Muir of Ord: Diageo har søkt myndighetene om endring i bevilling og bruk på Glen Ord, slik at de på mer permanent basis kan tilby konferanse- og selskapslokaler ved destilleriet, melder The Press and Journal. Besøkssenteret har vært benyttet slik tidligere, men da med ambulerende bevilling.
Ross-shire: En dame ved navn Heather Nelson planlegger mikrodestilleriet Toulvaddie på en nedlagt militær flyplass i nærheten av Tain. Om destilleriet kommer i gang blir Nelson den første kvinnen til å grunnlegge et destilleri på 200 år, og den første til å gjøre det alene (Cardhu ble grunnlagt i 1811 av Helen Cumming og ektemann). Les mer hos The Scotsman eller Scotchwhisky.com.
Irland: Whiskyturisme er big business og Irland vil ha en større del av kaka. Denne uka lanserte The Irish Whiskey Association en Irish Whiskey Tourism Strategy, med mål om å bli verdensledende på whiskyturisme innen 2030. Det skal blant annet opprettes en Irish Whiskey Trail (en skotsk har jo eksistert i flere tiår). At de har vekstpotensiale er det vel liten tvil om, men Skottland vinner suverent på antall destillerier å besøke. På den annen side er sier den offisielle strategien «the world leader in Whiskey Tourism», og da er vel ikke skottene med i konkurransen, siden de driver med whisky tourism, så kanskje det hovedsakelig er USA og Kanada de har planer om å slå? Les mer hos Irish Whiskey Magazine.
Ukas nettside/blogg
Godt i glasset er fem år! Det er vel en strålende anledning til å anbefale bloggen, som først og fremst er en ølblogg, selv om Hugo Ivan Hatland (som han selv også påpeker) skriver om litt av hvert annet, så lenge det kan løselig knyttes til noe ølrelatert. Hatland er også en av de fine folka bak den utmerkede boka Den norske ølrevolusjonen, som jeg skrev om i februar. Vi gratulerer med dagen, og anbefaler å feire med bløtkake og bokkøl.
Nese: Vanilje, litt floralt, tannkremaktig, karve. Ingen nevneverdig endring med vann.
Smak: Vanilje, eik, litt rått fatpreg. Vann bare forsterker bourbonfat-følelsen uten å legge til noe videre.
Kommentar: Etter noen dager med tydelig sherrypreg er vi tilbake til noe som neppe har annet enn bourbonfat i miksen. Ikke særlig alkoholsterk, 40-43 % vil jeg tro, den trenger egentlig ikke vann, og vann gjør minimal forskjell. Den kan ha noen år på baken, selv om det er vanskelig å si, men det tannkrempreget på nesa kunne tilsi ganske gamle, om ikke veldig aktive fat. Godt over 20 ville jeg gjette. Og jeg tror mest sannsynlig det er Speyside, et eller annet halvgenerisk, til og med en vatted malt, siden styrken er såpass lav. Helt ok, sånt man kunne drukket flere av i sosialt lag, men ikke veldig mye særpreg.
Fasit: Såpass, ja. Spirit of Freedom, 30 år gammel blend, fra Springbank Distillers, så mer Campbeltown enn Speyside, da, skulle man tro. På 46 %. Etter å ha overvurdert alle klarte jeg nå å undervurdere, men etter 30 år er det kanskje ikke så rart alkoholen er godt integrert. Det er jo synd å kalle den litt kjedelig, men sånn er det nå en gang. Da slipper jeg i alle fall å lete etter en flaske på auksjon…
Jeg hadde ingen planer om å sove lenge på lørdagen, jeg hadde et Edinburgh å utforske. Vel, først måtte jeg komme meg dit, selvsagt. Etter «Full Scottish Breakfast» på The Mackintosh, som smakte utmerket, men manglet haggis (skuffende!) ruslet jeg opp til Queen Street for å ta toget til Edinburgh.
Vel fremme satt jeg baggasjen på oppbevaring på stasjonen og ruslet ut i byen. Jeg tenkte jeg skulle være skikkelig turist, dog med whisky som fokus (surprise!) så jeg klatret opp til Royal Mile og styrte rett mot Royal Mile Whiskies. Butikken er verdenskjent av en grunn (og ikke bare at den ligger nesten øverst mot slottet og derfor midt i turistsmørøyet). Jeg vurderte sterkt å be om noen smaksprøver, men siden jeg allerede hadde kofferten full av whisky kjøpt i Campbeltown og ingen planer om å handle mer synes jeg det ville vært litt frekt, så jeg plukket med meg et par sider fra ølhyllene og lot være å teste servicen utover å betale for dem. Når jeg har vært der tidligere har forøvrig servicen vært utmerket, og de jeg har pratet med har definitivt hatt peiling på whisky. Og utvalget er det ikke noe å si på…
Noen av hyllene på Royal Mile Whiskies (fler bilder på Flickr, se nederst i innlegget).
Med det unnagjort fant jeg ut at jeg skulle besøke The Scotch Malt Whisky Experience, siden det er maaaaange år siden sist. En god anledning til å vurdere det på nytt, tenkte jeg. Som tenkt så gjort, og akkurat det tenkte jeg jeg skulle skrive et eget innlegg om, så her hopper jeg over utover å si at når jeg kom ut derfra var det gått noen timer.
Jeg sto en stund og kikket mot slottet og vurderte en tur inn der også, men så så jeg på klokka og fant ut at det var en bedre idé å vende nesen nedover bakken. Et godt stykke ned på Royal Mile ligger Cadenheads Edinburgh-avdeling.
Dit måtte jeg selvsagt inn. Og der klarte jeg ikke å dy meg, heller, jeg endte med en flaske Blair Athol, riktignok en 20 cl. Denne sjappa har også et aldeles utmerket utvalg og folk med peiling på plass, så det er nok et selvsagt stopp på turen om du er i Edinburgh noen gang.
Når jeg kom ut av butikken hadde været plutselig blitt whiskyvær, og jeg fant ut at det kanskje var like lurt å hente bagasjen og sjekke inn på hotellet.
Hotellet, ja: Hub Hotel er et helt nybygd hotell og del av Premier Inn-kjeden. Rommene er supereffektivt designet, minimalt med gulvplass, men alt du trenger på få kvadratmeter. Hele hotellet er basert på nettbruk, så ikke bare er det selvsagt gratis WiFi (et must i disse dager og et av kriteriene vi booket hotell basert på), men de har en egen app som du kan styre rommet ditt med, det vil si: Lys, varme og tv. Du sjekker ut og inn selv via skjerm i resepsjonen, så om du vil kan du la være å prate med noen i det hele tatt (men det er selvsagt folk der som kan hjelpe deg). Jeg fikk rom med skikkelig kul utsikt, hvor bra er det ikke å kunne ligge på senga og se på dette?
Men det er jo ikke det å ligge på senga og se på utsikten man vil når man er på tur, så jeg gjorde ikke så mye annet enn å dumpe bagasjen før jeg ruslet ut igjen for å finne en pub mens jeg ventet på at Eva og Mats skulle dukke opp. De hadde tatt en roligere morgen enn meg og stoppet på The Hanging Bat (brewpub) i Edinburgh mens de ventet på at innsjekk skulle åpne på hotellet. Ut fra hva de sa står The Hanging Bat definitivt på lista neste gang jeg skal til byen, men denne dagen hadde vi andre planer, så jeg fant meg en pub rundt hjørnet: The Canon’s Gait.
Der hadde de 6 håndpumper og 9 vanlige kraner i tillegg til et rimelig omfattende flaskeutvalg. Sideren på kran var Thistly Cross standard, så den droppet jeg til fordel for en Solway Mist fra håndpumpe. De andre de hadde den dagen var Kelburn Golden Hops, Alchemy Ten Storey, Stewarts 80/-, Merlin’s Ale og Windswept Blonde.
Sulwath Brewers Solway Mist 5,5 %
Nese: Gule epler.
Smak: Hint av hvete og banan, overload av eple (gule og grønne).
Kommentar: Muligens bra øl for siderelskere, jeg liker det i alle fall, men lurer fælt på hvor eplesmaken kommer fra (det skal visstnok være en wit).
Etterhvert oppdaget jeg at de hadde en interessant-lydende Thistly Cross på flaske, så jeg kjøpte den også. Puben var i det hele tatt helt ok, bortsett fra at de hadde fotball på fullt volum. Når jeg kom sto det en fyr ved baren som lot til å følge med, men etterhvert var det to fulle bord med folk som pratet og spiste og definitivt ikke så på fotball, og meg, da. Men det VAR den skotske cup-finalen den dagen, så det er mulig det var ekstraordinært og at det er mindre høylytt sport vanligvis.
Nå var Eva og Mats innsjekket og klar, så Eva ordnet en Über som kjørte oss til The Scran & Scallie. Det hadde jeg strengt tatt også tenkt å spandere et eget innlegg på så vi hopper raskt over til at vi gode og mette rusler tilbake mot sentrum. Det hadde sluttet å regne så en gåtur virket som en god idé. På vei i retning Edinburgh Castle kom vi over en butikk i kjeden Vino Wine Shop og vasset inn for å se på ølutvalget.
Det ble ikke så mye shopping, siden alle koffertene begynte å fylles, men jeg plukket med meg et par boksøl (blant annet en porter fra Northern Monk Brewing som viste seg å være så god at jeg angret på at jeg ikke hadde tømt lageret).
Når vi kom til Princes Street gjorde været seg gjeldende, ikke ved at det begynte å regne igjen, men ved at det dukket opp dobbel regnbue over slottet. Både jeg og Mats synes det var en storveis foto-opportunity, såpass at Eva ble rimelig utålmodig der vi insisterte på å stoppe i hytt og pine for å få plassert regnbuene over en pittoresk bit av Edinburghs skyline.
Til slutt hadde vi nok bilder, og fikk økt farten og gikk med mer målrettede skritt mot The Bow Bar, en av Edinburghs bedre whiskybarer. Nå endte vi i grunn med å holde oss til øl (det er et bra ølsted også), siden ingen hadde tålmodighet til å prøve å få bestilt noe mer komplisert i den travle baren. Det var rimelig stappfullt, nemlig, men vi hadde flaks og fikk oss et bord.
The Bow Bar, legg merke til whiskyen. Og håndpumpene.
Egentlig begynte vi vel å bli ganske sengeklare på dette tidspunktet, men siden BrewDog lå mellom The Bow Bar og hotellet kunne vi ikke la være å stikke nesa innom der også.
BrewDog. Folksomt.
Og så var det return to the hub, og søvn.
Søndag var begrenset begivenhetsfull. Jeg gikk meg en tur til en Tesco av litt størrelse og fikk dermed litt frisk luft, men ellers besto hovedaktiviteten av å forsøke å få koffertene pakket på forsvarlig vis – og under vektgrensen. Alltid like spennende. (Jeg kan røpe at det gikk bra.)
Lounge-liv
Deretter Über til flyplassen og fly til København. På Kastrup hadde vi over fem timer å vente, så derfor ordnet vi oss tilgang til SAS Executive Lounge, jeg ved å betale en latterlig liten sum. Det var vel anvendte penger. Gode stoler, gratis mat, drikke og snacks og ikke minst relativ stillhet.
Og så hjem. Blir det besøk på Campbeltown Malts Festival igjen? You bet. Men ikke i 2017.
Nese: Eik, malt, litt plomme i madeira på denne også, einerkvist, karamell. Mer frukt med vann, sukat og noe frisk frukt også, kanskje eple. Lett sot og litt melkesjokolade. Appelsinmarmelade også. Jeg får litt assosiasjon til Jaffa-cakes.
Smak: Sot, dadler, «sherryfat». Vann fremhever eikbitterhet i tillegg.
Kommentar: Minner en del om de to siste dagenes, men treffer min gane bedre. Mer spennende på lukt enn smak, men smaker godt. Jeg tror vi er på 46 % igjen, og vil anta at det er blanding av flere fattyper, men med en god dæsj eks-sherry. Kan være mye rart, men tenker øy/kyst. Highland Park, f.eks. Et sted i tenåra igjen, la oss si 16.
Fasit: Aha. Den øya. Karuizawa 15 år. Traff bra på alder, men den er bare 40 %. Vil anta jeg hadde rett i blanding av fattype på denne, noe annet ville være overraskende, men sikkert er det jo ikke. Ellers: Jøss. En japaner jeg liker. Denne kunne jeg faktisk tenkt meg mer av.
Nese: Litt plomme i madeira, rød frukt, eik. Med vann får den eim av badeball eller stearinlys eller noe sånt. Litt lyng også.
Smak: «Sherryfat». Svidd gummi, med trykk på svidd. Vann henter fram badeball på smaken også, etterfulgt av eikebitterhet og et fortsatt svidd preg.
Kommentar: Minner en del om gårsdagens. Er muligens litt sterkere. Jeg har jo stort sett overvurdert alle så langt, men la oss si 50 +, da. En underlig greie. Mistenker ganske ung og finish eller annen overivrig fatbruk. Og jeg mistenker ikke-skotsk, igjen, men det kan f.eks. være en Clynelish det har gått galt med (siden Clynelish er kjent for voks-preg). Godt tror jeg ikke jeg kan si det var. Ikke så ille at jeg skal helle den ut, heller, men…
Fasit:Bruichladdich Black Art 04.1. Vel, jeg traff ganske godt på styrken (49,2), men den er hele 23 år, destillert i 1990. Og en blanding av fat, både amerikansk og fransk eik. Så ellers var det rimelig på jordet, må jeg si.
Nese: Eik, karamell som er litt svidd. Med vann dukker det opp litt gummi og vaselin.
Smak: Eik, litt halvråttent treverk, noe svidd, gamle sykkeldekk. Det svidde forsterkes med vann. I bakgrunnen finner jeg hasselnøtter og plommer.
Kommentar: Tja. Sterkere enn de siste dagene, 50 +. Men ellers. Jeg vil jo gjette på sherryfat, men det er ikke sånn «usj, svidd gummi», så jeg er ikke sånn 100 % sikker. Aldersmessig er det vanskelig å si, det er ikke så mye igjen av malt-preget, men jeg tror heller det er overaktivt fat enn høy alder. Eller kanskje den mangler maltpreg fordi det ikke er skotsk maltwhisky, eller i det hele tatt maltwhisky. Et øyeblikk der tenkte jeg at det kanskje var bourbon, men jeg synes ikke det stemmer, heller, det er ikke «virgin oak»-følelse over dette. Kan vi snakke om noe… fransk, for eksempel? Men hva? Der er jeg litt blank.
Ellers smaker det helt ok, men ikke så godt at jeg kommer til aktivt å oppsøke den igjen, hva det nå er.
Fasit: Obskurt nok, men ikke fransk. Celtic Cask 1999 – Deich 10. Single malt hevdes det, og da får jeg vel tro dem, og «Rhône Red Wine Cask Finish» som kan forklare det ubestemmelige fatpreget. Og peated skal den være. Vel, jeg synes jo den luktet svidd. Destillert 19.03.1999, tappet 23.02.2015, fatnummer OR2-137.
Jeg måtte google litt igjen og fant en irsk blogger, Whisky Belfast (som skal legges til lista) som kan fortelle meg at «deich» selvsagt betyr 10, og at det er den 10. Celtic Cask utgaven. Den er dobbeltdestillert og har tilbragt 11 år på eks-bourbonfat før den altså havnet på vinfat, i fire år.
Det passer jo forøvrig bra med brannslokkingsapparat i Lego når drammen lukter svidd.
Nese: Frukt-te; svart te med røde bær og fersken. Etterhvert litt eik. Med vann finner jeg bare ennå mer te-preg.
Smak: Definitivt fruktpreg, men mer tørket frukt (røde bær og sukat) enn på nesa, selv om jeg får litt «Four red fruits tea»-vibber. Lett eik. Definitvt te. Mer bitter med vann, men fortsatt får jeg te-assosiasjoner.
Kommentar: Hm. Jeg mistenker fat-finish, og kanskje ikke med tradisjonelle fat (dvs. sherry eller bourbon). Vinfat, kanskje? Om det var noe destillerikarakter her er den borte. Jeg har hengt meg opp midt i tenåra, men… ok, kanskje tidlig tenår denne gangen. 46 % eller deromkring. Jeg synes ikke det er vondt, men det smaker liksom ikke ordentlig whisky, heller, så jeg vet ikke helt om jeg ser sjarmen. Og det får meg vel til å lure på om vi skal utenfor Skottland, siden jeg oftere tenker «men er det whisky?» med ikke-skotske. Men hvor? Kan det være Japan igjen? Eller noe europeisk? Jeg heller kanskje mer mot det siste, og det mest nærliggende (nesten bokstavelig talt) er Mackmyra. (Og nå viser det seg sikkert at det er Glenlivet eller noe lignende erkeskotsk, men det får så være.)
Fasit:Tomatin Decades, NAS-tapning der altså. Og ja, jeg var visst på jordet. Vel, alkoholprosenten var spot on. Angående alder er det teoretisk mulig at den er gjennomsnittlig 13, men ellers har Tomatins nettside dette å si:
In recognition of his 50 years service at Tomatin, Douglas [Campbell] created a Single Malt using whiskies distilled in each of the 5 decades he worked at the distillery. Starting with a 1967 cask and moving through each of the subsequent decades to the year 2005, Douglas chose whiskies that not only have very distinctive individual characteristics but are also versatile enough to marry together to create a single malt that is a genuine one off.
Og fatene er altså en blanding av eks-sherry og eks-bourbon, så ingen vin inne i bildet.
Nese: Malt, halm, sitrus. Snev av røyk. Med vann lukter den yngre, sot og noe frukt, kanskje eple.
Smak: Malt, appelsinmarmelade, røyk, eik. Vann forsterker et litt bittert tilsnitt, og også her blir det frukt, men den virker ikke helt frisk.
Kommentar: Hm. Ok, la oss starte med detaljene. 50 +, midt i tenåra eller yngre, helst yngre, tror jeg. Jeg er tilbøyelig til å tro at dette er peatet whisky fra et destilleri som ikke vanligvis peater, men så mange driver med så mye rart for tiden at det er vanskelig å si. Jeg er ikke solgt, jeg synes den har noen unoter. Direkte vondt er det ikke, men jeg er ikke lei meg for at det ikke er en større flaske. Er det ungt og uferdig eller eldre og litt dårlig fat? Kan det være Jura, f.eks.?
Fasit: Jaha, ja. Yoichi 15 år. Vel, jeg pleier jo ikke å være så fryktelig begeistret for japansk whisky, men jeg er likevel overrasket. Det jeg oppfatter som røyk må være det de andre beskriver som krydder (det har skjedd før). Jeg overvurderte styrken (den er 45 %), men alderen må jeg vel få godkjent på?
Jeg måtte søke litt og både Jim Murray (ikke at jeg har allverdens tiltro til ham) og Serge Valentin (se der, derimot) finner røyk i følge notatene sitert på The Whiskyexchange, så da er det ikke bare meg. Jeg ble litt bekymret, for jeg synes den var veldig markant, selv om den ikke var sterk.
Nese: Malt og sitrus. Noe skiferaktig. Mer malt og sitrus med vann, og det tørre, skiferaktige forsvinner.
Smak: Malt, appelsinskall, syltet sitron. Mye det samme med vann.
Kommentar: Litt mye «generisk whisky» over denne. Overhodet ikke vondt, men litt lite å ta tak i i noen som helst retning. Men, ok. 46ish prosent. 14 år eller deromkring, heller yngre enn eldre. Generisk Speyside eller muligens Lowland, men der er det så lite å ta av. Kunne utmerket godt vært en Glenkinchie, f.eks., men antallet tapninger fra Speyside er liksom så ufattelig mye større. Likevel…
Fasit: «Generisk whisky» var vel rett, Ballantine’s Finest, en blend altså. Godt skjult grainpreg, men jeg har vel faktisk uttalt før at Ballantine’s er en av de blendene jeg synes smaker ok. Det kan jeg igjen bekrefte. Ikke noe jeg ville kjøpt, men jeg ville ikke takket nei til en dram.
En dag sen, i og med at jeg somlet med å få hentet kalenderen hos kurér. Plutselig var det desember, gitt. Til gjengjeld får dere to luker i kveld. Jeg er i tillegg sykemeldt for «akutt øvre luftveisinfeksjon», men for en gangs skyld er det ikke nesa som er hovedproblemet, så jeg kjører på. Så har jeg noe å skylde på når jeg er helt på viddene. Strategisk, ikke sant?
Nese: Eplekake med vanilje og litt kanel. Noe eik. Med vann forsterkes maltpreget og det lukter halm og litt sitron.
Smak: Epler, aceton, vanilje. Med vann noe malt, et bitt av lakris eller lakrisaktig krydder og kandissukker.
Kommentar: Umiddelbart på smaken tenkte jeg «Denne var det noe veldig kjent med», men jeg klarer ikke helt å sette fingeren på om det er whiskytype eller destilleripreg jeg kjenner igjen. Men, ok. Bourbonfat. Middels sterk, 46 % eller kanskje litt mer. Ikke fryktelig gammel, rundt midten av tenåra, kanskje? Ikke kjølefiltrert (den ble tåkete med vann), så da luker vi ut noen standardwhiskyer, men ellers hjelper det ikke så mye. Jeg har lyst til å riste hodet til et navn faller ut, jeg kommer til å se fasiten og tenke «det visste jeg!», men det står stille. Arran? Glenlivet? Har de to noe til felles, egentlig?
Fasit:Tormore 1999 14 år fra Gordon & MacPhail. OK, så den første tanken min var IKKE «det visste jeg!». Til gjengjeld gøy, jeg kan telle på en hånd antallet Tormore jeg har smakt. Bommet på styrken, men ellers er vel resultatet godkjent, føler jeg.
Detaljer: Refill bourbon, tre fat med nummer 4732, 4733 og 4734, destillert 31.08.1999, tappet 27.01.2014, 58 %.
