Forfatter: Ragnhild

Arran 1996-2011 sherry cask 54,1 %

Fat nummer 1973, destillert 11.12.1996, tappet 31.03.2011.

arran_sherryask1973

Nese: Eplekompott med kanel, mørk sjokolade, duftende roser. Med litt vann lett myntepreg, appelsinskall, jasmin og sitron.

Smak: Eik og epleskall, honning, svart pepper og mørk sjokolade. Mer sjokolade med vann, appelsinmarmelade og laubærblad.

Kommentar: Nok et strålende sherryfat fra Arran. Føyer seg inn i rekken som forkynner løp og kjøp (selv om akkurat dette ikke har vært tilgjenglig i Norge, flaska er kjøpt på destilleriet, men de fatene som har nådd polet har vært like gode).

Takk til Bjørn for smaken.

Old Pulteney 1990 21 år Cadenheads 56,7 %

Tappet i juni 2012.

pulteney_cadenheads

Nese: Marsipanbrød med mørk sjokolade. Fruktre. Blir fruktigere med vann, hermetisk fruit coctail, men med mynte og sjokolade blandet i.

Smak: Plomme i madeira, mørk sjokolade, litt After Eight. Kornpreget dukker opp med vann, eik og et hint av pepper.

Kommentar: Skikkelig, skikkelig godt, rett og slett.

 

Rare Ayrshire 1975 35 år Signatory Cask Strength 45,5 %

Destillert 21.02.1975, tappet 05.08.2010, lagret på bourbonfat med fatnummer 553.

Det er en åpen hemmelighet at Signatorys Rare Ayrshire inneholder Ladyburn, men de får ikke lov til å skrive det på etiketten.

rareayrshire

Nese: Shortbread, honning. Med vann får jeg lett syrlige epler, og etterhvert vanilje og bruspulver.

Smak: Fruktig eik, tydelig maltpreg. Mer eplekake med vann.

Kommentar: Slett ikke dumt, men mindre kompleks enn man kunne ønske.

A-magasinets vinskole 19. september: Søndagslunsj

Ikke akkurat lunsj på meg, ikke er det søndag, heller. Middagen er allerede fortært (haggisrester i pita med ailoli og salat, vi snakker cross-over til tusen, men det var faktisk utrolig godt) og om det blir noe mer å spise nå blir det vel saltpinner eller noe tilsvarende kjedelig, selv om Ingvilds artikkel om Carlas lunsj har gjort meg en smule sulten. Men vin skal jeg drikke likevel, rebell som jeg er.

Første vin på Ingvilds liste 19. september er Falchenberg & Nærlie Riesling, som jeg drakk forrige uke. Både unge herr Falchenberg og unge herr Nærlie er gamle bekjente av meg fra NMWL-sammenheng, så jeg er naturlig nok litt interessert i vinene deres. Ja, og så synes jeg det er hyggelig med naturvin, selvsagt, i alle fall den delen av det som går på «minst mulig juks» (den delen av øko-/naturvinfilosofien som har sitt utgangspunkt i antroposofien er jeg særdeles skeptisk til).

Jeg har en flaske til stående av F&N Riesling, noe jeg ikke akkurat er lei meg for.

Men i dag satser jeg på rødt.

vinskole19sept

OMA Barbera d’Alba 2013

Farge: Mørk burgunder med lett lillaskjær

Nese: Kan vin lukte dyprød fløyel? Det var i alle fall det jeg tenkte på når jeg snuste. Mørke, røde bær, hint av rosmarin,

Smak: Tørr krydderfølelse, tørkede solbær og blåbær, kanskje til og med einerbær? Utvikler mint på siden av tungen og ut i kinnene på ettersmaken. Jeg tenkte på murstein etter første slurk, jeg tror det er tørrheten som gjør det.

Munnfølelse: Fyller munnen, både med tørrhet og smak. Både fyldig og intens, da?

Kommentar: Ikke at jeg ikke tror Ingvild når hun sier denne er god til mat, men den er da vitterlig aldeles utmerket helt for seg selv også.

Matua Marlborough Pinot Noir 2013

Farge: Sterk husholdningssaft. Hjernen min blir alltid litt «Whoah!» når jeg begynner å helle opp Pinot Noir. Har ikke vent meg til gjennomsiktig rødvin ennå.

Nese: Rips og moreller, og litt aralditt. Det siste er kanskje en slags mineralitet? Etterhvert begynner jeg å tenke på shortbread, og så på peisbål.

Smak: Her var det mye som skjedde på vinens vei over tungen. Smågodtkirsebær, blåbærpuré og grapefrukt. Syrlig fruktighet.

Munnfølelse: Ganske slank, men intens vil jeg si. Den overtar ikke hele munnhulen på samme måte som OMAen.

Kommentar: Et visst bittert preg gjør at jeg tror på at den passer til mat. Men også denne er utmerket alene.

Konklusjonen er at begge kveldens viner er klare kandidater for gjenkjøp.

 

Lesestoff til helga #41

USA: For noen uker siden skrev jeg om hvordan whiskey produsert i stor skala i Indiana tappes og markedsføres som om den kommer fra småskaladestillerier. I Iowa har en forbrukergruppe saksøkt Templeton Rye for falsk markedsføring, først og fremst for å fremstille det som om deres såkalte småskala, forbudstidswhiskey er produsert i Iowa, når den egentlig er kjøpt fra MGP Ingredients i Indiana. Denne uken godkjente «the state attorney general’s office» saken, det vil si at de mener den er basert på gode argumenter (ikke «frivolous claims») og nå har grønt lys til å kjøre for retten. Les mer hos USA Today.

The interwebz: Det nærmer seg jul. I fjor hadde jeg whiskyadventskalender, det var ganske artig. I år tror jeg jeg dropper det (jeg prioriterer OWF, man kan ikke bruke ALLE pengene på whisky tross alt), men kanskje neste år igjen? Om du ønsker deg en, eller har lyst til å kjøpe en skikkelig kul gave til noen, har Master of Malt nå åpnet for forhåndsbestilling av 2014-utgaven. Det finnes også en «premium»-variant og egne kalendere med rom, cognac, tequila, gin, botanical gin og vodka. For standard whiskyversjon i fjor kom avgifter osv inn i Norge på rett under tusenlappen, så vær forberedt på den ekstrautgiften.

Speyside: Mortlach har blitt relansert i en flaskedesign og med en pris som plasserer den tydelig i luksussegmentet. Det kan man ha mange meninger om (og mange har hatt det, inkludert meg), men egentlig er det vel mest interessant hva innholdet i de fancy flaskene smaker og om man selv synes det er verdt pengene. Whiskylassie var på en «smaking» som var skreddersydd for å passe til luksusimaget, og ble ikke skuffet. Etter å ha lest hennes rapport skulle jeg gjerne vært der selv, må jeg innrømme.

Highland Park 1990 16 år Signatory 56,1 %

Destillert 13.12.1990, tappet 12.06.2007, fra fat nummer 15688. 1st fill sherry butt.

highlandpark1990sampleNese: Ganske lukket. Litt vanilje og bakte pærer. Med vann dukker røyken opp, men også appelsinskall og hvite blomster.

Smak: Røyken er fraværende på lukta, men svært tydelig på smaken. Kald bålrøyk. Ellers nybakt grovbrød med honning. Med vann får røyken et preg av kalk. I tillegg finner jeg blomsternektar og honningmelon.

Kommentar: Først en merknad om fargen. Det synes ikke så godt på bildet, men denne er ikke mye mørkere i fargen enn den jevne hvitvin. What’s up with that? Førstegansfylte eks-sherryfat har da tendens til å sette en del farge, uavhengig av hva slags sherry som var på fatet før? Ikke smaker eller lukter den nevneverdig av sherry-typiske ting heller. Kjøper man denne fordi man elsker sherryfatstapninger blir man garantert skuffet.

Men ellers: What’s not to like. Et riktig, riktig godt Highland Park-fat Signatory har fått tak i her.

Også en sample jeg ikke helt vet hvor jeg har fra. Jeg må skaffe meg et bedre system for oppbevaring av samples!

Old Pulteney 1983 58,7 %

Tappet januar 2003, fat nummer 6182.

pulteney1983sample

Nese: Grillede marshmallows, eik, vanilje, plommesyltetøy. Med vann får den tydeligere kjekstoner, både shortbread og kornkjeks; kornmo med ekte smør og brunost. Men det dukker også opp røde epler og et hint av honning.

Smak: Søte pærer, lett eikebitterhet. Med vann utvikler den en litt kvalmende sødme, mulig jeg tenker på marshmallows igjen. Ikke vondt, men følelsen av at det fort kan bli for mye. Det er også noe einertre og noen søte epler.

Kommentar: Trenger åpenbart vann. Mer spennende nese enn smak, men tross den lunkne tonen er jeg faktisk ganske solgt på denne. Litt trist at jeg bare har en sample (ikke husker jeg hvem jeg fikk den av, heller, så jeg vet ikke hvem sitt barskap jeg skal raide, men jeg tror det kan ha vært Morten).

Glenmorangie 10 år 40 %

Dette er den gamle standarden fra Glenmorangie, pre-LVMH-tiden.

Nese: Rips og appelsin, vanilje og lett eikeparfyme. Ingen nevneverdig endring med vann.

Smak: Badstue og frukt. Litt mer krydder med vann.

Kommentar: En anstendig standardtapning. Lettdrikkelig og ukomplisert.