Stikkord: særdeles drikkelig

Adelphi’s Breath of Islay 12 år 1992-2005 Cask no 5345 57,2 %

Jeg «vet» at dette er en Lagavulin, men jeg har glemt hvordan jeg «vet» det…

adelphi_lagavulinNese: Våt tømmerkoie, bålrøyk og litt tjære. Med vann dukker det opp litt svidd appelsin.

Smak: Jernbanesviller og torvrøyk. Får et hint av sjø med vann.

Kommentar: Det blir nesten ikke bedre for en peatfreak. Det er nesten bare røyk både på smak og lukt, men det er nyansert røyk og man kan sitte og smatte lenge.

 

Astrakan Flaskjäst Äppelcider 2004 8 %

Tørr, 2004-årgang, degorgement dato 30. mars 2012. Limited edition, flaske nummer 361 av 500.

Nese: Frisk, ren epleduft med en myk, krydderaktig sidesmak.

Smak: Følger opp bra. Ren og frisk med en nesten tyggbar epletørrhet.

Kommentar: Jeg er offisielt imponert. Alt jeg har smakt fra Astrakan tidligere har vært intetsigende og brusaktig, så en ordentlig sider er en positiv overraskelse. Litt mer dybde og den hadde vært bortimot.

(Gammelt smaksnotat hentet over fra sandlund.no)

Bare en liten notis…

Jeg har jo droppet å gi poeng her på bloggen. Dette er rett og slett fordi jeg føler at det blir for tilfeldig, jeg husker faktisk ikke om en whisky er like god eller 0,5 poeng bedre enn den jeg drakk i går, langt mindre forrige uke eller i fjor. Men for at det skal være mulig å finne fram til de whiskyene (eller siderene eller andre ting) som jeg anbefaler har jeg fra og med forrige innlegg introdusert tag’en «særdeles drikkelig«. Etter hvert skal jeg gå gjennom tidligere innlegg og legge den til der den hører hjemme. Dette er altså ting jeg anser som såpass godt at jeg kunne finne på å anbefale folk å kjøpe en flaske.

Jeg vurderer også å innføre tag’en «ikke drikkelig», den trengs av og til.

Luke 22: Glenfiddich 15 år Distillery Edition 51 %

luke22Nese: Mest sprit. Karamell og varmt treverk. Vann åpner for frukt – gule epler – og brente mandler.

Smak: Karamell, overmodne plommer og eik. Med vann får jeg litt appelsinskall og ristet brød.

Kommentar: Det er synd Glenfiddich fortsetter å insistere på å tappe det meste på 40 %, for når man får ‘fiddich med litt styrke er det som regel ganske så godt. Dette kan jeg gjerne drikke en hel del av (flaks vi har en flaske i skapet…)

 

Luke 17: The Glenlivet Nadurra 16 år 55,5 %

Batch 0712U. Jeg ble forventningsfull av teksten på dagens luke, som bærer teksten «Smoked malt»:

luke17aDerfor ble jeg litt overrasket når luken inneholdt Nadurra. Det er ikke noe å utsette på Nadurraen, altså, det er normalt en knakandes god dram, men spesielt røyka kan man vel ikke akkurat kalle dem. Jeg mistenker at det har vært en liten snafu i pakkingen, når jeg ser tilbake er f.eks. luke 2 – Talisker – omtalt som «lightly malted». Nåja.

Vær obs om du skal kjøpe Nadurra, forresten, at det er to utgaver. En er fatstyrke (som denne), en er 48 %. Begge er gode, men det er jo en forskjell.

luke17Nese: Epler og fersken. Vann henter fram krydder og eik, men fruktigheten er der i fullt monn fortsatt.

Smak: Frukt, med et hint av pepper. Med vann får jeg mer eikepreg, og en vegetalsk tone.

Kommentar: Jeg er egentlig litt for forkjølet til å yte den rettferdighet, men det er godt.

Nå skal jeg prøve å kverke forkjølelsen med en Octomore eller noe: Maltwhisky, det beste som ikke hjelper mot forkjølelse.

 

 

Luke 15: Dalmore 18 år 43 %

luke15Nese: Krydder, korn og bakst. Det minner om julebakst på en eller annen måte, men ikke pepperkaker. Mulig jeg fikk litt safranassosiasjoner? Mørke karameller, melkesjokolade og rosiner.

Smak: Vanilje, krydder og appelsinskall.

Kommentar: En særdeles hyggelig dram. Litt tammere på smak enn lukt.

Gjoleid bourbonlagret 47 %

Etiketten er nesten litt overdrevet informativ, men her er noen av detaljene: First fill, amerikansk eik, 200-litersfat. Lagret 3,5 år. Malt: Pale barley, pale wheat, beach wood smoked barley. Fatnummer 9359.

Og den inneholder altså hvetemalt. Jajamennsann.

gjoleid_bourbonNese: Det lukter whisky, og langt mindre fusel enn en alder på 3 år skulle tilsi. Litt sitron, litt malt, ellers er nesen ganske lukket. Med vann får den et noe overraskende eukalyptuspreg, med tydelig kornpreg under.

Smak: Det er mulig hjernen min henger seg opp i maltbeskrivelsen her, men jeg synes faktisk det smaker drivved og hvetekli. Med vann blir det skarpere og eukalyptusen fra nesa er merkbar også på smak, sammen med tørt tre og litt fusel.

Kommentar: I kontrast med bourbonen i forrige innlegg er dette kjempegodt. Arcus leker ikke whiskyproduksjon, det er opplagt, og dette er ingenting å skamme seg over. Vinner neppe fram mot en ordentlig god maltwhisky, men med såpass ung sprit er det heller ikke å vente. Vi kan glede oss til fortsettelsen.

A-magasinets vinskole 8. november: Billigvin

A-magasinet fra 1. november er søkk vekk, så jeg hopper over en uke. Like greit, kanskje, for jeg brygger på en forkjølelse eller noe, så det er ikke sikkert nesa er helt på topp. I dag blir det altså billigvin, hvitvin mer bestemt.

Ingvild sier hun ser etter «sunn frukt» når hun leter etter gode billigkjøp. «ren sitron og grønne epler, fremfor sitrondrops og Gøy-saft». Det er vanskelig å være veldig uenig (selv om jeg har smakt god hvitvin som hadde toner av for eksempel Haribo-fersken). I tillegg skal smaken stå løpet ut og ikke være helt endimensjonal, for da blir det rett og slett for kjedelig. Også det er det vanskelig å være uenig i. Da er jeg enig i teorien, så får vi se om jeg er enig i praksisen: Er dette billige perler?

Domaine Horgelus Colombard Sauvignon

Farge: Lys strågul med et svakt grønnskjær

Nese: Stikkelsbær og appelsin. Jeg synes også jeg får et innslag av gule epler.

Smak: Tørrere enn forventet fra nesen. Svak stikkelsbærsmak og en viss mineralitet, med appelsin og appelsinskall på ettersmaken.

Kommentar: Knallgodt, i alle fall til 90 kroner. Med 30 centimeter snø utenfor er jeg strengt tatt ikke helt i hvitvinsmodus, men dette funker slett ikke så verst, og den skal definitivt huskes når vårsola begynner å ta og et glass hvitvin i solveggen begynner å høres fristende ut.

Casillero del Diablo Chardonnay

Farge: Lys strågul med et svakt grønnskjær (identisk med den forrige, her gjelder det å huske hvilket glass som er hva, for jeg ser ikke forskjell)

Nese: Det var noe helt annet! Sitron og urter.

Smak: Sitron, med et innslag av noe jeg nesten ville karakterisere som korn og dessuten grønne epler. På ettersmaken synes jeg den får en viss skarp syrlighet som ikke er helt ideell. Utvilsomt det Ingvild kaller grapefruktbitterhet, nå som jeg har lest det kjenner jeg selvsagt grapefruktsmaken. Siden jeg aldri har likt grapefrukt er det ingen vinner.

Kommentar: Joda. Den sitter også. Men jeg foretrekker ganske klart eneren, og den er dessuten en tier billigere. Ikke at det er så mye penger, men snakker vi billigvin, snakker vi billigvin.