Om maltwhisky og sider og annen god drikke. Carpe aqua vitae.
Nese: Litt lakrisaktig, einerbær, pepper, rosmarin og mynte.
Smak: Koriander og einerbær. Lett blomsteraktig sødme, men den lever opp til navnet, hovedinntrykket er definitivt tørt.
Kommentar: Tørrheten gjør den mer behagelig å drikke enn Dornoch sin som jeg smakte rett før. Det er også mer kompleksitet på smaken her. Jeg slo til på en 20 cl flaske på Systemet, men jeg kommer nok til å gå for helflaske neste gang…
Det er jo hyggelig med ektemenn som kjøper andeler i Kilchomanfat og så går hen og slutter å like røyka whisky, eller hva? All the more for me, og så videre. Dette Kilchomanfatet ble fyllt med sprit destillert 26. juli 2006 og tappet på flaske 2. februar 2018 og har altså tippet elleve år, som er en anseelig alder for en Kilchoman. Fattypen var first fill eks-bourbon.
Nese: Torvrøyk, sot, rustent jern. Med vann dukker maltpreg opp, svidde kjeks og maltstøv, og frukt i form av bakte epler.
Smak: Damplokomotiv… Jern, kull, sot, røyk og til og med litt motorolje. Det er ikke store endringen med vann, men også på smaken dukker det opp noe fruktig.
Kommentar: Dette er en whisky for peat freaks, det er det ingen tvil om. Heldigvis er jeg jo det. Kilchoman på sitt beste er omtrent den ultimate whisky for meg, og dette er farlig nære. Omnomnomnom.
Nese: Vingummi med eplesmak. Malt og noe mineralsk som gjør at jeg tenker på riesling. Bare mer av vingummien med vann, friskere og lettere frukt for hver dråpe. Men malten ligger og lurer bak og har fått følge av … finnes det maltsukker i fast form? Det i så fall.
Smak: Fruktlær, muligens lagd av en blanding av jordbær og solbær. Litt friskere frukt med vann. Og et mye tydeligere maltpreg.
Kommentar: Underlige greier. Men slett ikke vondt.
Smakt hos NMWL Trondheim.
Påskekalenderen: «Påskedag: Frykter morgendagens kø hjem igjen.»
Nese: Fløtekaramell og grillmat. Mer ren røyk med vann, men også noe epler.
Smak: Kull, noe svidd, vaniljesødme i bakgrunnen. Bare mer bål med vann.
Kommentar: Også fatstyrke, tror jeg nok. Nærliggende å anta Islay igjen, men det er vel neppe en Caol Ila til? Eller? Ikke så gammel denne heller (eller… denne, den andre tok jeg jo feil om alderen på).
Fasit: WBID 10550. Corrywreckan har jeg jo smakt (og skrevet smaksnotater for) inntil flere ganger før. Burde jeg kjent den igjen? Tja, så godt sensorisk minne har jeg nok ikke.
Påskekalenderen: «Langfredag: Flott langtur i dag.»
Nese: Eik, malt, hint av røyk, sitron og tindved. Bare mer røyk og noe metall med vann.
Smak: Eik, rustne tønnebånd, svidd tre, noe vegetalsk, jeg er fristet til å kalle det alger. Vann legger til noe litt medisinsk og forsterker ellers røyken.
Kommentar: Først tenkte jeg Longrow, men jeg lurer på om ikke det er en eller annen Islay i stedet, og da er vel de statistiske oddsene best for Caol Ila, selv om jeg synes den har noe Lagavulin-aktig over seg. Fatstyrke er det i alle fall nesten helt sikkert, og jeg tror ikke den er veldig gammel, kanskje 10 år eller deromkring og mest sannsynlig en uavhengig tapning.
Fasit: WBID 89095. Tappet i 2016 for Sverige, modnet på rom-fat. Ganske nøyaktig dobbelt så gammel som jeg trodde, men rett jorde var jeg da på.
Nese: Einerrøyk, gammelt apotek. Med vann får jeg både sigaresker og papp som har inneholdt mintsukkertøy.
Smak: Kvae, torvrøyk, kull. Med vann blir det mer røyk, bak skimtes det malt og anis.
Kommentar: Føyer seg pent inn i rekken av Kilchoman jeg gjerne drikker hver dag (så og si). Må muligens kjøpes.
Smakt på Trondheim Whiskyfestival 2018.
Nese: Søt malt og varm torvrøyk. Haribo fersken. Sjøpreg med vann.
Smak: Kald røyk og skifer. Søt frukt og vanilje. Sot og brent vanilje med vann, hvit pepper og malt.
Kommentar: En ganske god, ung Caol Ila dette. Det er mer som skjer på lukt og smak enn normen er på «ung, billig peat». Slett ikke det dummeste kjøpet du kan gjøre på polet for tiden.
Smakt på Trondheim Whiskyfestival 2018.
Da starter vi med begynnelsen av påskekalenderen: «Fredag, endelig fremme på hytta».
Nese: Torvrøyk, lakris, tranebær. Med vann timian.
Smak: Kjølig torvrøyk, stein, grønne epler, jern. Med vann går tankene mer i retning av tropisk frukt, og kanskje tranebær også.
Kommentar: Denne er nok heller 46 % enn 60. Førsteinntrykket er veldig rett fram røyk, men det er en del litt spesiell fruktighet bak der. Et ganske interessant peatmonster. Det er fristende å si Islay, og sørkyst, særlig på grunn av jernet. Uavhengig tapper og enkeltfatstapning skulle man tro, i så fall. Sånn passe gammel. Ti-tolv år eller deromkring?
Fasit: WBID 92474. Sørkyst var i alle fall rett, bommet på styrken og forsåvidt alder. Men den er romfatslagret, og jeg burde kanskje tenkt i retningen «utradisjonelt fat», eller i alle fall finish.
Ny NAS-tapning fra Bunnahabhain som ble lansert på polet nå i mars (2018).
Nese: Sherrytoner, litt sykkeslange. Med vann dukker det opp hasselnøtter (særlig det brune innerskallet), mørk (bitter) sjokolade og appelsinmarmelade.
Smak: Brent gummi og sykkelslange. Rosiner og svisker. Mer brent-et-eller-annet på ettersmaken. Den blir mildere med vann, sherrytoner og tørket aprikos, noen bitre eiketoner og fortsatt litt gummipreg er det, men den føles langt mer balansert.
Kommentar: Etter å ha smakt den uten vann avskrev jeg den som overeika og om ikke direkte vond så i alle fall ganske uinteressant. Men med en god klunk vann oppi ble det en helt annen whisky. Ja, sherryfatspreget er der fortsatt, men det er mye annet å ta tak i også, og den klassiske brente gummien blir ett element i en interessant (og behagelig) sammensatt whisky i stedet for å ta helt overhånd. Absolutt godkjent, særlig med tanke på prisen, som er i «hverdagswhisky»-sjiktet.
Kjøpt på polet.
Destillert november 1999, tappet september 2010, modnet på en refill butt, DL Ref 6526.
Nese: Lett søtlig torvrøyk, tang, lakris-hubba-bubba. Etter å ha hatt oppi vann får jeg plutselig assosiasjoner til hermetisk pære, men det forsvinner igjen og etterlater søt røyk og ikke noe særlig annet.
Smak: Torv, røyk, kjøleskapsis. Krydder, muligens karve, særlig på ettersmaken. Med vann er det fortsatt mye røyk, men nå med mer vegetalsk preg, muligens av tang. Vått treverk og litt appelsinskall gjør seg også gjeldende.
Kommentar: En helt grei dram, noe Old Malt Cask forsåvidt pleier å garantere for. Mindre spennende enn man kunne ønsket, kanskje.