Om maltwhisky og sider og annen god drikke. Carpe aqua vitae.
Nese: Appelsin og appelsinskall, men også litt fusel. Havrekjeks. Med litt vann: bakte, røde epler, kanel og koriander.
Smak: Appelsinskall og et hint av ingefær. Litt fusel på smaken også. Med vann får jeg søte pærer og eik.
Kommentar: Det ble nesten julestemning av denne her. Jeg synes fuselen skjemmer litt, gubben er ikke enig. Vi har en eldre, enkeltfatstapning Glen Garioch i skapet som også har julepreg, men uten fusel. Den er definitivt bedre.
Nok en ny-for-meg-whisky. 3 av 4 så langt, en god trend.
Nese: Fersken, sukkerspinn og sitronmelisse. Med vann får jeg tydeligere eiketoner og maltpreget begynner å gjøre seg gjeldende, men fortsatt ligger det et tydelig fruktpreg over det hele.
Smak: Malt, eik og grapefukt. Med vann blir den bitrere, litt mer vann demper det igjen. Det smaker litt badstue; vått, varmt tre.
Kommentar: Mer spennende nese enn smak, men helt grei smak også. Kanskje ikke den beste 21-åringen jeg har smakt, riktignok, mistenker at price-performance ikke er den beste, uten at jeg har sjekket prisen.
Den første whiskyen i kalenderen som jeg har smakt før, selv om det utvilsomt er en annen batch. På den annen side er det ikke noe jeg har skikkelige smaksnotater på, så jeg skal ikke klage.
Nese: Parfymert eik. Vanilje, krydder, sedertre. Med en god del vann får jeg mer frukttoner, grønne epler og sitron.
Smak: Eikebitterhet og vanilje, krydder i bakgrunnen. Bitterheten gir seg ikke med vann, og smaken utvikler seg heller ikke noe videre.
Kommentar: Lukta er ganske god, selv om førsteinntrykket er litt heftig parfymert, men jeg klarer ikke å like smaken noe særlig.
Wheeee. Denne har jeg hatt lyst til å smake. Utvalget så langt lover godt for resten av desember, relativt nye OB-tapninger er ikke nødvendigvis noe jeg har smakt og derfor helt genialt å få en sample av.
Nese: Røyk med et lite hint av ost, jeg får dermed assosiasjoner til en av verdens beste oster: Applewood, som er en røkt cheddar. Også noe fatsødme, tørket frukt og kandisert appelsinskall.
Smak: Følger greit opp. Røyk, med underliggende sødme. Røyken trer kraftigere fram med et par dråper vann. Da fremtrer også mørk sjokolade, minst 70 % kakao.
Kommentar: Denne var god. Det er hyggelig at det lanseres standardtapninger av dette kaliberet til ok priser. Jeg kan definitivt finne på å plukke med meg en flaske ved en passende anledning.
Bak første luke i julekalenderen befant det seg en ny utgave av en gammel kjenning. Balvenie Doublewood 12 år har eksistert lenge, og vært en sånn grei, vennlig dram som man kunne anbefale nybegynnere å teste. 17-åringen ble lansert i fjor høst, og den har jeg ikke smakt før, så dette var ingen dum start på desember.
Nese: Krydder, vanilje og plomme i madeira. Etter en del vann og noe tid i glasset får jeg litt epler, Golden Delicious eller noe sånt.
Smak: Eik og vanilje. Middels til lang ettersmak.
Kommentar: Jeg ble overrasket over hvor «skarp» den opplevdes. 12-åringen er rundere, men kanskje også kjedeligere. Det er mer futt og fart her. Samtidig er det vanskelig å sette fingeren på smakene, og til dels luktene, og smaksbildet blir aldri noe annet enn diffust. Jeg er rett og slett ikke helt overbevist.
I dag er jeg ganske fornøyd med meg selv. I går innså jeg nemlig at om det skulle bli noen vinsmaking denne uken måtte det skje i dag, siden morgendagen skal vies helt andre ting. Jeg sjekket derfor hvilket pol jeg måtte besøke for å få kjøpt to av flaskene fra neste leksjon, og konkluderte med Bankkvartalet, som passer greit på vei fra jobb. Men husket jeg å ta med vinlista i dag, da? Nei, for tenk. Nå er jo ikke Australia det landet det er flest viner fra, så prestasjonen var muligens ikke så imponerende, men at jeg kom hjem med to av vinene på lista og ikke noe helt annet fra Down Under imponerte i alle fall meg selv.
Den eneste jeg faktisk husket var Yellow Tail, og det var på grunn av Ingvilds kommentar: «– Det er denne alle kjøper, sa mannen på polet. Det er synd. For vinen gjorde det dårligst i test. Det smaker blåbærsaft. Samme vin på boks er hakket bedre.» Den hadde jeg tenkt å styre unna (siden jeg er begrenset glad i blåbærsaft med alkohol), så det hjalp ikke så mye å huske den (vel, det hjalp meg jo til ikke å kjøpe den).
Mannen som sto ved siden av meg ved hylla sto forresten og vinglet mellom to Yellow Tails og spurte meg til slutt «Unnskyld, du vet ikke tilfeldigvis forskjell på Cabernet og den vanlige (sic)?» «Det er jo forskjellige druetyper, da,» svarte jeg. «Jo, men begge er jo Merlot?» sier han. Det sto fire Yellow Tail foran oss… Men ok, de to andre var Shiraz og Shiraz Cabernet, så jeg skjønte jo at han siktet til Merlot og Cabernet Merlot. «Den ene er bare Merlot, mens den andre er en blanding av Cabernet Sauvignon og Merlot,» forklarer jeg velvillig. «Åh, blanding,» sier mannen, «nei, da tar jeg denne.» Han griper «den vanlige» – Merloten for oss andre – og går til kassen.
Jeg burde vel stoppet ham og forslått at han begynte å lese A-magasinets vinspalte, men det er ikke sikkert han ville satt pris på mine velmente råd.
Til saken, i dag ble det en billig (99,90) og en dyr (249,90), begge Shiraz. Det kan jo være spennende å se hvilken jeg liker best.
Claremont Shiraz 2012
Farge: Kirsebærkompott
Nese: Jeg er med på Ingvilds røyk, jeg får litt assosiajon til vedfyring med litt dårlig trekk. Ellers er jeg litt blank. Eller, forresten, jeg får en assosiasjon til cheddar, faktisk, eller en eller annen litt kraftig, hard ost. Og etter å ha drukket den andre og kommet tilbake får jeg en distinkt eim av saltlakris. Så da så. Faktisk forandrer den seg stadig. Noen minutter senere ville jeg sagt syrlig fruktsaus. Kjedelig blir det jo ikke.
Smak: Rødvin. Haha. Vel, jeg spøker bare delvis. Fin, rund smak, litt tørre bær. Ikke tung, men kraftig nok til at den sikkert funker til mat også.
Kommentar: Definitivt en vinner for 99 kroner. Kan definitivt vurdere en bib av denne på passende tidspunkt.
Luke Lambert Crudo Shiraz 2011
Farge: Også kirsebærkompott. Holder jeg dem ved siden av hverandre oppfattes denne hakket «brunere», altså mindre lilla, men forskjellen er minimal.
Nese: Det lukter risegrynsgrøt. Av alle ting. Røde bær, og, vel, ikke tørket kjøtt, som Ingvild skal ha det til, men tørket kjøtt får jeg. Sånn rein- eller elgkjøttstrimler som folk skal ha det til er bra ølsnacks. Jeg har aldri skjønt akkurat den, men det lukter jo ganske godt, da. Jeg kjenner urter også, men nå vet jeg ikke om det er hjernen som finner på ting etter at jeg har lest Ingvilds notater. Jeg kommer tilbake til risengrynsgrøten, og siden den også lukter bær får jeg lyst på riskrem med bærsaus.
Smak: Tørre kirsebær? En slags krysning av kirsebær og tyttebær, tror jeg (selv om jeg tviler på at det er biologisk mulig). Fin fylde, men mindre ooomph enn jeg hadde ventet. Det kan jo være druetypen, der har jeg alt for dårlig oversikt (det er jo det jeg prøver å skaffe meg).
Kommentar: Godt, ja. Verdt 250 kroner. Tja. Ikke sikker på det. Den er vassere enn Claremonten, men ikke 2,5 ganger så bra.
Nese: Det lukter bourbonfat; eik, vannilin, litt bitterhet og et godt hint av litt søtlig krydder. Endrer seg ikke merkbart med vann.
Smak: Litt heftig uten vann, men jeg får mye av det samme som på nesa. Med litt vann blir den betraktelig bitrere og røffere. Med langt mer vann blir den drikkelig igjen, men utover det er det ingen utvikling.
Kommentar: Det er nesten så det kunne vært en bourbon. Det er ikke nødvendigvis positivt fra noen som ikke er så glad i bourbon, kan man jo si. Ikke udrikkelig, men ingen innertier.
Takk til Håvard for sample.
Det vil si, nettauksjonen er ikke slutt før i kveld. For å viderføre fokuset på whisky ligger det nåværende budet på Chivas Royal Salute tydeligvis på 900 kroner, siden neste bud er på 1000.
De to andre tapningene ble beggesolgt på mandag kveld, det samme ble majoriteten av lot’ene. Blomqvists tilslagsliste finner du på deres nettsider (mulig du må registrere deg for å se den). Glenfarclas’en ble solgt for 3.600 kroner. Det er mer enn den er tilgjengelig for internasjonalt, men mindre enn det ville koste å kjøpe den der og få den fraktet til Norge (med tillegg av toll og moms) eller fly til London for å kjøpe den. Noe knallkjøp kan man ikke kalle det, men noen total bommert er det heller ikke. Macallan’en gikk for 4.200. Det er vel mer å betegne som et knallkjøp. Er den kjøpt av en samler får vedkommende riktignok en jobb nå med å forsøke å få tak i en eske for å gjøre objektet komplett, selv håper jeg vel egentlig at den er kjøpt av noen som bare øsnker å drikke en fantastisk god whisky. I så fall: Kos deg!
Moestue har lenke til NRKs intervju med Christopher Moestue.
A-pressen skrev om auksjonen, her fra Adressa: Betalte 32.000 for gammel vin
Og DN har en liten stemningsrapport: Enorm interesse for historisk auksjon
HANSA BORG KJØPER SEG INN I NØGNE Ø
Dagens aksjonærer i bryggeriet Nøgne Ø selger 54,44 prosent av aksjene til Hansa Borg Bryggerier. Nøgne Ø skal bestå som eget selskap, og befeste sin posisjon ytterligere som det fremste av norske spesialbryggerier.
Destillert 21.08.1996, tappet 26.04.2005, cask no. 1038.
Nese: Sprit, vanilje og sitron. Med vann synes jeg den får et slags voks-preg, og med nok vann til at drikkestyrken blir behagelig får jeg et snev av babyspy (men ikke nok til å skjemme den helt).
Smak: Vanilje, kandissukker, honningmelon. Med vann får jeg mer sitron og eikebitterhet.
Kommentar: Tar mye vann. Bedre enn jeg husket den, men fortsatt ikke en av mine favoritter.