Internett:Scotchwhisky.com har intervjuet Dean Callan, Monkey Shoulders «Global Brand Ambassador». Det er ikke uvanlig at slike intervjuer ender i den rene marketing newspeak bonanza, og vel, hadde jeg hatt whisky i munnen når jeg kom til «so we could create an occasion outside the traditional whisky moment» hadde den sannsynligvis sprutet ut gjennom nesen. Intervjuet er egentlig en parodi i seg selv, men så tok Whiskysponge tak i det, og det ble et litt alternativt interrvju, med «Meme Callan». Les begge, fortrinnsvis uten whisky i munnen, men det er mulig du trenger en stiv dram etterpå.
Bergen: Ikke whisky ennå, kanskje, men OSS Craft distillery har planer om det også etterhvert. Denne uka rigges utstyret, og snart blir det destillasjon. Stig Bareksten, sjefsdestillatør, lovet i høst at han skal lage verdens beste brennevin, så ambisjonene er det ingen ting å si på. Følg OSS på Facebook for oppdateringer, de har egen nettside (det vil si: domenet er på plass), men den er ikke akkurat informativ foreløpig.
Tyskland:Rosegarden har intervjuet Greg Koch om Stone Brewings satsing i Berlin og beslutningen om å tappe på boks for det europeiske markedet, blant annet.
Vi ble behørig oppvartet på Myken i september (jada, jeg vet jeg kanskje burde ha kommet til dette innlegget litt før). Og siden det er et ikke uvesentlig overlapp mellom «folk som er interessert i drikke» og «folk som er interessert i mat» tenkte jeg jeg skulle oppsummere mine inntrykk.
Noe av det første som skjedde når vi ankom Myken var lunsj på Bruket bord & bar. Her var det kald buffet med lokale råvarer som hovedfokus. Selv forspiste jeg meg nesten på hjemmelagde fiskekaker og Kristins islandske rugbrød.
Festmiddagen om kvelden var det ingen ringere enn Eyvind Hellstrøm og Gregory Paul som sto for (Eyvinds bror Jan Hellstrøm er en av initiativtagerne bak Myken destilleri, så det forklarer det celebre besøket). Her var begge bloggerne som var til stede en smule handicappet, Thomas er allergisk mot sjømat, jeg er, vel, la oss kalle det begrenset begeistret. Og det er jo litt synd når slike kokker får leke seg med slike råvarer. Les derfor det påfølgende med det i mente at det er fra synspunktet til noen som synes særlig hvit fisk kan være helt fantastisk, men som sjelden frivillig spiser hverken fet fisk, skalldyr eller mollusker.
Beklager mørke bilder fra middagen, det var stemningsfullt snarere enn fotobelyst i lokalet og jeg er ikke så glad i blits…
Rett 1: Først fikk vi Kråkeboller på løvbrød. Løvbrødet var bakt på mesk av Kristin, mens kråkebollene kom fra Roderick Sloban på Steigen som driver oppdrett av grønne kråkeboller. De er vissnok litt søtere enn røde kråkeboller som kan være litt bitre.
Vi fikk en syrlig saus til som gjorde seg godt, og Champagne (Mercier Brut) som også fungerte godt med kråkebollene. Dette var i det hele tatt overraskende godt, og jeg spiste opp min porsjon.
Rett 2: Kamskjellsuppe. Jeg vet at «alle» liker kamskjell, men jeg kan styre meg. Suppa hadde fin kontrast mellom kamskjellskum og kamskjellbiter, men smakte for mye kamskjell (eller, sannsynligvis «smakte herlig av kamskjell», som enhver annen i lokalet ville formulert seg).
Rett 3: Stekte kamskjell med persille og hvitløk var på en måte ganske godt, men det var vel smaken av persille og hvitløk som var godt, kamskjellene kunne jeg nærmest klart meg uten. Det blir litt som med snegler i hvitløk hvor jeg alltid lurer på hva vi skal med de stakkars sneglene, hva galt har de gjort, kunne man ikke klart seg med litt godt brød til å suge opp hvitløkssmøret?
Rett 4: Makrell på bål. Det så i alle fall spektakulært ut når kokkene gikk løs på maten med blåselampe. Makrellfiletene ble altså stekt ved at einerkvistene som lå på steinen sammen med dem ble satt fyr på, derav «på bål».
Makrellen, en fisk jeg aldri ville valgt å spise til vanlig, var god, og så lenge det var salte, tørkede kapers å spise den sammen med langet jeg innpå, men dem var det ikke så mange av, og bare fisk, vel, det gjør det ikke helt for meg. Kunne vi ikke fått en liten blomkålpure eller noe?
Rett 5: Steikt småsei med surgras. Nam! Syrlig fløtesaus og fantastisk sei. Og tilbehør, gitt! Både potet og løk og saus. I’m in heaven.
Rett 6: Ost fra Munkeby, brød fra Handwerk-bakerne i Oslo (ikke avbildet) og marmelade. Ikke kortreist, men veldig godt. Fungerte også godt med vinen, Hellstrøm Bon Vin Rouge.
Rett 5: Epleterte med whiskyiskrem. Joda. Litt heftig mengde sprit i iskremen for min smak, kanskje litt for «rå» whisky? Og, vel, her skal jeg avsløre min mangel på sofistikering igjen, men epleterte er ikke helt min greie, det heller. Jeg hadde heller tatt en bit av eplekaka til Trude som ble servert i lunsjen (men som jeg ikke orket da, siden jeg hadde forspist meg på fiskekaker).
Noen rakk å spise av terta før hun husket å ta bilde.
Det skal understrekes at jeg ble god og mett, selskapet var upåklagelig og selv det jeg ikke liker synes jeg det er gøy å smake (det ser man jo av mengden øl jeg gir under 2 stjerner på Untappd, for eksempel).
Likevel: Det kulinariske høydepunktet for min del var lunsjen på dag to, da fikk vi nemlig Fish & Chips. Fisken var selvsagt fersk, chipsen double fried, og selv om kokken sjøl mente at røra hadde fått svelle for lite (det var min og Nicks feil, mer om det i et annet Myken-innlegg, men i denne hastigheten kan det bli både sommer og høst før dere får høre den historien), klarte jeg ikke å finne en ting å utsette, ut over at det er en begrensning på hvor mye battered cod selv denne dama klarer å spise i en setting, og det er ikke akkurat kokkens feil.
For dem som likte sånt var det også nykokte krabber å få. Sikkert utmerkede, de også.
Jeg vitser med at jeg er dyr i drift når det gjelder drikkevarer: Singlemalt whisky, ekte champagne og real cider skal det være. Men gi meg valget mellom en sju-retters gourmetmiddag tilberedt av to av Norges beste kokker og et enkelt (men, altså, helst perfekt tilberedt) chip-shop måltid, og du får igjen på en tjuepundseddel (på en tipundseddel også, om du er heldig med chippy’en). Sånn er det bare.
Men denne utsikten får du nok ikke for en tier. Med mindre du bor på Myken, da får du den helt gratis.
Jeg fikk lyst på hvitvin, den typen «lyst på hvitvin» som jeg vanligvis får når det ligger an til sene kvelder på verandaen med utsikt til en solnedgang som går over i soloppgang uten at det har vært nevnevedig natt innimellom. Siden verandan i skrivende stund er dekket av en halvmeter snø vet jeg altså ikke helt hvor lysten kom fra, men jeg kan motstå det meste bortsett fra fristelser, så jeg rasket med meg en mer eller mindre tilfeldig Riesling fra hyllene i Bankkvartalet. I etterkant ser jeg at den er «selected by Moestue», det pleier å være lovende.
Farge: Typisk blek strågul
Nese: Sitrustoner, grønne epler, lett petroleumspreg.
Smak: Sitron og grønne epler, hint av petroleum.
Munnfølelse: Relativt slank og lett til Riesling å være.
Kommentar: Litt mye syre, ellers en ganske enkel, men elegant vin. Langt fra noe bomkjøp, men jeg kommer neppe til å kjøpe den igjen.
(Merk: Smaksprøven er mottatt vederlagsfritt fra produsenten. Produsenten har ikke betalt meg for å skrive omtalen, ei heller lagt føringer for hvorvidt jeg skriver om smaksprøven eller for hva jeg skriver.)
Spriten har ligget fem måneder på 10-litersfat av ungarsk eik.
Nese: Mye fusel, vanilje, litt kanel og aprikos. Det blir noe mer vegetalsk over fuselen med vann, fortsatt finner jeg kanel, men nå også litt svart pepper.
Smak: Risengrynsgrøt med kanel og sukker. Fusel også. Røffere med vann, men kanelen er fortsatt påtagelig.
Kommentar: Fremstår som veldig ung, men det er den jo også. Kanelen kommer fra eika, antar jeg. Det blir nesten litt mye av det gode. Mindre fusel på nesa hadde trukket denne opp mer, som det er er det godt, men ikke noe jeg vil gråte bitre tårer over at jeg ikke kan kjøpe på flaske (ennå).
Breaking news, så og si. Årets Mammutsalg startet i dag og siden jeg faktisk både har kjøpt og lest flere av drikkevarebøkene som nå er tilgjengelige til en ganske rimelig penge tenkte jeg jeg skulle tipse dere andre om mulige kupp. Siden jeg er flinkere til å lese bøker enn til å huske å blogge om dem fordret det et lite skippertak på bloggfronten, men her er i alle fall mine anbefalinger om bøker det kan være verdt å ta en kikk på ved årets Mammutsalg (tittelen er lenket til relevant innlegg):
Ølbrygging fra hånd til munn av Colin Eick og Thomas Horne nå 149,- (Øl og mat, hånd i hånd av Thomas Horne har jeg kjøpt, men ikke lest, den er også på tilbud til 149,-)
Jeg følger Hanne Stensvold på Twitter (@StHanne) og det var der jeg først hørte om prosjektet med boka Pjolter. Jeg noterte meg at jeg skulle se etter den når den kom ut, men var treig nok til at jeg fikk den på Eldorados halv-pris-salg under Matstreif i 2015.
Pjolter er på sett og vis en kokebok, og av de knapt 250 sidene er over halvparten viet oppskrifter på coctails. Det er dermed kanskje ikke den typen bok du setter deg ned og leser fra perm til perm, men det er forsåvidt fullt mulig å gjøre det også. Innimellom oppskriftene får vi litt om coctailens historie generelt, litt om visse typer coctails og presentasjoner av en rekke bartendere som har bidratt til cocktailens renessanse i Norge. Hver bartender har selvsagt bidratt med noen av sine egne oppskrifter.
Forfatterene er kreditert som fotografer og jeg må si jeg er skikkelig sugen på en «hvordan fotografere drinker» foto workshop med dem, for absolutt alle coctailene ser fristende ut, og boka er generelt en fryd for øyet.
Jeg får selvsagt lyst til å prøve meg mens jeg leser, og det kan tenkes det blir en coctail eller to på hjemmefronten framover. Beskrivelsene for hvordan du mikser (trodde du det var så enkelt at du kunne velge «shaken» eller «stirred»? Å nei du.) virker passe detaljerte og det klør litt i fingrene, det skal jeg innrømme. For ikke å snakke om alle de ingrediensene du kan lage selv, både infusert ditt og datt, tonic water, hjemmelagde bitters og ingefærøl! Men foreløpig skal jeg forsøke å unngå å la meg oppsluke av nok en alkoholrelatert hobby, tror jeg. Derimot er kanskje sjansen større for at jeg bestiller en coctail neste gang jeg er på bar, Raus i Trondheim har jeg jo på «skulle vært innom snart»-listen, og en av bartenderene i boka jobber (jobbet?) der.
Er du derimot sugen på å lære deg hvordan du mikser coctails kan jeg ikke se noen grunn til å lete lenger enn denne boka. Og blir du bitt av basillen må du gjerne invitere meg for å smake.
Sommeren 2013 fikk jeg den brilliante idéen å kjøpe hjemmebryggerutstyr til Arve i bursdagspresang. Året etter vant jeg et valgfritt kurs i regi Oi! Trøndersk matfestival, og valgte uten videre tvil ølbryggerkurs hos Bakke brygg. Likevel gikk det enda et år før vi kom i gang med bryggingen (vi er litt treige av oss). Til slutt fant jeg ut at i stedet for å forsøke å planlegge den perfekte første bryggedagen med det perfekte første brygget var det egentlig like greit å hive seg ut i det, og gikk innom Bakke og ba dem foreslå en oppskrift og selge meg ingrediensene jeg trengte. Mens jeg ventet på at «the malt bill» skulle kvernes vandret jeg rundt og kikket på varene og ble stående foran ølbokhylla. For visst, vi hadde bøker om brygging fra før, men den jeg hadde forsøkt å lese meg opp på de siste dagene for å friske opp kurskunnskapene hadde ikke helt tilfredstilt mine behov for deltaljrikdom. Jeg var ute etter en «brygg øl for dummies» rett og slett.
Etter å ha bladd litt løselig i utvalget hos Bakke landet jeg på Ølbrygging fra hånd til munn. Her var det tegninger som illustrerte utstyr. Kapittelet om selve bryggeprosessen var beroligende detaljert og det hjalp, ikke minst, at prosessen som ble beskrevet så detaljert var med akkurat samme type utstyr som vi hadde, nemlig «brew-in-bag». Boka fikk bli med hjem.
Det var et godt kjøp. For det første fungerte kapittelet om bryggeprosessen akkurat etter ønsket om en beskrivelse «for dummies». Det eneste jeg savnet i boka (men som jeg heller ikke har funnet i andre bøker senere, så: Tips til revidert utgave) var en «hvordan lese hydrometeret». Dessuten er boka velskrevet og artig å lese. Og når vi først hadde vært gjennom et brygg eller to var det hjelpsomt å komme tilbake til snuttene med tips fra erfarne bryggere, mesketipset fra Kjetil Jikiun, for eksempel, om å ta kjelen av varmen og pakke inn i ullteppe eller dyne i stedet for å forsøke å holde stabil temperatur på kokeplata forenklet meskeprosessen enormt (ved første brygg gikk temperaturen opp og ned flere ganger ganske ukontrollert, ved andre gikk det bedre, med Kjetils tips holdt temperaturen seg jevn innenfor en halv grad).
Siste del av boka er viet oppskrifter fra en rekke norske bryggerier, de har allerede blitt brukt til inspirasjon og kommer garantert til å bli det igjen.
Boka markedsføres, via baksideteksten, «for deg som brygger øl eller har lyst til å brygge øl eller skulle ønske du kunne brygge øl eller bare liker øl», men jeg vil nok først og fremst anbefale boka til de to midterste kundegruppene. Brygger du allerede kan du nok få tips, og oppskriftene er selvsagt et pluss, men jeg mistenker at det er grenser for hvor mange bøker om selve bryggeprosessen man egentlig trenger (om vi ser bort fra regelen om at det aldri er grenser for hvor mange bøker man trenger, selvsagt). Og «bare liker» du øl, så, jo, det er mye nyttig å lese om ølstiler i begynnelsen av boka, og det er selvsagt gøy å kunne litt om hvordan øl brygges selv om du ikke har tenkt å forsøke selv, men om du først og fremst er interessert i å drikke øl finnes det nok andre bøker som er nyttigere.
Men har du det aller minste lyst til å prøve å brygge kan jeg anbefale boka på det varmeste.
Jeg kom aldri så langt som til å anskaffe Den norske ølrevolusjonen i utgivelsesåret, men den var et opplagt kjøp når Eldorado kjørte knalltilbud på mat- og drikkevarebøker under Matstreif i 2015. Jeg rakk så vidt å svinge innom Matstreif mellom Vill & Syrlig og bokbloggertreff, men kofferten ble betraktelig tyngre av det korte besøket.
Så bok var i hus, men fikk jeg lest den? Nei, du. Før jeg før helgen kom på at både den, de andre jeg kjøpte samtidig, samt en annen jeg faktisk HAR lest og burde ha blogget om for lengst er på årets Mammutsalg til gode priser. Så i influensaørska i helga begynte jeg på boka. Opprinnelig var planen å lese et par kapitler og skumme litt her og der, nok til å kunne uttale meg om dette var en bok jeg ville anbefale å kjøpe på salget eller ikke. Men den planen falt i fisk, for vips var boka lest, fra perm til perm.
Den norske ølrevolusjonen er en helt annen bok enn jeg hadde ventet meg. Det er mulig det bare vitner om hvor lite jeg får med meg, men siden det i dette tilfellet var utelukkende positivt får det heller være. Det er kanskje formatet som lurer meg, for det ser vitterlig ut som en standard (om enn fin) «coffee table book», noe jeg normalt forbinder med fine bilder, men også ofte med en noe forkortet og/eller intetsigende tekst. Hovedinnvendingen min, faktisk den eneste ordentlige innvendingen min, mot boka er også formatet. Det egner seg dårlig for strekklesing, boka er for tung, selv når du sitter i sofaen og kan vile den i fanget er formatet smått uhåndterlig. Og å ta den med seg i sekken for å lese på bussen ser jeg på som urealistisk.
Misforstå meg rett. Bildene til Skjalg Ekeland er fine. Til dels veldig fine. Men hadde jeg fått velge hadde jeg nok redusert formatet likevel, krympet bildene litt og satset på «vanlig» pocketstørrelse på boka.
Nå fikk jeg ikke velge, så jeg må leve med resultatet, og siden dette altså er den eneste innvendingen min tror jeg jeg lever fint med det.
Men det var disse tekstene, da, som jeg altså, ut fra formatet, hadde fått for meg at kom til å være korte og kanskje litt intetsigende. Der tok jeg grundig feil. Bokas kapitler alternerer mellom historier om spesifikke norske bryggerier, og da særlig pionerene i «den norske ølrevolusjonen» skrevet av Hugo Ivan Hatland og kapitler skrevet av Gahr Smith-Gahrsen om brygging av forskjellige ølstiler. Det er vanskjelig å si hvilken del jeg fant mest fascinerende.
Historien til de forskjellige bryggeriene kjenner jeg selvsagt i stor grad fra før, men de er formidlet på en så lesverdig måte at det ble sluke-tekst av det likevel, noe nytt er det alltids å lære, og best likte jeg nok at ved hvert bryggeri har det ølet som ble brygget når forfatterene var på besøk fått en sentral rolle i teksten, slik at man får et tydeligere bilde av livet på bryggeriet. Spesielt interessant er derfor kapittelet om Ringnes og Hansa (ja, faktisk!) siden Ringnes ble besøkt (garantert ikke tilfeldig) den dagen Anders og Steinar var der for å delta på bryggingen av det som ble Ringnes Polaris Porter.
Smith-Gahrsens kapitler om forskjellige ølstiler er garantert interessant lesing også om du «bare» liker å drikke øl, men som fersk hjemmebrygger var det bare å absorbere mest mulig, og det er tekster jeg kommer til å vende tilbake til igjen og igjen og nilese i forbindelse med brygging. Ikke bare er det generøs deling av oppskrifter (det er ikke akkurat noe nytt fra Smith-Gahrsens side), men en overflod av detaljer om hvordan malt, mesketemperatur, gjær, humle og gjæringsforhold påvirker resultatet i de forskjellige stilene. Les og bli klok.
Boka nærmer seg to år gammel, og det merkes til en viss grad, men langt mindre enn man kunne fryktet i en bransje som er i en så eksplosiv utvikling. I 2014 er Kjetil fortsatt ved Nøgne Ø, 7 fjell ikke ordentlig i gang, Austmann fremadstormende, men tror de kan vokse en stund i lokalene på Høvringen. Slik informasjon blir utdatert så fort at det ikke ville være mulig å utgi bøker dersom leseren krevde at den var oppdatert. Men faktisk er jeg mest overrasket over hvor lite som virker utdatert, og det er et styrketegn, vil jeg mene.
En ganske uforebeholden anbefaling der, altså. Er du overhodet interessert i å lese om øl er dette en bok du bør lese, og for 199,- på Mammutsalget kan du like gjerne kjøpe den med en gang.
Diageo Special Release fra 2012, en blanding av fat fra 1976 og 1977, begrenset til 1500 flasker. Smakt under ikke-optimale forhold etter middagen på Myken, men siden jeg neppe får fler muligheter tar jeg med notatene likevel.
Nese: Skifer, marmelade, eplekompott, snev av røyk. Ganske mye spritstikk. Røyken blir tydeligere med vann, dessuten kommer fatbitterhet.
Smak: Langt tydeligere røyk på smak enn på nese. Skifer, noe syrlig. Fatbitterhet også på smaken med vann.
Kommentar: Joda. Godt, og jeg er takknemlig for at jeg fikk smakt denne, men hadde jeg satt like pris på den i en blindsmaking? Jeg tror kanskje ikke det. Overraskende mye spritpreg alderen tatt i betraktning.
Nese: Eik, vanilin, litt rå ved, tørket banan. Trepreget blir enda litt råere med vann, og den får hint av lakris.
Smak: Førsteinntrykket er «generisk whisky». Rund, litt eikepreg og en del vanilje. Synes jeg får lakris også på smaken med vann.
Kommentar: Denne ble så snill at den definitivt faller i kategorien kjedelig. Jeg kunne sikkert vært med på å drikke opp en flaske på en hyttetur, men med mer å velge i ville jeg umiddelbart sett meg om etter noe mer spennende. Det skal den ha, jeg synes det er god drikke, til tross for at det er en blend.
