Nese: Generisk norsk pils med et syrlig anslag. Legger jeg godviljen til kan jeg kanskje kalle det syrlige for epler, men egentlig heller jeg mer mot å kalle det lime.
Smak: Generisk norsk pils. Eplene er mer tilstedeværende som en frisk syrlighet enn som eplesmak.
Kommentar: Et greit og lett sommerøl. Skuffende lite eplepreg. Mistenker at forskjellen mellom denne FCC-varianten og Balders Eplepils ikke er de helt store, jeg savnet epler på det også, men man måtte eventuelt parallelltestet dem for å sjekke. Kanskje et prosjekt som passer for en varm sommerkveld. Vi får se.
Nese: Malt, ananas, appesin og pasjonsfrukt. Eik og hint av einertre. Vannet åpner for vaniljesukker og noe andre ting fra krydderhylla, dessuten får jeg assosiasjoner til bål, men det er ikke røyk, heller noe, hm, grillaktig?
Smak: Malt og pasjonsfrukt. Betraktelige mengder vanilje. Eikestøv. Ikke mye endring med vann, en liten forsterking av eika, bare.
Kommentar: En heeeeelt kurant Imperial, og det er jo i seg selv bedre enn det meste annet. Hadde slett ikke vært lei meg om jeg hadde en flaske i skapet.
Høres fjongt ut men er reinspikka svada, på siden på boksen, med liten skrift, kan vi nemlig lese at sideren er «produsert av Arendals Bryggeri AS for Scandza Drikker AS». Lagd av norske epler presset i Hardanger, visstnok. Det kan jo stemme med virkeligheten, selv om jeg synes det med norske epler virker litt upresist: Har de blitt fraktet til Hardanger fra andre områder for å presses? Hva er så stas med å presse eplene i Hardanger? Det står riktignok også mange pene ord om den tradisjonsrike fabrikken Hardanger Cidreri & Saftfabrikk, men så står det videre at «Godsakene vert så frakta til Arendals bryggeri, der dei vert blanda med eplevin og tilsett bobler.» Det er altså en norsk variant av svensk vet-ikke-hva-du-skal-kalle-det-men-sider-er-det-ikke rusbrus vi snakker om her.
Hadde det ikke vært bedre å skilte med «lagd på ekte Hardangerepler» hvis du nå først skal skilte med Hardanger? Eller enda bedre: Lagd sider av eplemosten i stedet for å bruke den som blandevann?
Nese: Friskt, eplemost med litt hint av pæremozell.
Smak: Eplemost og eplebrus.
Kommentar: Helt ok som brus, det smaker i det minste ordentlig epler. Bare så synd at den inneholder alkohol.
Nese: Sitron, sitrus og eik. Kanel og ingefær. Grønnere tre med vann, vanilje og maltsødme.
Smak: Det smaker badstue, men med noen merkelige innslag, enten har noen byttet ut bjørkeriset med en helt fremmed, skarpt parfymert tresort eller så er det noe rengjøringsmiddelrester i trebenkene. Det er også en vag smak av spy. Det litt heftige, skarpe demper seg med vann, og spytonene forsvinner, og jeg sitter igjen med malt og krydder.
Kommentar: Bortimot udrikkelig uten vann, grei nok med. En av de minst imponerende Rare Malts-tapningene jeg har smakt.
Oslo: I Markveien 57 åpner snart et nytt sted med fokus på øl, melder Ølportalen. Det ser ut at til et visst skotsk bryggeri har løst floken med norske markedsføringsregler på en enkel, men effektiv måte.
Norge: Om en uke og en dag er det maislipp på polet. Vil du planlegge litt kan du finne oversikten over whiskyslippet hos Whisky Saga og ølslippet hos Høyt skum. Selv har jeg tenkt å gå i Ardbeg-fella, og så må man vel ha en Audny?
Ukas blogg/nettside: En ny oppdagelse for meg, men kan for alt jeg vet være kjent for alle andre. I alle fall har jeg lest meg bakover på Melissa Coles blogg Let me tell you about beer denne uka etter at jeg kom over et (heller dårlig) intervju med henne i The Telegraph.
Nese: Appelsinblomst, eik, sedertre, bananer og tropisk frukt. Mer tørket frukt og mørk sjokolade med vann, men også mer eik. Etter litt tid i glasset kommer noe appelsinpreg fram igjen, og også et hint av lakris.
Smak: Det smaker sånn som innsiden av brukte whiskyfat lukter. I tillegg smaker det lett bittert tre, tørket aprikos og skifer. Vann henter fram et litt jordaktig preg, jeg får litt assosiasjon til calvados, som jeg ofte synes smaker litt mye kjeller og nærmest halvråtne epler, det er noe av det samme her. Det smaker ikke råte, akkurat, men fuktig jordkjeller der eika i alle fall kommer til å råtne etterhvert.
Kommentar: Mulig vi har en kandidat til «hva servere folk som ikke tror de liker whisky, men som er glade i calvados» her? For meg blir den best uten vann, men da er den egentlig for alkoholsterk til å være helt behagelig, så det funker ikke helt det heller. Ikke noen vinner for meg i dag, med andre ord.
I dag var det en pressekonferanse som jeg fikk anledning til å være med på, og den største nyheten der var nok at Carlsberg/Ringnes har fått med seg Brooklyn Brewery som partner i prosjektet. Det betyr ikke at det skal brygges Brooklynøl i stedet for Dahlsøl på det nye bryggeriet, men, som Søren Brinck, sjef i Ringnes formulerte det, at de vil videreføre det pionerarbeidet som både E. C. Dahls og Ringnes historisk har stått for ved å trekke inn noen moderne pionerer.
Eric Ottaway
Eric Ottaway fra Brooklyn Brewery trakk fram likheten mellom det litt slitne industriområdet Dahls ligger i i Trondheim og slik WIlliamsburg i Brooklyn var når Brooklyn Brewery først flyttet inn der på nittitallet, og sa at håpet for det nye ølsenteret er at det på lang sik blir en del av en blomstrende bydel, etterhvert som boliger og andre mer menneskevennlige strukturer tar over for nedslitte lagerbygninger langs sjøkanten. Det er jo en rimelig lang tidshorisont man må operere med om man skal se sånn på sakene, men spennende kan det jo bli.
Roar Hildonen, for anledningen med gyldent slips.
Roar Hildonen og Alexander Skjefte er også med på laget. En viktig del av det nye ølsenteret blir en pub og en restaurant, puben er tenkt å skulle ligge der utsalget på Dahls ligger i dag, på hjørnet mellom Strandveien og Stiklestadveien, og så blir restauranten innefor. Jeg pratet litt med Alexander og han sa at de planelegger en litt mer jordnær og pub-vennlig versjon av gourmetmat. Man skal kunne få seg en burger på puben, selv om det selvsagt skal være en innmari god burger. På restauranten skal man selvsagt også kunne spise en skikkelig treretters, og det er også snakk om et litt større rom i annen etasje som vil kunne fungere til «normal størrelse bryllup».
Garrett Oliver
Garrett Oliver snakket varmt om hele prosjektet. Han sa at det var en av de kuleste dagene i hans liv, og lot til å mene det, så det lover jo godt. Han nevnte lokalkjærligheten til E. C. Dahls som et viktig element og dro paralleller fra det som skjer i ølverdenen i dag til det seriøse kokker har gjort i årevis, der de har reist verden rundt og vært gjester i hverandres kjøkken i noen uker eller måneder.
Eric Ottaway og Søren Brinck avslører den nye E. C. Dahls-logoen.
For dem som er bekymret for Dahlspilsen er planen fortsatt som det ble annonsert i høst at flaske-varianten og fatølet skal brygges i Trondheim på det nye anlegget, boksølproduksjonen flytter til Gjelleråsen. Eric Ottaway forsikret at de skulle klare å bevare smaken identisk når de får det nye anlegget opp å kjøre, så får vi vel tro ham på det. Nordlandspilsen skal også brygges i Trondheim. Ellers er planene for hva de skal brygge ganske vage, men det er heller ikke ansatt noen bryggerimester ennå, det er første post på programmet for de nye samarbeidspartnerne, deretter skal hen få sette seg ned med Garrett og resten av teamet og finne ut av retningen de skal starte med. Det som var helt klart er at det ikke skal brygges «Brooklynøl».
——————–
Det var noen kjappe notater fra i ettermiddag. Nå har jeg lagt til noen bilder, og her kommer noen flere detaljer og funderinger:
Det nye bryggeriet skal komme fra Braucon og ha en kapasitet på 5000 liter. Med 8 batcher per dag skal det gi en kapasitet på 10 millioner liter i året, hvorav 8 millioner liter kommer til å være Dahlspilsen og Nordlandspilsen. De resterende 2 millioner literene blir… Tja. Si det? De virket opptatt av å videreføre lokale tradisjoner, så vi kan kanskje håpe på både bokk og bayer, men ingen var villige til å si noe konkret i dag. Det ble vitset om schwarzbock fra Svartlamon, og både røykøl basert på Stjørdalstradisjon og andre potensielt spennende sorter ble nevnt.
Øl blir det i alle fall.
De skal også ha et microanlegg for å eksperimentere. Det var først tenkt at det skulle ligge i forbindelse med puben, men det fungerte ikke så bra plassmessig, så det kommer til å ligge sammen med hovedanlegget. Det er ikke endelig besluttet hva det blir ennå, men de antar et 500-liters anlegg. Og selv om ikke bryggeriet ligger akkurat der kan vi vel anta at noen av de eksperimentelle batchene kommer til å serveres i puben.
Oppstart er altså forventet på sensommeren 2016, så det er mulig juleølet for 2016 kan brygges på nytt anlegg, men det skal vel ikke mange forsinkelser til før man i stedet må satse på det gamle anlegget.
Det som var beroligende – og trivelig – for oss lokalpatrioter var at alle virket veldig engasjert og entusiastiske og ga inntrykk av at dette virkelig er et prosjekt med en framtid.
Det skåles.Hva tror dere? Synes de det var godt, det de smakte?
Så sterkt som Dahlspilsen står lokalt er det nok ikke snakk om noen store endringer på den, ikke engang på utseendet, så den nye logoen kommer kanskje først til sin rett på de andre produktene. Men selv om det er besluttet (etter mye hardt tankearbeid ble det vitset) at bryggeriet også i framtiden skal hete E. C. Dahls bryggeri er det ikke tatt noen beslutning på om de mer eksperimentelle ølene skal selges under det varemerket.
Logoen likte jeg i alle fall godt. Den er passe stilren og enkel, de har fått med seg den gamle bakvendte E’en og at sirkelen rundt er et tverrsnitt av et fat fungerer godt. Den komplimenterer også Brooklyn-logoen godt, uten på noen som helst måte å oppleves som noen kopi eller avart.
Slik kan det se ut i «the silent season» om sommeren når destilleriet stenger produksjonen for å kunne utføre vedlikehold.
Nese: Røyk, kvae, vanilje og noe vinøst. Etter litt vann tenker jeg at her er det definitivt noe barskog. Grankvist og mer kvae. Litt småsvidd barskog, riktignok. Noe karamellaktig dukker også opp.
Smak: Røkte, tørkede bær. Aske. Mer ren aske og røyk med vann, og et metallisk preg.
Kommentar: På smaken er dette ganske klassisk Caol Ila, men den nesa… Ja, hva skal man si? Her kan jeg bli sittende resten av kvelden.
Nese: Generisk norsk pils med et syrlig anslag. Legger jeg godviljen til kan jeg kanskje kalle det syrlige for epler, men egentlig heller jeg mer mot å kalle det lime.
