Nese: Sitron, syrlige epler, etterhvert utvikler den gjærtoner, bollebakst og sødme.
Smak: Sitron, hint av rabarbra, når den blir varm nok kommer det fram gråstein.
Munnfølelse: Slank, ganske intens, lett mineralitet.
Kommentar: Et hyggelig bekjentskap. Ganske lukket når den er kjøleskapskald, så den tjener på å få hvile litt i glasset (eventuelt, om man er mindre distré, kan man ta flaska ut litt før man skal drikke vinen, som man jo SKAL gjøre med hvitvin og kanskje særlig Riesling, det hadde jo vært langt lurere).
Destillert 2001, lagret på eks-shiraz hogshead. Kjøpt på Cadenheadsbutikken i Campbeltown i 2010, jeg spleiset på en flaske med Leif Olav (etter en uke på Islay hadde vi nok helflasker i baggasjen begge to til at en delt flaske virket som en god idé).
Nese: Ganske kraftig spritpreg, lett røykpreg, innsiden av et vått, vininntrukket fat (som når du får stikke nesa ned et nylig tømt fat og lukte). Tydeligere røyk med vann, siden den intense spriten forsvinner. Tørkede aprikoser og grillet ananas, grønne epler og sitronmelisse.
Smak: Litt anonym, litt mye sprit og lett fatrpreg. Med vann får den tydelig røyk også på smaken, kald stein og tropisk frukt.
Kommentar: Trenger helt klart vann for å åpne seg, men er skremmende lettdrikkelig, om enn kjedelig, på full styrke. Veldig fruktig med vann. Vinpreget et overhodet ikke påfallende, annet enn det initielle våte fatpreget på nesa.
Dette var en tapning Laphroaig gjorde bare for Skandinavia.
Nese: Røkt og grillet kjøtt, St. Hansbål, ost – jeg får Applewoodassosiasjoner og det er ikke en dårlig ting å få. Med vann blir det mindre kjøtt og mer aske, men også røde bær og røkt tang.
Smak: Mindre spennende enn lukta, men god. Kjøleskapsis og aske. Med vann skjerper smaken seg litt og utvikler et lett bitterpreg og appelsinskall.
Kommentar: Fint drikkelig på orginalstyrken, men får en ekstra dimensjon med litt vann. Knallwhisky. Det eneste jeg har å utsette er en litt kort ettersmak, det vil si det er ikke noe annet enn røyk som sitter i.
Nese: Karamell med et hint av mint. Tørr eik og vanilje. Med vann kommer rosiner og bakte epler, men vaniljen får et uggent preg.
Smak: For mye fat? Etter bare 13 år er det litt imponerende… Eik, lakk, lett råttent treverk. Med vann kommer mer bitterhet, som for en gangs skyld er en god ting, siden det dreper det ugne.
Kommentar: Litt ambvivalent, men jeg ender på «Nei.» Denne er all over the place og smaker forskjellig ved hver slurk.
Nese: Toffee og fudge, vanilje, fløte og brent sukker. Litt rosin. Med vann dukker det opp urter, koriander, kanskje?
Smak: Litt kjip sjokolade med karamellfyll. Som en krysning mellom Nidarsjokolade med Smørbukk og 10-kroners julekalendersjokolade. Med vann får karamellen mer brent preg.
Kommentar: Skulle gjerne hatt mer, om ikke annet fordi den var litt vanskelig å få tak på og 2 cl kjentes for lite. Ganske god, om ikke fryktelig kompleks.
Nese: Litt emment og kjemikalieaktig, malt og gjærdeig. Vann hjelper og henter fram sitrus, særlig sitron, lett eikeparfyme, malt og bolledeig.
Smak: Malt, gule epler og søtlig lim. Med bare en dråpe vann bedrer den seg kraftig, siden limpreget forsvinner og den smaker eplekake med vaniljekrem. Litt mer vann henter derimot fram et vagt spypreg.
Kommentar: En dråpe vann var bra, mer var lett katastrofe. Ikke helt udrikkelig når skaden er skjedd, men nesten.
Jeg var i Oslo for å delta på bokbloggertreff i forbindelse med Oslo bokfestival, og hadde planer om å ta meg en liten runde på noen av hovedstadens whiskybarer. Når det kom til stykket ble det med den ene, The Whisky Bar lå så beleilig til i forhold til hotellet at jeg aldri gikk noe annet sted.
The Whisky Bar ligger i Rådhusgata, vegg i vegg med The Dubliner. På fredagen hadde jeg selskap av Elin og planen var å spise på The Dubliner og så flytte seg til whiskybaren, men puben var stappfull innen vi kom dit. Da kom jeg på at det var noe med at de delte kjøkken, og ganske riktig, når vi hadde funnet oss et bord i baren (vi kapret det siste ledige) var det bare å bestille mat.
Legg merke til det kule taket!
Av nostalgiske årsaker bestilte jeg curry og chips. Det viste seg egentlig å være en dårlig ide. I gamle dager, når jeg sist vanket på The Dubliner jevnlig, var curryen en litt bleik uncle-bens-aktig affære, med tilhørende mangel på styrke i krydringen. Nå har kjøkkenet tydeligvis utviklet seg, og det jeg fikk var dermed en ganske ordentlig curry. Det var godt, bevares, men det er jo ikke det beste grunnlaget for å smake whisky.
Jeg våget meg på et par drammer likevel, men det ble med to. Det hadde vel så mye med mengden mennesker i baren å gjøre. The Whisky Bar har en stor mangel: De har ingen whiskymeny. Servitøren jeg snakket med lørdag sa at en visstnok er på vei, og det er veldig bra, men de har da eksistert så lenge at de burde ha fått til en før? Det er selvsagt litt jobb å holde en whiskymeny oppdatert, men det er langt bedre med en som er litt utdatert enn ingen i det hele tatt. For whisky har de.
En og annen whiskyflaske i baren, altså.
Jeg anslår et par hundre flasker, men det kan ha vært fler. Nå skal det sies at barpersonalet var hjelpsomt og hentet villig ned flasker så jeg kunne studere dem nærmere før jeg eventuelt bestilte, men det var vanskelig å få noen god oversikt likevel, og fredag var det så mye folk at både støyen og trafikken ved baren gjorde det til et håpløst prosjekt.
Her er det greit å slappe av etter en lang dag.
Lørdag var det langt mindre folk, og jeg endte i ørelappstolen foran peisen (som hadde stearinlys i seg snarere enn bål, men siden det var varmt ute var vel det like lurt). Der satt jeg godt resten av kvelden med både bok og whisky som underholdning. Siden det var mindre folk var det også mulig å legge beslag på barpersonalet lenge nok til å få plukket fram noen interessante whiskyer, men jeg savnet fortsatt en meny (ikke minst fordi noen av whiskyene naturlig nok var ganske dyre, og selv for en enkelt dram er det grenser for hvor dyr whisky jeg gidder å drikke, så det å få barfolka til å sjekke prisen for hver dram ble en tilleggsirritasjon).
De har et rimelig interessant ølutvalg også.
Konklusjonen er at at besøk på The Whisky Bar anbefales, men velg et tidspunkt der det er rimelig rolig om du har tenkt å dra nytte av det store whiskyutvalget.
To ganger Laphroaig, 1989 OB til venstre og Samaroli til høyre.
Dette er en gammel tapning av Dalmore 21 år, plukket opp på Kastrup i hine hårde dager til en latterlig lav pris. En sånn hvorfor-kjøpte-vi-ikke-ti-stykker type pris. Men vi hadde vel sikkert kofferten full og skulle gå på rødt og dette var den gangen man bare kunne ta med seg 5 liter per pers selv hvis man gikk på rødt.
Nese: Eple- og pærekompott, men en ganske syrlig en. Lett preg av eik og vanilje. Et hint av mentol. Mentolen blir tydeligere med vann og får følge av andre urter og einertre.
Smak: Vanilje og tørkede aprikoser. Tørt treverk på ettersmaken. Med vann får den mentol også på smaken, grønt tre og barnåler (muligens fra einer).
Kommentar: En ganske lekker 21-åring. Rart flaska har stått mer eller mindre urørt i flere år, egentlig, tror vi må gjøre noe med det.
I dag passet det med champagne. Arve har fått nytt førerkort, nå også med klasse D. Så da feirer jeg. Og, joda, han har fått han også.
Siden en av tingene jeg lærte når jeg leste Bobler! er at man egentlig skal bruke vanlig vinglass når man skal smake champagne, det høye, smale er designet for å vise frem boblene snarere enn å framheve lukt og smak. Vel, vel, da tester vi, tenker jeg.
Det er samme vin, jeg lover. Fargeforskjellen skyldes bakgrunnen, som var det beste jeg hadde innen rekkevidde.
Nese: Gule epler og stikkelsbær. Brioche. Røde bær av noe slag… Rips? Mye frukt! Tindved, eller muligens tindvedsorbet.
Smak: Stikkelsbærkart og sitron. Fin tørrhet. Gjærbakst på ettersmaken.
Kommentar: Joda. Vinen går an. Det gjør også vinglasset. Den store forskjellen er egentlig at jeg slipper CO2-stikket i nesa med den videre bollen, og derfor får jeg frem mye mer fruktighet på nesa. Jeg er visst solgt.
