Ardbog Day 2013 #1: Ardbeg 1975, tappet 2000

Siden jeg ikke har noen Ardbog blir det «bare» Ardbeg på meg. Usj. Vi starter med en som egentlig er mannens særeie (han er 75-modell), men siden han mer eller mindre har sluttet å drikke røyket whisky har han ikke noe i mot at jeg drikker opp denne. Og den bør nok drikkes opp snart, den har vært åpnet siden 2005 og det er bare en liten slant igjen.

ardbegday-1
Ardbeg 1975, bottled 2000, 43 %
Nese: Torvrøyk og furukvister som brenner, og en skarp, litt ubehagelig eim av fusel, som om noen har hevet en plaskanne eller noe slikt på bålet ved et uhell. Med litt vann får jeg fram noe nøtteaktig og en del sødme.
Smak: Grei mengde røyk, men ellers en skjemmende, skarp smak som følger opp lukta.
Ettersmak: Røyk som henger igjen og igjen, men også en sødme som ikke er tydelig til å begynne med.
Kommentar: Denne var aldri noen höydare, men den har definitivt ikke blitt bedre av å stå åpen.

Lagavulin 30 år, fatprøve

Jeg har nettopp lest meg gjennom Thomas’ rapport fra Islay på STOW whiskyblogg (mange innlegg, men jeg kan vel anbefale å starte med oversikten) og drømt meg tilbake til øya over alle øyer selv. Jeg har vært der to ganger, og sist – i 2010 – var jeg på samme Warehouse Demonstration & Tour på Lagavulin som Thomas & Co, med den samme Iain MacArthur.

Iain MacArthur, warehouseman ved Lagavulin og en historieforteller av de sjeldne
Iain MacArthur, warehouseman ved Lagavulin og en historieforteller av de sjeldne

Vi var lagt heldigere med selve turen, riktignok, vi fikk for eksempel lov til å ta bilder og tapningen kun for destillerishoppen hadde akkurat ankommet, så den fikk vi kjøpt oss. Dessuten fikk vi smake på washen, noe som alltid er gøy.

Jeg drikker med begge hender
Jeg drikker med begge hender

I haugen med småflasker som jeg forsøker å få ryddet i er det to flasker fra dette besøket, en med newmake og en med en 30 år gammel Lagavulin. Jeg er nemlig frekk/erfaren nok (stryk det som ikke passer) til å ha med meg småflasker og trakt på sånne smakinger. Som regel får man rimelig generøse drammer, og både for levra og smaksnotatenes skyld kan det være greit å spare litt til senere (man kan selvsagt helle ut resten når man er «ferdig» med å smake, men samme hvor stor fan jeg er av spyttebakker på festival er jeg vel ikke den eneste som har tungt for å «kaste» slike edle dråper). Planen er aldri å spare dem i tre år, selvsagt, men sånn ble det denne gangen. Nå bare håper jeg at den ikke har tatt skade av oppholdet på flaska (generelt anbefaler jeg IKKE å oppbevare småprøver så lenge, altså).

Lagavulin 30 år, fatprøve fra destilleribesøk 2010

Nese: Kraftig røykpreg, alderen til tross. Sitron, jod og salt sjø. Ganske kraftig alkoholstikk uten vann. Med vann (den trenger en del) dukker det opp epletoner og stikkelsbærbusk.

Smak: Avrundet røyk, sødme og varm eik. Bitre mandler og tropisk frukt.

Kommentar: Fatet og alderen har dempet røykpreget overraskende lite (men denne er vel fra tiden før Lagavulins peatspesifikasjon ble samkjørt med Caol Ilas på 35 ppm i malten, og kan derfor være noe kraftigere røyka i utgangspunktet). Framstår som relativt ung, egentlig, fatet har ikke vært voldsomt aktivt, det er lite flis å spore. Hadde gjerne tatt en flaske av denne, mendet blir nok med dette ene glasset (resten av fatet kan være drukket opp for alt jeg vet), jeg får nyte det mens det varer.

Dufftown 1981 Old Malt Cask Advance Sample

IMG_0576

20 år gammel, destillert oktober 1981, tappet januar 2002, sherry butt, dl ref. 533, 50 %

Nese: Overraskende friskt fruktpreg, men også rosiner, tobakk og eik.

Smak: Tungt sherrypreg, tørr eik. Jo mer vann jeg har oppi, jo mer støv smaker det (samme hvor selvmotsigende det er). Tankene går til lagerhus fulle av whiskyfat, til det hjørnet der et vindu slipper inn sollys som tørker den nærmeste tønn og varmer opp støvet.

Kommentar: Litt mye flis, men ellers en av de mest interessante Dufftown-tapningene jeg har smakt (nå sier kanskje ikke det så mye).

BenRiach Heavily Peated 1994 Signatory Un-Chillfiltered Collection 46 %

IMG_20130522_21445610 år gammel, destillert 20.06.1994, tappet 11.10.2004, hogshead fat nummer 1643.

Nese: «Heavily peated» er ikke løgn, torvrøyken treffer nesa allerede når du heller opp i glasset. Ellers får jeg appelsin og grapefrukt og noe einerbuskaktig. Med vann går det fruktige mer over i aprikos eller fersken, men røyken henger godt i, det lukter virkelig kiln.

Smak: Torvrøyk og einertre. Med vann dukker en sødme opp som minner om «fruitcake» – tung formkake med biter av tørket frukt.

Kommentar: En helt grei whisky med torvpreg, men ikke mer. Bedre på lukt enn smak.

Tomatin

IMG_4870

To ganger har vi vært innom Tomatin med håp om å få oss en omvisning, og to ganger har vi måttet forlate destilleriet med uforrettet sak. Første gang tror jeg vi ankom for sent på dagen (selv om det var lenge før stengetid), andre gang kom vi samtidig som en gjeng andre turister og fikk alle beskjed om at en tur nettopp hadde gått og at det var to timer til neste, eller noe sånt. Vi fikk en dram og fikk se en film og var velkomne til å vente. Det gjorde vi ikke.

Men vi er ikke så lette å kue, så vi prøver oss nok igjen neste gang anledningen byr seg.

Tomatin ble etablert i 1897, men har siden femtitallet gjennomgått så mange utvidelser at dagens destilleri ikke akkurat kan kalles billedskjønt.

Panoramabilde av Tomatin fra gårdsplassen
Panoramabilde av Tomatin fra gårdsplassen

Det er selvsagt mindre viktig, så lenge whiskyen smaker godt. Tomatin var det første skotske destilleriet som fikk Japanske (og ikke-skotske) eiere etter at markedet krasjet på åttitallet. I dag har destilleriet en kapasitet på rundt 5 millioner liter i året, og det sier seg nærmest selv at da går mesteparten til blending.

Inntil nylig var Tomatin ikke tilgjengelig i Norge, men nå finnes fem tapninger på polet. Fire av disse smakte jeg sammen med andre medlemmer fra NMWL Trondheim nylig (desverre fikk vi ikke smake 45 år gammel «Director’s Cut» fra 1967, og med en pris på 2800,- for en flaske har jeg ikke tenkt å kjøpe en for å smake heller).

Glade NMWL'ere klare (eller skal vi si uklare) for Tomatinsmaking
Glade NMWL’ere klare (eller skal vi si uklare) for Tomatinsmaking

Tomatin 12 years old
Nese: Jordkjeller, epler og poteter lagret i sådan. Med vann dukker det opp litt røyk, mer frukt og kandisert appelsin.
Smak: Litt rå, med vann kommer en del tropisk frukt.
Kommentar: Grei, men litt kjedelig. Typisk frokostwhisky.

Tomatin 15 years old, 43 % (mest first-fill bourbonfat)
Nese: Grønne epler, kornmo, litt neglelakkfjerner.
Smak: Vanilje, eplekake, malt.
Kommentar: Grei drekka. Mer spennende på lukt enn på smak.

tomatin-2

Tomatin 18 years old, 46 %
Nese: Fruktsalat med mye appelsin og med pisket krem.
Smak: Krydder, malt, søte frukter.
Kommentar: Best av de fire. Kan definitivt havne i handlekurven ved rett anledning.

Tomatin 30 years old, 46 %
Nese: Frukt med marsipanpreg, fruktskum.
Smak: Bitre mandler
Kommentar: Virker yngre enn sine tredve år, men jeg er ikke helt overbevist. Litt for bitter på smak for meg.

Whiskysitat #1

Av og til leser jeg bøker. Generelt er det sånn at om du lurer på hva jeg leser er bokbloggen stedet å henge, men av og til er det sånn at whisky er nevnt i bøkene jeg leser, og da hører det kanskje hjemme her? Jeg synes det. Derfor starter jeg hermed en serie.

«You know how we make a Scotch and water in this home?»
«No, sir,» Gus said.
«We pour Scotch into a glass and then call to mind thoughts of water, and then we mix the actual Scotch with the abstracted idea of water.»

Fra The Fault in Our Stars av John Green, side 184.

Mortlach 13 år Dun Bheagan 43 %

Destillert nov. 1992, tappet 2006. Fat nummer 8572 og 8574. 750 flasker fra et hogshead. Sample fra, vel, jeg husker ikke lenger. Ser litt ut som Mortens håndskrift.

Nese: Tørt tre, koriander, pære, agurk.

Smak: Malt, vanilin, bitre mandler.

Kommentar: Tåler mye vann til å være bare 43 %. Alltid morsomt å smake Mortlach som har ligget på noe annet enn sherryfat, men jeg tror ikke dette er den beste varianten jeg har smakt, akkurat. Litt midt på treet både kompleksitetsmessig og med hensyn til hvordan smakene treffer meg.

Whiskymaker’s dinner

Det har etterhvert blitt ganske vanlig å arrangere «winemaker’s dinner», Adresseavisa sin vinklubb – Vinpuls (siden er for øyeblikket ikke helt frisk) – har for eksempel slike med jevne mellomrom. God vin til god mat er sjelden feil, og de fleste har fått med seg at det å få vinen til å funke med maten slik at begge løfter hverandre er en komplisert kunst. Øystein Sundes kokk serverte rødsprit til kjøtt og whitesprit til fisk, men selv om du holder deg til den gamle gode regelen rødvin til kjøtt og hvitvin til fisk kan du bomme kraftig. Likevel: Vin og mat. Litt… kjedelig?

Da er whiskymaker’s dinner selvsagt mye mer spennende. Whisky til mat er ofte en overraskende god kombinasjon (enda oftere en overaskende katastofal kombinasjon, det gjelder å treffe rett). Slike middager har blitt standard i forbindelse med whiskyfestivaler i Skottland. Jeg deltok på noen ved Aberlour i forbindelse med festivalen i Dufftown på tidlig 2000-tall når dette fortsatt var ganske nytt, men det har eksplodert, og Dufftownfestivalfarere kan gjerne velge mellom et ti-talls «whisky & food» arrangementer. Det samme later til å gjelde andre festivaler. Og bra er det, for dette er et spennende felt.

Dere kan dermed gå ut fra at det ikke var mye nøling fra min side når jeg ble invitert til å delta på whiskymaker’s dinner på Eld kvelden før Trondheim Whiskyfestival. Helt uforebeholdent entusiastisk var jeg faktisk ikke, jeg har nemlig spist på Eld en gang før, og da var opplevelsen ikke udelt positiv (6 retter, hvorav tre var himmelske, en var ‘meh’ og to var rent ut dårlige, og hovedretten var i sistnevnte kategori). Men jeg hadde jo håp om at den anledningen skulle være unntaket som bekreftet regelen (og det skal sies at vi den gangen var 50+ deltagere som alle skulle ha maten samtidig, alltid en utfordring, selv for de beste kjøkken).

Jeg møtte i alle fall opp glad og fornøyd. Vi samlet oss først nede i baren, der vi fikk en velkomstdrink bestående av (så vidt jeg fikk med meg) Glengoyne 18 år, Aperol, champagne, sukker, Angostura bitter og eplejuice. Som drink var den aldeles ok, men jeg ville vel kalle det sløsing med Glengoyne 18 år.

Velkomstdrinken
Velkomstdrinken

Når alle gjestene var ankommet fikk vi en liten omvisning på Eld før vi ble vist til bordet vårt. Endelig kunne jeg ta menyen i øyensyn:

eld_meny_web

Det jeg var mest skeptisk til av maten var kveita. Jeg spiser ikke fisk som ikke er varmebehandlet, og jeg liker det i alle fall ikke om jeg nå skulle være så uheldig å måtte spise det av høflighetshensyn. Når retten ankom var vi mest opptatt av presentasjonen, og jeg var ikke den eneste som dro fram kameraet:

Røkt kveite sashimi, frissé og paprikaketchup
Røkt kveite sashimi, frissé og paprikaketchup

Til min store overraskelse var sashimien slett ikke så verst, ikke verre enn at jeg spiste opp hver smitt og smule. Kombinasjonen med Kilchoman Machir Bay fungerte greit, men jeg fikk ikke inntrykk av at de løftet hverandre slik man gjerne skulle ønske. God mat, god whisky til, ikke noe krasj.

Glade middagsgjester
Glade middagsgjester

Neste rett var pent presentert, men ikke så spektakulært som den forrige:

Grillede sjøkrepshaler, rogn, vaniljemarinert fenikkel og hummerskum.
Grillede sjøkrepshaler, rogn, vaniljemarinert fenikkel og hummerskum.

Det gule på tallerkenen er forøvrig mangopuré eller noe slikt, det ble tydeligvis glemt på menyen. Dette var rett og slett skikkelig digg. Jeg hadde slikket tallerkenen om slikt hadde vært lov. Som det var skrapet jeg den ren.

 

IMG_9124

Her skjedde det også noe i kombinasjonen med whiskyen, maten fikk fram en tydeligere fruktighet i Glengoyne 12 år enn jeg klarte å finne ellers.

Så fikk vi en slags hvilerett restauranten hadde kalt «WhiskeySour». Det var en sitron- og basilikumsorbet toppet med et skum av Angostura bitter og sitron toppet med nok et lag skum, dette av Nikka From the Barrel og vanilje.

WhiskeySour
WhiskeySour

Sorbeten var simpelthen «to die for», skummet av Nikka og vanilje skulle jeg gjerne lært å lage. Det andre laget med skum kunne de droppet for min del, det gjorde smaksbildet unødvendig komplisert, men det var stor enighet rundt bordet om at dette var innovativt, og ikke minst godt.

Hovedretten var altså biff, og nå må jeg innrømme at jeg er alle profesjonelle kokkers mareritt, jeg er nemlig en av de særingene som vil ha biffen min gjennomstekt (det har en forklaring, men den er litt for lang til å ta her). I alle fall, her fikk vi jo alle maten som tilberedt uten mulighet for individuelle ordre, så jeg angrep kjøttet med forsiktighet.

Grillet entrecôte, glaserte delikatesseløk, sopp, potetpuré og whiskyglacé
Grillet entrecôte, glaserte delikatesseløk, sopp, potetpuré og whiskyglacé

Men kokken må ha truffet på den møreste kua i historien. Kjøttet formelig smeltet på tungen. Sausen var himmelsk. Resten av tilbehøret likeså. Også her mangler det noe på menyen, nemlig de crunchy pommes strips-aktige greiene på toppen. De ga en ekstra dimensjon til teksturen og ga den tyggemotstanden som kjøttet (heldigvis) ikke tilbød. Genialt, formelig. Kilchomanen fungerte aldeles utmerket til, og jeg ville slikke tallerkenen igjen (men klarte faktisk å motstå fristelsen denne gangen også).

Til osten fikk vi helt feil whisky etter min mening (her var det uenighet rundt bordet). Jeg synes den stakkars Mackmyraen druknet helt i roqueforten.

Roquefort Carle og tomatjam
Roquefort Carle og tomatjam

Jeg ville ha sødme og peat for å balansere mot osten. Noen hadde sherried Kilchoman igjen i glasset (utrolig nok), så jeg fikk en smak og synes det funket langt bedre. Spørsmålet var hva de hadde i baren. Kilchomanen var tom, og kelneren jeg pratet med hadde ikke oversikt, så hun gikk for å spørre noen andre. De kom tilbake med Johnny Walker Black Label. En blend! Det hadde aldri skjedd i Skottland! Men det hadde kanskje vært synd, for godeste Johnny fungerte aldeles utmerket til formålet, passe søt og med et lite kick av peat klarte han å møte den kraftige osten uten å bli overdøvet.

Variasjon på sjokolade
Variasjon på sjokolade

Desserten besto av sjokoladeis og bringebærsorbet samt diverse fancy tilbehør, blant annet bringebærcrisp. Det er ikke så mye å si annet enn «Oh nom nom». Og nå fikk vi endelig Glengoyne 18 år i sitt rette element, dette klarte den å leve opp til med stil.

Jeg må beklage billedkvaliteten, forresten. Belysningen var ikke akkurat ideell, og forsøkene våre på å bruke mobiler som «blits» var bare delvis vellykket.

Middagen, derimot, var helt og holdent vellykket.

Linkwood 1989-2002 Cadenhead 56,3 %

Fra en sherry hogshead, en av 264 flasker. En slant som har stått en stund, så det kan ha påvirket smak og lukt.

Nese: Aprikos, bakt eple (men ikke kanel). Med litt vann gir den fra seg et hint av røyk og nellik eller til og med anis.

Smak: Svak røyk, lynghonning, lyng, krydder (allspice og nellik) og fersken.

(Gammelt smaksnotat hentet over fra sandlund.no)

En slags oversikt

Det ble lite blogging et par dager, siden jeg fikk det for meg at jeg skulle oppdatere listen over hva vi egentlig har i skapet. Den har ikke vært skikkelig oppdatert siden vi flyttet fra Oslo til Trondheim i 2003, så det var ikke overraskende mye nytt. Når jeg startet var det ganske nøyaktig 220 whiskyer i listen (hvorav noen flasker allerede markert som tømt). Nå har jeg gått gjennom mesteparten av skapet (det gjenstår en hylle med småflasker på 10-50 cl) og har lagt til 188 linjer. Det er en del whisky. Til gjengjeld er en god del av de som sto der fra før ikke lenger i skapet, så da må vi vel gå ut fra at de er drukket opp.

Siden husken vår ikke strekker seg detaljert tilbake til 2007ish holder jeg nå på å gå gjennom «Siste innkjøp»-tråden på NMWL-forumet for å plotte inn innkjøpsdatoer. Er man nerd så er man nerd. Ordnung muss sein.