Dette ølet er for å ferie 25 år med den nåværende abbeden i Koningshoeven-klosteret, Dom Bernardus. Målet var å skape en smaksmessig miks av abbedens to favoritt La Trapper, Dubbel og Isid’or.
Farge: Gyldenbrun
Nese: Malt, gjær, fudge og kandiss i gode og balanserte mengder.
Smak: Fudge/karamelltonene kommer godt fram her også, sammen med en kornbasert fruktkake av noe slag. Rimelig mektig.
Konklusjon: En god trappist som en velkomponert, rik og balansert men uten å overbevise i noen stor grad. Et jordnært brygg.
Fra Mackmyras produktside: «amerikansk och svensk ek, sherry och bourbonfat tillsammans med slutlagring på fat som innehållit svenskt vin gjort på björksav».
Nese: Spesiellt. Det er definitivt noe kvae- eller sevjeaktig her. Jeg får også litt lyng- og honningassosiasjoner. Kanskje litt søt tobakk også? Med vann får den litt halspastillkarakter, mint lurer og et hint av salmiakk og pepper.
Smak: Honning her også, og kvae. Vanilje og koriander. Mer treverk på smaken med vann, men også litt av tobakken fra nesa.
Kommentar: Spesielt, men veldig godt. Spennende nese og kompleks, men velkomponert smak. Det blir litt sånn «Men er det whisky?»-følelse, men når det er så vellykket er jeg ikke sikker på om jeg bryr meg.
Inntoget av nye konkurrenter på kaffemarkedet i Trondheim har ført til at Choco Boco-konseptet måtte erstattes. På Solsiden åpnet Sot i fjor, og i går åpnet lillebroren (i alder, om ikke i størrelse) på Nordre: Bror.
Adressa skrev om Bror i går og det passet seg så beleilig å stikke innom for lunsj i dag, så da gjorde vi det. Lokalet er selvsagt pusset opp, og barområdet er ganske annerledes enn når Choco Boco var her, men hovedstrukturen er ikke endret.
Vi satt i «bakgården» (det som en gang var en bakgår, i alle fall). Der er kjøkkenet er synlig gjennom noen vinduer jeg ikke kan huske at var der før, de hadde i alle fall ikke et sånt fokus.
Vi var sultne og bestilte hver vår burger. Arve valgte Mekks, så da tok jeg Sterk slik at vi skulle få testet to forskjellige.
Begge smakte aldeles utmerket. Men jeg har vel et innspill til beskrivelsen av Sterk i menyen: Selv om navnet gir et hint (og jeg derfor var forberedt) kunne det muligens vært en idé å nevne «chili» som ingrediens? «Karamellisert sjalottløk og rom-marinert ananas» gir ikke nødvendigvis kunden forventing om brennhet chili. Just a tip.
Så var det ølutvalget. I Adressaartikkelen er daglig leder Frank Robert Knudsen sitert med «Vi har Trøndelags kuleste tapperekke, uten tvil». Jaggu store ord, det. Nå kan man selvsagt diskutere hva som gjør en tapperekke «kul», om det er utvalget, utseendet, rotasjonen eller noe helt annet. Utseendemessige synes jeg vel at den var ganske ordinær.
Trøndelags kuleste?
I tillegg var det ikke direkte lett å lese ølnavnene som var skrevet med kritt over kranene. Ok, så fantes en helt ok meny lett tilgjengelig, så kanskje var skriften først og fremst der for de ansatte så de skulle finne rett kran?
Menyen
I dag var ølutvalget (på kran):
To Øl Reparasjonsbajer
Hornbeer Grisk
Austmann Tre Gamle Damer
Brooklyn EIPA
Rouge Dead Guy Ale
CAP Black Celebration
Rouge Chocolate Stout
Austmann Vintersolverv
Sierra Nevada Torpedo
Magners Irish Cider
Dahls pils
Brooklyn Lager
De to siste på brandede kraner separat fra tappelinja. I tillegg hadde de 27 flaskeøl i følge menyen.
Så. Tja. Det var jo noe å velge i, og de skal definitivt ha kudos for å kjøre 0,2 liter som standardstørrelse. Og jeg utelukker slett ikke at vi stikker innom igjen for å ta en øl. Men prisene er, vel, Nordre? Og Trøndelags kuleste utvalg er de vel langt unna.
Og så å beskrive Magners som «tørr cider».
Det er til å grine av. Men så lenge man tror at alternativet er Kopparbergs (og det gjør nok dessverre store deler av deres uttalte målgruppe) har de jo et poeng. Legg forresten merke til at den har toner av «røde eller». Mulig det skulle stått epler?
For å komme til en slags konklusjon: Vi tar nok turen innom igjen, men mest for burgerens skyld. Er vi først og fremst ute etter øl tror jeg vi går noe annet sted.
Tillegg: Noe som ble tatt opp i Trønderske ølfanatikeres uformelle informasjonsside (en gruppe som selvsagt anbefales om du er ølinteressert og oppholder deg i Trondheim eller deromkring); Bror har vennlige åpningstider: mandag til fredag 11-00, lørdag 11-02, søndag 13-00. Det betyr jo at man kan ta seg en lunsj der (det er de nesten alene om av ølsteder i sentrum) og at det går fint an å stikke innom etter jobb. Det er et pluss.
Håndverksøltrenden har de siste årene begynt å bevege seg inn på svenske dagligvarebutikker (som jo er begrenset til å selge øl opp til 3,5%). Nå har også den ene kjeden fått produsert sitt eget øl, som av alt mål ikke er en lys lager.
Det er Nils Oscar som står for bryggeringen mens ICA står for salget. Første øl ut i er en Ale.
Farge: Gylden.
Nese: Lett og nærmest fraværende. Litt malt og floral sitrus.
Smak: Lett med en frisk og enkel maltkarakter. Florale toner er det som dominerer etterhvert med et lite sitrushint.
Konklusjon: En enkel og grei ale (ifølge andre bloggere skal det være en amerikansk pale ale). Grei tørstedrikk og lavalkoholholdig matdrikke.
Mens jeg virret rundt på Orkney surfet Arve på nett og sendte meg tips til barer å besøke i Aberdeen (det er mannen sin, det). En kveld er dessverre alt for lite tid til å få med seg alt byen har å by på av sjenkesteder med spennende utvalg, men jeg valgte meg Casc litt tilfeldig, delvis fordi de også skulle ha sider på fat. Med adressen plottet inn i Google maps på mobilen, gikk jeg inn Hadden Street fra Market Street og kikket ned Stirling Street.
Vel. Her ser det ikke akkurat ut til å være flust med barer?
Vel, ok, vi får gå ned her og se hva vi finner…
Aha.
Casc ligger altså i en rolig sidegate, i et kjellerlokale. Lokalet er innredet så det føles luftig, men samtidig lunt, og det første man legger merke til når man kommer inn (i alle fall om man er meg) er hyllene bak baren.
De har en og annen whisky. De har også, som reklamert, sider på fat, samt en god del øl, 6-7 tappelinjer (jeg glemte å telle. Bad blogger.) og mange på flaske. Jeg satt meg ned med en øl og leste meg gjennom whiskymenyen.
Denne var på det jevne. Whiskymenyen, derimot, bød på mange fristelser. Jeg skrev en «ønskeliste» fortløpende og så prioriterte jeg ut fra den når jeg handlet. Noen måtte de lete litt etter.
Utpå kvelden ble det folksomt på Casc, men ikke overdrevet.
Betjeningen var hjelpsom og tålmodig (ikke at jeg satt dem på urimelige prøver, men jeg har opplevd mindre iver etter å lete når man ikke finner whiskyen på første forsøk, kan jeg si). Stemningen i baren var ypperlig og whisky- og øllista slik at man sikkert kunne tilbragt hver kveld en uke på Casc uten å gå tom for nye ting å teste. Med andre ord, jeg har tenkt meg tilbake, og anbefaler uten å nøle andre whisky- og ølhunder å ta seg en tur innom.
Tilleggsopplysning: Casc informerte meg via Twitter at de har 24 tappelinjer. Ikke akkurat stusselig det. Jeg var jo altså helt på jordet med mine 6-7, kan man unnskylde det med at jeg var mer fokusert på whiskyen?
Östersund: 28. februar er det Maltfestival i Östersund. 6 sjenkesteder er med på moroa, og whisky- og ølleverandørene fordeler seg på disse, det blir mulighet for å smake (selvsagt) og snakke med representanter for importører og produsenter. Festivalen foregår fra 12 til 18. Festivalen har en Facebookside det kan være greit å følge med på, og der har de nylig kunngjort program og deltagere: Dalwhinnie: Edrington och Carlsberg Jane Doe: Galatea och Edrington Sir Winston: Pernod Rickard, Ottsjö brygghus och Jormbryggeriet Clarion: Jämtlands Bryggeri, Bakgården i Revsund och Mackmyra Captain Cook: Box, Brewery och Åre bryggcompagni Bishops Arms: Moet, jemtehed och brande, Holy Grale och Galatea
Ditt kjøkken? Søndag er det Burns Night og i den forbindelse skal mange skotter og whiskyvenner feire med en Burns Supper (les mer om hva Burns Supper er og hva man feirer på whiskywiki). Selv skal jeg selvsagt på NMWL Trondheims årlige Burns Supper som avholdes neste lørdag. Kanskje får jeg skrevet et innlegg om hvordan jeg pleier å tilberede haggis, neeps og tatties, men da må man jo ha tilgang på haggis. Dersom du ikke har det og likevel vil feire med «noe skotsk», kan du jo forsøke litt avanserte oat cakes med god ost til forrett og Arbroath Smokie kremet fiskesuppe med whisky til hovedrett (det er bra med suppe til hovedrett av og til). Arbroath Smokie er egentlig røkt hyse, men jeg tipper det funker med røkt torsk også, kanskje litt enklere å få tak i her hjemme.
Ceòbanach er en ny limited release NAS fra Bunnahabhain (etter sigende er den ca 10 år). Den kommer på Systembolaget i februar og visstnok på polet i mars. Navnet betyr «smoky mist», det høres ikke så verst lovende ut, men vi får nå se.
Nese: Merkbar røyk, frisk fersken, rips og så fruktkompott. Maltloft (korn og støv). Vann henter fram litt sitron eller syrlig melon og bålrøyk (muligens noe malt eller lakkert treverk på bålet).
Smak: Røyk, fryseris (sånn som legger seg på veggene og gjør at fryseren må avfryses), svart pepper, søt fersken (men mye mindre frukt enn på lukta). Fortsatt mest røyk med vann, men en røyk som har mye rart i seg. Brenner noen einerkvister? Har noen hevet en sekk svartpepper på bålet?
Kommentar: Her kan jeg sitte og forsøke å sette navn på ting lenge, kjenner jeg. Når det i tillegg er godt, er det ikke stort annet man kan forlange. Som kosewhisky tror jeg jeg ville foretrekke den uten vann, men for å få bredden og dybden må noen dråper til.
Nese: Røyka malt, litt emmen sødme. Med vann: Røyka, fyllte drops.
Smak: Whoi! Kaldt ildsted, kull, røyk. Lett bittert eikebitt på ettersmaken. Den blir søtere med vann, assosiasjonen til røyka, fyllte drops holder også for smaken.
Kommentar: Grei nok. Provenance er nok riktig serie for denne.
Farge: Gyldenbrun
Adressa skrev om Bror i går
