Nese: Det lukter faktisk gravenstein. Syrlig eplejuice med lett siderpreg.
Smak: Jeg skulle til å si at det smakte mest eplejuice uten sukker, men så svelget jeg, og da kom alkoholen som et godstog smack bang bak i svelget. En litt mer forsiktig slurk nummer to og det hele framstår bedre. Intens eplesmak, og selv om det er minimalt med sødme kobler hjernen epler og sødme likevel.
Kommentar: For mye eple, om man overhodet kan hevde at en sider har «for mye eple» og litt for tydelig alkohol. Jeg savner tørrhet og det snerpende. Fungerer nok bedre i små glass som aperitif enn i halvlitere (som er sånn jeg egentlig foretrekker å drikke sider), men det er da også det produsenten anbefaler («server sideren som aperitiff eller nyt saman med god mat»), så det er muligens jeg som er vanskelig og vil at den skal være en helt annen type sider enn den er.
Enkelte fordeler er det jo med festival hjemme i egen stue.
Den andre smakingen (men den første jeg poster om) under Whisky Colours Festival i høst var med Berry Bros & Rudd, vert var Jonny McMillan. Han er «Assistant Spirits Buyer» og har ansvaret for å kjøpe fat og velge ut hvilke som skal tappes i serien Berrys’ Own Selection. Berry Bros & Rudd er verdens eldste uavhengige tappere av vin, selskapet hadde sin start i 1698, men de har holdt på med whisky en god stund også, og er blant annet ansvarlige for blenden Cutty Sark, som ble lansert i 1923. Jonny McMillan ga oss en virtuell omvisning i den gamle delen av BBRs hovedkvarter i London mens vi smakte oss gjennom noen av deres tapninger.
Macduff 2009 #900277 Refill Bourbon 46 %
Nese: Banankarameller, pæresaftis, lett malt, litt newmake-preg, fruktig – sitrus og fersken. Med vann mye mer sitrus, først og fremst sitron og lime, litt krydderurter og svart pepper.
Smak: Førsteinntrykket er ung sprit, men så utvikler det seg til tydelig maltpreg og søt fudge, melkesjokolade og sitrus. Vann gir den litt mer oomph, brødskorpe og skall av sitrusfrukt og etterhvert pære og hint av haribofersken.
Kommentar: Typisk solid eksempel på bourbonfatlagret, ikke veldig gammel maltsprit. Hadde ikke vært noen dum whisky å ha i skapet som «skoleeksempel». Ganske godt er er og, det er jo en bonus.
Glenallachie 2008 #900848 Refill ex-sherry 56,8 %
Nese: Fruity, bakt frukt, eple, epletre, solbær, smørbukk og nyklippet gress. Med vann rosiner, masse frukt, sitron, appelsin, solbær og lakris.
Smak: Eik, frukt, stikkelsbær, jordbærkart, tydelig maltpreg. Med vann sjokolade, tørket frukt og mye malt.
Kommentar: Fantastisk nese, nesten like god smak.
Orkney 1999 refill sherry 18 år Exclusive to TWSD 52,7 %
Dette er Highland Park, men de har ikke lov til å skrive det på etiketten, derfor «Orkney».
Nese: Mer torvpreg, men ikke røyk som sådan. Litt myr, litt sjø, skifer, lett aske, honning (?), sitron og pære. Med vann litt lyng og eple.
Smak: Aske, røyk, mose, appelsinmarmelade, honning og sjokolade. Med vann “mykere”, mer aske enn røyk, eplekake, og så dukker det opp spearmint-tyggegummi.
Kommentar: Veldig god. Når jeg smakte den på nytt noen uker senere angret jeg litt på at jeg ikke kjøpte en flaske av denne også…
Ledaig 2009 10 år 58,6 %
Nese: Lakris, salt, litt tang. Med vann blir det mye mer røyk, men også noe litt vagt uggent, som den lukta du finner på bad med 5 cm dype vegg-til-vegg-tepper på Bed & Breakfasts i UK.
Smak: Torvrøyk og bål. (Veldig) svidde grillpølser. Vann bare vanner ut røyken, tilfører ingenting.
Kommentar: Utvilsomt den beste Ledaigen jeg noensinne har smakt. Litt endimensjonal, kanskje, men jeg lar meg sjarmere av flashbacks til både teltturer og B&Bs.
Virtuell omvisning
Caol Ila Small BAtch 10 år 46 % (3 casks vatted)
Nese: (Strawberry) shortbread, einer (?!), appelsinmarmelade, lett røyk, rhododendron (fordi Jonny sa det). Og… brunost? Med vann røyken blir tydeligere.
Smak: Røyk, sødme, frukt (fersken), Wasa Husmann knekkebrød. Med vann murstøv.
Kommentar: Helt grei Caol Ila, dette. Mye spennende på nesa.
Det er rart med det, men jeg anser fortsatt meg selv som «Dufftown festival regular» selv om det begynner å bli en del år siden jeg faktisk var i Dufftown under en festival. Vårfestivalen, Spirit of Speyside, har et mye videre fokus, mens høstfestivalen alltid har vært Dufftown-sentrert. Etter at jeg var der sist har det oppstått uenigheter mellom Mike Lord og Whiskyshop Dufftown på den ene siden og organisasjonen Dufftown 2000 på den andre og som en konsekvens har det de seneste årene i praksis vært to festivaler som bare «tilfeldigvis» har foregått samtidig. Den som er i regi Whiskyshop Dufftown ble i 2019 relansert som Whisky Colours Festival. Det siste året har det som kjent vært heller dårlig med mulighetene for å samle mennesker fra mange land på festival, og i august 2020 oppdaget vi at det lå an til digital festival, der 20 billetter – eller «medlemskap i Whisky Colours Club» – skulle legges ut ved månedsskiftet. Så da satt vi klar begge to, og kjøpte hvert vårt medlemskap.
Noen uker senere ble en svær eske levert av TNT på døra, og vi hadde «unboxing» på spisebordet der både jeg og Arve kom med utbrudd av sterke gloser etter hvert som innholdet åpenbarte seg. 85 pund hadde medlemskapet kostet, og med toll og tull på toppen endte det hele på ca 2000 kroner per pers, men det var da både smaksprøver til åtte smakinger (4-5 whiskyer per smaking), diverse «rester» til dregs (ca en helflaske til sammen for oss to), og både nosingglass og t-skjorte, for ikke å snakke om barbequesaus med whisky i.
Vi antok først at det ville finnes en mer generell type billett for å delta på festivalen, og at de 20 bare var «inaugural members» som fikk noe ekstra, men det viste seg at det faktisk bare var vi 20 som hadde adgang. En ganske eksklusiv klubb, med andre ord. Og sammenlignet med Whisky Show’s digitale festival (som jeg også hadde billett til) med hundrevis – eller muligens tusenvis – av «besøkende» og mer enveis livestreams, ble Whisky Colours både mer engasjerende og mer forpliktende. Når noen av gjestene uteble fra en smaking ble det lagt merke til. Representanter for destillerier og uavhengige tappere holdt smakinger for oss 20 gjester og noen få deltagere fra Whiskyshop Dufftown, og bortsett fra at det hele foregikk over Zoom var det faktisk som å være på festival i Dufftown (ja, bortsett fra at lenestolen min hjemme er mer behagelig enn klappstolene vi pleier å få sitte på der). Den vennlige ertingen mellom deltagerne som er noe av sjarmen med en liten og «intim» festival var på plass, og det var god anledning til å stille spørsmål til proffene.
Hadde det vært enda bedre å være i Dufftown på ekte? Ja, selvsagt hadde det det. Men det hadde jeg ikke hatt mulighet til i høst heller, så da hadde det ikke blitt noen festival på meg. Dette var et veldig godt alternativ, og selv om jeg selvsagt håper det blir mulig med fysiske festivaler igjen håper jeg også at de som har prøvd ut digitale løsninger fortsetter med det, i alle fall innimellom. Og det mistenker jeg vel at de to festivaldeltagerne fra Japan også håper på.
Muligheten for å melde seg på vårens festival, May Be Another Whisky Festival har kommet og gått. Selv med 30 billetter tilgjengelig ble det utsolgt på en dag. Jeg har sikret meg billett igjen.
Jeg har notater og bilder fra smakingene i høst som skulle vært publisert for lengst. Jeg prøver meg på et slags skippertak de nærmeste dagene. Et mål må jo være å få ut alle notatene fra høstens festival før vårens begynner 30. april
Disclaimer: Best før dato er 17.12.2017, så sideren kan ha tapt seg noe. Dette er en krydret sider, «vintersider», og anbefales av produsenten «kald etter en sauna eller varm på en kald vinterdag». For science skal jeg teste begge deler (dvs uten sauna, det har jeg ikke tilgang til, i alle fall ikke i disse pandemitider).
Kald:
Nese: Krydret og eple. Jeg klarer å identifisere kanel, lurer på om det er kardemomme i miksen, og det er helt sikkert flere krydder også.
Smak: Tydelig eple og samme krydder som på nesa (kanskje ikke direkte sjokkerende).
Oppvarma:
Nese: Fuktig jord eller mugg. Ikke direkte behagelig. Det overdøver krydder og eple.
Smak: Det er vanskelig å ignorere lukta, men man får prøve. Smaken er fortsatt dominert av eple og krydder. Varmen har gjort alkoholen påtagelig.
Kommentar: Jeg foretrekker den helt klart kald. Kald var den ganske god. Med mengden krydder funker den ikke som sider-man-drikker-et-par-halvlitere-av, men som et spennende innslag ifm mat, som aperitif eller til en matrett tror jeg den ville funket utmerket. Varm er no go. Lukta gjør at jeg ikke har lyst til å smake, og jeg er generelt ikke noen fan av det alkoholkicket du får i ganen når du drikker varme drikker med alkohol.
Smak: Kaffe. Litt bittert krydderpreg, eller kanskje heller svidd, som om du har glemt det i pannen når du skulle riste det. Salt lakris.
Kommentar: Som vanlig når Pöhjala lager impstout blir resultatet utmerket. Ikke den beste jeg har smakt fra dem, men likevel godt innafor «særdeles drikkelig»-segmentet.
Fra et eks-bourbon hogshead. Flaske nummer to av de Eva og Mats kjøpte i Campbeltown.
Nese: Lyse sitrustoner, mynte og gress. Mild fløtekaramell. Med vann gule epler og hint av ananas.
Smak: Malt, først og fremst, men også hubba-bubba (rød) og litt papp, særlig på ettersmaken. Med vann blir det litt mer fatpreg, litt eikebitterhet og litt eik. Dessuten epleskall og kanskje også epler generelt.
Kommentar: Førsteinntrykket er at denne er litt enklere enn de andre vi hadde med oss hjem, men jeg skal la den få litt tid i glasset. Og godt er det i alle fall.
(Merk: Smaksprøven er mottatt vederlagsfritt fra produsenten. Produsenten har ikke betalt meg for å skrive omtalen, ei heller lagt føringer for hvorvidt jeg skriver om produktet eller for hva jeg skriver.)
Denne tapningen kommer på web-slipp på Systembolaget i Sverige den 15. april. Den har kun vært på svensk eik hele modningstiden, på fire 40-litersfat, 2nd fill. Ett av fatene hadde sprit på 35 ppm, så den skal være svakt røkt.
Nese: Karamellpudding. Det vil vel si vanilje og karamellisert sukker. Noen eiketoner finner jeg også. Med vann blir den skarpere, jeg tenker sitronskall og nyhøvlet eik.
Smak: Råere eikepreg. Vått, morkent treverk, brent sukker, vanilje nok til å forsyne en hel kohort, melis. Hint av mint. Noe voksaktig, eller kanskje helst lampeoljeaktig? Med vann forsterkes inntrykket av mint, men beveger seg mer i retning andre urter. Rosmaring, muligens? Fortsatt er eika overdøvende tilstede.
Kommentar: Jeg tror nok jeg likte den for det norske markedet bedre. Det blir vel mye eik her for min smak. Bør appellere til fans av virgin oak og bourbon, skulle jeg tro. Men den er langt fra udrikkelig, altså (noe jeg jo ofte synes bourbon er).
Nese: Det lukter faktisk gravenstein. Syrlig eplejuice med lett siderpreg.
