Nese: Svisker, lette noter av løsemidler, julekalendersjokolade, tranebær. Appelsinmarmelade med vann, et plutselig innslag av bruspulver.
Smak: Eik, tørket frukt, appelsinskall. Med en del vann begynner jeg å tenke pammeldagse sukkertøy, en blanding av sånne søte, fyllte og de litt mer krydrede, som kongen av danmark. På ettersmaken er det en del bitterhet med en gang og så henger det igjen – lenge – billig melkesjokolade (sånn som du får i 10-kroners julekalendere).
Kommentar: På mange måter en whisky som er veldig lik den forrige jeg drakk, men der GlenDronach tipper i retning «Fantastisk» tipper denne i retning «Meh». Den er ikke vond, selv om de hintene av løsemiddel skremte meg litt, men den er heller ikke mer enn ok.
Nese: Fiken og eikefat, litt trelakk, plommesyltetøy. Et hint av babyspy når jeg har oppi vann, men det forsvinner heldigvis fort. Tørket frukt og eik er gjennomgangstema, med enda mer vann tenderer den mot appelsinmarmelade.
Smak: Eik og tørket aprikos. Litt mer krydderaktig eikepreg med vann, litt allspice og nellik. I kombinasjon med tørket frukt blir det noe chutney-aktig.
Kommentar: Jeg var umiddelbart litt skeptisk, men den «vokser på meg» som det heter på nynorsk. Det er tydeligere trepreg enn jeg normalt setter pris på, men mengden tørket frukt og sødme balanserer, og jeg tror jeg må konkludere med at dette faktisk var skikkelig godt.
La meg starte med å si at jeg nok ikke hadde reist til Sandnessjøen med hovedformål å gå pub-til-pub, og det kan heller ikke anbefales. Men på vei hjem fra Myken befant jeg meg i Sandnessjøen med noen timer å slå ihjel, og hva er da mer naturlig for en blogger enn å sjekke byens vannhull?
Clarion Hotel Kysten ligger rett ved båthavna, og var derfor samlingspunkt for Myken-delegasjonen både ved ankomst og avreise. Det hotellet har av bar er en krok av resepsjonen, og utvalget var mildt sagt labert. Dahlspils på fat, 2-3 kjipe øl, Bulmers og Aass Uten i kjøleskapet. Spritutvalget var så deprimerende at jeg hadde slitt med å finne noe å drikke på kveldstid, som det var nøyde jeg meg med en Aass uten. De hadde noen veldig kule ørelappstoler rett ved baren, og ellers en del sofaplasser, men det hele føles veldig hotellresepsjon, siden det jo nettopp er det det er. Ikke noe blivende sted.
Veldig kule stoler på Clarion hotell Kysten
Research på forhånd (dvs. google) hadde gitt et håp om at et sted ved navn Scandinavie muligens kunne ha lokalt øl. Det viste seg å være utdatert informasjon, Scandinavie fikk nye eiere i mars (2015), en menighetsorganisasjon så vidt jeg forsto. Der var det ingen ølservering overhodet lenger, og de stengte 16 på hverdager og 15 på fredager. Det virket som en trivelig kafé, forsåvidt, og reklamerte med fiskesuppe til 145 kroner, men det var altså lite fruktbart fra et øl-, sider- og whiskyhundsynspunkt.
Scandianvie: Bra sted for lunsj, kanskje? Dårlig sted for øl, i alle fall.
Neste sted jeg prøvde meg på var det andre hotellet i byen, Scandic hotel Syv søstre. I resepsjonen svarte de hjelpsomt på mine spørsmål om flybuss og henviste meg opp trappen når jeg spurte om det fantes en hotellbar. Baren lå utenfor restauranten, og lokalet var veldig lobby-aktig (igjen, forståelig, men ikke direkte innbydende): Bar på en side med noen få barstoler og stort åpent rom som folk som skulle fra resepsjonen til restauranten måtte passere gjennom og så noen få lave bord med ikke helt komfortable lenestoler på andre siden. I baren fantes Carlsberg og Dahlspils på fat og fem-seks skikkelig kjipe øl på boks/flaske, og da mener jeg virkelig kjipe, blant annet hadde de Ringnes Lite, men ikke vanlig Ringnes (ikke at sistnevnte var noe savn for min del, men Lite, da!). I sprithylla var det heller ikke det helt store å snakke om, med Arvesølvet og Bulleit Bourbon som de mest interessante flaskene. MEN de hadde Klemetøl fra Hemnes, så til tross for at jeg måtte henge rundt og se tørst ut i lange tider (til å begynne med var det ingen tegn til serveringspersonalet i det hele tatt) holdt jeg ut slik at jeg fikk meg en smak. Og ølet var godt, det, men kombinasjonen hotellobby og treeeeeeeeeg servering var vel ikke direkte attraktiv.
Onkel Oskar, dessverre stengt en onsdag i fem-tiden.
Nå begynte jeg å slippe opp for alternativer. Det lå et sted ved navn Onkel Oscar på et hjørne i Torolv Kvedulvsonsgate, men det var stengt, og ingen åpningstider var synlige. Jeg har fått påpekt at det står på døra at de er åpent fra 20.00, det er øya man først blir blind på, heter det, men mest sannsynlig er det at notatene mine er mangelfulle i kombinasjon med at jeg husker feil. Det kan være verdt å sjekke stedet om man er der senere på kvelden, for det så i det minste ut som en ordentlig pub, selv om det selvsagt ikke er noen garanti for utvalg.
Man mistenker vel hvilken Petter baren Herr Petter er oppkalt etter.
Siste mulighet denne dagen ble Herr Petter. De hadde også Dahls på fat (what’s with that, Sandnessjøen?), ingenting verdt å nevne på flaske og kjipt spritutvalg. Til gjengjeld var det mange «avdelinger» å velge mellom. En slags ordentlig restaurantavdeling ut mot gaten, med barnestoler tilgjengelig om man skulle ha slike behov, et sofaområde ved baren, sportsbar i andre etasje (jeg sjekket ikke hvordan den så ut) og uteservering under tak/i le/ly ut mot kaia. Sammen med en halvliter Dahls (when in Rome?) fikk jeg en helt brukbar pizza. Noen stor kulinarisk opplevelse var det ikke, men den var god nok til at jeg pakket med meg de siste bitene som «niste» i stedet for å la dem ligge igjen.
Angående Herr Petter kom det slengbemerkninger av typen «brunt sted» og «noen skjebner der» når jeg nevnte det tidligere på dagen, men jeg kan ikke si det var noe inntrykk jeg fikk når jeg var der. Tre (2+1) unge menn i «studentalder» som tydeligvis var innom for å spise og to litt eldre herrer satt i sofaområdet ved baren, noen fler middelaldrende (dvs. «eldre enn meg») personer satt ute. Lokalene innbød egentlig ikke til langvarig besøk, det var kanskje mindre «design» og litt mer slitent enn på hotellbarene, men virket omtrent like upersonlig. Sant å si hadde en ordentlig brun pub vært å foretrekke. Kanskje hadde inntrykket blitt et annet på kveldstid?
Konklusjonen? Vel, ta deg en tur innom Scandic og smak på Hemnesølet (vi får håpe de fortsetter å ha det). Er det senere på kvelden – eller helg – sjekk hvordan Onkel Oscar er, og gi meg gjerne tilbakemelding, for jeg er nysgjerrig. Ellers tror jeg nesten jeg ville anbefale en tur ned på kaia for å se på utsikten framfor en tur på pub i Sandnessjøen.
Kommentar: Som å vasse gjennom et einerkjerr. Kanskje er det kongsgresset som oppgis som ingrediens som gjør at det smaker kjerr snarere enn bær? I alle fall, på sin egen spesielle måte ganske godt.
Drukket på Scandic hotell Syv Søstre i Sandnessjøen.
Skottland: Diageo skal pusse opp Clynelish. I fjor annonserte Diageo planer om å doble kapasiteten til Clynelish, men de planene er lagt på is. Kapasiteten utvides ikke, men nødvendig vedlikehold og utbedring for å sikre at destilleriet fortsatt kan drives framover står på planen. For å få til det må destilleriet stenge i ti måneder neste år, melder The Northern Times. Besøkssenter og butikk holdes åpen, og ingen ansatte blir permittert.
Hele verden: Denne gikk meg hus forbi i september, men Great Drams har valgt ut ti av noen av de merkelige reglene myndighetene har valgt å innføre rundt alkohol forskjellige steder i verden. Norge dukker opp på lista, med våre restriktive åpningstider på alkoholsalg. Og ellers kan det jo være kjekt å vite at det i Skottland er ulovlig å være beruset og «in charge of a cow». Jeg mistenker at akkurat den loven har noen år på baken. Noen av mine favoritter fra Norge, som Great Drams ikke har med, er den regelen som fantes på blant annet Voss når mine foreldre studerte, der det var ølutsalg hvor man måtte bestille en kasse øl om gangen. I edruskapens navn fikk man altså ikke kjøpe seg en enkel flaske øl. Eller i Trondheim, inntil relativt nylig, var det ikke lov å servere øl (eller annen alkohol) ute før 1. mai. Så kan man jo spørre seg hvor mange dager før 1. mai det egentlig pleier å være aktuelt å ta seg en utepils i Trondheim og lure på hvor mange som ble reddet fra drukkenskap på grunn av den regelen (det var forøvrig greit om kunden selv kjøpte øl inne og tok det med ut til restaurantens uteområde, men servitøren kunne ikke servere øl ute).
Norge: 11. og 12. november er det tid for ny auksjon for vin og brennevin i regi Vinmonopolet og Blomqvist. Brennevinet går under hammeren den 12., og denne gangen er det faktisk hele 49 lots med whisky av diverse slag, mest «mixed lots» med 3-6 flasker blended, riktignok.
Belgia: Klimaendringer får konsekvenser for det meste, nå også for Belgisk øl. Cantillion har måttet stoppe produksjonen i høst fordi temperaturene i oktober har vært alt for høye. Jean Van Roy sier at brygeperioden for lambic har blitt kortere og kortere, og er bekymret for bedriften, og øltypens, framtid. Ler mer i The Guardian.
Norge: 1. november trådde de nye reglene for «alkoholreklame» i kraft. Reklame er fortsatt ikke lov, men produsenter, importører og barer har nå lov til å gi «nøytrale» opplysninger om produktene de lager, importerer og serverer. For mer analyse av hva det egentlig betyr, les for eksempel Anders’ utmerkede innlegg Sladden har falt. Noen har vært mer forberedt enn andre, og de første «oppussede» sidene ble publisert allerede den 1., fler følger garantert i ukene og månedene som kommer. Noen av de jeg har fått med meg: Kinn, Nøisom, BD57,
Frankrike: Om man vil nerde skikkelig over whisky kommer man ikke unna å gjøre en glasstest på noe tidspunkt, men ikke alle drar det så langt så Le Blog Wallon sur le Single Malt som har testet hele 13 noenlunde tulipanformede glass mot hverandre. Innlegget er på fransk, men konklusjonene bør man kunne tyde uansett.
Hele verden: Klikk har testet maltwhisky fra «alternative land»: Der ingen skulle tru at nokon kunne lage whisky. Jeg kan ikke akkurat si jeg er helt enig i resultatet, men det er jo morsomt at også «massemediene» oppdager mangfoldet i maltwhisky.
Oslo: Om litt publiseres det neste pub-til-pub-innlegget mitt, denne gangen fra Sandnessjøen. Da er det fler steder å ta av i Oslo, noe Johnny fra The Craft Beer Channel forsøker å dekke i denne videoversjonen av en pubcrawl.
Nese: Langt mer lukket enn 10-åringen. Lett røykpreg, syrlig sitrus, vanilje. Litt tydeligere torvrøyk med vann, ellers ikke den store endringen.
Smak: Svidd appelsinskall og kvist fra nåletre. En litt besk bittersmak som henger i også med vann, men vann gir mer torvrøyk og innrøkt peis, svidde plommer og litt vanilje.
Kommentar: I kveld savner jeg litt dybde på denne, jeg mener å huske at jeg har likt den bedre før. Ellers en helt ok røykwhisky, men ikke akkurat noe jeg ville løpt for å kjøpe.
Innimellom må man jo smake gamle klassikere, også. Laphroaig 10 år drakk jeg mye av når jeg først oppdaget whisky. Jeg likte Laphraoig Cask Strength også, men jeg slet med at jeg aldri klarte å få perfekt mengde vann, mens 10-åringen funket fint på 40 % uten dikkedarier. Etterhvert lærte jeg jo å tilpasse vannmengden i fatstyrketapninger – og fant ut hvor mye annet godt som finnes der ute – så det er lenge siden Laphroaig 10 år var noe førstevalg, men hvordan smaker den egentlig nå til dags?
Nese: Torvrøyk, litt jernbanesviller og jod. Syrlighet og rustent jern. Med vann dukker det opp tørr ull, men torvrøyken og rusten blir hengende i og er det mest framtredende på nesa.
Smak: Litt sur torvrøyk, vann på rustent oljefat, bitterhet og en litt ubehagelig «kjemisk» smak, som av løsemidler. Den forsvinner heller ikke med vann.
Kommentar: Nesa er ganske klassisk Laphroaig, selv om jeg savner litt det medisinske preget som var typisk for destilleriet før. Joden er der, men den luktet virkelig som et gammeldags apotek som fyrte med torv før i tiden (det vil si, tja, for omtrent femten år siden?). Smaken, vel, her er det noe litt uheldig som foregår. Er det utslag av at de på grunn av etterspørsel nå bruker fat de før ville sendt til blending, eller har destillerikarakteren endret seg og fått et mer fusel-/løsemiddelaktig vedheng?
Nese: Melne, rødlige hageepler, men samtidig lukter det tørt.
Smak: Både melne epler og syrligere grønne, litt sitronsaft også.
Kommentar: Smaken er god, men sideren oppleves litt tynn, nærmest utvannet. Det har nok mye med alkoholstyrken å gjøre, og hadde jeg hatt valget ville nok Old Rosie funnet veien ned i handlekurven oftere enn Rosie’s Pig.
Selv om med sånne prislapper kan man jo bli fristet…
