Om maltwhisky og sider og annen god drikke. Carpe aqua vitae.
Nese: Grønne epler, lett hint av marsipan, (hassel)nøtter. Mer mot appelsin og kandisert appelsinskall med vann, etterhvert heller det mot kunstig appelsinsaft.
Smak: Lett rosin, grønne epler, litt innestengt loft. Med vann kommer eik, litt einer og malt.
Kommentar: God, men mer på det jevne enn løp-og-kjøp.
Smakt på Trondheim Whiskyfestival 2016.
Som navnet tilsier har Islay Barley blitt destillert fra bygg som har vokst på Islay. Byggen ble høstet september 2008 fra gårdene Coull, Kynagarry, Island, Rockside, Starchmill og Sunderland. Maltet og tørket med peat til en peatinggrad på 40 PPM, og destillert desember samme år. Uten spesifikk aldersangivelse, men sluppet i 2014, så man kan regne seg fram til 5 år (siden destillasjonen foregikk i desember). Skal man ha whisky med «terroir» i vinverdenens betydning er det her man får det (Kilchoman har forøvrig sin 100 % Islay etter samme prisipp, og Springbank har nettopp sluppet en ny batch av sin legendariske Local Barley).
Nese: Røkt kaviar. Med vann får jeg ung sprit, men også mye røyk og røykalaks.
Smak: Tendenser til røkt fisk, men renere røyk enn på lukta. Litt malt dukker opp med vann.
Kommentar: Merkelig, og på sett og vis god, men kanskje vel mye mot røykalaks for min smak (jeg foretrekker varmrøkt fisk, aller helst sik).
Smakt på Trondheim Whiskyfestival 2016.
Dette er også en ganske ny tapning, en uten aldersangivelse og en slags «lillebror» til Longmorn 15 år. Det er brukt tre forskjellige fattyper i The Distiller’s Choice, hogsheads, eks-Oloroso sherryfat og eks-bourbon barrels.
Nese: Fruktig, epler her også.
Smak: Litt mye ung sprit i kombo med litt mye eik.
Kommentar: Lukter godt, faller totalt gjennom på smak. Styr unna, kjøp en Scapa Skiren i stedet.
Smakt på Trondheim Whiskyfestival 2016.
Nese: Sitrongress, malt og eik. Med mye vann vrir det mot sitrus og gress.
Smak: Overeika, eikebitterhet. Med MYE vann: Mye bedre. Malt, sukkerspinn, hasselnøtter, fortsatt en del eik.
Kommentar: Bedre med vann enn uten, men blir aldri ordentlig god.
Smakt på Trondheim Whiskyfestival 2016.
Scapa Skiren (som jeg ikke klarer la være å kalle skirenn, eller til og med barneskirenn) ble lansert i 2015 som et tillegg i Scapas standardrekke. Det mest spesielle med Scapa som destilleri er at de har den eneste Lomond-pannen som fortsatt er i operasjon. Navnet Skiren kommer visstnok fra gammelnordisk for «skinnede blank himmel» eller noe i den duren. Whiskyen er uten aldersangivelse og har vært lagret på ferske amerikanske bourbonfat.
Nese: Epler og pærer, tørt maltloft. Den unge alderen gjør seg gjeldende med vann.
Smak: Malt, gule epler, epleskall, litt bitterhet på ettersmaken.
Kommentar: En positiv overraskelse; enkel, men helt grei, hverdagswhisky.
Smakt på Trondheim Whiskyfestival 2016.
Tappet i 2014, fatreferanse 7279.
Nese: En god del sitrus og appelsinskall, bitter vanilje. Mer mot bakte epler med vann, dessuten hint av lakris.
Smak: Malt og lakris (eller sisselrot).
Kommentar: Litt overraskende og veldig god.
Smakt på Trondheim Whiskyfestival 2016.
Nese: Grønne epler, malt og sitrus.
Smak: Malt og høy, men mye smak. Vingummi på ettersmaken.
Kommentar: Klassisk lowland, «milde», men tydelige smaker. Veldig god.
Smakt på Trondheim Whiskyfestival 2016.
Tappet i 2014, 24 år, fatreferanse 5716.
Nese: Frukt av typen med en stor stein; frisk aprikos, kanskje? Jeg lukter steinen også. Med vann heller det mer mot epler, med et støvete innslag.
Smak: Fruktkompott av fersken med eikespon som krydder. Nellik dukker opp med vann, og et litt underlig, vagt urtete sitronpreg (om det gir noen mening?). Eik på ettersmaken, og etter en stund malta korn. Det siste henger i lenge.
Kommentar: Godt, forsåvidt, dette også, men jeg er ikke helt solgt. Ingen løp og kjøp for min del. Mer i klassen «jeg kan hjelpe deg å tømme flaska». Jeg savner litt… oomph.
Tappet i 2014, 23 år, fatreferanse 3513.
Nese: Fruktig, pære, lett eik. Pære- og vaniljeis med vann, og de lyse av vingummiene.
Smak: Pære med eikesmak, lett lakris på avslutningen, også den med eikepreg. Litt bitrere med vann, eika er fortsatt mest fremtredende av alle smakene.
Kommentar: Nesa er ganske frisk, men fatpåvirkningen er tydelig i eikepreget på smaken. Det er godt, det holder seg på rett side av grensa til «som å tygge treflis», men kanskje kjedeligere og mer endimensjonalt enn man kunne ønske.
Strengt tatt på tide med en bottlekill på denne, den ble tappet på flaske i august 1999 og har vært åpen, vel, siden tidlig 2000-tall. Modnet på en bourbon barrel som ga 228 flasker. Lammerlaw er destillert ved Willowbank Distillery, som også prodiuserte Wilson’s og derfor også er kjent som Wilson’s Distillery, på New Zealand, og allerede når Cadenhead tappet denne var destilleriet ikke i drift, Fosters (ølmerket) hadde kjøpt det av Seagrams og umiddelbart lagt det ned i 1997.
Nese: Epletrær og vanilje. Mer sitrus med vann og et snev av eik.
Smak: Litt friskt, fruktig, litt eik, med en bitter snert mot slutten. Noe fusel-aktig gjør seg gjeldende med vann, og det blir mer av bitterheten, uten at det kommer til så mye annet.
Kommentar: Kanskje har tiden på åpnet flaske gjort den bedre, kanskje verre, vanskelig å si. Nå er den mer kjedelig enn noe annet. Lite alvorlig å utsette på den, men den gir heller ingen grunn til å gråte over et nedlagt destilleri.