Nese: Smørkaramell og vanilje, men også kvae og urter. Med vann kommer sitrus og jasmin.
Smak: Malt, eik, vanilje og ved av gran. Med vann blir den langt mindre «maltete».
Kommentar: Det er noe rart med denne. Misforstå meg rett, den er god, det er ikke det, men jeg er nesten fristet til å spørre om det faktisk er maltwhisky? Men samtidig så smakte den jo så veldig malt før jeg hadde oppi vann, så… Jeg kunne tippet «ikke skotsk», siden det er litt go-to når ting er rare, men la meg heller si at jeg tror det er et av de mer obskure skotske? Highland-ish? Sterkere enn i går, over 50 % og… nei, pur ung er den ikke. 20?
Fasit:Ben Nevis 1996, 21 år fra refill sherry butts. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aaaaaldri hadde tippet sherryfat på denne, jeg var på bourbon all the way (selv om jeg glemte å faktisk skrive det). Men ellers er jeg vel mer førnøyd med gjettinga i dag enn i går.
And so it begins. Jeg trosser en begynnende forkjølelse (vi krysser fingre for falsk alarm) og kaster meg over første luke.
Nese: Alkoholstikk, eik, appelsinmarmelade, kaffe. Med vann lukter den knekk og støvete loft.
Smak: Malt, eik, rosin og en litt uggen, babyspy-aktig tone. Mørk sjokolade på ettersmaken. Halleluja, babyspyen forsvant med vann. Knekk og kaffe, noe nøtter?
Kommentar: Med vann ble den jo slett ikke så verst, jeg drister meg til å si direkte god. Tipper på 46 % ish. Sherryfat, men et snilt ett, enten er den ikke veldig gammel eller så har fatet vært lite aktivt. Heller kanskje mot det siste. Og… noe sier Northern Highland, det vil si det kaaaan være Glenmorangie?
Fasit:Glenfarclas 25 år, tappet for å feire 100 auksjoner hos Scotch Whisky Auctions. Ja, det begynte i alle fall på «Glen». Eller hur?
Smak: Tydelig røykpreg, med et snev av røkt fisk. Rosiner og vaniljeis.
Kommentar: Med bare noen få dråper vann endrer den seg knapt, og mer vil jeg ikke ha i når den i utgangspunktet bare er på 40 %. God, med langt mer utpreget røyk enn Brora vanligvis har, men (kanskje derfor) også ganske endimensjonal.
Nese: Smørkaramell og litt eik. Med vann sitrus (appelsin?), kanel, formkake.
Smak: Klementiner, møbelpolish, mynte og varmt treverk. Med vann stjernefrukt, mer vag sitrus og voks – særlig på ettersmaken.
Kommentar: Vel, jeg kan i alle fall trygt si at jeg likte den bedre enn sist. Slett ikke så verst denne gangen, men ikke så mye en høydare som det Brora kan være, så den er fortsatt litt skuffende.
En vatting av Brora og Glenlivet, lansert i 2003 for å feire Loch Fyne Whiskies’ tiårsjubileum (whiskybase id 22644 ).
Nese: Sitrus, malt, lynghonning, litt eik. Med vann fortsatt honning, men også hermetisk fersken.
Smak: Mer merkbart fat på smaken. Lynghonning igjen, ganske mye av det. Frukt, men mer eple enn sitrus. Treverket forsterkes med vann, og jeg får litt trelakk-assosiasjoner også. På ettersmaken nøtter.
Kommentar: Best uten vann, til tross for at den da er nesten for sterk til å være behagelig å drikke. Et litt morsomt konsept for en whisky, men også litt sånn «ingen med vettet i behold ville vel blandet god Brora og Glenlivet med vilje?» Litt som med finish på gamle, hard-to-get whiskyer, du lurer på hva de prøver å skjule. Men om det var noe å skjule var det jo ikke så verst vellykket, så kanskje man ikke skal klage?
Dette besøket er en del av NMWL Trondheims jubileumstur som foregikk fra 30. mai til 2. juni 2019, men besøket på Glenfiddich var ikke del av det offiselle turprogrammet, jeg valgte Glenfiddich framfor smaking på The Whisky Shop i Dufftown lørdag ettermiddag.
Omvisningsopplegget til Glenfiddich er av en helt annen skala enn noe annet destilleri jeg har vært på. Jeg vet ikke hvor mange grupper de viser rundt i løpet av en dag, men det er mange. På tidspunktet jeg hadde billett til var det tre forskjellige turer som startet samtidig, en standardomvisning, min «Spirit of innovation tour» og en til. Alle sluses inn i en liten kinosal for å se en film om Grant-familiens historie, ikke minst iscenesettelsen av byggingen av den opprinnelige destilleribygningen som etter sigende ble gjort for hånd av William Grant og hans barn (både sønner og døtre nevnes) med blod, svette og tårer i skotsk regnvær og gjørme. Glenfiddich er fortsatt familieeid, det er femte generasjon Grant som driver destilleriet i dag.
Etter filmen plukker den utnevnte guiden opp sin gruppe. Vår guide het Paul, og var en eldre herre som kun kan beskrives som «dapper».
Det er ikke bare omvisningene som gjøres i stor skala på Glenfiddich, også produksjonen er enorm, og større skal den bli. Arbeidet var langt framskredet på den nye bygningen som i følge ScotchWhisky.com potensielt kan huse 30 nye stills, noe som vil være en nær dobling av dagens kapasitet. Innen utgangen av 2019 skal de ha to nye mashtuns, nye washbacks og nye stills på plass.
Glenfiddich bruker minst 100 tonn bygg per dag, det går 10 tonn per batch og de kjører 10-12 batcher om dagen. De bruker 3 vann til mesking: 64,5 grader, 75 grader og 90 grader. Vørteren kjøles ned til 16 grader før gjæren tilsettes, 41.000 liter vørter tilsettes 250 liter gjær.
De har ikke så mye et tun room som et… tun complex. 32 washbacks fordelt på flere rom gjør at det hele kjennes absurd stort (kanskje særlig etter besøket på Dornoch dagen før). Og så skal det altså bli dobbelt så mange.
Gjæringskarene er av tre, enten Douglas Fir eller Oregon Pine, begge fra Canada. På bildet over er den bleke under ett år gammel, mens den ved siden av er 21 år. Treet er ikke behandlet, fargen skyldes washen som gjennomtrenger treet litt etter litt over mange år.
Karene er 17 fot (5 meter) høye.
72 timers gjæring gir en wash på 9,6 %.
Det nåværende destilleriet har to still houses, det som vanligvis vises frem til turister er No 2 still house. Det har fem sett stills, 15 til sammen, siden Glenfiddich har et litt uvanlig still-oppsett, hver washstill jobber i lag med to spirit stills med litt forskjellig fasong. Som for mange i bransjen er dette basert på en tilfeldighet, det første settet kjøpte William Grant brukt fra Cardhu, og for å holde konsistent kvalitet har alle utvidelser siden måttet følge samme mal. De fyrer fortsatt kjelene med direkte flamme, ekspertene strides om hvorvidt dette egentlig påvirker smaken.
Jeg noterte forøvrig at Paul sa at i stillhouse No 1 er det 16 stills, men det kan da ikke stemme? Og på nettet er det en slags enighet om at de har 32 stills, men det går jo ikke 3 opp i?
Under destillering kjøres hodet en halvtime før man kutter til hjertet ved 90 % og kjører ca 2 timer til 70 %, halen tar 5 timer å kjøre ut.
Glenfiddich er et av få destillerier som har eget bødkeri (cooperage) on site (som også tar seg av fatene til Balvenie og Kininvie).
Alle fat demonteres, settes sammen og recharres for hver gang de fylles.
Fatene brukes 2-4 ganger og 46 lagerhus på tomta inneholder til ethvert tidspunkt 900.000+ fat med sprit til modning.
Bygningen William Grant bygde med hjelp av sine sønner og døtre huser i dag kaféen/restauranten.
Etter rundturen fikk vi en kjapp smak på noen av Glenfiddichs mange tapninger. Det ble sparsomme notater, men her er de i alle fall:
Glenfiddich 12 år 40 %
Nese: Malt, banan, gule epler og vanilje.
Glenfiddich IPA 43 %
Nese: Sitronsirup, gress.
Smak: Tørt, lett metallisk humle.
Glenfiddich Solera 40 %
Nese: Smørkaramell, honning (men ikke den skarpe biten), lyng, sitron.
Smak: Grapfrukt, men søtt.
Glenfiddich Project XX 47 % (17 bourbon, 2 sherry, 1 port pipe)
Nese: Rogn, rognebær.
Smak: Mer eik, lett… Noen sa lakris, og jeg kan være med på det. Tørket frukt.
Glenfiddich 21 år
Nese: Lett marsipan, frukt: aprikos, fiken, banan, pærer.
På Tomatin ble vi – som vanlig – delt i to grupper. Min gruppe ble vist rundt av Ken.
Tomatin betyr «hill of the juniper» (altså Enerhaugen). Destilleriet ble startet i 1897 av tre forretningsmenn fra Inverness. Tomta lå ved enden av jernbanelinja, noe som var utslagsgivende for plasseringen. Allt-na-Frithe «The free burn» er destillerielva. Når destilleriet var nytt var det ganske avsidesliggende, og kombinert med størrelsen førte det til oppføring av uvanlig mange distillery cottages (dvs arbeiderboliger). Dette er praktisk for de ansatte den dag i dag. 80 % av dagens ansatte bor on-site, så når arbeidsdagen avsluttes klokken ett (!) på fredag har de kort vei hjem.
På søttitallet var Tomatin det største destilleriet i Skottland (i volum produsert), og det største maltwhiskydestilleriet i verden, da produserte de 13 millioner liter i året. Nå er produksjonen under halvparten av det, rundt 5 millioner liter.
Under destilleridøden på åttitallet fikk Tomatin ekstra store problemer på grunn av noen overoptimistiske økonomiske beslutninger, redningen var å bli kjøpt av japanere (Takara Shuzo Co. Ltd.) som det første Skotske destilleriet (i 1986).
En uke i året destillerer de med torvrøykt malt, vanligvis den siste uka før juleferien. Den torvprega whiskyen tappes som Cu Bochan.
De bruker 9,2 tonn malt per batch, som det tar 2 timer å male til grist med mølla, som er en Portheus, believe it or not.
Når de produserte som mest brukte de to mashtuns, og siden de bare trenger en nå til dags har de åpnet opp siden på den som er ekstra slik at man virkelig kan få studert hvordan en mashtun ser ut innvendig.
Mashtun er ikke det eneste de har dobbelt opp av, på Tomatin finnes det 24 washbacks i rustfritt stål, men bare 12 er i bruk. 54 timers gjæring i disse, gir 42.500 liter wash på 10 %, som lukter banan og syrlig.
Uvanlig nok har de ikke en-til-en forhold mellom wash og spirit stills, de bruker 6 wash stills og 4 spirit stills. Low wines kommer ut på 25 %. Hode kjøres i 30 minutter, kutt på 77 % til hjertet som kjøres i 4,5-5 timer til 65 %. Hver batch gir 750 liter newmake. «Alt» lagres on site, 170.000 fat er lagret på Tomatin.
Vi kom inn på dramming (tradisjonen med at destilleriarbeiderene fikk nysprit å drikke på jobb), og Ken kunne fortelle at standarden var 2 glass (à 1 dl) newmake om dagen, og at skikken tok slutt så sent som på 80-tallet.
Tomatin 12 år 43 %
Nese: Fruktig, smørbukk.
Smak: Malt, smørkarameller med tørket frukt, rosiner på ettersmaken.
Kommentar: Helt ok.
Antiquary (blended)
Nese: Ungt og «harsh».
Smak: Først helt ok, så newmake.
Kommentar: Drikkelig, men er nok mer egnet til cocktails.
Tidligere har Balblair utelukkende tappet vintages, dvs. de har sluppet et par batcher med årstall i året. Det har jo hatt sin sjarm, men ulempen er jo at det ikke er så lett å vite hva du får fra gang til gang. Nå har de i lansert en «normal» standardserie, med en 12-åring, en 15-åring, en 18-åring og en 25-åring. Alle fire ble lansert på polet i september, og de tre første fikk vi smake når vi besøkte Balblair i juni.
Balblair 12 år 46 %
Modnet utelukkende på eks-bourbonfat.
Nese: Fruktig, epler, sitrus. Mange finner visstnok røyk, men jeg tror det er charred cask.
Smak: Malt og kardemomme.
Kommentar: Helt fin, men etter nr 4 lukter den newmake, så kunne kanskje trengt litt lenger tid/litt mer aktive fat?
Balblair 15 år 46 %
Modnet på eks-bourbon og så har en andel blitt sluttlagret på eks-sherry.
Nese: Grønne epler, vanilje, sitrus, sukkerbrød og grønt bladverk. Med vann finner jeg eplesukkertøy.
Smak: Gule epler og malt.
Kommentar: Også absolutt helt grei. Denne kan jeg godt finne på å kjøpe, fin hverdagswhisky.
Balblair 18 år 46 %
First-fill eks-bourbon, deretter alt sluttlagret på eks-sherry.
Nese: Eik, krydder (kanel og kardemomme). Med vann dukker eplene opp.
Smak: Kanel, kardemomme, krydderkake. Med vann snur den mot melkesjokolade.
Kommentar: Veldig god.
Balblair Single Cask 1st fill bourbon 11 år 58,1 %
Nese: Søt sevje, tørt kakaopulver, maltsprit (med trykk på malt). Med vann kokosdessert med sitron eller ananas. Lemon curd.
Smak: Sevje, søte grønne epler. Med vann vaniljesaus.
Kommentar: Skal definitivt kjøpes. (Som sagt så gjort, mulig jeg får skrevet bedre notater senere.)
Som nevnt i oversiktsinnlegget hadde jeg fått organisert tur på Balblair litt senere enn de egentlig tilbyr på fredag. Vi ble guidet rundt destilleriet av Lauren, som føyer seg fint inn i rekken av engasjerte, kunnskapsrike guider jeg har møtt ved skotske destillerier.
Balblair ble startet i 1790, noe som gjør det til det eldste destilleriet fortsatt i drift i the Highlands. Det opprinnelige destilleriet lå riktignok ikke på den nåværende tomta, men flyttet dit i 1890. Balblair betyr «Land of the fertile plains», og vannet de bruker i produksjonen er mykt (dvs lavt kalkinnhold).
I 1976 sluttet de med gulvmalting og kjøper nå malten sin fra kommersielle malterier (som de fleste andre). I prosessen har de 6 ansatte, i besøksenteret betraktelig flere.
På Balblair jobbes det 24 timer om dagen 7 dager i uka, minus en måned nedetid (silent season). De destillerer 1,5 millioner liter i året, kapasiteten er på 1,8. 10 % beholdes for å bli Balblair whisky, resten selges til blending.
Mølla er en Portheus, som er kjøpt brukt, den har vært hos Balblair siden 1981. Standard inndeling av grist: 30 % husk, 60 % middle, 10 % flour.
De bruker 4,4 tonn malt per mash, og mesker med 3 vann, 69 grader (reduseres til 65 når det treffer malten) i to timer, deretter 82 grader i 1,5 timer og 82 grader i 2,5 timer. Vørteren kjøles til 19 grader før den fylles i washbacken. 6 17 år gamle washbacks a 23.000 liter i Oregon pine (levetiden er 30 år). 19.300 liter vørter tilsettes 80 liter gjær. De bruker flytende «distillers yeast» Moray M6, i følge Lauren gjør flytende gjær det lettere å kontrollere mengden tilsatt enn med den tørre de brukte før. 60 timers gjæring gir 10,5-11 % wash.
1 par stills, ingen boller eller andre reflux-aids. Low wines ligger på 23-24 %. Hjertet tas mellom 74 % og 61 %.
Spriten fylles på fat ved 69 %. Fatbruken er 97 % eks-bourbon, 3 % oloroso sherry.
Fatene lagres i dunnage warehouses.
Turen ble avsluttet med en smaking der vi fikk prøve flere whiskyer fra den nye standardrangen til Balblair.
Når vi var ferdige med å lukte og smake ble det kø foran bottle-your-own- tønna, men etter bare to flasker gikk den tom. Krise!
Da fikk vi demonstrert både kundeservice og fathånsteringsferdigheter, for et fat ble fluksens rullet ut fra lageret og tappefatet (som er et spesialbygd fat med metallbeholder inni og tappeutstyr påmontert) fikk påfyll via hevert.
Vi var altså mer enn litt forsinket ut i bussen, noe som avstedkom en del vitsing, men ikke minst holdt vi 4-5 ansatte tilbake langt over vanlig stengetid på en fredag, noe vi absolutt formidlet at vi satt stor pris på at de ikke bare godtok, men tok med godt humør. Jeg kan ikke annet enn å anbefale et besøk på Balblair – innenfor offisiell åpningstid.
Vi hadde på forhånd fått beskjed om at det ikke var noe problem å få en spontanomvisning på Dornoch, det var bare å spørre i baren. Det skulle vise seg at det var en sannhet med modifikasjoner, de ansvarlige for destilleriet hadde tatt ferie og ikke etterlatt noen instruksjoner i baren, så han vi snakket med var svært usikker på hva han egentlig fikk lov til å vise oss. Til slutt, under streng lovnad om ikke å ta _noen_ bilder inne på destilleriet fikk vi lov til å se både destilleriet og lageret.
Dornoch destilleri holder hus i den gamle brannstasjonen som ligger på/ved tomta til Dornoch Castle. Destilleriet er startet av brødrene Phil og Simon Thompson, som også er ansvarlige for at Dornoch Castle Hotel har en av skottlands bedre whiskybarer. De skaffet kapital til oppstarten via en crowdfunding-kampanje (som jeg var del i) lansert i mars 2016, og fyllte sine første fat med newmake i 2017. Som mange andre nye destillerier lager de gin i tillegg til whisky-to-be for å ha et produkt å selge mens de venter på at whiskyen skal modne, og det var en flaske gin jeg fikk som belønning for mitt bidrag.
Såpass suksess har det vært at de i fjor kjørte en ny crowdfunding-kampanje for å skaffe penger til å flytte hele destilleriet 200 meter opp i veien, der det både er plass til å utvide produksjonen, men også til et ordentlig besøkssenter. Neste gang jeg får muligheten til å besøke Dornoch håper jeg derfor på et mer offisielt opplegg, men samtidig har det også vært ekstra kult å få sett destilleriet slik det har vært i oppstartsfasen, tross fotoforbudet.
Dornoch benytter gulvmaltet bygg (organic heritage barley) fra et engelsk malteri. Mashtunen er på 600 liter, og må vel kunne kalles «liten og søt», men det gjelder forsåvidt resten av destilleriet også. De tar seg tid til minst 7 dagers gjæring, og opp til 10, og bruker «Old style yeast», en ølbryggergjær de har viderekultivert selv. I dag har de 6 washbacks, og et av de største behovene ved utvidelse er å øke antallet. De har ett sett med potstills fra Hoga, som er samme type som Myken har (og omtrent samme størrelse, så vidt jeg kunne bedømme). Hver batch gir 60-70 liter nysprit.
Lageret vi fikk kikke på var en «repurposed» kontainer, ganske stappfull av fat, mange av dem eid av crowdfundere.