Lowlands: Nok et nytt destilleriprosjekt er lansert. Ardgowan ligger ut mot Clydes elveutløp vest for Glasgow. Om du tilfeldigvis er i nabolaget førstkommende tirsdag kan du ta en tur innom Inverkip Hotel mellom 15.00 og 20.00 og se på de utstilte planene for destilleriet.
Highlands and Islands: Apropos nye destillerier, både Torabhaig på Skye og Drimnin på halvøya Morvern ligger an til å starte produksjon i løpet av det neste året, melder The Spirits Buisness.
Bladnoch: Det skjer ting på Bladnoch. De nye eierene melder om at oppussingen av bygningene er ferdig og at nytt destillasjonsutstyr nå er på vei inn. Fire nye stills, der Bladnoch før hadde bare to, og destillasjonsstart planlagt i 2017. De kommer til å slippe whisky fra lageret de overtok nå i oktober, og regner med å ha whisky produsert på det nye anlegget klar for markedet i 2020 (vel, 2017+3 er jo ikke så vanskelig å regne seg fram til). Les mer hos BBC.
Nærbø: Jærens erverdige forening for Uisge Beatha’s fremme (eller whiskyklubben, som de kaller seg til daglig, av forståelige årsaker) arrangerer Whiskyfagmessen på Jærmuseet i Nærbø for 6. gang 22. oktober. Har du tenkt deg dit bør du booke masterclass-billetter snarest. Merk at selv om klubben bare er åpen for menn er messa åpen for alle. Hvor velkommen det får deg til å føle deg om du ikke beskriver deg selv som «mann» er opp til den enkelte å vurdere, selv kommer jeg nok til å prioritere de fleste andre events fremfor dette enn så lenge, men ryktene tilsier at det er en bra messe.
Skottland: Whyte & McKay har bragt inn relativt ungt blod ved å ansette Gregg Glass som tenkt etterfølger etter Richard Paterson. Ikke at det er annonsert at Paterson skal gi seg, men siden han nettopp feiret 50 år i bransjen er det sikkert lurt å tanke framover. Glass har jobbet flere steder, men er i øyeblikket «whisky maker» hos Compass Box.
Norge: Lars Martin Garshol er et kjent navn i det norske ølmiljøet. 15. september kom boka hans om norsk gårdsøl ut på Cappelen Damm: Gårdsøl – Det norske ølet. På tide å utvide biblioteket, skulle jeg mene.
Ukas blogg/nettside:
Ølmonopolet presenterer «ølutvalget fra Vinmonopolet slik det burde være!» Det vil si data fra polet om beholdning koblet mot rating osv. fra RateBeer. Når polet la om nettsidene tidligere i år sluttet koblingen å virke, men nå er det fikset igjen og det virker som en bra anledning til å tipse om siden. Du kan også følge Ølmonopolet på Facebook.
Etter verdens treigeste lunsj på The Black Sheep Pub (vi ventet førti minutter på maten, uten noe slags forvarsel om «vi er travle så det kan ta litt tid») møtte vi opp ved porten inn til Springbank for å få en omvisning.
Maltgulvene var opptatt med Open Day-aktiviteter, men Springbank malter altså all malten selv, og kilnen fikk vi se (og lukte). Avhengig av hvilken sprit som skal produseres (Springbank, Longrow eller Hazelburn) benyttes ingen, litt eller mye torv i tørkinga. Så flyttes malten over i maltbins fram til den skal brukes, og oversikten over hva som er i hvilken bin finnes i det turguidene liker å omtale som «the Springbank computer».
Datamaskinen
Maltet kan ligge lenge fra det maltes før neste steg i prosessen tar til, men når det først hentes ut fra maltbins går det slag i slag. Først skal maltet males til grist, det gjøres av en Portheus mølle.
Deretter bærer det ut i meskekaret, som hos Springbank er åpent, og tydeligvis ikke fullt før det renner over.
Vørteren fylles på gjæringskar av tre (ikke noe stainless steel her i gården nei) og gjæren tilsettes. «Ølet» får stå og godgjøre seg både lenge og vel, så lenge at alkoholprosenten begynner å gå nedover (formodentlig på grunn av fordamping), og washen har også en styrke på bare 4,5 til 5 %, mens normen er 7-8 ellers i Skottland.
Så skal det hele destilleres, og her kommer den andre faktoren som avgjør de store forskjellene mellom de tre sprittypene, Springbank, Longrow og Hazelburn inn. Longrow er destillert to ganger, Springbank 2,5 (jeg har fått hvordan forklart, men det synker aldri inn) og Hazelburn tre.
Det er derfor tre stills i stillroom, en washstill og to «low wines» stills. De to siste er utseendemessig ganske like, men om jeg ikke husker helt feil fra når jeg var på Springbank sist er kjølemetoden forskjellig på de to.
Det er fine plansjer i alle rom på Springbank med essensielle tall og forklaringer (se de fleste i Flickr-galleriet som du finner nederst i denne bloggposten). Blant annet denne som burde gitt svar på dette med 2,5 gangs destillasjon, men jeg klør meg litt i hodet:
Derimot bekrefter den hukommelsen min, det ER forskjellig kjølemetode for de to «spritapparatene», den ene har wormtub, den andre kondensator.
Til slutt kommer i alle fall godsakene ut gjennom spirit safen, og siden det var hjertet i siste steg for Springbank som rant der når vi kom til dette punktet fisket guiden fram glass, åpnet lokket på «safen» og fylte opp for å sende rundt (smaksnotater finner du her). Sånt kan man like.
Vi rakk å teste et par øl fra Fyne Ales før neste post på programmet, blant annet en innmari god imperial stout ved navn Mills and Hills.
Neste post, ja. Nå var det på tide med et lite besøk inne i lageret med mannen med nøklene, Gavin McLachlan, destillerisjefen på Springbank. Ideelt sett skulle jeg nå presentert utdypende smaksnotater for det vi fikk smake, men jeg prioriterte å nyte heller enn å notere er jeg redd.
Oppsummert er det vel bare å si at om du får sjansen til å besøke et whiskylager sammen med noen som har myndighet til å åpne fatene og hente ut whisky er det lite grunn til å gjøre noe annet enn å hive seg med.
Rett fra fatet, særdeles ufiltrert
Etter den smakinga var vi klar for å sette oss ned litt, så vi tok en tur innom Burnside for en øl, og der var jeg nødt til å ta bilde av det tomme glasset til en av de andre gjestene, for bare se:
Kombinasjonen perfekt vasket glass med jevne store slurker.
Middagen spiste vi på Argyll Arms, og så var vi jo nesten programforpliktet til å besøke baren på Ardshiel Hotel, som er den eneste baren i byen som har et whiskyutvalg det er noe vits i å skryte av. De har til gjengjeld definitivt et utvalg å skryte av.
Med renere gane og mer søvn innabords kunne man tilbragt en uke i denne baren, men jeg takket for meg rimelig snart og vandret tilbake til leiligheten. Det kom jo en dag på fredag også, og den skulle starte med en smaking jeg hadde store forhåpninger til.
Smak: Tydelig maltpreg, mindre sitrus enn på lukta, men litt er det, ganske mye humlebitterhet, men ikke over the top.
Kommentar: En frisk og god sessionøl. Langt mer tiltalende enn navnebroren.
Og fordi det fortjener å gjentas, baksideteksten:
«The Donald – Ignorant IPA». This is not a real IPA, and The Donald is not really presidential. They’re both pretty damn ignorant. US of A. The greatest country in the world. Potentially led by a loose cannon who only looks out for him self. Dictator in spe. Such a fucking disaster. Inherited wealth and bankrupcies en masse in his wake.
A narcissist who lives in a gold tower, want to build a wall between the US and Mexico, deport 11 million people, undermine NATO in the harshest political climate since the USSR collapsed, try to shame Gold Star families, bullying his way pretty damn near the White House, and the list goes on. Generally speaking; The Donald is not a very nice guy.
The beer «The Donald», on the other hand, is very nice. It’s an awesome, light coloured, fruity pale ale. Not an IPA though. How ignorant.
I en av mine runder i tegneserieavdelinga på Trondheim folkebibliotek kom jeg over The Comic Book Story of Beer: The world’s favorite beverage from 7000 BC to today’s craft brewing revolution, og måtte selvsagt låne den. Boka har fire opphavsmenn, Jonathan Hennessy og Mike Smith har skrevet teksten, Aaron McConnell tegnet og Tom Orzechowski har «bokstavert» (altså håndskrevet teksten).
Tittelen på boka er selvforklarende. Den har en slags rammehistorie, en mann blir oppringt med beskjed om å innfinne seg på en festlig sammenkomst og å plukke opp noe øl på veien, noe mer spesielt enn det skvipet han normalt stiller med. Han drar til en velassortert forhandler, blir noe overveldet av utvalget og får hjelp av en entusiastisk butikkansatt. Så hopper vi inn i ølets historie og starter med de tidligste tegnene arkeologer har funnet på at folk laget gjæret drikke. Deretter går det slag i slag fram til nåtiden og den moderne ølrevolusjonen. Sistnevnte del har et nordamerikansk fokus, noe som ikke er unaturlig, delvis fordi det utvilsomt kan hevdes at ølrevolusjonen startet der, delvis fordi boka er nordamerikansk.
Forfatterene har klart å klemme inn mye info på relativt få sider, og det grafiske uttrykket er definitivt med på å løfte boka. Noe av det mest interessante er hvordan sosiøkonomiske faktorer har påvirket ølet historie, men også hvordan ølhistorien har påvirket sosiøkonomiske faktorer, og det synes jeg boka klarer å formidle tydelig. Et eksempel er hvordan oppdagelsen av humlas egenskaper ikke bare gjorde eksport (oppbevaring over tid og transport) mulig og slik skapte ekspansjonsmuligheter for gode bryggerier, men også slo beina vekk under gruit-monopolet overklassen hadde i store deler av Europa og dermed demokratiserte bryggingen.
Boka er tydelig heftig researchet og jeg klarte i alle fall ikke å ta den på faktafeil, eller lettvint omgang med fakta – et langt vanligere problem – noe som er et stort pluss. The Comic Book Story of Beer anbefales til deg selv eller ølnerden i ditt liv, og norske forlagshus kan gjerne merke seg tittelen, det hadde gjort seg med en utgave på norsk.
Torsdag morgen startet med banning når vår frokostkokk Eva sloss med den ekstremt lite non-stick stekepanna leiligheten var utstyrt med. Men frokost ble det i alle fall, «full Scottish» med haggis til og med. Erfaringsmessig er det bra for formen, om enn kanskje ikke for livvidden, å ha et passe fett grunnlag i magen før man begir seg ut på whiskyfestival.
Vår første booking denne dagen var «Springbank intimate tasting: How wood influences our spirit» og vi benket oss til i Warehouse 10 for å høre David Allen. Det var jeg som hadde booket smakingene våre, og valget falt vel litt hipp som happ, men akkurat denne hadde hørtes interessant ut, og heldigvis holdt det stikk.
Skotsk whisky fatlagres jo som kjent som hovedregel på fat som har blitt benyttet til å modne en eller annen form for alkohol før. Det vanligste er fat det har ligget bourbon eller sherry på, men det eksperimenteres med det meste annet (inkludert, selvsagt, helt nye fat).
På denne smakingen fikk vi seks whiskyer som kom fra seks forskjellige «fattyper», altså fat som hadde inneholdt seks forskjellige typer alkohol før det ble fylt maltsprit på dem. I tillegg fikk vi de seks typene alkohol som var opprinnelsen til fattypene.
Så var oppgaven «enkel»: Match whisky med fattype. Vi ble lovet at om noen i forsamlingen fikk 6 av 6 rett skulle de få en flaske whisky, og med den motivasjonen satt vi i gang med å lukte og smake.
Normalt pleier jeg å si at fargen på whiskyen har lite betydning, men akkurat i en slik sammenheng som dette, der du VET at det ikke finnes en dråpe E150 i hele varehuset er det ikke en helt irrelevent faktor, så det første vi gjorde var å vurdere farge. Resultatet av det var at jeg umiddelbart skrev «vin?» på whisy nummer seks, den hadde nemlig noe jeg best kan beskrive som et grønnskjær i det gyldne, noe jeg har sett før på eks-vinfatslagrede whiskyer. Det andre vi gjorde var å forsøksvis sortere de lyse fra de mørke, ut fra en teori om at de mørke whiskyene sannsynligvis kom fra fat som hadde inneholdt mørk hetvin. Så vi startet med teorien om at 2 og 3 skulle matche port og marsala, og da satt vi igjen med tre lyse. Dessverre kastet jeg den teorien delvis ut når jeg smakte på whisky nummer to, for den smakte gummi og det kommer nesten alltid fra sherryfat. Så da noterte jeg 2 = sherry. Deretter var det bare å snuse og smake på både hetvin og sprit. Vi var skjønt enige om at en bonus med smakingen var at vi fikk smakt på marsala, som ofte opptrer i matoppskrifter (som regel med «hvis du ikke har marsala kan du bruke tørr sherry»), men som ingen av oss hadde smakt før. Etter tilmålt tid satt jeg igjen med følgende liste:
1: Rom
2: Sherry
3: Port
4: Marsala
5: Madeira
6: Vin
Og så fikk vi fasit, og den gikk som følger:
1: 19 år gammel eks-rom Springbank
2: 14 år first fill eks-sherry Springbank
3: 15 år first fill eks-portvin Springbank
4: 2013 Springbank Society tapning, 10 år på eks-bourbon, deretter 5 år på eks-Madeira
5: 2016 Open Day 9 år eks-Marsala Springbank
6: Neste Longrow Red etter planen, 10 år på eks-bourbon og 4-5 måneder på eks-rødvin.
Om du har giddet å telle hadde jeg altså 4 av 6 rett. Det var vi en 5-6 stykker i forsamlingen som hadde. Ingen hadde 6 av 6, så vi måtte alle gå tomhendte derifra, men det var ikke akkurat mange sure miner å spore av den grunn.
David Allen
Nest post på programmet: Omvisning på Springbank. Men det fortjener vel et eget innlegg?
Nese: Jernbanesviller og et hint av kjemiske vaskemidler. Det lett stikkende, kjemiske preget forsvinner med vann.
Smak: Jernbanesviller og rustent jern. Innsiden av et fuktig sherryfat. Med vann blir det hele mer sotete og men også litt tammere.
Kommentar: Som å slikke en gammel jernbaneskinnegang der noen har sølt whisky. Overraskende tiltalende scenario. Denne lider under G&MacPs (eventuelt nittitallets) hang til å tappe alt på 40 %, men er likevel en likandes dram.
Craigellachie: Fiddichside Inn er en pub verdt å besøke om man er i området. The Press and Journal har tatt en prat med eieren, Joe Brandie, som håper å kunne drive puben i minst tre år til. Da har den vært i samme familie i 100 år, og Joe selv har stått bak baren i 60.
Moray: Coleburn har vært stengt siden 80-tallet, og flere planer for å bruke bygningmassen har vært lagt fram. De nåværende eierene, brødrene Dale og Mark Winchester, ønsker å bygge hotel med integrert whiskymuseum, og planene er oppe til diskusjon hos Morays byggesakskomité i disse dager, skriver The Press and Journal (via).
Edinburgh:Edinburgh Whisky Academy tilbyr fra og med september et to-dagers diplomkurs som skal gi fundamental kunnskap om whisky. Kurset er godkjent av myndighetene (the Scottish Qualifications Authority), og er beregnet både på folk i bransjen og på seriøse amatører. Les mer hos Scotchwhisky.com.
Storbritannia:Sazerac, som eier en rekke amerikanske destillerier, later til å være interessert i å utvide i Europa. Tidligere i år kjøpte de merkevaren Paddy Irish Whiskey fra Irish Distillers (Pernod Richard) og nå har de kjøpt Last Drop Distillers (som spesialiserer seg på å tappe veldig gammel whisky). Les mer hos The Whiskey Reviewer.
Oslo: Jeg er litt sur (pun intended) for at jeg ikke kommer meg på Vill & Syrlig i år, men man kan ikke få med seg alt. Er man nok fan av surøl til å starte festival er vel det neste logiske skrittet å starte bryggeri, Eik & Tid hadde lanseringsfest i går, og kan selvsagt treffes på festivalen. De kommer til å ha åpent bryggeri på fredagene framover, så jeg har et visst håp om at jeg skal klare å komme meg innom. Sjekk også Facebooksiden deres for «bryggeriomvisning og smaking» events. Noe oppmerksomhet i media har de også klart å pådra seg, Osloby og Hotellmagasinet har skrevet om bryggeriet.
Modnet på et hogshead med fatnummer 5077, tappet i 2013.
Nese: Eik og vanilje er det første som slår meg, men den lukter ganske friskt likevel. Etterhvert kommer jeg fram til selje og grønne epler, samt noe krydder. Laubærblader, tror jeg? Med vann får den karakter av fruktgele (sånn som er inni sjokolade) og appesinblomster.
Smak: Eik og vanilje er tydelige på smaken også, eikebitterhet er fremtredende. I tillegg er det noe som kanskje minner mest om laubærblad her også. Med vann synes jeg den snur mot appelsinmarmelade og maltpreget blir tydeligere.
Kommentar: Det er ikke helt sant at eik og vanilje var det første som slo meg, for det aller første som slo meg var at dette luktet «gøtt-gøtti-gøtt-gøtt». Og smaken følger opp. Lettbeint til 31 år å være, men kompleks nok for alderen. Denne var de heldige med.
Hentet rett fra strømmen gjennom spritklokka under omvisning på Springbank.
Nese: Enorm maltsødme og ganske fruktig. Jeg tenker først og fremst på mango. Fusel i form av «barnyard», «fjøs» er vel det nærmeste vi kommer et ord for det på norsk.
Smak: Sterkt. Malt, særlig «husk», altså fiberene fra skallet til byggkornet. «Tykk» munnfølelse, jeg får nesten behov for å tygge.
Kommentar: Mye vann endrer ikke karakteren, men det blir mer behagelig å drikke (ikke så rart kanskje, ufortynnet er den neppe under 70 %, det var lang tid igjen til de skulle kutte til halen). Ganske godt, egentlig.
