drikkelig.no

Luke 9: Bowmore 15 år Darkest 43 %

Hurra! En maltwhisky! Sånn for smaksnotatenes og variasjonens skyld er jo bourbon og blended selvsagt like bra, men det er jo hyggelig om jeg får noe jeg har lyst til å drikke opp også, innimellom.

Nese: Jernbanesviller. Vann henter fram et krydder jeg ikke klarer å sette fingeren på og mørk sjokolade.

Smak: Kald røyk, tjære og tørket frukt. Vann åpner for litt appelsinskall, bitter, mørk sjokolade og et hint av svart pepper.

Kommentar: Ikke akkurat fryktelig komplekst, men jeg liker det. Fin hyttewhisky.

Luke 8: Blue Hanger 9th Release 45,6 %

Nese: Peisbål og honning. Vann henter fram epler og syrlig maltpreg.

Smak: Dempet røyk, noe vegetalsk i bakgrunnen. Med vann får jeg kornpreg og honning også på smaken.

Kommentar: En ganske grei blended, dette. Røyken er markant, men ikke overdøvende. I bakgrunnen på smaken lurer grain-preget, og ødelegger helhetsinntrykket for meg, men udrikkelig er det ikke.

Edit: Håvard påpeker i kommentarene at dette er en blended malt, altså må grainpreget være forårsaket av noe annet enn grain. Da måtte jeg jo google, og i følge Berry Brothers & Rudd er styrken 45,6, ikke 49,6 som min etikett skal ha det til. Jeg antar produsentene har fasiten, så jeg har rettet tittelen på innlegget.

Gjoleid sherrylagret 47 %

Eks-oloroso sherry, amerikansk eik, 500-litersfat. Lagret 3,5 år. Malt: Pale barley, pale wheat, beach wood smoked barley. Fatnummer 9305.

Nese: Werther’s original fløtekaramell. Smør(syre). Litt rosin.

Smak: Først tror jeg den skal følge opp nesa, men når den treffer tunga skikkelig smaker det skarpt med en avslutning som mest av alt minner om varm plastikk, badeball eller noe sånt.

Kommentar: Hverken lukt eller smak endrer seg nevneverdig med vann. Lukta er god, men, altså, det er mye fint å si om badeballer, men jeg har ikke lyst til å drikke dem. Om det er dette ene fatet eller om spriten bare ikke kler sherryfatslagring vet jeg ikke, men det er i alle fall helt klart at bourbon-versjonen vinner med klar margin.

Gjoleid bourbonlagret 47 %

Etiketten er nesten litt overdrevet informativ, men her er noen av detaljene: First fill, amerikansk eik, 200-litersfat. Lagret 3,5 år. Malt: Pale barley, pale wheat, beach wood smoked barley. Fatnummer 9359.

Og den inneholder altså hvetemalt. Jajamennsann.

Nese: Det lukter whisky, og langt mindre fusel enn en alder på 3 år skulle tilsi. Litt sitron, litt malt, ellers er nesen ganske lukket. Med vann får den et noe overraskende eukalyptuspreg, med tydelig kornpreg under.

Smak: Det er mulig hjernen min henger seg opp i maltbeskrivelsen her, men jeg synes faktisk det smaker drivved og hvetekli. Med vann blir det skarpere og eukalyptusen fra nesa er merkbar også på smak, sammen med tørt tre og litt fusel.

Kommentar: I kontrast med bourbonen i forrige innlegg er dette kjempegodt. Arcus leker ikke whiskyproduksjon, det er opplagt, og dette er ingenting å skamme seg over. Vinner neppe fram mot en ordentlig god maltwhisky, men med såpass ung sprit er det heller ikke å vente. Vi kan glede oss til fortsettelsen.

Luke 7: Smooth Ambler Old Scout 7 år 49,5 %

Nese: Bourbon, gitt. Vanilje, krydder og eik. Med vann blir krydderet tydeligere, og jeg tenker nellik og kanskje laubærblad?

Smak: Trelakk, eik, vanilje og sprit. Aceton.

Kommentar: Jeg er ingen stor fan av bourbon, og dette er vel ikke den drammen som kommer til å omvende meg. Lukter ganske godt, smaker ganske vondt, rett og slett. Mindre parfymepreg enn mange andre bourboner, det skal den ha, men det smaker fortsatt som noe det ikke er meningen at man skal drikke.

Luke 6: Chivas Regal 18 år 40 %

Denne burde jeg egentlig fått som mystery malt, for her er jeg fryktelig forutinntatt. En av mine første svirebrødre (i alle fall whiskymessig) var en franskmann ved navn Francois. Vi var på programmeringskurs i Detroit sammen. På vei dit kom vi i snakk om whisky. Jeg var helt nybegynner, hadde akkurat oppdaget at maltwhisky var gode greier og hadde så vidt jeg kan huske drukket Talisker 10 og Lagavulin 16. Punktum. På vei til Detroit skulle vi jo gjennom Tax-free og begge benyttet sjansen til å kjøpe whisky. Jeg plukket på måfå, men hadde selvsagt siktet meg inn på maltwhisky og siden Lagavulin hadde vært så godt fant jeg noe som sto i nærheten: Laphroaig Cask Strength. Francois, derimot, kjøpte favorittwhiskyen sin, Chivas Regal. Jeg hadde jo ikke drukket nok til å ha en favorittwhisky ennå, så det at han hadde det gjorde at jeg fikk en viss forventning til drammen. Den ble ikke innfridd. Jeg fikk smake Chivas Regal en av de første kveldene etter ankomst Detroit og jeg tror jeg drakk opp det jeg fikk i glasset, men det skal jeg jaggu meg ikke garantere. Deretter drakk jeg Laphroaig og han Chivas. Og så spilte vi en utrolig antall omganger Trivial Pursuit hvor han tapte til tross for at han jukset, men det er en annen historie.

Nuvel, jeg skal forsøke å legge fordommene til side.

Nese: Vanilje og sprit. Vått, halvråttent tre.

Smak: Vanilje, eik, bitterhet. Litt treflistyggingstendenser. Vått, rustent metall.

Kommentar: Jeg fikk ikke akkurat avkreftet fordommene mine. Den klart dårligste i kalenderen så langt. Vann hjelper ikke, annet enn at det demper spritstikket på nesa. Jeg skulle ikke helt opp alt, for jeg kommer ikke til å drikke opp.

A-magasinets vinskole 8. november: Billigvin

A-magasinet fra 1. november er søkk vekk, så jeg hopper over en uke. Like greit, kanskje, for jeg brygger på en forkjølelse eller noe, så det er ikke sikkert nesa er helt på topp. I dag blir det altså billigvin, hvitvin mer bestemt.

Ingvild sier hun ser etter «sunn frukt» når hun leter etter gode billigkjøp. «ren sitron og grønne epler, fremfor sitrondrops og Gøy-saft». Det er vanskelig å være veldig uenig (selv om jeg har smakt god hvitvin som hadde toner av for eksempel Haribo-fersken). I tillegg skal smaken stå løpet ut og ikke være helt endimensjonal, for da blir det rett og slett for kjedelig. Også det er det vanskelig å være uenig i. Da er jeg enig i teorien, så får vi se om jeg er enig i praksisen: Er dette billige perler?

Domaine Horgelus Colombard Sauvignon

Farge: Lys strågul med et svakt grønnskjær

Nese: Stikkelsbær og appelsin. Jeg synes også jeg får et innslag av gule epler.

Smak: Tørrere enn forventet fra nesen. Svak stikkelsbærsmak og en viss mineralitet, med appelsin og appelsinskall på ettersmaken.

Kommentar: Knallgodt, i alle fall til 90 kroner. Med 30 centimeter snø utenfor er jeg strengt tatt ikke helt i hvitvinsmodus, men dette funker slett ikke så verst, og den skal definitivt huskes når vårsola begynner å ta og et glass hvitvin i solveggen begynner å høres fristende ut.

Casillero del Diablo Chardonnay

Farge: Lys strågul med et svakt grønnskjær (identisk med den forrige, her gjelder det å huske hvilket glass som er hva, for jeg ser ikke forskjell)

Nese: Det var noe helt annet! Sitron og urter.

Smak: Sitron, med et innslag av noe jeg nesten ville karakterisere som korn og dessuten grønne epler. På ettersmaken synes jeg den får en viss skarp syrlighet som ikke er helt ideell. Utvilsomt det Ingvild kaller grapefruktbitterhet, nå som jeg har lest det kjenner jeg selvsagt grapefruktsmaken. Siden jeg aldri har likt grapefrukt er det ingen vinner.

Kommentar: Joda. Den sitter også. Men jeg foretrekker ganske klart eneren, og den er dessuten en tier billigere. Ikke at det er så mye penger, men snakker vi billigvin, snakker vi billigvin.

Lesetoff til helga #10

Skottland: Tidlig denne uka ble det annonsert store planer for Mortlach. Destilleriet skal utvides til dobbelt kapasitet (det vil si: det skal bygges nytt, forhåpentligvis identisk med orginalen, det gjenstår å se), og et nytt basisutvalg blir tilgjengelig neste år. Desverre for fans betyr det slutten for Flora & Fauna 16-åringen, men det har ligget i kortene lenge. Del to av de dårlige nyhetene er at Mortlach skal prises som et luksusmerke. Man kan riktignok lure litt på om noen har smakt litt for mye på varene før de navnga basisutgaven. Den skal nemlig etter sigende hete Rare Old, men være «NAS» – No Age Statement – altså såpass ung at de føler at å sette alder på den vil skremme bort kunder (sannsynligvis < 10 år). Selv har jeg utviklet meg bort fra den svoveltunge, sherryfatspregede a6-åringen, så jeg er spent på om det som beskrives som en «mer elegant og forfinet smak» vil passe meg bedre. Den som lever får se, eller rettere sagt smake. Les mer hos Whisky Advocate.

Trøndelag: Roar Sandodden, tradisjonsbrygger fra Stjørdal, og Jørn Anderssen fra Klostergården håndbryggeri har samarbeidet om å lage et kommersielt tilgjengelig Stjørdalsøl. Ølet heter Alstadberger og ble lanser i går. Jeg er en av dem som gleder seg til å smake. I mellomtiden kan du lese et kort intervju med mennene bak på Ølportalen.

Luke 5: Glen Garioch 12 år 48 %

Nese: Appelsin og appelsinskall, men også litt fusel. Havrekjeks. Med litt vann: bakte, røde epler, kanel og koriander.

Smak: Appelsinskall og et hint av ingefær. Litt fusel på smaken også. Med vann får jeg søte pærer og eik.

Kommentar: Det ble nesten julestemning av denne her. Jeg synes fuselen skjemmer litt, gubben er ikke enig. Vi har en eldre, enkeltfatstapning Glen Garioch i skapet som også har julepreg, men uten fusel. Den er definitivt bedre.

Luke 4: Glencadam 21 år 46 %

Nok en ny-for-meg-whisky. 3 av 4 så langt, en god trend.

Nese: Fersken, sukkerspinn og sitronmelisse. Med vann får jeg tydeligere eiketoner og maltpreget begynner å gjøre seg gjeldende, men fortsatt ligger det et tydelig fruktpreg over det hele.

Smak: Malt, eik og grapefukt. Med vann blir den bitrere, litt mer vann demper det igjen. Det smaker litt badstue; vått, varmt tre.

Kommentar: Mer spennende nese enn smak, men helt grei smak også. Kanskje ikke den beste 21-åringen jeg har smakt, riktignok, mistenker at price-performance ikke er den beste, uten at jeg har sjekket prisen.