Om maltwhisky og sider og annen god drikke. Carpe aqua vitae.
Fra 2 eks-bourbon hogsheads. Smakt blindt.
Nese: Umiddelbart litt gin-assosiasjoner, einebær og hint av lakris. Det blir borte etterhvert og erstattes av appelsin, melkesjokolade og etterhvert malt. Vann henter fram litt pæreis og vanilje.
Smak: Appelsinchutney (eksisterer det?), det vil si krydret appelsinmarmelade. Kornstøv og littt metall.
Kommentar: Dette var godt, synes jeg. Tar gjerne en dram til, kunne også kjøpt en flaske ved en anledning.
Destillert oktober 1995, lagret på refill hogshead, tappet februar 2013, DL ref 9527.
Nese: Ganske lukket. Ren malt, litt grønt eple eller syrlige pærer. Vann hjelper ikke så mye, men gjør fruktpreget litt tydeligere.
Smak: Uh. Førsteinntrykket er desverre litt spy. Det ligger noe krydder eller noe i bakgrunnen, men jeg tror jeg skal tilsette vann. Det var bedre, nå får jeg malt og krydder, nesten litt pepper. Noe frukt er det også på smaken. Ovnsstekte epler med pepper? En dessertidé? Også litt aske og støv får jeg.
Kommentar: Alt ble så meget bedre med litt vann. Det er en Imperial helt på det jevne, riktignok, men en Imperial på det jevne er ikke så verst.
Takk til Stian for sample.
Destillert september 1996, tappet oktober 2013. Fra en refill hogshead, fatnummer DL10020 som ga 276 flasker.
Nese: Røyk og banan og et hint av pære. Eplekompott med vanilje. Med vann blir vaniljen enda tydeligere og får også et vegetalsk og lett parfymert preg.
Smak: Forkullet vedkubbe, røyk og noe fruktig her også, men jeg heller mer mot aprikos. Dessuten vanilje. Vann forsterker vaniljen også på smaken, og et mildt parfymepreg som gir såpeassosiasjoner på ettersmaken.
Kommentar: Det blir akkurat litt for mye såpe for å kalle den perfekt, men ellers er dette en knakende god Caol Ila.
Denne kommer på polet i mai (2014). Jeg er litt fristet.
Chieftain’s Choice er en serie fra Ian MacLeod.
Nese: Gress, sitrus, maltsødme, sukkertøy.
Smak: En uventet bitterhet, malt, tørrhet.
Kommentar: Flott nese, men jeg er ikke så begeistret for smaken, den mangler lavlandssødmen som nesa lover.
(Gammelt smaksnotat hentet over fra sandlund.no)
Bak første luke i julekalenderen befant det seg en ny utgave av en gammel kjenning. Balvenie Doublewood 12 år har eksistert lenge, og vært en sånn grei, vennlig dram som man kunne anbefale nybegynnere å teste. 17-åringen ble lansert i fjor høst, og den har jeg ikke smakt før, så dette var ingen dum start på desember.
Nese: Krydder, vanilje og plomme i madeira. Etter en del vann og noe tid i glasset får jeg litt epler, Golden Delicious eller noe sånt.
Smak: Eik og vanilje. Middels til lang ettersmak.
Kommentar: Jeg ble overrasket over hvor «skarp» den opplevdes. 12-åringen er rundere, men kanskje også kjedeligere. Det er mer futt og fart her. Samtidig er det vanskelig å sette fingeren på smakene, og til dels luktene, og smaksbildet blir aldri noe annet enn diffust. Jeg er rett og slett ikke helt overbevist.
Neste tapning ut er en annen jeg er begrenset begeistret for i utgangspunktet: Ardbeg 17 år. La oss se hva jeg får ut av den i dag…
Ardbeg 17 år 40 %
Nese: Malt, sitrus, en anelse røyk. Med vann går sitrusen over til noe som ligner mer på syrlige epler.
Smak: Sitron, sitronmarmelade, torvrøyk. Med vann blir den skarpere og mer sprikende i smaken. Jeg finner eikestaver og litt bittert treverk.
Kommentar: Fortsatt ikke min favorittardbeg. Det er ikke noe galt i seg selv med whisky uten ekstremt torvpreg, men andre gjør det bedre. I tillegg burde jeg ikke ha tilsatt vann, den var mer harmonisk rett fra flaska.