Som lovt får jeg vel smake på 1977 også, da. Denne har vi bare en slant av (så ikke dere tror vi sitter på et utømmelig lager av gamle, eksklusive Ardbeg-tapninger).
Ardbeg 1977 46 % Nese: Umiddelbart en eim av, vel, fiskeslo tror jeg. Nok til at jeg trakk nesen ut av glasset ganske kjapt. Men jeg lar meg ikke skremme så lett, vi prøver igjen. Det er definitivt noe litt uggent her, selv om den verste stanken bare var et blaff. Etterhvert klarer jeg å få tak på røyken og finner både litt malt og litt fruktpreg. Smak: Her er alt som det skal være. Torvrøyk og bål på sene sommerkvelder med strand ikke så langt unna med drivved og tang. Kommentar: Den unoten på lukta ødelegger det som ellers er en knallgod dram. Jo mer vann jeg har oppi, jo mindre unoter finner jeg, så neste gang skal jeg ha oppi vann uten å lukte først (noe jeg ellers sjelden gjør).
Strengt tatt ikke en Ardbeg, men en vatting av ca 80 % Ardbeg og ca 20 % Glen Moray smaker naturlig nok mest Ardbeg. Når jeg først smakte denne var konklusjonen at de burde ha latt den ligge i et vattingfat en stund (for «marrying»), den virket nemlig særdeles splittet. Kanskje noen år på flaske har hjulpet?
Sependipity 40 % Nese: En del røyk. Med vann kommer det frem bærbuskpreg, sitrus og malt. Smak: Torvrøyk med et tydelig maltpreg i bakgrunnen. Malten blir enda tydeligere på ettersmaken, og med vann blir det smak av Kornmo og maltose. Kommentar: Virker langt mer harmonisk nå enn jeg husket den, kanskje på tide å drikke den opp?
Så går vi over til noe jeg nettopp har sett omtalt som for dyrt for vanlige dødelige, det vil si Curt på All Things Whisky hevder at å få tak i en flaske i dag «will likely cost you either a second mortgage or a divorce.» Da er det jo greit at vi har to uåpnede i skapet i tillegg til denne, som det slett ikke er tatt mye av. Selv foretrakk jeg Uigeadailen den gang det var aktuelt å hamstre, så det er ikke min fortjeneste, med mindre man anser det som klokt av meg å ha funnet en mann som likte den. Det kan selvsagt argumenteres slik. Den før omtalte Curt anser dette som den nest beste Ardbegen han har smakt, rett etter 1977 som jeg har tenkt å smake på etterpå. Jeg var ikke enig for fire år siden, men også min smak har endret seg.
Ardbeg Lord of the Isles 46 % Nese: Dempet torvrøyk, maltsukkertøy og nederlandske kaffedrops. Med vann får jeg noe i retning av tropisk frukt. Smak: Eiketre som røyken har satt seg skikkelig i etter mange års bruk. Gamle lærsofaer med messignnagler. Røde bær langt bak gentlemans club eimen. Kommentar: Jeg foretrekker nok fortsatt Uigeadailen, i hvert fall hvis vi tar hensyn til pris, og det må vi jo som regel her i livet, men jeg kan vel ikke si jeg er direkte lei meg for at vi har noen flasker Lord of the Isles i skapet.
Neste tapning ut er en annen jeg er begrenset begeistret for i utgangspunktet: Ardbeg 17 år. La oss se hva jeg får ut av den i dag…
Ardbeg 17 år 40 % Nese: Malt, sitrus, en anelse røyk. Med vann går sitrusen over til noe som ligner mer på syrlige epler. Smak: Sitron, sitronmarmelade, torvrøyk. Med vann blir den skarpere og mer sprikende i smaken. Jeg finner eikestaver og litt bittert treverk. Kommentar: Fortsatt ikke min favorittardbeg. Det er ikke noe galt i seg selv med whisky uten ekstremt torvpreg, men andre gjør det bedre. I tillegg burde jeg ikke ha tilsatt vann, den var mer harmonisk rett fra flaska.
Siden jeg ikke har noen Ardbog blir det «bare» Ardbeg på meg. Usj. Vi starter med en som egentlig er mannens særeie (han er 75-modell), men siden han mer eller mindre har sluttet å drikke røyket whisky har han ikke noe i mot at jeg drikker opp denne. Og den bør nok drikkes opp snart, den har vært åpnet siden 2005 og det er bare en liten slant igjen.
Ardbeg 1975, bottled 2000, 43 % Nese: Torvrøyk og furukvister som brenner, og en skarp, litt ubehagelig eim av fusel, som om noen har hevet en plaskanne eller noe slikt på bålet ved et uhell. Med litt vann får jeg fram noe nøtteaktig og en del sødme. Smak: Grei mengde røyk, men ellers en skjemmende, skarp smak som følger opp lukta.
Ettersmak: Røyk som henger igjen og igjen, men også en sødme som ikke er tydelig til å begynne med. Kommentar: Denne var aldri noen höydare, men den har definitivt ikke blitt bedre av å stå åpen.
Trondheim:Trøndersk matfestival har blitt et fast innslag på sensommeren for oss. I år går den av stabelen 1.-3. august, og nytt av året er en søsterfestival: Bryggerifestivalen. Ni bryggerier er påmeldt, i tillegg skal To rom og kjøkken servere mat og øl i kombinasjon. Dette blir spennende! Følg med på nettsidene og på festivalens facebookside. Har du tid og mulighet kan du melde deg som frivillig.
I morgen er det Ardbeg Day, eller Ardbog Day som det heter i år… Jeg har ikke gjort noen innsats for å få tak i Ardbog ennå, men tenkte jeg skulle forsøke å få tak i en enten på Systembolaget eller på polet (den kommer på polslippet i juli). Derimot har jeg tenkt å kjøre en liten Ardbeg-smaking for meg selv i morgen kveld. Det dukket opp et spørsmål på facebooksiden «Tips og triks om maltwhisky» om hvor man kan finne det beste Ardbeg-utvalget i Trondheim og jeg var nødt til å konkludere med at eget barskap sannsynligvis var svaret. Nå har jeg talt over og kommet til at hvis jeg holder meg til det som er åpnet samt Ardbeg Day tapningen fra i fjor har jeg 11 Ardbeger å smake meg gjennom, noe som holder i massevis for en kveld.
Og om noen skulle ha lyst til å holde meg med selskap er det bare å si fra. Er man i Bergen kan jeg anbefale å sjekke hva Terminus har av planer, selv om jeg er lovlig sent ute med å nevne det, så det er mulig det er dårlig med plasser…
Iain MacArthur, warehouseman ved Lagavulin og en historieforteller av de sjeldne
Vi var lagt heldigere med selve turen, riktignok, vi fikk for eksempel lov til å ta bilder og tapningen kun for destillerishoppen hadde akkurat ankommet, så den fikk vi kjøpt oss. Dessuten fikk vi smake på washen, noe som alltid er gøy.
Jeg drikker med begge hender
I haugen med småflasker som jeg forsøker å få ryddet i er det to flasker fra dette besøket, en med newmake og en med en 30 år gammel Lagavulin. Jeg er nemlig frekk/erfaren nok (stryk det som ikke passer) til å ha med meg småflasker og trakt på sånne smakinger. Som regel får man rimelig generøse drammer, og både for levra og smaksnotatenes skyld kan det være greit å spare litt til senere (man kan selvsagt helle ut resten når man er «ferdig» med å smake, men samme hvor stor fan jeg er av spyttebakker på festival er jeg vel ikke den eneste som har tungt for å «kaste» slike edle dråper). Planen er aldri å spare dem i tre år, selvsagt, men sånn ble det denne gangen. Nå bare håper jeg at den ikke har tatt skade av oppholdet på flaska (generelt anbefaler jeg IKKE å oppbevare småprøver så lenge, altså).
Lagavulin 30 år, fatprøve fra destilleribesøk 2010
Nese: Kraftig røykpreg, alderen til tross. Sitron, jod og salt sjø. Ganske kraftig alkoholstikk uten vann. Med vann (den trenger en del) dukker det opp epletoner og stikkelsbærbusk.
Smak: Avrundet røyk, sødme og varm eik. Bitre mandler og tropisk frukt.
Kommentar: Fatet og alderen har dempet røykpreget overraskende lite (men denne er vel fra tiden før Lagavulins peatspesifikasjon ble samkjørt med Caol Ilas på 35 ppm i malten, og kan derfor være noe kraftigere røyka i utgangspunktet). Framstår som relativt ung, egentlig, fatet har ikke vært voldsomt aktivt, det er lite flis å spore. Hadde gjerne tatt en flaske av denne, mendet blir nok med dette ene glasset (resten av fatet kan være drukket opp for alt jeg vet), jeg får nyte det mens det varer.
Smak: Sjokoladetrukne kaffebønner, solbærbusk, asfalt og aske.
Kommentar: Sær, men ganske god på sett og vis. Bitterheten sitter der den skal, akkurat som i god kaffe. Det vegetalske – solbærbusken – øker kompleksiteten, men er på ingen måte forstyrrende.
Nese: Tørre, søte epler (jeg vet tørr og søt er ment å være motsetninger i drikkeverdenen, men i sider gjelder ikke dette uten videre).
Smak: Følger opp lukta og har et solid, «mustig» preg (beste oversettelsen jeg finner for «mustig» er fyldig, av en eller annen grunn synes jeg det svenske begrepet er mer treffende).
Kommentar: Riktig så god. En anelse for søt, og litt for lite kompleks, men definitivt drikkelig.
Vi bestilte en kasse på Systembolaget til påske, nå er den utilgjengelig, desverre. Jeg vet ikke om den var «tilfälligt» tilgjengelig eller om det har vært der lenge og nå er faset ut.
PS juni 2015: Green Goblin er for tiden tilgjengelig på polet.
20 år gammel, destillert oktober 1981, tappet januar 2002, sherry butt, dl ref. 533, 50 %
Nese: Overraskende friskt fruktpreg, men også rosiner, tobakk og eik.
Smak: Tungt sherrypreg, tørr eik. Jo mer vann jeg har oppi, jo mer støv smaker det (samme hvor selvmotsigende det er). Tankene går til lagerhus fulle av whiskyfat, til det hjørnet der et vindu slipper inn sollys som tørker den nærmeste tønn og varmer opp støvet.
Kommentar: Litt mye flis, men ellers en av de mest interessante Dufftown-tapningene jeg har smakt (nå sier kanskje ikke det så mye).
