Ragnhild

Glenturret 1994 17 år Old Malt Cask 50 %

Destillert september 1994, tappet desember 2011 i ‘Advance Sample’ serien, altså i 20 cl flasker.

Nese: Plommesyltetøy, vanilje og lemon curd. Noe krydder er det også, kanel og koriander, tror jeg. Med vann kjenner jeg litt grønne urter, det lukter litt urtesalt, faktisk. I tillegg kommer det toner av gummi, men de heller mot lakris (og lakrishubbabubba).

Smak: Plommesyltetøyet er der, men eika er mer merkbar på smaken. Den svidde innsia av fatet er første assosiasjon, og når jeg har svelget henger det igjen en preg av tørr eik på tunga. Med vann får den et skarpt, litt vaskemiddelaktig preg. Noe lakris finner jeg på smaken også, men den litt parfymerte, skarpe tonen ødelegger.

Kommetar: Flott på nesa, mer kompleks enn forventet (nå har jeg drukket begrenset mengde Glenturret, det er ikke så mange tapninger tilgjengelig), men en veldig uheldig utvikling på smaken med vann. Når jeg heller opp resten av smaksprøven for å se om det går greit å drikke den uten vann kommer vaskemiddelpreget tydelig fram også på full styrke, så desverre blir konklusjonen på denne: Ikke drikkelig.

Takk til Are for smaksprøven.

Balder Eplepils 4,7 %

Plis tilsatt eplejuice? Ja, ja, hvorfor ikke? («Hvorfor?» kan man jo også spørre, men det overlater jeg til andre.)

Nese: Lett eplepreg.

Smak: Lett lager med et svakt hint av eple.

Kommentar: For min del kunne de gjerne pøst på med litt mer eple. Som det er er det en grei «pils», sikkert bra sommerøl.

Kjøpt på Gulating, Trondheim.

Crooked Stave Vieille Artisanal Saison 4,2 %

Jeg har litt problemer med ordet «artisanal», det blir misbrukt så til de grader at det har mistet sin betydning (og sine positive assosiasjoner) også der det sannsynligvis er fortjent, som her.

Nese: Litt parfymert, såpeaktig, men ikke off-puttingly so. Malt i bakgrunnen og en del syrlig frukt.

Smak: Jeg får såpeassosiasjoner nå også, men den holder seg på rett side av grensen. Appelsinskall (eller limonen, kanskje, helst).

Kommentar: Kan man ha en session saison? I så fall er dette en bra kandidat. Mulig det blir vel mye syrlighet og parfyme om man skal drikke mange flasker etter hverandre. Skal testes til mat etterhvert, siden syrligheten burde egne seg i mange sammenhenger.

Kjøpt på Gulating, Trondheim.

Pittyvaich 1990 16 år Old Malt Cask 50 %

Destillert oktober 1990, tappet september 2007, fra et refill hogshead med DL Ref 3886.

Pittyvaich, eller det som er igjen av Pittyvaich, det vil si lagerbygningene, sett fra høyden ovenfor.

Nese: Fudge og smør, litt kanel og fløte.

Smak: Maltsukker og smør. Med vann får den litt eikebitterhet på smaken.

Kommentar: Litt kjedelig, men ikke vond.

Takk til Are for smaksprøven.

To Chilenere

Det er underholdende å følge Ingvild rundt i verden. Nå har turen kommet til Chile, og i kveld er jeg med. Først en rimelig hvit som jeg ikke tror jeg har testet før (selv om jeg selvsagt har vært innom andre Casillero del Diablos, de er en smule vanskelige å unngå).

Casillero del Diablo Chardonnay 2013

Farge: Blek strågul

Nese: Sitron og litt stikkelsbær.

Smak: Sitron. Umoden fersken eller syrlige, umodne gule plommer.

Munnfølelse: Slank og ikke videre intens.

Kommentar: «Lettdrikkelig» kaller Ingvild den og det er det vanskelig å krangle på. Jeg ønsker meg sommerkveld på terrassen for å få den perfekte stemningen, riktignok, men det kommer, det kommer.

Deretter en rød, til en noe høyere pris, men fortsatt innenfor hva man kan bruke på en hverdagsvin med rimelig god samvittighet.

Leyda Canelo Single Vineyard 2013

Farge: Mørk burgunder mot lilla

Nese: Lett støvete samling røde bær. Et hint av voks og så gammeldags skolelimstift når jeg trekker duften dypt inn.

Smak: Passe tørrhet. Røde bær. Etter å ha lest Ingvilds notater kjenner jeg bjørnebær, ja, men også, hm, tranebær? Krekling? Sistnevnte er ikke røde, men er til gjengjeld ganske tørre.

Munnfølelse: Ganske fyldig, vil jeg si, og passe intens.

Kommentar: Slett ikke dum. Kan fort bli kjøpt igjen.

Selv om det er morsomt å følge med rundt i verden var det jo ren øvelse i å smake og huske jeg egentlig hadde tenkt meg. Siden Skål! beleilig nok kom på Mammutsalget har jeg nå gått til innkjøp (jeg har lest den før, men da i lånt eksemplar). Jeg har derfor tenkt å gå tilbake til grunnprinsippene og jobbe meg gjennom boka vin etter vin. Så får vi se om jeg husker noe bedre når jeg er ferdig. Jeg skal nok plage dere med arbeidsnotater underveis.

Bowmore Tempest 10 år batch 4 55,1 %

Bowmore Tempest er en såkalt «small batch release», det vil si at selv om «oppskriften» er den samme – Bowmore lagret i first fill bourbonfat i litt over et tiår i Bowmores varehus 1 som ligger helt nede ved sjøen – gjøres det ikke nødvendigvis noe utover det for å få hver nye batch til å ligne den forrige. Batch 4 er tappet i 2012.

Nese: Appelsinmarmelade, bråtebrann, gammeldags smie, tjærebrenning, rustent metall.

Smak: Det smaker smie. Metall, rust og esse, innrøyka trestokker i taket. Også noe fruktig og vegetalsk, furukvist og appelsinskall? Vann henter fram gjærdeig og rosmarinkvaster.

Kommentar: Waxing lyrical.

Lesestoff til helga #58

Sverige: Lanseringen av den siste tapningen i Highland Parks Valhalla-serie skjedde den 17. februar, den danske bloggeren bak The Malt Desk var invitert til Stockholm. Whiskyen skal jeg ikke uttale meg om (av de andre har jeg bare notater for Freya), men jeg må innrømme at jeg liker designet av serien, og Odin er kanskje enda kulere enn de andre (særlig for oss som er midt i Ravneringene-serien til Siri Pettersen – midt i fordi siste del av trilogien ikke er utgitt ennå). Her er for eksempel et bilde Highland Park Sweden på Facebook nettopp har publisert.

Internett: Betaler du for mye for whiskyen din? Whisky and wisdom lever opp til navnet sitt og skriver relativt fornuftig om whiskypriser.

Kysten av Skottland: Hva vil kystpreg i whiskyen si og hva kommer det egentlig av? Master of Malt-bloggen forteller deg litt om det.

Craigellachie: Mange av oss hadde gjerne sett at The Highlander Inn i Craigellachie var vår «local». Nå er vi i hvert fall sikret at det er verdt å ta turen innom når vi er i nabolaget i overskuelig framtid, Tatsuya Minagawa tar over når Duncan Elphick gir seg kan Words of Whisky melde.

Stavanger: Snart åpner Øst. Vi ønsker lykke til og er misunnelige på siddisene.

Bergen: Om du var der kan du gjenoppfriske minnet, om du ikke var der kan du lese hva du gikk glipp av: Rune Morten rapporterer fra Whisky & Beer, det samme gjør Ølportalen. Foretrekker du video har Bergen StudentTV et innslag.

Agder: Andre ting man går glipp av når man ikke kommer seg til Bergen er smakinger med Det Norske Brenneri (tidligere Agder Brenneri). Whisky Saga, derimot, var til stede og kan oppdatere oss andre.

Arran: Arran begynner å bli voksen. Nå lanseres den første destilleritappede 18-åringen. Vi gratulerer med myndighetsdagen.

Internett: Ulf Buxrud er nok et kjent navn for mange. Han gjennomførte blant annet den harde oppgaven med å smake seg gjennom alle Diageos Rare Malt-tapninger, og skrev til og med en bok om serien. Nå har han gjort et tilsvarende stykke arbeid for The Playing Card Series (Hanyu og Chichibu). It’s a dirty job, but somebody’s gotta do it, antar jeg. (Her er Rare Malts siden, designet er ikke oppdatert på noen år, ser jeg…).

Glendronach Parliament 21 år 48 %

Glendronach Parliament 21 år ble lansert i 2011 og har blitt lagret utelukkende på eks-sherryfat, en blanding av Oloroso og Pedro Ximenez. Navnet har visstnok ingenting med politikk å gjøre, den er oppkalt etter kornkråkeflokken som holder til i nærheten av destilleriet, på samme måte som en flokk kråker i et tre på norsk kalles et «kråketing» heter en gruppe kornkråker på engelsk «a parliament og rooks» (vi var inne på «a murder of crows» tidligere i måneden).

Nese: Sherryfat og dunnage warehouse. Kull, tørket frukt, rosin og plomme i madeira. Tegn til friskere frukt med vann, plommer og fersken, men fortsatt mye gammelt fat og jeg kjenner den svidde gummien på nesen også.

Smak: Sherryfat og svidd gummi, bitre eiketoner på ettersmaken. Ingen nevneverdig endring med vann.

Kommentar: For ti år siden hadde jeg kanskje likt denne, nå balanserer den hårfint på grensen til ikke drikkelig, men faller ned på rett side.

Takk til Are for smaksprøven.

Tormore 1990 13 år Chieftain’s Choice 53 %

Fat nummer 90391 og 90392, portvinsfinish.

Nese: Tørkede røde bær, litt støvete mørk sjokolade. Litt mer sitrus, sitron, med vann, og enda tydeligere mørk sjokolade.

Smak: Litt kamfer, tørkede tranebær, lett treverk. Appelsinskall og sitron med vann, også litt eikebitterhet, særlig på avslutningen.

Kommentar: Grei kosedram. Ingen höydare, men heller ingen unoter.

Takk til Geir Tore for smaksprøven.

Caperdonich 1992 21 år Old Particular 51,5 %

Destillert oktober 1992, tappet mars 2014, lagret på et refill hogshead, Ref DL10282.

Nese: Smør og vanilje. Friske urter. Veistøv. Med vann får jeg fortsatt litt veistøv, men også en frisk, vegetalsk lukt, som en blomstereng etter regn (selv om de to burde utelukke hverandre). Eller kanskje nettopp våt asfalt etter sommerregn? Fortsatt er det en del vanilje og noen fruktige noter gjør også anslag.

Smak: Smørbukk og melkesjokolade. Vann henter frem varmt pepperpreg på smaken. Litt mer vann og jeg får hermetisert fruktsalat og krem sammen med pepperet, og med nøtteaktig avslutning.

Kommentar: Dette liker jeg. Mye som skjer, men det oppleves harmonisk. Mye vann tar den også.