Om maltwhisky og sider og annen god drikke. Carpe aqua vitae.
Nese: Sitron og sukat. Med vann finner jeg malt og et hint av melkesjokolade, litt eik og noe fruktig, melon kanskje?
Smak: Malt og sprit, med et hint av sitron og eik. Vann fremhever eika og trekker også fram et hint av appelsin og agurk.
Kommentar: En helt grei drikkewhisky. Kanskje Mackmyras «brukswhisky»-begrep er det mest egnede for denne typen dram. Ikke fryktelig spennende, men hyggelig drikke likevel.
«Ah, herlig, en malt!» tenkte jeg da jeg så dagens luke. «Litt synd at det er noe jeg alt har skrevet smaksnotater på.» Men det har jeg jo ikke. Ikke her på drikkelig.no, i alle fall. Sånn sett har kalenderen vært fulltreff så langt, bare nye smaksnotater. Jeg bar håper det blir mer malt og mindre andre greier framover.
Nese: Toffee apples, altså sånne bakte epler på pinne med karamell utenpå. Smør. Sticky toffee pudding. Vann bare forsterker fløtekaramellpreget. Med mye vann får jeg litt badstuassosiasjoner.
Smak: Karamell, men med en sidenote av eik og treverk. Med vann blir eika mer krydderaktig, kanel, kardemomme og litt pepper.
Kommentar: Litt midt på treet. Helt grei drikke, men jeg slenger meg ikke rundt for å bestille en flaske, akkurat.
Nese: Bringebærdrops, solbærbusk. Vann åpner for furubark og lyng. Når det er nesten tomt i glasset slår tyttebær inn.
Smak: Bringebærdrops grillet på bål (det smaker ikke røyk, akkurat, men det er den beste beskrivelsen jeg kommer på). Bjørkenever. Mer bitterhet med vann, men også noe røde bær og et hint av pepper på ettersmaken.
Kommentar: Denne var ganske underlig, men også ganske god.
Takk til Daniel for smaksprøven.
Nese: Bourbon. Kvae. Småsvidd sukkerspinn. Med vann: Roser og karamellsaus.
Smak: Eik, vannilin og aceton. Med vann: Halvråttent, fuktig treverk.
Kommentar: Sorry, folkens. Bourbon er ikke min greie. Lukter ganske godt, smaker ikke direkte fælt, men ikke direkte drikkelig heller.
Nese: Sitron og grapefrukt. Banankaramell. Vann henter fram pære.
Smak: Tydelig maltpreg, hint av lakris.
Kommentar: Lever opp til navnet sitt. Grei, ganske elegant brukswhisky. Ikke noe å hoppe i taket over, men jeg kunne gjerne drukket noen glass av denne i godt selskap.
Tappet 2012.
Nese: Joda, det lukter jordbærganache. Eller om det ikke gjør det så er det i alle fall det hjernen min gir meg. Men også einer (altså treet) og krydder. Vann forsterker trepreget og krydderet, og legger til litt salt sjø.
Smak: Melkesjokolade, eik og litt sitrus, jordbær på ettersmaken. Vann åpner for eikebitterhet og tørt tre.
Kommentar: Tja. Ganske grei. Bedre på lukt enn smak.
Takk til Håvard for smaksprøven.
Hurra! En maltwhisky! Sånn for smaksnotatenes og variasjonens skyld er jo bourbon og blended selvsagt like bra, men det er jo hyggelig om jeg får noe jeg har lyst til å drikke opp også, innimellom.
Nese: Jernbanesviller. Vann henter fram et krydder jeg ikke klarer å sette fingeren på og mørk sjokolade.
Smak: Kald røyk, tjære og tørket frukt. Vann åpner for litt appelsinskall, bitter, mørk sjokolade og et hint av svart pepper.
Kommentar: Ikke akkurat fryktelig komplekst, men jeg liker det. Fin hyttewhisky.
Nese: Peisbål og honning. Vann henter fram epler og syrlig maltpreg.
Smak: Dempet røyk, noe vegetalsk i bakgrunnen. Med vann får jeg kornpreg og honning også på smaken.
Kommentar: En ganske grei blended, dette. Røyken er markant, men ikke overdøvende. I bakgrunnen på smaken lurer grain-preget, og ødelegger helhetsinntrykket for meg, men udrikkelig er det ikke.
Edit: Håvard påpeker i kommentarene at dette er en blended malt, altså må grainpreget være forårsaket av noe annet enn grain. Da måtte jeg jo google, og i følge Berry Brothers & Rudd er styrken 45,6, ikke 49,6 som min etikett skal ha det til. Jeg antar produsentene har fasiten, så jeg har rettet tittelen på innlegget.
Eks-oloroso sherry, amerikansk eik, 500-litersfat. Lagret 3,5 år. Malt: Pale barley, pale wheat, beach wood smoked barley. Fatnummer 9305.
Nese: Werther’s original fløtekaramell. Smør(syre). Litt rosin.
Smak: Først tror jeg den skal følge opp nesa, men når den treffer tunga skikkelig smaker det skarpt med en avslutning som mest av alt minner om varm plastikk, badeball eller noe sånt.
Kommentar: Hverken lukt eller smak endrer seg nevneverdig med vann. Lukta er god, men, altså, det er mye fint å si om badeballer, men jeg har ikke lyst til å drikke dem. Om det er dette ene fatet eller om spriten bare ikke kler sherryfatslagring vet jeg ikke, men det er i alle fall helt klart at bourbon-versjonen vinner med klar margin.
Etiketten er nesten litt overdrevet informativ, men her er noen av detaljene: First fill, amerikansk eik, 200-litersfat. Lagret 3,5 år. Malt: Pale barley, pale wheat, beach wood smoked barley. Fatnummer 9359.
Og den inneholder altså hvetemalt. Jajamennsann.
Nese: Det lukter whisky, og langt mindre fusel enn en alder på 3 år skulle tilsi. Litt sitron, litt malt, ellers er nesen ganske lukket. Med vann får den et noe overraskende eukalyptuspreg, med tydelig kornpreg under.
Smak: Det er mulig hjernen min henger seg opp i maltbeskrivelsen her, men jeg synes faktisk det smaker drivved og hvetekli. Med vann blir det skarpere og eukalyptusen fra nesa er merkbar også på smak, sammen med tørt tre og litt fusel.
Kommentar: I kontrast med bourbonen i forrige innlegg er dette kjempegodt. Arcus leker ikke whiskyproduksjon, det er opplagt, og dette er ingenting å skamme seg over. Vinner neppe fram mot en ordentlig god maltwhisky, men med såpass ung sprit er det heller ikke å vente. Vi kan glede oss til fortsettelsen.