Strengt tatt ikke en Ardbeg, men en vatting av ca 80 % Ardbeg og ca 20 % Glen Moray smaker naturlig nok mest Ardbeg. Når jeg først smakte denne var konklusjonen at de burde ha latt den ligge i et vattingfat en stund (for «marrying»), den virket nemlig særdeles splittet. Kanskje noen år på flaske har hjulpet?
Sependipity 40 % Nese: En del røyk. Med vann kommer det frem bærbuskpreg, sitrus og malt. Smak: Torvrøyk med et tydelig maltpreg i bakgrunnen. Malten blir enda tydeligere på ettersmaken, og med vann blir det smak av Kornmo og maltose. Kommentar: Virker langt mer harmonisk nå enn jeg husket den, kanskje på tide å drikke den opp?
Så går vi over til noe jeg nettopp har sett omtalt som for dyrt for vanlige dødelige, det vil si Curt på All Things Whisky hevder at å få tak i en flaske i dag «will likely cost you either a second mortgage or a divorce.» Da er det jo greit at vi har to uåpnede i skapet i tillegg til denne, som det slett ikke er tatt mye av. Selv foretrakk jeg Uigeadailen den gang det var aktuelt å hamstre, så det er ikke min fortjeneste, med mindre man anser det som klokt av meg å ha funnet en mann som likte den. Det kan selvsagt argumenteres slik. Den før omtalte Curt anser dette som den nest beste Ardbegen han har smakt, rett etter 1977 som jeg har tenkt å smake på etterpå. Jeg var ikke enig for fire år siden, men også min smak har endret seg.
Ardbeg Lord of the Isles 46 % Nese: Dempet torvrøyk, maltsukkertøy og nederlandske kaffedrops. Med vann får jeg noe i retning av tropisk frukt. Smak: Eiketre som røyken har satt seg skikkelig i etter mange års bruk. Gamle lærsofaer med messignnagler. Røde bær langt bak gentlemans club eimen. Kommentar: Jeg foretrekker nok fortsatt Uigeadailen, i hvert fall hvis vi tar hensyn til pris, og det må vi jo som regel her i livet, men jeg kan vel ikke si jeg er direkte lei meg for at vi har noen flasker Lord of the Isles i skapet.
Neste tapning ut er en annen jeg er begrenset begeistret for i utgangspunktet: Ardbeg 17 år. La oss se hva jeg får ut av den i dag…
Ardbeg 17 år 40 % Nese: Malt, sitrus, en anelse røyk. Med vann går sitrusen over til noe som ligner mer på syrlige epler. Smak: Sitron, sitronmarmelade, torvrøyk. Med vann blir den skarpere og mer sprikende i smaken. Jeg finner eikestaver og litt bittert treverk. Kommentar: Fortsatt ikke min favorittardbeg. Det er ikke noe galt i seg selv med whisky uten ekstremt torvpreg, men andre gjør det bedre. I tillegg burde jeg ikke ha tilsatt vann, den var mer harmonisk rett fra flaska.
Siden jeg ikke har noen Ardbog blir det «bare» Ardbeg på meg. Usj. Vi starter med en som egentlig er mannens særeie (han er 75-modell), men siden han mer eller mindre har sluttet å drikke røyket whisky har han ikke noe i mot at jeg drikker opp denne. Og den bør nok drikkes opp snart, den har vært åpnet siden 2005 og det er bare en liten slant igjen.
Ardbeg 1975, bottled 2000, 43 % Nese: Torvrøyk og furukvister som brenner, og en skarp, litt ubehagelig eim av fusel, som om noen har hevet en plaskanne eller noe slikt på bålet ved et uhell. Med litt vann får jeg fram noe nøtteaktig og en del sødme. Smak: Grei mengde røyk, men ellers en skjemmende, skarp smak som følger opp lukta.
Ettersmak: Røyk som henger igjen og igjen, men også en sødme som ikke er tydelig til å begynne med. Kommentar: Denne var aldri noen höydare, men den har definitivt ikke blitt bedre av å stå åpen.
Iain MacArthur, warehouseman ved Lagavulin og en historieforteller av de sjeldne
Vi var lagt heldigere med selve turen, riktignok, vi fikk for eksempel lov til å ta bilder og tapningen kun for destillerishoppen hadde akkurat ankommet, så den fikk vi kjøpt oss. Dessuten fikk vi smake på washen, noe som alltid er gøy.
Jeg drikker med begge hender
I haugen med småflasker som jeg forsøker å få ryddet i er det to flasker fra dette besøket, en med newmake og en med en 30 år gammel Lagavulin. Jeg er nemlig frekk/erfaren nok (stryk det som ikke passer) til å ha med meg småflasker og trakt på sånne smakinger. Som regel får man rimelig generøse drammer, og både for levra og smaksnotatenes skyld kan det være greit å spare litt til senere (man kan selvsagt helle ut resten når man er «ferdig» med å smake, men samme hvor stor fan jeg er av spyttebakker på festival er jeg vel ikke den eneste som har tungt for å «kaste» slike edle dråper). Planen er aldri å spare dem i tre år, selvsagt, men sånn ble det denne gangen. Nå bare håper jeg at den ikke har tatt skade av oppholdet på flaska (generelt anbefaler jeg IKKE å oppbevare småprøver så lenge, altså).
Lagavulin 30 år, fatprøve fra destilleribesøk 2010
Nese: Kraftig røykpreg, alderen til tross. Sitron, jod og salt sjø. Ganske kraftig alkoholstikk uten vann. Med vann (den trenger en del) dukker det opp epletoner og stikkelsbærbusk.
Smak: Avrundet røyk, sødme og varm eik. Bitre mandler og tropisk frukt.
Kommentar: Fatet og alderen har dempet røykpreget overraskende lite (men denne er vel fra tiden før Lagavulins peatspesifikasjon ble samkjørt med Caol Ilas på 35 ppm i malten, og kan derfor være noe kraftigere røyka i utgangspunktet). Framstår som relativt ung, egentlig, fatet har ikke vært voldsomt aktivt, det er lite flis å spore. Hadde gjerne tatt en flaske av denne, mendet blir nok med dette ene glasset (resten av fatet kan være drukket opp for alt jeg vet), jeg får nyte det mens det varer.
20 år gammel, destillert oktober 1981, tappet januar 2002, sherry butt, dl ref. 533, 50 %
Nese: Overraskende friskt fruktpreg, men også rosiner, tobakk og eik.
Smak: Tungt sherrypreg, tørr eik. Jo mer vann jeg har oppi, jo mer støv smaker det (samme hvor selvmotsigende det er). Tankene går til lagerhus fulle av whiskyfat, til det hjørnet der et vindu slipper inn sollys som tørker den nærmeste tønn og varmer opp støvet.
Kommentar: Litt mye flis, men ellers en av de mest interessante Dufftown-tapningene jeg har smakt (nå sier kanskje ikke det så mye).
10 år gammel, destillert 20.06.1994, tappet 11.10.2004, hogshead fat nummer 1643.
Nese: «Heavily peated» er ikke løgn, torvrøyken treffer nesa allerede når du heller opp i glasset. Ellers får jeg appelsin og grapefrukt og noe einerbuskaktig. Med vann går det fruktige mer over i aprikos eller fersken, men røyken henger godt i, det lukter virkelig kiln.
Smak: Torvrøyk og einertre. Med vann dukker en sødme opp som minner om «fruitcake» – tung formkake med biter av tørket frukt.
Kommentar: En helt grei whisky med torvpreg, men ikke mer. Bedre på lukt enn smak.
To ganger har vi vært innom Tomatin med håp om å få oss en omvisning, og to ganger har vi måttet forlate destilleriet med uforrettet sak. Første gang tror jeg vi ankom for sent på dagen (selv om det var lenge før stengetid), andre gang kom vi samtidig som en gjeng andre turister og fikk alle beskjed om at en tur nettopp hadde gått og at det var to timer til neste, eller noe sånt. Vi fikk en dram og fikk se en film og var velkomne til å vente. Det gjorde vi ikke.
Men vi er ikke så lette å kue, så vi prøver oss nok igjen neste gang anledningen byr seg.
Tomatin ble etablert i 1897, men har siden femtitallet gjennomgått så mange utvidelser at dagens destilleri ikke akkurat kan kalles billedskjønt.
Panoramabilde av Tomatin fra gårdsplassen
Det er selvsagt mindre viktig, så lenge whiskyen smaker godt. Tomatin var det første skotske destilleriet som fikk Japanske (og ikke-skotske) eiere etter at markedet krasjet på åttitallet. I dag har destilleriet en kapasitet på rundt 5 millioner liter i året, og det sier seg nærmest selv at da går mesteparten til blending.
Inntil nylig var Tomatin ikke tilgjengelig i Norge, men nå finnes fem tapninger på polet. Fire av disse smakte jeg sammen med andre medlemmer fra NMWL Trondheim nylig (desverre fikk vi ikke smake 45 år gammel «Director’s Cut» fra 1967, og med en pris på 2800,- for en flaske har jeg ikke tenkt å kjøpe en for å smake heller).
Glade NMWL’ere klare (eller skal vi si uklare) for Tomatinsmaking
Tomatin 12 years old Nese: Jordkjeller, epler og poteter lagret i sådan. Med vann dukker det opp litt røyk, mer frukt og kandisert appelsin. Smak: Litt rå, med vann kommer en del tropisk frukt. Kommentar: Grei, men litt kjedelig. Typisk frokostwhisky.
Tomatin 15 years old, 43 % (mest first-fill bourbonfat) Nese: Grønne epler, kornmo, litt neglelakkfjerner. Smak: Vanilje, eplekake, malt. Kommentar: Grei drekka. Mer spennende på lukt enn på smak.
Tomatin 18 years old, 46 % Nese: Fruktsalat med mye appelsin og med pisket krem. Smak: Krydder, malt, søte frukter. Kommentar: Best av de fire. Kan definitivt havne i handlekurven ved rett anledning.
Tomatin 30 years old, 46 % Nese: Frukt med marsipanpreg, fruktskum. Smak: Bitre mandler Kommentar: Virker yngre enn sine tredve år, men jeg er ikke helt overbevist. Litt for bitter på smak for meg.
Av og til leser jeg bøker. Generelt er det sånn at om du lurer på hva jeg leser er bokbloggen stedet å henge, men av og til er det sånn at whisky er nevnt i bøkene jeg leser, og da hører det kanskje hjemme her? Jeg synes det. Derfor starter jeg hermed en serie.
«You know how we make a Scotch and water in this home?»
«No, sir,» Gus said.
«We pour Scotch into a glass and then call to mind thoughts of water, and then we mix the actual Scotch with the abstracted idea of water.»
Fra The Fault in Our Stars av John Green, side 184.
Destillert nov. 1992, tappet 2006. Fat nummer 8572 og 8574. 750 flasker fra et hogshead. Sample fra, vel, jeg husker ikke lenger. Ser litt ut som Mortens håndskrift.
Nese: Tørt tre, koriander, pære, agurk.
Smak: Malt, vanilin, bitre mandler.
Kommentar: Tåler mye vann til å være bare 43 %. Alltid morsomt å smake Mortlach som har ligget på noe annet enn sherryfat, men jeg tror ikke dette er den beste varianten jeg har smakt, akkurat. Litt midt på treet både kompleksitetsmessig og med hensyn til hvordan smakene treffer meg.
Sependipity 40 %
