til Tännäs i 2009 for å gi nytt blod og sterkere gener til flokken som holder til der. Han er også far til kalven Idun (f.2011) som i 2013 ble sluppet fri for å gi nytt blod til villmoskusen i Härjedalen (som på det tidspunktet besto av seks individer – restene etter en flokk på fem dyr som vandret over fra Dovre i 1971 og som på det meste besto av 34 individer).

Lys og gyldengul med en pen liten skumtopp. Fruktig og aromatisk på nesa med en god underliggende bitterhet. God smak med en viss fruktighet i anslaget med mørkere toner av sjokolade og gammelt bål. Litt emmen på smaken men noe bitterhet kommer sigende etterhvert. Høvelig god fylde og ganske moreish. Etter en stund dukker litt sitrus opp også. En god pale ale som med litt ekstra fylde stikker seg litt ut av pale ale jungelen.

Lossen Kraftfull India Pale Ale – 6.8%
Lossen er navnet på innsjøen som ligger langs riksväg 84 like ved Tännäs. Denne innsjøen er toppmagasin for elva Ljusnan som til slutt ender opp i Bottenhavet etter å ha passert 18 vannkraftverk.

Halmaktig gulfarge med en liten og lekker skumtopp. Sitron og lime er dominerende tone på nesa mens smaken er lett maltaktig med litt appelsin. Lett, enkel og frisk IPA man kan drikke mye av uten å bli for mett. Dog litt misvisende med ordet «Kraftfull» på etiketten.

Innkjøpt: Systembolaget, Funäsdalen (26:90 / 30:90 / 32:80 SEK – 33cl)

Prairie Artisan Ales Brett C 8,1 %

Nese: Appelsin og appelsinskall. Dessverre også et hint av pissoarsåpe.

Smak: Nja. Mye det samme som lukta.

Kommentar: Når jeg først har fått assosiasjonen til pissoar klarer jeg ikke å bli kvitt den igjen. Det ødelegger helt for ølet og gjør det udrikkelig for meg.

Kjøpt på Bankkvartalet.

E. C. Dahls: Nyåpning

I dag er den offisielle åpningen av «nye» E. C. Dahls for publikum. Det er solgt billetter til første del av kvelden, men om du er utålmodig og ikke har fått tak i billett skal det visstnok være åpent for alle fra 21.00 og utover.

Selv har jeg vært på en sniktitt, så jeg utsetter nytt besøk til… Vel, ikke veldig lenge, det blir nok en bordbestilling hos Bryggeriet Pub & Kjøkken i løpet av de nærmeste ukene.

Jo, altså, sniktitt: Det første som skjedde var at vi fikk en flaske Dahlspils i hånda. Det var jo spennende nok, for det er altså den nye Dahlspilsen, på 0,33-flaske (uten pantemerke). Så vidt jeg klarte å bedømme smakte den som den skulle, men jeg overhørte etterlysning etter banansmaken. Her bør det nok en paralellsmaking til. Vi fikk en ny omvisning inne i bryggeriet, der var det ikke så mye nytt siden forrige besøk (annet enn langt mer øl på tank, men det så vi jo ikke så mye til) så jeg skal ikke dvele så lenge ved det.

Både flaskelagrings- og fatlagringsrommene var fortsatt tomme. De venter en leveranse på 22 barrels i morgen (fredag 5. august), og det skal brygges øl som skal lagres på disse senest neste uke, så kanskje vi får se noen fat ved neste besøk.

Etter rundtturen ble vi loset opp i andre etasje, selskapsavdelingen av serveringslokalene for litt mat og drikke. Først og fremst fikk vi en smak av tre nye øl:

Lamo Wit 5,2 % fikk vi fra flaske, det luktet av malt, hvete, litt ubestemmelig sitrus og noe tørt, støvete krydderaktig som jeg nesten ville beskrevet som pepper uten noe særlig futt (men jeg kan ha vært påvirket av navnet på neste øl) eller steinstøv. På smaken hadde det tørr bitterhet, appelsinskall og malt i tillegg til noe litt ukjent jeg ikke klarte å sette fingeren på, men som sannsynligvis kommer av nypene de har brukt i brygget. Ølet var godt og friskt og vil sannsynligvis fungere bra som sessionøl, særlig til mat.

Pepper Saison fikk vi på mugge, men det viste seg at kranene var feilkoblet, så det vi fikk først var Lamo Wit igjen. Notatene ble derfor litt rotete, men Pepper Saison (når vi endelig fikk rett øl) hadde definitivt pepper i seg, det merkes ikke med en gang, men kommer som en ganske plutselig ettersmak. Jeg likte det ganske godt, jeg er større fan av pepper enn chili.

Bolt IPA fikk vi også på mugge, og rett øl på første forsøk i dette tilfellet. Den luktet ganske lett av humle og gjærdeig og smakte malt og tørr humle med en underliggende karamellsødme. Ølet er da også ganske mørkt i fargen og ser mer ut som en bayer enn den jevne IPA. Jeg synes det var mindre humlekick på denne varianten enn den forrige batchen jeg smakte (som var testbrygget hos Nya Carnegie), til tross for at den forrige var mindre fersk, men det var også langt mer fylde i denne, så det kan være balansen som fungerte bedre for min gane.

Alle tre ølene vil jeg mene fungerer bra. Om man skal komme med noe kritikk må det vel være at alle tre også oppleves som noe tynne og litt kjedelige, men samtidig godt plassert i den enden av «kjedeligskalaen» der jeg gjerne drikker noen flasker på tidspunkter der ikke tiden, orken eller situasjonen tilsier at hovedfokus skal være på ølet. Sessionøl, altså.

Og det er vel gjerne det de er tenkt å være også. Dette er en utvidelse av standardutvalget fra E. C. Dahls og er nok mer giret for å treffe dem som drikker «en halvliter» enn ølnerder. Er du ute etter noe mer spesielt er det nok bedre å smøre seg med tålmodighet, for det skal det også bli etterhvert. Det eksperimenteres allerede, og enkelte av eksperimentene kan dukke opp – på puben eller på festivaler (så hold utkikk på Bryggerifestivalen som starter i dag!) – under samlebetegnelsen E. C. Dahls BETA. Brooklyn avslører noen av variantene det jobbes med i sitt siste blogginnlegg om E. C. Dahls, hva sier du til en gjenoppliving av Dahls Export?

Vi fikk en smak av en slik variant også, et øl som ble brygget 23. april for å teste anlegget og som var noe av et «man tager hvad man haver»-opplegg. Malten var restlager av Munchenermalt som egentlig skulle vært kastet, gjæra var hentet fra den siste batchen brygget på det gamle (store) bryggverket. Maltsammensetningen skulle helst ligne Dahlspilsen sin (av hensyn til testing), men til gjengjeld ble det slengt på langt mer humle. Det var merkbart på smaken, det ble i overkant, særlig på ettersmaken, for min gane, men er du mer humlefan enn meg bør du holde utkikk. Ølet holdt 6,8 % sånn cirka, og var en Norwegian India Pale Lager, eller NIPL om du vil, som bartenderen stavet Nipple.

Publokalene i første etasje, på hjørnet ut mot krysset Strandveien/Stiklestadveien.

Ellers rundt bryggeridriften er det ikke så mye nytt. Vi fikk se inn på laben som nå har det meste av utstyr på plass og som det loves dyrt og hellig skal gjøres tilgjengelig for andre trønderske bryggerier og til og med også for hjemmebryggere. Åpenheten virker genuin, så vil bare tiden vise hvor mye av den gamle «ikke gi en millimeter til konkurrentene»-metaliteten fra Ringnes som kommer til å henge igjen.

Så var det maten, da. Vi ble lovet «litt snacks» i invitasjonen, som viste seg å være mer enn nok mat for de fleste. En buffet med smaksprøver var satt fram og der var det blant annet små hamburgere, pølse og surkål (hjemmelaget, selvsagt), vårruller med Hitrakrabbe og peppersalami. Alt smakte ganske utmerket og var god reklame for kjøkkenet. Vårt bord argumenterte hardt over for Roar Hildonen at det de MÅ se å få på pubmenyen er hjemmebakte pretzels (gjerne servert med den hjemmelagde sennepen fra buffeten), det blir spennende å se om han hører på oss.

Lindheim Farmer’s Reserve Sour Cherry 2014 7 %

Lekker farge, i alle fall.

Nese: Joda, det lukter kirsebær. Kirsebærsukkertøy. Og lambic-aktig.

Smak: Friskt og syrlig med tydelig kirsebærpreg. Ikke en ekstremvariant på noen måte, faktisk ganske lettdrikkelig.

Kommentar: Jeg må sjekke om det er fler flasker igjen og i så fall bestille noen, for jeg tror dette bare blir bedre med lagring. Jeg kunne forresten glatt ha drukket opp en kasse nå i sommer, særlig nå som gradestokken faktisk viser temperaturer over 20. Man blir tørst av sånt.

Kjøpt på Vinmonopolet, bestillingsutvalget.

E. C. Dahls: Fra industri til «craft»

I mai var ølklubben så heldige å få besøke E. C. Dahls midt i ombyggingen for en lurkikk. Jeg troppet selvsagt opp med kamera og notisbok. Og siden den offisielle åpningsdatoen for «nye» E.C. Dahls er 4. august, torsdag neste uke, begynner det vel å bli på tide å dele både bilder og notater med dere?

Guidene våre var Wolfgang Lindell, Kristian Berger og Alexander Skjefte. Det vil si, det var Wolfgang som viste rundt og forklarte om bryggeriet. Det var rimelig tydelig fra start at vi befant oss på en byggeplass, det lå verktøy både her og der, og mange av løsningene var ganske midlertidige. Ikke selve bryggverket, riktignok. Der var alt på stell. For ikke å snakke om milevis med rør og til sammen 22 lagringstanker.

Men vi begynte ved mølla, som er «ny». Ok, så har den kvernet malt i Bayern i 50-60 år, men for Dahls er den ny. Det er en seks-rullers Saeger, produsert i Tyskland på femtitallet, nyoppusset og overhalt før installasjon i Trondheim.

Så fikk vi se rommene som ligger inn mot gangen som leder fra det som kommer til å bli den nye porten til bryggeriet. Her skal det være humlelager, fatlagringsrom og rom for modning av 75 cl-flasker. De forventet første leveranse av eikefat i uke 21, så vi får anta at fatlagringsrommet er noe annet enn et tomt hull i veggen nå.

Bryggverket er nytt, og er et 5000-liters-anlegg fra BrauKon, med separat meskekar, silkar og kokekar. Siden man kan ha fler brygg på gang paralelt kan det brygges 4-8 batcher om dagen, avhengig av om man brygger «vanlig pils» eller spesialøl. Og alt er fjernstyrt og kan i prinsippet kjøres uten oppsyn (med unntak av enkelte prosesser for spesialøl).

Bryggingen er i gang, denne maikvelden kunne de rapportere at de hadde 60.000 liter på tank allerede. Den første store jobben er å kjøre inn bryggeriet og sørge for at de kan brygge en Dahlspils som smaker som Dahlspils. I tillegg har de begynt å eksperimentere med andre øltyper og har tenkt å ha flere varianter klare før åpningsdatoen.

Av lagringstanker har de 14 på 10.000 liter og 8 på 40.000 liter, og da sier det seg selv at førstnevnte er ment for mer eksperimentelle øl og spesialøl i små batcher, mens de store tankene vil være fyllt hovedsakelig med pils.

Tappeanlegget er også nytt, Trondheimsbryggeriet skal tappe på 0,33- og 0,75-liters flasker og på fat. Rundt 1000 flasker i timen kan tappelinja spytte ut.

Er du interessert i enda fler detaljer rundt bryggeriet anbefaler jeg at du leser Anders’ innlegg fra før sommeren, han var selvsagt med på ølklubbens besøk han også, men hadde i tillegg fått en titt noen måneder tidligere.

Sjelden ser man så mange ølklubbmedlemmer i kø for å få seg en Dahlspils... — Sjelden ser man så mange ølklubbmedlemmer i kø for å få seg en Dahlspils…

Ikke overraskende involverte del to av besøket konsumpsjon av øl. Vi benket oss på Dahlsloftet og fikk både øl og mer om pub- og arrangementskonseptet presentert. Bryggeriet Pub & Kjøkken skal ha 20 kraner på tappelinja og har en målsetning om å ha alle trønderske bryggerier representert. Maten skal passe til øl, og det vil blant annet innebære noe heftigere krydderbruk enn på To Rom & Kjøkken. I konferanse-/arrangementsavdeligen vil det være mulig å booke inn selskaper fra 15 til 125 gjester, og selv uten aktiv reklame hadde de allerede hatt enorm pågang der. I pubteamet skal de ha både hjemmebryggere og ølkelnere, så kompetansen burde det ikke skorte på.

Jeg er fortsatt optimist når det gjelder nye E. C. Dahls. Brooklyn virker gjennomgående entusiastiske, de oppdaterer jevnlig bloggen sin med nyheter fra Trondheim. Vi fikk vite at noe av det som påvirket beslutningsprosessene var den høye markedsandelen Dahls hadde i lokalt uteliv, langt høyere enn Carlsberg normalt forholdt seg til. I tillegg er Trondheim «største by verden» i konsumpsjon av Brooklyn-øl per capita.

Jeg gleder meg til åpningen!

PS: Fler bilder i Flickr-galleri nederst, først følger smaksnotater for ølene vi fikk.

Brooklyn Ghost Bottle Galahad

Ølet er en Local 1 batch som har ligger på eikefat med rester av ciderlees. Luktet av appelsinskall, nellikspiker, kanel, sider, kokos og syrlig mango. Smakte appelsinskall, melkesyre, kokos og ganske surølaktig. Veldig spennende og veldig gøy å ha smakt, men jeg er samtidig ikke så sikker på at jeg trengte mer enn de trekvart desiliterene jeg fikk. Lukta var ganske fantastisk, smaken litt skuffende. For mye appelsinskall for meg, men også en følelse av at den manglet fylde, rett og slett.

Nya Carnegie Små Experiment Nr 1: Primus Lux, Strong Dark Ale 7 %

Fra 2015, en batch på 3500 liter. Luktet av kaffe, kaffedrops, hasselnøtter og malt. Smakte overraskende syrlig, med solbærblad og kaffe. Røsta malt, særlig på ettersmaken. Jeg kunne ønsket meg litt mer av sødmen fra lukta også på smaken, men ellers var dette veldig godt.

Improved Old Fashioned 12,8 %

Øl med rug i mesken som også er lagret på eikefat som tidligere har huset rugwhiskey. Luktet kyllingcurry… Kardemomme, kanel, koriander, kokos og noe appelsin. Smakte curry også, med en del syrlighet og lett lakris på ettersmaken. Jeg ble sulten.

E. C. Dahls Bolt IPA (prototyp) 7 %

Brygget hos Nya Carnegie for tre måneder siden på drikketidspunkt, så godt og vel forbi høydepunktet for et humleøl. 65 IBU, tørrhumlet med Bravo og Amarillo. Luktet ganske fruktig humle, mot mango og appelsin. Smakte tørr humle og appelsinskall. Nøtter, og særlig nøtteskall, på ettersmaken. IPA, altså, og selv om den ikke var blodfersk var det for IPA for meg, men opplagt bra, egentlig. Fin tørrhet, ikke ekstremt appelsinskall/muggen appelsin og ingen kattepiss. Dette kan bli en vinner i markedet, tror jeg.

Flere bilder på Flickr.

Røros Gyllen Ale i to varianter

På julislippet kom den fatlagrede varianten av Røros sin gyllen ale på polet, og jeg plukket like gjerne med meg en Hovistuten, den «vanlige» varianten, også, for å kunne sammenligne. Det vil si, den vanlige? Før har vi kunnet kjøpe Hovistuten i butikk, for den var oppgitt å ha en styrke på 4,7 %. Jeg kjøpte denne flaska på polet, og på den står det 5,6 % (med nesten uleselig skrift). Butikkvarianten har heller ikke typebeskrivelsen Gyllen Ale, så er er det tydelig at Røros gjenbruker navn (på en noe forvirrende måte, spør du meg). Vel, la oss se hva det smaker.

Hovistuten Gyllen Ale 5,6 %

Lukter av malt og karamellmalt og lett kaffeaktig. Smaken er i samme gate som lukta, med en litt besk bittersmak som jeg hadde ønsket meg bedre balansert av maltsødme og mer fyldighet.

Gyllen Ale Modnet på gamle linjeakevittfat fra Arcus 5,8 %

Lukta minner om Hovistuten, men har også et preg av… hm, er det urter, mon tro? På smaken har fatet opplagt tilført ett eller annet, jeg synes jeg kan gjenkjenne at slags akevittpreg, faktisk. Men… Nei, jeg er slett ikke solgt. Jeg savnet maltsødmen, eller en eller annen fylde, på den ulagrede varianten, og jeg savner det fortsatt. Uten det blir det spritaktige/vinøse preget fra fatet bare ubehagelig.

Hovistuten smaker faktisk bedre etter at jeg har smakt på den andre. Den fatlagra blir desverre ikke bedre, og vi ender med å ikke tømme flaska (en 0,7 l, riktignok). Skuffende, for den første fatlagra batchen av Hovistuten som var med på Bryggerifestivalen for et par år siden var veldig god.

Stjørdalsbryggeriet Solsiden 4,7 %

Dette ølet er brygget av Stjørdalsbryggeriet i samarbeid med «kokkene hos Meny Solsiden», og er, meg bekjent, bare å få kjøpt nettopp hos Meny Solsiden. Det er en belgisk wit brygget med koriander, sitron og blodappelsin og umaltet hvete fra Stangeland mølle.

Nese: Lett såpeaktig korianderpreg.

Smak: Ganske klassisk wit, ingen overdrivelser på noe punkt, men tydelig preg både av sitrus og koriander.

Kommentar: De kan være fornøyd med denne. Ikke akkurat det mest spennende jeg har drukket, men rett og slett et veldig godt øl. Kan bli en klassiker i sommervarmen.

To fra Baatbryggeriet

Baatbryggeriet på Vestnes (en kort ferjetur fra Molde) var det andre bryggeriet i Norge som satset på flaskemodnet øl, etter Nøgne Ø. I 2006 begynte det å skramle og de mistet lokalene sine. Men det skulle satses på 50cl-flasker i stedet for 33cl-flasker og da bryggeriutstyret ble solgt var trua sterk på at det skulle erstattes med et større og bedre bryggverk. Men i september 2006 ble bryggeriet lagt ned med en offisiell avslutningsdato 6.1.2007. Et spedt forsøk på gjenoppliving ble gjort men rant ut i sanden.

Under drikkelig.no’s #craptastictickerseve i mars 2015 fikk jeg smake både Styrbord og Babord fra forrige gang det ble brygget under Baatbryggeriet-navnet. Disse ølene var dog rundt åtte år over sin best før dato.

23.10.2014 ble Baatbryggeriet AS stiftet i Vestnes og navnene på de gamle øltypene fra det gamle Baatbryggeriet ble børstet støv av og når vi nå skriver midten av 2016 er flasker fra bryggeriet å finne både hos Meny og Coop Mega i Trondheim.

Baatbryggeriet Styrbord 4.6%
BaatbryggerietStyrbordAML Etiketten er farget grønn etter fargen på styrbord lanterne som ble standardisert på midten av 1800-tallet. Brygget består av palemalt, pilsnermalt, münchnermalt, melanoidenmalt og carahelles alt fra Weyermann. Humlesortene er Goldings, Citra, Cascade, Chinook og Colombus. Standard amerikansk alegjær er også brukt.

Fin brungylden farge med tett og godt skum. Fint og godt maltpreg mot en solid humlegrunn på nesa. Lett og fruktig smak med hint av krydderier i bakgrunnen. Litt vannaktig og flatt preg men god drikkbarhet. Et balansert og høvelig godt mikrobrygg som ikke er veldig utfordrende for noen – med andre ord et godt basisbrygg å ha i sortimentet.

Baatbryggeriet Babord 4.6%
BaatbryggerietBabordAML Babord er en red ale (den opprinnelige var vel en brown ale) med palemalt, münchenermalt, ambermalt, caramalt, caramünchener, melanoidemalt og røstet bygg. East Kent Golding,Tomahawk og Chinook er brukt av humler og gjæret med engelsk alegjær. Her er etiketten rød etter standarden for lanternen på babord side av skip.

Fin rødbrun farge med god dybde og flott skumtopp. Fin og klar duft av røstet malt og ambermalten, en god miks av lette, dype og søte toner. Smaken en litt tynn og vannaktig med en god sødme. En viss fruktighet er også å spore. Ei heller det mest utfordrende ølet men bedre enn Styrbord.

Begge er innkjøpt hos Meny Moholt, Trondheim

Wild Beer Millionaire 4,7 %

Salted caramel and chocolate milk stout. Vel, det høres jo fryktelig ut. Not.

Nese: Stoutaktig med litt tørr sjokolade drysset over.

Smak: Fløyelsmyk stout med et hint av salt lakris, sjokoladen kommer etterhvert, sjokolade av typen dansk påleggssjokolade.

Kommentar: Mistenker at oppskriften kanskje ville være ennå bedre på høyere styrke. Som det er, godt, definitivt. Jeg kjøper nok noen flasker til. Men jeg er ikke helt overveldet, jeg hadde håpet på noe… mer.

Northern Co. Flora Ginger Ale 4,7 %

Øl brygget med ingefær i stedet for humle, ca 20 gram per flaske, i følge etiketten. Men i følge etiketten er humle en av ingrediensene, og IBU oppgis til 5, så helt humlefri er den tydeligvis ikke. I tillegg til ingefær er det også sitronjuice og -skall og honning i denne «ingefærølen». Bare for å tydeliggjøre det: Dette er ikke en ingefærøl/ginger ale/ginger beer. Ingefærøl er ikke egentlig øl, men gjæret ingefærsaft. Dette er dermed egentlig en «krydret øl», tilfeldigvis krydret med ingefær. Eller noe sånt.

Nese: Ingefær. Ikke så uventet, kanskje. Sitronen er også merkbar på nesa.

Smak: Det starter med sitronpreget, litt pale ale-aktig smak, og så, i det du svelger, kommer ingefæren.

Kommentar: Jeg liker ideen. Og det er et ganske godt øl. Men jeg savner ett eller annet. Mer ølsmak, mer ingefær, mer… noe. Det virker litt tynt, rett og slett. På den annen side er det forfriskende og ganske lett, men med en twist, i sommervarmen, så helt galt er det virkelig ikke.