Om maltwhisky og sider og annen god drikke. Carpe aqua vitae.
Nese: Bringebærdrops, bålrøyk og solbærbusk. Mer krydret nese med vann, men også malt. Ginger snap bisquits.
Smak: Fruktig røyk. Torvrøyk, tropisk frukt, bringebær. Kald stein og svidd treverk på ettersmaken. Med vann dukker kornet opp, og jeg blir minnet om kirsebærpai.
Kommentar: En heldig kombinasjon av frukt og torvrøyk. Dette kan jeg gjerne kjøpe en flaske av til kosedram ved passende anledning.
Takk til Geir Tore for smaksprøven.
Fat nummer 3209.
Nese: Førsteinntrykket er fruktig og blomstrete. Vanilje, hermetisk fruktsalat, sedertre og litt tørr eikebitterhet. Vann henter fram eplepai med kanel, med litt soggy paideig.
Smak: Banan og eik, tydelig maltpreg. Tørr eikebitterhet her også. Vann gjør ikke den store forskjellen, eika blir litt grønnere i stilen, bare. Ettersmaken har noe calvadosaktig over seg.
Kommentar: Slett ikke dumt, men når ikke helt opp. Mest fordi jeg ikke klarer å la være å tenke på utbytte for penga. Den er god, javisst, men den er også dyr. Og SÅ god er den ikke. Mest av alt blir jeg litt forstyrret av det tørre, lett bitre eikepreget som liksom svever over det hele. Men hadde jeg takket ja til en dram til? You betcha.
Takk til Geir Tore for smaksprøven og bildet.
Fat nummer 1973, destillert 11.12.1996, tappet 31.03.2011.
Nese: Eplekompott med kanel, mørk sjokolade, duftende roser. Med litt vann lett myntepreg, appelsinskall, jasmin og sitron.
Smak: Eik og epleskall, honning, svart pepper og mørk sjokolade. Mer sjokolade med vann, appelsinmarmelade og laubærblad.
Kommentar: Nok et strålende sherryfat fra Arran. Føyer seg inn i rekken som forkynner løp og kjøp (selv om akkurat dette ikke har vært tilgjenglig i Norge, flaska er kjøpt på destilleriet, men de fatene som har nådd polet har vært like gode).
Takk til Bjørn for smaken.
Tappet i juni 2012.
Nese: Marsipanbrød med mørk sjokolade. Fruktre. Blir fruktigere med vann, hermetisk fruit coctail, men med mynte og sjokolade blandet i.
Smak: Plomme i madeira, mørk sjokolade, litt After Eight. Kornpreget dukker opp med vann, eik og et hint av pepper.
Kommentar: Skikkelig, skikkelig godt, rett og slett.
Destillert 21.02.1975, tappet 05.08.2010, lagret på bourbonfat med fatnummer 553.
Det er en åpen hemmelighet at Signatorys Rare Ayrshire inneholder Ladyburn, men de får ikke lov til å skrive det på etiketten.
Nese: Shortbread, honning. Med vann får jeg lett syrlige epler, og etterhvert vanilje og bruspulver.
Smak: Fruktig eik, tydelig maltpreg. Mer eplekake med vann.
Kommentar: Slett ikke dumt, men mindre kompleks enn man kunne ønske.
Nese: Eplekake, appelsinmarmelade. Litt friskere epler med vann.
Smak: Vaniljekrem, hvit pepper.
Kommentar: Endrer seg ikke nevneverdig med vann. God, men litt kjedelig. Sikkert bra til formålet den er tiltenkt, nemlig for å blandes med diverse blandevann i Spania og Italia.
Destillert 13.12.1990, tappet 12.06.2007, fra fat nummer 15688. 1st fill sherry butt.
Nese: Ganske lukket. Litt vanilje og bakte pærer. Med vann dukker røyken opp, men også appelsinskall og hvite blomster.
Smak: Røyken er fraværende på lukta, men svært tydelig på smaken. Kald bålrøyk. Ellers nybakt grovbrød med honning. Med vann får røyken et preg av kalk. I tillegg finner jeg blomsternektar og honningmelon.
Kommentar: Først en merknad om fargen. Det synes ikke så godt på bildet, men denne er ikke mye mørkere i fargen enn den jevne hvitvin. What’s up with that? Førstegansfylte eks-sherryfat har da tendens til å sette en del farge, uavhengig av hva slags sherry som var på fatet før? Ikke smaker eller lukter den nevneverdig av sherry-typiske ting heller. Kjøper man denne fordi man elsker sherryfatstapninger blir man garantert skuffet.
Men ellers: What’s not to like. Et riktig, riktig godt Highland Park-fat Signatory har fått tak i her.
Også en sample jeg ikke helt vet hvor jeg har fra. Jeg må skaffe meg et bedre system for oppbevaring av samples!
Tappet januar 2003, fat nummer 6182.
Nese: Grillede marshmallows, eik, vanilje, plommesyltetøy. Med vann får den tydeligere kjekstoner, både shortbread og kornkjeks; kornmo med ekte smør og brunost. Men det dukker også opp røde epler og et hint av honning.
Smak: Søte pærer, lett eikebitterhet. Med vann utvikler den en litt kvalmende sødme, mulig jeg tenker på marshmallows igjen. Ikke vondt, men følelsen av at det fort kan bli for mye. Det er også noe einertre og noen søte epler.
Kommentar: Trenger åpenbart vann. Mer spennende nese enn smak, men tross den lunkne tonen er jeg faktisk ganske solgt på denne. Litt trist at jeg bare har en sample (ikke husker jeg hvem jeg fikk den av, heller, så jeg vet ikke hvem sitt barskap jeg skal raide, men jeg tror det kan ha vært Morten).
Dette er den gamle standarden fra Glenmorangie, pre-LVMH-tiden.
Nese: Rips og appelsin, vanilje og lett eikeparfyme. Ingen nevneverdig endring med vann.
Smak: Badstue og frukt. Litt mer krydder med vann.
Kommentar: En anstendig standardtapning. Lettdrikkelig og ukomplisert.
Jeg ble nesten nødt til å bestille en flaske Bushmills 21 år, for det er grunn til å lure på om importøren har fått solstikk. Prisen på polet er nemlig 599,90 – som jo er rimelig for en 21 år gammel whiskey, men som virker som et skikkelig kupp når man sjekker prisene i utlandet og finner at i Storbritannia er veiledende pris 137 pund. Men er den god? Alt står og faller på det, for er den udrikkelig er det jo rimelig bortkastede penger likevel.
Nese: Tydelig bourbon-preg, eik og vanilje. Plommer i Madeira, sitronskall, karamell og krydder, curry, faktisk. Vann gjør den fruktigere.
Smak: Eik og vanilje, igjen. Lett bittert eikepreg. Jeg hadde håpet vann skulle hente fram noe mer, men blir skuffet.
Kommentar: Veldig bra nese, ganske kjedelig smak. Men det er ikke noe galt med smaken, for all del. Verdt 600 kroner, men ikke 137 pund.
