På søndag var vi en tur hos opphavet, og der sto denne og lokket, så jeg benyttet sjansen til å skrive smaksnotater. Min mor var fornøyd med kjøpet, men klagde over at den er udrøy, det har jeg stor forståelse for.
Bowmore 100° Proof
Nese: Appelsinskall, einerbær, furunål, overraskende lite røyk. Først med en del vann kommer røyken smygende, og dessuten grønne epler og (røyka) kjøtt.
Smak: Varm torvrøyk, salt sjø, tjære, appelsin, krydder. Med en del vann kommer epler og krydderkake.
Poeng: 8 av 10, muligens fortjener den 8,5
Kommentar: Kommer definitivt til å kjøpe denne om jeg får sjansen.
Glengoyneglass med Glengoyne, fra en tidligere smaking
Som lovt kommer jeg nå tilbake til Glengoyne. Destilleriet har historie tilbake til 1833, men mer relevant er det at 170 år senere, altså i 2003 ble det kjøpt av Ian Macleod. Glengoynes standardtapning er ti år gammel og i anledning at den nå inneholder whisky destillert av de nåværende eierene er hele serien overhalt design og innholdsmessig.
Glengoyne er et høylandsdestilleri, men bare så vidt. Grensen mellom høyland og lavland er ikke veldig klart definert, men det sies at hos Glengoyne ligger destilleribygningene i høylandet, mens lagerhusene – som ligger på andre siden av veien – ligger i lavlandet.
Høylandsdestilleriet Glengoyne sett fra lavlandet
Glengoyne er det eneste destilleriet som reklamerer med at malten deres er helt uten torvpreg. Målt i pmm (parts per million) har de fleste whiskyer, også de uten røykpreg, 1-2 ppm. De har derfor lenge markedsført seg med mottoet «The real taste of malt» som du kan se på glasset øverst.
Glengoyne wash still
I tillegg destillerer Glengoyne sakte. Det oppsto en diskusjon mellom Anthony Wills fra Kilchoman og Elisabeth Andersen som presenterte Glengoyne om hvem som destillerte saktest, og jeg tør ikke å si at noen vant. Uansett er poenget med en lang destillasjon at væsken får mye kontakt med kobberet i pannene, noe som igjen betyr at spriten som kommer ut blir renere, med mindre avfallsstoffer. Formen på pannene er viktig for å få til dette, hos Glengoyne er de ganske flate, med en relativt høy, smal hals. De har også en såkalt «reflux bowl», den runde formen på halsen, som også er med på å øke mengden sirkulasjon av væske og damp i panna før spriten til slutt kommer seg over knekken i svanehalsen og renner ut.
Glengoyne spirit still
På smakingen på To rom og kjøkken fikk vi to Glengoyne fra den nye serien servert. Den første var en Glengoyne 12 år, ny på markedet (før fantes også en 12 år, men den var på fatstyrke). Whiskyen har ligget på en blanding av bourbon- og sherryfat.
Glengoyne 12 år 43 %
Nese: Umiddelbart ethint av fusel, som forsvinner fort. Frukt, tropisk og sitrus og litt krydder.
Smak: Frukt, epler, pærer og fersken.
Den neste tapningen var en Glengoyne 21 år gammel. 21-åringen har utelukkende ligget på first fill sherryfat, nærmere bestemt oloroso. Jeg likte særlig designen på emballasjen til 21-åringen. Den svarte boksen er taktil («fjærstrukturen» på alle boksene er preget i pappen) og visuelt lekker, men samtidig, siden det er (solid) papp, ikke tre, føler man ikke at man MÅ ta vare på den når flaska er tømt. De har truffet balansen mellom å gi luksusfølelse til emballasjen og følelsen av at mer penger er brukt på utseende enn innhold. Toppkarakter der.
Glengoyne 21 år 43 %
Nese: Mandler, tørket frukt, typisk sherrywhisky.
Smak: Tørr bitterhet, bitre mandler.
Kommentar: Et ganske forsiktig sherrymonster, dette. Ikke på noen måte oversherryet, ingen unoter av gummi og slikt som man gjerne får etter for mange år på fatet.
Og siden det å skrive slike innlegg har en tendens til å gjøre meg tørst: Et bonussmaksnotat, også det en Glengoyne, men en jeg hadde i skapet hjemme.
Glengoyne Single Cask for Oslo Whiskyfestival 2008, 11 år 56,5 %
Nese: Nypresset appelsinjuice, sitron, vanilje og koriander.
Smak: Kandisert appelsinskall, vanilje og korn.
Poeng: 8 av 10
Som nevnt tidligere befant jeg meg fredag ettermiddag før whiskyfestivalen på en smaking ment for journalister. Som det var ble det en smaking for meg og noen av de ansatte ved To rom og kjøkken. Litt synd for trønderske avislesere, men jeg hadde det i alle fall trivelig. Vi fikk smake fire whiskyer, to fra Glengoyne – de kommer jeg tilbake til i et senere innlegg – og to fra Kilchoman.
Anthony Wills hadde tatt turen over fra Skottland i anledning festivalen. Han er Managing Director ved Kilchoman, eller daglig leder på godt norsk, men han var også med å starte destilleriet, så han bør vite hva han snakker om.
Kilchoman er et nesten nytt destilleri, det første helt nye destilleriet som er bygd på Islay på 124 år i følge dem selv. Destilleriet ble bygd i 2005, og spriten har dermed ikke rukket å få så veldig mange år på baken.
Det aller første fatet fylt med nysprit fra Kilchoman i 2005.
Kilchoman er bygd på området til Rockside Farm, med adresse Bruichladdich (altså stedet). Det er det vestligste destilleriet på Islay og ligger ikke langt fra vestkysten av øya, kun en kort spasertur fra Machir Bay som standardtapningen er oppkalt etter.
30 % av byggen Kilchoman bruker i produksjonen er dyrket og maltet ved destilleriet, resten kjøpes fra Port Ellen maltings. Malten tørkes med torvrøyk, som hos de fleste Islay-destillerier.
Mmmm, smokey!
Egen malt og innkjøpt malt holdes separat i produksjonen, derfor har man kunnet lansere Kilchoman 100% Islay som jeg fikk smake på TWF, en whisky der alt fra kornet dyrkes til korken settes i flasken og den forsegles er utført på destilleriet. Det er jo en kul gimmick, men enda viktigere er resultatet en fabelaktig god whisky, som viser at folkene ved Kilchoman virkelig vet hva de driver med.
Produksjonen på Kilchoman er ikke stor. Årlig kapasitet ligger på i underkant av 100.000 liter. Til sammenligning har Ardbeg, som er sånn middels store, en kapasitet på det tidoble og Caol Ila, som er kjempen på Islay, en på 3,5 millioner liter. 20-30 tønner fylles på Kilchoman hver uke, og alt lagres ved destilleriet.
Stillsen er selvsagt tilsvarende små, og de har bare en av hver. Her spirit stillen.
Fatene kjøpes fra Buffalo Trace i Kentucky og Miguel Martin i Spania. Hovedandelen av fatene som fylles er ex-bourbon (altså ex-Buffalo Trace).
Hysj! Whiskyen hviler. Og fatene jobber.
Men så til poenget: Whiskyen.
Siden Kilchoman bare har destillert siden desember 2005 utvikler stilen deres seg fortsatt. Den nåværende standardtapningen heter Machir Bay, og lanseres i ny utgave hvert år. 2013-utgaven består av 4 og 5 år gammel whisky lagret på ex-bourbonfat, der 4-åringen har fått fire uker på oloroso sherryfat som avslutning.
Kilchoman Machir Bay 2013, 46 %
Nese: Torvrøyk, golden delicious epler, rosiner, eplepai med rosiner, sitron og fløte.
Smak: Kald røyk, slukket peis, epler.
Machir Bay har vunnet flere priser, noe som er vel fortjent. Til kun å være fire år er dette en utmerket dram.
Loch Gorm og Machir Bay i glass og i flaske, med Anthony Wills i bakgrunnen.
Den andre tapningen vi fikk servert var Loch Gorm. Dette er en tapning der alle fatene er first fill ex-sherry, noe som merkes godt.
Kilchoman Loch Gorm, destillert i 2007, tappet i 2013, 46 %
Nese: Smørkaramell, røyk i bakgrunnen.
Smak: Kald røyk, kull og ildsted. Marsipan. Åpner seg veldig med litt vann, det blir både mye mer røyk og mer av det meste annet, parfyme og blomster i tillegg til marsipanen.
Slett ingen dum måte å fordrive en fredag ettemiddag på.
Jeg holder på å skrive festivalreferat, men tenkte jeg skulle lenke til tapningsinfo på whiskywiki, og da oppdager jeg selvsagt en hel del ting som skulle vært rettet eller lagt til i wikien, så det går ikke så fort. I mellomtiden kommer et smaksnotat jeg skulle ha skrevet for lengst. Flaska har vært åpnet en stund og det har i grunn bare vært en slant en stund også, så ta med i beregningen at den har vært utsatt for en del luft når du leser smaksnotatet.
Caperdonich tappet av Duncan Taylor, destillert november 1972, tappet april 2007, flaske 141 av 198, fatnummer 7435, 55,6 %.
Nese: Fersken og honningmelon, oregano. Etterhvert litt mer eple
Smak: Eple og appelsin, kanel, einer.
Kommentar: Som ventet har den tapt seg litt, og er et godt eksempel på at det slett ikke er lurt å spare på den der slanten av den whiskyen som var så god, for når det er så mye luft i flasken i forhold til whisky går det neste alltid galt. Likevel, dette er fortsatt en innmari god dram.
