Om maltwhisky og sider og annen god drikke. Carpe aqua vitae.
Tappet 2012, fat nummer 71775.
Nese: Aprikos, kanel og bourbon. Mer vegetalsk med vann, nyper. Mye mer vaniljesukker etter en stund i glasset og litt blomster, syrin.
Smak: Treverk og vanilje. Med vann kommer hint av lakris og sitronskall.
Kommentar: Ren og «enkel», men også ganske god.
Flaske nummer 1568.
Nese: Eik, eikeparfyme og nøtter. Hint av menthol. Tørket frukt.
Smak: Eik, jeg hadde nær sagt at det smaker parkett… Tørket frukt og menthol. Lang ettersmak.
Kommentar: En trivelig 30-åring. Fatene har vært snille. Endrer seg lite med vann, men tåler ganske mye.
Takk til Daniel for sample.
Nese: Malt, tang og et hint av sitrus. Litt lukket. En dråpe vann åpner den litt og jeg finner ingefærkjeks (ginger snaps), granskudd og gule epler.
Smak: Malt og litt skarpt krydder, svart pepper på ettersmaken. Vann henter fram sitron og nybakt brød, nettmelon og tørr eik.
Kommentar: Denne krever litt innsats, for både nesa og smaken er tilbakeholdne. Jeg endte med å ha ganske mye vann i, særlig på smaken var spriten framtredende ganske lenge (har nok noe med relativt ung whisky fra eks-bourbonfat å gjøre). Til slutt ble vi ganske gode venner og jeg hadde ikke takket nei til en dram til, men den mangler litt dybde og havner ikke på noen ønskeliste.
Takk til Daniel for sample.
Nese: Sherrypreg, lynghonning, treverk og krydder. Friskere med vann, jeg får mer pære og sitron.
Smak: Maltsødme, sitrus og syrlig pære, men også tørket aprikos og fat. Med vann blir den flatere, og får mer preg av fatet i tillegg til maltsødmen. Legger jeg velviljen til kan noe av sødmen kanskje kalles honning.
Kommentar: Ikke fryktelig imponert, desverre. Det er en helt grei dram, best på nesa, men jeg tror nok jeg synes den er overeika, og «helt grei» er uansett ikke nok. Til gjengjeld er det en ganske rimelig 20-åring, til bare 699,- på polet. Det blir likevel ikke løp-og-kjøp på meg.
Takk til Daniel for sample.
OMC fra Hunter Laing, nå. Fra et refill hogshead.
Lukt: Røyk og grill. Noe fruktig med vann, eplemos, kanskje?
Smak: Aske og røyk, men også sødme. Vann gjør røyken enda mer fremtredene. Varm, litt krydret røyk sitter lenge i på ettersmaken.
Kommentar: Godt, men endimensjonalt. Jeg klarer i alle fall ikke å finne noe særlig utover røyk og beslektede lukter/smaker.
Smakt halvblindt. Det vil si: Jeg visste hvem som var importør. Her kunne jeg kanskje gjettet rett destilleri, om jeg hadde forsøkt, men jeg tror neppe jeg hadde gjettet rett alder og tapper i kombinasjon. Dette er for enkelt til å være 29 år gammelt fra Hunter Laing, rett og slett.
Men vondt var det ikke.
Fra et eks-bourbon fat.
Lukt: Tyttebær, plommer, stjernefrukt og physalis. En ganske spesiell fruktsalat, vil jeg si. Mer sitruspreg med vann, men også vanilje og bakenfor det hele; malt.
Smak: Vaniljekrem og tyttebær. Med vann kommer krydder og tørt tre.
Kommentar: Ikke mye å utsette på denne annet enn at ettersmaken er litt kort. Og det til tross for at jeg egentlig ikke er så glad i tyttebær. Hvis jeg ikke er alene om å finne tyttebær kjenner jeg en del mennesker denne burde appelere til, blant annet moren min som har uttalt på noe tidspunkt at trollkrem er det beste hun vet. Må testes (altså whiskyen på muttern, trollkrem har jeg testet).
Smakt halvblindt. Det vil si: Jeg visste hvem som var importør. Uavhengig tappet Glenfiddich er jo ikke noe man smaker hver dag, og jeg må nok revurdere det med testinga på muttern (sorry, mamma) med mindre vi kommer over den på bar når vi er ute sammen (og det skjer desverre ikke så ofte).
Fra en sherry butt.
Nese: Sherrytoner, krydder og musk. Litt vann henter fram et hint av gummi, men det forsvinner nesten helt igjen med mer vann. Syltet frukt og svart pepper.
Smak: Sherrytoner, men desverre også litt mye eik, gammelt lær og småsvidd gummi. Det bedrer seg ikke nevneverdig med vann. Den brente gummien sitter i som ettersmak, med vekt på brent.
Kommentar: En whisky som passer best når man ikke kan drikke. Nesa er bra, uten vann er den veldig lovende, smaken var en skuffelse. Lukta redder den poengmessig, men slanten går i vasken.
Smakt halvblindt. Det vil si: Jeg visste hvem som var importør. Det er jo galskap å la en så ren og elegant (les: kjedelig) sprit som Dufftown ligge 34 år på et sherryfat, det er dømt til å bli overeika og gummiaktig. Men så er det jo noen som liker whiskyen sin sånn, da, så kanskje det ikke er galskap likevel.
Destillert 19. jan 1998, tappet 10. feb. 2014.
Lukt: Vanilje, sitrus og florale toner. Kanel og muskatnøtt med vann. Etterhvert også grønne epler.
Smak: Vanilje og sevje. Litt bitrere med vann, men også mer dybde. Et hint av sigarrøyk og noe krydder.
Kommentar: Fantastisk nese, god smak, litt bitterhet på ettersmaken trekker ned, men alt i alt en knallgod whisky og ganske perfekt på en varm trøndersk forsommerkveld. God kandidat til årets sommerwhisky.
Smakt halvblindt. Det vil si: Jeg visste hvem som var importør. Jeg hadde aldri gjettet på at dette var en eks-sherry, men ser jo at krydderet på lukta og sigarrøyken på smaken kunne vært clues i den retningen.
Nese: Sitron, voks og noe litt floralt. Et hint av aske. Litt mer røyk med vann, sitronen forsvinner og erstattes av søtere frukt, gule epler og litt umoden nektarin.
Smak: Mer aske og ren røyk. Vokset treverk og frukt av noe slag. Honningmelon? Vann forsterker det meste, men gir også et krydderpreg. Sort pepper?
Kommentar: Dette er rett og slett skikkelig snadder. Heldigvis er det mer igjen i denne flaska, den er to tredjedels full. Det må vi se å få gjort noe med.
Nese: Tørket frukt, et hint av bålrøyk og honning. Med vann holder hintet av røyk stand, men ellers blir den mer fruktig og får frisk nettmelon og litt epler på nesa.
Smak: Tørr ved, tørket aprikos og kokte byggkorn. Når jeg har hatt oppi vann tenker jeg på noe gult. Joda, safran er det. Ellers er det fortsatt en del treverk og noe tørket frukt.
Kommentar: Det er en liten tragedie at flaska er nesten tom. (Det er ca en dram igjen, pluss at jeg har helt av en sample til Tone, så får hun velge om hun vil dele med Thomas…)
Det jeg sa om Flora & Fauna generelt gjelder hundre ganger mer for Flora & Fauna på fatstyrke. Mens de vanlig tapningene var standardtapningen for disse destilleriene i mange år, mens Diageo konsentrerte seg om å markedsføre The Classic Six som singlemalt, er fatstyrkeversjonen noe som bare kom ut en gang, nemlig i 1997. Og alle de jeg har smakt innehar den gjennomgående høye kvaliteten fra de vanlige Flora & Fauna-tapningene forsterket til n’te grad.