Om maltwhisky og sider og annen god drikke. Carpe aqua vitae.
Nese: Vanilje, stekt banan, fløtekaramell og lær. Med vann synes jeg den får litt fjøspreg, med noe høy.
Smak: Vanilje, lær, pepper. Med vann smaker det litt fjøs også, men det er egentlig pepperet som er mest fremtredende.
Kommentar: En litt sær sak, og ikke særlig typisk Bunnahabhain, men jeg liker den. Håper den lever lenge i NMWL Trondheim så jeg rekker å ta noen flere drammer av flaska.
Tappet 2014, fra fat nummer 13213 og 13214.
Nese: Grønne epler, grønt treverk, vanilje. Med vann noe nøtteaktig, litt sitrus og lett røyk.
Smak: Aske og gule epler. Med vann mer aske, men ellers appelsinmarmelade og urter, lett treverk og en anelse lakris på ettersmaken.
Kommentar: Jeg liker askepreget og synes derfor denne er god. Ganske lett i stilen, men med nok som skjer likevel.
Nese: Lettkrydrede epler stekt på bål så skallet er blitt småsvidd.
Smak: Tørt av epler og epleskall. Krydderpreg. Og så er det noe vinøst over det hele.
Kommentar: Så tørr at det nesten er ubehagelig, men også veldig, veldig godt. Jeg savner ørlitegranne fylde i smaken, men det er i grunn flisespikking.
Kjøpt hos Holm Cider, København.
Nese: Ganske frisk eplelukt, med litt av det krydderaktige preget fransk sider som regel har.
Smak: Overraskende tørr og «ren» til å være fransk. Krydderer fra nesa er ikke merkbart til stede på smaken. Det smaker eple, epleskall og «sider», med en sidenote av eplekart.
Kommentar: Tørr nok til å være ganske skikkelig god, men ikke munnsnerpende tørr. Tror det må være en av de beste franske siderene jeg har smakt.
Kjøpt på Vinmonopolet, bestillingsutvalget.
Nese: Vinterepler stekt på bål.
Smak: Tørre, grønne epler, epleskall, tydelig siderpreg.
Kommentar: Bekrefter bare det jeg egentlig visste: Oliver’s kan dette med å lage sider. Kunne hatt litt mer oomph, men det er nærmest flisespikking, det blir ikke så mye bedre enn dette.
Kjøpt hos Holm Cider, København.
Nese: Jordbærsyltetøy, eik, kanel. Med vann blir syltetøyet til appelsinmarmelade eller mango chutney og i tillegg lukter det lyng og halm.
Smak: Eik, jordbærsyltetøy, litt bittert trepreg, som å tygge på en kvist. Bitterheten brer om seg med vann, i tillegg vanilje og noe fruktig, men nå mer i retning tørket aprikos.
Kommentar: Spesiell, og ganske god. Men jeg må innrømme at jeg er rimelig blank på hva det kan være. 50+ prosent, tror jeg og litt opp i alder tror jeg også, 21 år eller deromkring. Mest sannsynlig Speyside, men kan være en eller annen Highland også (men ikke Dalwhinnie eller Oban, DET er jeg rimelig sikker på).
Fasit: Nok et destilleri som ikke er blant de første man tenker på: Glen Ord 1987 fra SMWS, tapning nummer 77.32. Destillert 13.08.1987, tappet i 2013, og altså 25 år, fra et refill hogshead og på hele 58,2 %. Ikke helt bullseye, akkurat, men i alle fall på riktig jorde.
Nese: Litt tørt trepreg, tørket frukt og fruktkompott, melkesjokolade. Mer krydder med vann (kanel, blant annet), og dessuten eple, og det får meg til å tenke på «mulled cider».
Smak: Sherryfat, eik, lær, mørk sjokolade, tobakk. Mer av det samme med vann, men også krydder.
Kommentar: For å ta det enkleste først: Eks-sherry. Av den gode typen. Fint drikkelig på full styrke, men jeg mistenker sherry-maskering av alkoholen og tror den er fatstyrke likevel. Neppe fryktelig gammel, siden det er så rensket for gummi (brent eller ikke). Dette kan godt være en batch Aberlour a’bunadh, f.eks., ellers er Glenfarclas, Glendronach eller BenRiach aktuelle kandidater, så da holder vi oss vel i alle fall til Speyside. Godt var det, i alle fall.
Fasit: Vel, ok. Glenglassaugh 30 år. Batch 1, tappet i 2013, 44,8 %. Da mistenker jeg vel at price vs. performance gikk litt ned i mine øyne, men det er uansett en knakende god dram.
Destillert februar 1991, modnet på en refill butt, tappet oktober 2012. DL Ref #9200.
Nese: Syrlige plommer, støvete kanel, eplekompott. Med vann kommer noe skogsaktig, løvskog, eller kanskje simpelthen mose.
Smak: Plommer, epler, treverk og appelsinmarmelade. Ganske søtt treverk på ettersmaken. Litt lett røyk dukker opp med vann, noe nøtteaktig og litt krydder, kanskje til og med pepper. Fortsatt tydelig, men ikke plagsomt, treverk på ettersmaken.
Kommentar: Riktig så godt. En litt utypisk Highland Park, men ikke helt fri for destillerikarakter. Jeg likte den best uten vann, den hadde litt mer oomph da. I alle tilfeller en dram det er verdt å få med seg.
Takk til Stian for smaksprøven.
Nese: Lett søtlig av røde epler, krydderaktig siderpreg,
Smak: Ganske tørr, men med smak av røde, melne epler. En del bitterhet og epleskall på ettersmaken.
Kommentar: «Medium dry», du. Jeg har aldri forstått hvorfor britene har en helt annen tørrhetsskala enn alle andre, men denne er tørr etter alle målestokker utenfor UK. Nesten like god som den forrige fra Oliver’s, men hakket mindre kompleks. Hvilket ikke betyr at jeg ikke gjerne tar et par kasser.
Kjøpt hos Holm Cider, København.
Gold Rush er er serie transatlantiske samarbeidsbrygg, #4 mellom Tom Oliver fra Oliver’s, Greg Hall fra Virtue Cider, Michigan og Ryan Buck fra Angry Orchard, New York.
Nese: Eple, tydelig siderpreg, og noe som får meg til å tenke på sevje. Syrlige toner av grønne epler og sitron.
Smak: Tørre, syrlige grønne epler, litt rått tre (frukttre?), epleskall og tørr munnfølelse.
Kommentar: Ikke snurpende tørr, men likevel så nær perfeksjon som man kommer i mine øyne. Frisk, tørr og syrlig i passe balanse og den formelig skriker eple-som-råvare, men smaker sider, ikke most.
Kjøpt hos Holm Cider, København.