Nese: Frisk eplejuice, grønne epler, med syrlig anslag.
Smak: Friskt av epler, epleskall og pæreskall.
Kommentar: Mye bedre enn forventet. Smaker som frisk, sprudlende, god kvalitet eplejuice. Rimelig bortkastede alkohyler, riktignok, for det er ikke mye siderpreg over denne.
Kjøpt i Estland, produsert av Royal Unibrew Estland.
I tillegg i samarbeid med Blackfriars og Nanban (restauranter).
Nese: Buljong
Smak: Surøl brygget på buljong. Litt pepper, en del syrlighet, bær av noe slag, kanskje multer eller tindved.
Kommentar: Seriøst merkelig. Og seriøst godt, men på en veldig merkelig måte. Seiler opp som kandidat til årets særeste øl. Ja, jeg vet vi ikke har kommet lenger enn til januar.
Fra og med denne uka vil sakene være kategorisert i whisk(e)y, sider, øl, øvrig drikke og spiselig i et forsøk på å gjøre det hele mer oversiktlig.
Whisky
USA: Det går med mye kjølevann i whiskyproduksjon, og det er ikke alle steder i verden vann er like lett tilgjengelig. Flere skotske destillerier har funnet måter å utnytte spillvarme på, blant annet varmes svømmehallen i Bowmore opp ved hjelp av spillvarmen fra destilleriet vegg i vegg. Mikrodestillerier må være oppfinnsomme og Jason Riley ved J. Riley Distillery i Redlands, California har funnet en løsning han kaller «the swamp thing», noe som er strengt nødvendig for å sikre videre drift i en stat som har store problemer med grunnvannet.
England: I Herefordshire har en mann ved navn Henry May gjort en kjempeinnsats for å bevare britiske siderepletrær, noen hundre forskjellige varianter med navn som slack-ma-girdle, the netherton late blower og billy down pippin i frukthagene sine i Tidnor Wood. May trekker på årene og kan ikke lenger vedlikeholde frukthagene, og eiendommen de er på planlegges solgt. Han har forsøkt å få andre til å ta over driften, men har mislykkes, og siste utvei så ut til å være å «flytte» samlingen til en eiendom han har i Frankrike. Nå har The National Trust trådd til og i samarbeid med May tatt grep for å dyrke nye trær av alle variantene som skal plantes på eksisterende National Trust eiendommer i siderdistriktene, blant annet er 95 varianter planlagt plantet ved Montacute House i Somerset. Les mer i The Guardian og hos BBC.
Øl
Trondheim:E. C. Dahls’ nye lederteam er på plass, melder Adressa. Wolfgang Lindell er ansatt som bryggmester og Kristian Berger som bryggeri-ambassadør, sammen med Erik Norgård (som har vært på plass siden i høst) skal de forme bryggeriets nye identitet. Det blir gøy å følge med på, og jeg gleder meg til åpningen i august. Er du nysgjerrig på den nye bryggmesteren kan du jo se denne videoen der han snakker om øl og dessert:
Norge: Jeg har lenket til Atles hobbyprosjekter før (for eksempel Øl i Trondheim som henter data fra Untappd). Nå har han laget en ny side, som riktignok er på beta-stadiet, men likevel allerede nyttig og artig å leke seg med: Ølmonopolet. Siden henter data fra Vinmonopolet og fra RateBeer og kombinerer disse. Test den ut!
Telemark: Det er mulig alle andre har fått med seg at Fjellbryggeriet har funnet en kjøper, men det hadde gått meg hus forbi. Meldingen om at Marit og Aasmund ønsket å gi seg kom i september, og bryggeriet og merkevaren ble lagt ut for salg, og onsdag la de ut melding på Facebook om at roret blir overlatt til de nye eierene. Fredag ble den fulgt opp med følgende status:
Som kjent høsten 2015 tok Margit og Aasmund beslutningen om å legge inn meskeårene. Einar Zakkæus på Tuddal Høyfjellshotel satte da igang en prosess med å få flyttet bryggeriet til Tuddal og beholde det i Øvre Telemark. Som sagt så gjort, så har en gjeng med venner og familie gått sammen og nå er bryggeriutstyret flyttet til den gamle stallen i kjelleren på Gildehallen. Ved foten og på solsiden av Gaustatoppen blir dette knallbra!! Geir Arnesen er ansatt som brygger og driver, og han har erfaring fra hjemmebrygging, hotell- og restaurantbransjen, samt en stor lidenskap for øl. Er du forbi, så ta gjerne turen innom for en omvisning. Vi er ikke helt oppe og går ennå, da de nødvendige tillatelsene mangler.
Et googlesøk avslører kanskje hvorfor jeg ikke har fått med meg noe, for salget er bare omtalt i Dagligvarehandelen, og der er det meste bak betalingsmur. Vel, det er gode nyheter at Fjellbryggeriet skal drives videre lokalt, tillatelsene antar jeg blir innvilget, og vi kan håpe på mer godt øl fra Telemark framover.
Spiselig
Ukas oppskrift: Nå drikker jeg ikke akkurat shots så ofte (eh, aldri? I hvert fall er det et tiår eller to siden sist), men bacon & sjokolade shotglass? Ok, jeg er med. Ideen dukket opp i feeden min på Facebook og et klikk ledet til at flere kilder dukket opp i «People also shared». Det er kanskje ikke så rart at ideen viderepubliseres flere steder, men to forskjellige blogger utpeker seg som orginalkilder. Den ene er uten dato, men er lenket til i en HuffPo-artikkel fra i fjor sommer, så var nok først ute: Oh Bite It. Den andre bloggposten er datert nå i januar, men den har til gjengjeld sjokoladen som et av hovedpoengene, i motsetning til den første som bare foreslår sjokolade som hulltetter dersom baconet ikke er tilstrekkelig: Through the Eyes of My Belly. Og sjokolade må opplagt til, dessuten ville jeg nok også satse på ovn for å steke baconet snarere enn micro (begge bør likevel testes).
Har det virkelig ikke vært skrevet bøker om norsk hjemmebrenningshistorie før? Vel, det var da i så fall på tide, og trioen bak HB: En destillert norgeshistorie er vel ikke den dårligste gjengen kandidater man kunne sett for seg til å føre verket ut i livet.*
Historien er ryddig bygd opp. Først får vi en presentasjon av de tre forfatterene, og da naturlig nok med fokus på deres forhold til de illegale dråpene. Deretter er det vekselsvis kapitler om «faget», hvordan brenning foregår, hva alkohol er, historien i Norge generelt rundt lovverk og forbudstid og så videre og kapitler om hjemmebrenningstradisjoner i de forskjellige landsdelene og til og med utenfor Norges grenser.
Hele boka er preget av anekdotiske bevis, så og si, ikke så rart kanskje, med tanke på jussen i det hele. Det som kan fremstilles som klare fakta gjør selvsagt det, men ellers er anekdoter slett ikke å forakte. Jeg likte særlig godt denne fra side 165, i kapittelet om Nord-Trøndelag: Kaillkjæft.
«På Inderøya for vi nesten kvar fredag til Verdal’n og kjøpt sprit», forteller Jørgen Nøvik. «Trøngt itj å ha no’n avtale på forhånd heller. Ein gang hadde vi gjort en avtale via et mellomledd, og avtalt å sko’ kjøp fæm liter. På Mela på Verdal’n, hærre. Va’ før vi hadde mobiltelefon. Så æ og kompisan kjørt dit, fann rett gate og ringt på døra. Ba om fæm liter heimert, fekk dunken og betalt 120 kroner literen. Æ trur prisen da va søttifem om man bare kjøpt en halvliter. Så for vi heim att, og da ringt det i telefon. Det va’ en ganske så sur heimertselger som lurt på kor det vart tå oss. Da hadde vi ringt på te naboan. Det si’ jo litt om kor my’ dæm breint i Verdal’n.»
Torgrim Eggen skriver jo bra (og at det hovedsakelig er han som fører pennen er det vel ikke så stor tvil om) så det hele blir både lettleselig og underholdende, også kapittelet om hva alkohol er som har undertittel «Et gørrkjedelig teknisk kapittel», men akkurat på det punktet kan man kanskje ikke ta en brennevinsnerd som meg på ordet. Det jeg savner er kanskje en litt mer kritisk tone når brennevinsproduksjonens mer negative sider diskuteres, det er lett å romantisere hjemmebrenning, men salg i stor stil til ungdomsskoleelever er fint lite romantisk. Ikke at temaet romantiseres, men det kunne kanskje vært tydeligere problematisert. Ikke at den kritiske tonen er helt fraværende, som når det bemerkes at Arbeiderbevegelsens edruskapsarbeid grunnet i helt praktiske, menneskelige tragedier og ikke i «forskrudde ideer om ‘synd'» (side 82).
At Myken er omtalt er artig, men her steiler nerden i meg på den eneste «faktafeilen» jeg bet meg merke i i hele boka, når det bemerkes at «Byggen i Norge er i verdensklasse, så utgangspunktet er slett ikke det verste.» For visst vil Myken gjerne bruke norsk bygg, på lang sikt har de til og med håp om lokal bygg, men til maltwhiskyproduksjon må byggen maltes og det finnes ikke (i skrivende stund) kommersielle malterier i Norge, og malten kjøpes fra det store utland. På den annen side kan man jo si at det at det var den eneste feilen jeg fant muligens er et kvalitetstegn (med forbehold om at jeg altså ikke er hjemmebrentekspert).
Helt til slutt finner vi, nokså vågalt kan man mene, et kapittel om hvordan du går fram om du vil teste å brenne selv. Det skal sies at det understekes at det ikke er ment som en oppfordring, og det er da også et svært interessant kapittel rent teknisk for oss nerder som boka ville vært fattigere uten. Jeg fikk selvsagt lyst til å forsøke mens jeg leste, heldigvis avtok den lysten ganske fort, jeg holder meg til (den litt mer lovlige) hjemmebrygginga, tror jeg nok (det hjelper jo at jeg gjerne drikker hjemmebrygget øl, men stiller meg tvilende til hjemmebrent sprit).
I det hele tatt føler jeg vel at et norsk brennevinsbibliotek ikke kan kalle seg komplett uten HB: En destillert norgeshistorie.
Jeg føler at denne bokanmeldelsen fortjener et medfølgende smaksnotat, og i festlig lag nylig kom vi – as you do – inn på hjemmebrenning og jeg fikk argumentert meg til en smaksprøve (ok, jeg trengte ikke å argumentere så hardt) som ble overlevert en knapp uke senere. Varene stammer fra Nord-Trøndelag, et stykke innover på kartet fra Stjørdal om jeg ikke husker helt feil. Jeg er usikker på om det overhodet er vannet ned noe, så jeg skal starte litt forsiktig.
Nese: Det lukter ganske rent og litt floralt, jeg får også et snev av karamellaktig sødme. Lukta endrer seg ikke nevneverdig med vann, men det blir mulig å stikke nesa ordentlig ned i glasset uten å skvette tilbake av spritstikket.
Smak: Jeg tar sjansen på full styrke. Den karamellaktige sødmen er her også, og det florale er mer fruktig på smaken. På ettersmaken er det mest sprit, men også et slags hint av pepper helt bak på tunga. Med en del vann tilsatt (og det trengs, vi startet nok ikke på 40 % akkurat) kommer det fram litt mer fusel, men det er slett ikke ubehagelig. Jeg får fortsatt pepperassosiasjoner og ellers litt svolvel og brent sukker og en del rufsete noter som det ikke helt er mulig å sette navn på, men jeg tenker «apotek».
Kommentar: Jeg kan si uten noe snev av tvil at det er den beste hjemmebrenten jeg noensinne har smakt. Nå har jeg hovedsakelig forsøkt å unngå heimert ved de fleste anledninger, men en og annen sup av høflighet og/eller nysgjerrighet har det jo blitt (også, skal det sies, etter at jeg hadde oppdaget at jeg likte maltwhisky-nysprit). Dette er første gang jeg tenker at dette faktisk er noe jeg kunne tenke meg å drikke mer av etter den første slurken. Når jeg etter litt vann, litt mer vann, enda litt mer vann og så videre kommer ned på en slags behagelig drikkestyrke er det et velkjent, litt røft preg over det hele, men det er mer sjarmerende røft enn «ugh, mener du at du drikker det her, er du helt desperat» røft. Alt i alt en særdeles positiv overraskelse.
Det neste blir vel at jeg finner ut at karsk er godt (altså, jeg liker IKKE kald kaffe og jeg synes alkoholdunsten fra varm kaffe med «knert» er ubehagelig, så det er en bratt læringskurve vi i så fall snakker om). Deretter begynner jeg vel å gå med skinnvest og hvite tennissokker og anlegger bart. Sjø.
Den som lever får se.
___________________
* For å unngå beskyldninger om skjult reklame skal det bemerkes at jeg er venn med Jon Bertelsen på Facebook og at jeg også er med i den Facebookgruppa forfatterene opprettet under researchperioden for å samle inn historier og annet materiale. Jeg bidro riktignok aldri med noe, siden jeg selv har hatt særdeles lite med hb/heimert å gjøre, til tross for at jeg tilbragte starten på tenåra på Hamar og vi deretter flyttet til Trondheim. Men jeg var et prektig barn og begynte ikke å drikke før jeg var på besøk på en vingård i Alsace (jeg var på ferie med en venninne, på besøk hos venner av mine foreldre og vertskapet vårt mente vi burde besøke en vingård, de trengte dessuten påfyll av en kasse eller to uansett) og fikk smake søt hvitvin sommeren før jeg fyllte 18. De få gangene jeg har fått smake heimert (jeg tror aldri jeg smakte hb på Hedmarken) har jeg ikke synes det var noe videre å skryte av. Men jeg har faktisk vært på fest på et samfunnshus i indre deler av Trøndelag der menyen besto av «Kaffe 30 kroner. Bare kaffe 10 kroner» (prisene har jeg funnet på, de husker jeg ikke, men formuleringen er korrekt). Fra Hedmarken er min beste historie fra konfirmasjonsleir på Elverum. Vi skulle vært på midnattsmesse, men det var fler av oss som ikke synes det var verdens beste idé, så jeg og noen venninner stakk tilbake til skolen vi var innkvartert på (jeg sa jeg var prektig, men det får da være grenser). Det hadde også noen av gutta gjort og de trakk fram en plastflaske med blankt innhold på andre siden av klasserommet og begynte å tøffe seg. Vi var vel begrenset interessert – eller imponert – men når en av dem fyllte et plastglass til randen med ufortynnet vare og tømte det i en slurk uten å virke videre berørt kunne jeg ikke dy meg for å spørre hvor sterke de derre greiene de hadde var. «Åh, det er ren seksognitti, ja!» «Enten så tror du jeg er dum, eller så har du blitt lurt,» svarte jeg og ga opp den samtalen.
Og jeg har altså kjøpt boka helt selv for egne penger. Og jeg får ingen økonomisk eller annen belønning dersom boka blir en bestselger, ikke engang ære og berømmelse.
Smak: I utgangspunktet en lovende saisonsmak, men med, vel, går ut fra at det er amerikansk humle som gir det ekstreme appelsinskallpreget?
Kommentar: Lukta lover bra, men for meg smaker det bare appelsinskall, og det blir litt ensformig, selv om det ikke er så intenst at ølet blir udrikkelig.
Nese: Tørt av humle, friskt av sitron. Hint av krydder. Mulig jeg bare kjenner det siste fordi jeg har lest om ingrediensene på etiketten.
Smak: Typeriktig saison, nesten litt skuffende at ikke rylliken og pepperet er mer fremtredende. Det er definitivt noe der, det smaker… vel, i følge etiketten «eng og krydder», jeg er ikke helt sikker på det. Det er et snikende pepperpreg som legger seg på tunga etterhvert og en litt underlig bitterhet som jeg mistenker henger sammen med rylliken. Sammen med moden ost, som etiketten foreslår (brie, for det var det jeg hadde) får ølet en tydeligere fruktighet. Syrlig mango, eller noe sånt, men med en litt emmen sødmefølelse til tross for syrligheten. (Ga det noen mening?)
Kommentar: Godt og friskt i seg selv. Typeriktig saison med en vri. Komboen mot brie funket ikke for meg, jeg likte ølet bedre alene.
Dette er en annen batch av Lovløs enn den jeg sist smakte, og produsenten selv er visstnok mer fornøyd. Allerhelst burde man jo hatt en flaske av hver for å sammenligne, men det er ikke praktisk mulig. Jeg synes likevel det er verdt å ta en ny vurdering.
Nese: Lukter friskt av røde epler, men med et bruspulverpreg, og bruspulveret har ikke eplesmak, men… bringebær eller noe slikt?
Smak: Frisk smak av hm, vel gule epler, tror jeg nok. Pez med eplesmak sa jeg sist, det er ikke helt galt nå heller, men jeg heller mer mot bruspulver også på smaken. Eller kanskje sånn Double-dip greie?
Kommentar: Den litt underlige bismaken har forsvunnet, så jeg tror jeg må si meg enig i at denne batchen er bedre. Sideren er overraskende frisk med tanke på hvor mange godteriassosiasjoner jeg får, likevel er den jo langt fra tørr. Konklusjonen fra sist holder jeg fast ved: «Jeg ville nok valgt den framfor de aller fleste kommersielle engelske siderene, og DEFINITIVT framfor Magners (for ikke å nevne ufyseligheter som Kopparbergs), som de fleste steder i Norge er alternativet. Men i en opplyst verden der f.eks. Sognefjord eller Dunkerton’s Organic var tilgjengelig på barene jeg frekventerer ville de vunnet glatt.»
Nese: Epler, en blanding av perfekt modne rødlige hageepler med innslag av syrlige Granny Smith.
Smak: Eplemost av de samme eplene, med et tørt preg.
Kommentar: Kjempegodt og forfriskende, men litt for nær sprudlende eplemost i smaken. De 6,5 prosentene føles litt bortkastede. Litt mer tydelig siderpreg hadde vært å foretrekke.