Bokanmeldelse: Pjolter; den norske coctailrevolusjonen av Nadin Martinuzzi og Hanne Stensvold

pjolterJeg følger Hanne Stensvold på Twitter (@StHanne) og det var der jeg først hørte om prosjektet med boka Pjolter. Jeg noterte meg at jeg skulle se etter den når den kom ut, men var treig nok til at jeg fikk den på Eldorados halv-pris-salg under Matstreif i 2015.

Pjolter er på sett og vis en kokebok, og av de knapt 250 sidene er over halvparten viet oppskrifter på coctails. Det er dermed kanskje ikke den typen bok du setter deg ned og leser fra perm til perm, men det er forsåvidt fullt mulig å gjøre det også. Innimellom oppskriftene får vi litt om coctailens historie generelt, litt om visse typer coctails og presentasjoner av en rekke bartendere som har bidratt til cocktailens renessanse i Norge. Hver bartender har selvsagt bidratt med noen av sine egne oppskrifter.

Forfatterene er kreditert som fotografer og jeg må si jeg er skikkelig sugen på en “hvordan fotografere drinker” foto workshop med dem, for absolutt alle coctailene ser fristende ut, og boka er generelt en fryd for øyet.

Jeg får selvsagt lyst til å prøve meg mens jeg leser, og det kan tenkes det blir en coctail eller to på hjemmefronten framover. Beskrivelsene for hvordan du mikser (trodde du det var så enkelt at du kunne velge “shaken” eller “stirred”? Å nei du.) virker passe detaljerte og det klør litt i fingrene, det skal jeg innrømme. For ikke å snakke om alle de ingrediensene du kan lage selv, både infusert ditt og datt, tonic water, hjemmelagde bitters og ingefærøl! Men foreløpig skal jeg forsøke å unngå å la meg oppsluke av nok en alkoholrelatert hobby, tror jeg. Derimot er kanskje sjansen større for at jeg bestiller en coctail neste gang jeg er på bar, Raus i Trondheim har jeg jo på “skulle vært innom snart”-listen, og en av bartenderene i boka jobber (jobbet?) der.

Er du derimot sugen på å lære deg hvordan du mikser coctails kan jeg ikke se noen grunn til å lete lenger enn denne boka. Og blir du bitt av basillen må du gjerne invitere meg for å smake.

Lesestoff til helga #34

The interwebz: The Spirits Business har en interessant artikkel om no age statement (NAS) tapninger og hvordan forskjellige produsenter forholder seg til dem, med blant annet et ofte glemt poeng, nemlig at alder på whiskyflasker faktisk er et ganske nytt konsept, fram til midten av 80-tallet ble det meste av whisky solgt uten (og gjerne med beskrivelser som “Old and Rare” på flaska i stedet, beskrivelser som garantert ofte skjulte en relativt ung whisky).

Islay: Stephen fra The Malt Impostor har besøkt Kilchoman.

USA: Småskaladestillerier er på moten, også i USA. Men er det du kjøper faktisk produsert på det destilleriet flasken gir inntrykk av? Hvordan kan et selskap som ble startet i 2009 ha 15 år gammel fatlagret sprit? Les The Daily Beast om “jukset”, de henviser også til en blogg – Sku’s Recent Eats – som vedlikeholder en ganske komplett liste over amerikanske whiskeytapninger og hvem som faktisk har laget spriten. Sku har publisert en oppdatering om listen i etterkant av artikkelen, den er det også verdt å lese, men mer som en analyse av reaksjoner på hobbyvirksomhet på internett enn nødvendigvis om whiskeyindustrien (noen av kommentatorene er med på leken og er ganske fornøyelige).

New York: Det finnes selvsagt dem som gjør det skikkelig, også. Coppersea Distilling har nettopp lagt sin første sprit på fat for det som ligger an til å bli den første whiskeyen fra New York siden forbudstiden. Selv fatene er kortreist. Les mer hos The Spirits Business.

I glasset: Øl-cocktails? Ja, hvorfor ikke? Godt drikke gir deg fire oppskrifter å prøve mens vi fortsatt har sommer.