Vin- og brennevinsauksjon hos Blomqvist/Vinmonopolet

Mandag 25. november avholdes den første vin- og brennevinsauksjonen i Norge i regi av Vinmonopolet og Blomqvist. At det endelig har åpnet seg en mulighet for å avhende private samlinger på lovlig vis i Norge er jo bra. Jeg har fått mange henvendelser som nettsjef i NMWL fra privatpersoner som f.eks. har arvet whisky og ønsker å selge samlingen, og svaret har alltid vært at det eneste jeg kan anbefale er å transportere varene på lovlig vis til utlandet og selge dem på auksjon der, noe som er både kronglete og potensielt for dyrt til å lønne seg (så som regel har jeg anbefalt å invitere gode venner for å få hjelp til å drikke opp godsakene…). Når muligheten nå har åpnet seg har vi vært litt spent på å se hva som kom til å dukke opp fra folks kjellere og barskap, og nå er svaret, i første omgang: Ikke veldig mye…

Av over 1100 tilbud har ekspertene plukket 580 lots som fordeles på nettauksjon (400) og tradisjonell auksjon. Vinen skal jeg unnlate å kommentere, men i kategorien brennevin (eller «Brennvin» som det står på Blomqvists forside) finnes 15 lots, hvorav tre er whisky. En flaske Chivas Royal Salute 21 år kjøpt circa år 2000, en flaske Glenfarclas 150th Anniversary fra 1986 (nummerert flaske) og en flaske Macallan 25th Anniversary destillert 1964 og tappet 1989 (Glenfarclas sitt «Anniversary» og Macallan sitt «Anniversary» mynter ikke på det samme, Glenfarclas’en er sluppet i forbindelse med destilleriets 150-årsjubileum, mens Macallan bare sier at whiskyen er 25 år gammel på en fancy måte, og beskrivelsen er strengt tatt feil, den heter «The Anniversary Edition», ikke «25th Anniversary»). De tre er vurdert til henholdsvis 1000 kroner, 3000 kroner og 3500 kroner.

Hadde jeg hatt noen planer om å by selv hadde jeg nok ikke skrevet dette innlegget, for nå skal vi snakke litt om pris her…

Chivas Royal Salute 21 år er tilgjengelig på polet til 1400 kroner, ikke samme tapning, selvsagt, men 2000 er ikke så veldig lenge siden.  Spesialutgaver av Royal Salute kan koste mye mer, men standardutgaven er for eksempel tilgjengelig på The Whisky Exchange til 95 pund. Til sammenligning har The Whisky Exchange også en tappet på 70-tallet (og da begynner det å bli interessant å smake om det er noen vesentlig forskjell i forhold til dagens utgave), den skal de ha bare 150 pund for, 1300 kroner med kursen Blomqvist opererer med. Jeg kan ikke se at det skulle være noen grunn til at samlerverdien på denne skulle ansees som særlig høy, så dette er utelukkende en mulighet for å få seg en etter sigende god Chivas-tapning til en (marginalt) billigere penge enn man ville måtte punge ut på polet.

Glenfarclas 150th Anniversary er ganske sannsynlig en god dram. Den er tilgjengelig (samme tapning, altså) fra The Whisky Exchange for £399, 3600 kroner, mens det har gått flere av samme tapning i år på whiskyauction.com for mellom 240 € og 300 €. Får du flasken for 3000 har du gjort et greit kjøp (å kjøpe den fra TWE eller Whisky Auction ville jo innebære ekstrautgifter i form av reisekostnader eller porto+toll). Såfremt du var ute etter akkurat denne tapningen, selvsagt. Vil du bare ha en god Glenfarclas finnes det langt billigere tapninger å ta av, men ok. Jeg skulle gjerne ha smakt denne, så om du kjøper og åpner vil jeg gjerne smake.

Macallan 25 år gammel «The Anniversary Edition» er en knalldram. Vi kjøpte to av de siste flaskene av denne som var tilgjengelig i Norge når Macallan pusset opp seriene sine og lanserte Fine Oak og Classic for noen år siden (en mye senere batch enn auksjonsobjektet, fra etter at de sluttet å skrive årstall på, men samme etikettdesign). Da kostet denne 25-åringen 1500 på polet. Det er dermed fortsatt en av de dyreste whiskyene jeg noensinne har kjøpt, men også en av de mest økonomiske. Konsentrerer du deg om denne varer en 2 cl-dram en kveld, hver slurk varer en halvtime. 1964-årgangen har gått på Whiskyauction.com i høst for 805 € uten eske og 1116 € med (komplett) eske. Whisky Exchange har faktisk en 25-åring destillert i 1964 i sine lister også (det er ikke uten grunn at Sukhinder er kjent for å ha en slags Aladdins hule av et lager…). Den skal de ha småpene 1450 pund for. 13000 kroner, altså. Riktignok mangler det lokk til esken til auksjonsobjektet, om jeg tolker beskrivelsen rett, noe som gjør samlerverdien for denne begrenset, men en tom eske kan det være mulig å få tak i rimelig fra noen som har drukket opp innholdet i sin, selvsagt, om man nå bare vil ha flasken til pynt. Er man derimot ute etter en flaske for å drikke innholdet er dette et meget godt kjøp om estimatene holder stikk.

Det må være lov til å spørre seg om noen har blingset litt her og det skal bli interessant å se resultatet…

A-magasinets vinskole 11. oktober: Sauvignon blanc

Med utgangspunktet at det meste som framstår som «ekspertise» kan tilskrives masse øvelse har jeg lenge tenkt at jeg skulle konsentrere meg om vinsmaking av og til og ikke bare vindrikking… Når A-magasinet oppsto i ny drakt i høst innledet deres nye vinskribent, Ingvild Tennfjord, en serie for å lære meg vin. Ja, ikke bare meg, selvsagt, men hun snakker direkte til leseren og skriver «du», så da forholder jeg meg til det. Det passet jo forsåvidt bra, tenkte jeg, men jeg er ikke så kjapp av meg, så jeg kom ikke i gang før denne uken. Jeg har tatt vare på alle «leksjonene» og tar dem i rekkefølge. Det vil si, jeg hopper visst over den første, for den fokuserte på viner som var av typen jeg allerede liker (i følge Ingvild, altså). Og, joda, jeg skal nok teste noen av dem etterhvert, men jeg var jo interessert i læringsprossessen, liksom.

Nå var det jo aldri meningen at dette skulle bli noen vinblogg, men siden jeg trenger å ha notatene mine et sted kan jeg like gjerne dele dem her, de kan jo være av interesse for noen andre også? Og vin er jo unektelig (som regel) drikkelig. Om ikke annet blir dette for en slags anmeldelse av opplegget i A-magasinet å regne. En anmeldelse over flerfoldige uker, riktignok.

I kveld blir det Sauvignon blanc. Bare to av de seks Ingvild anbefaler, i hvert fall i første omgang, men det er en start. Skulle jeg åpnet mer enn to flasker på en kveld måtte jeg nesten hatt noen å dele med. Jeg har forsøkt i flere år å skramle sammen nok venner som var interessert for å gjennomgå polets vinklubbopplegg, men entusiasmen har uteblitt. Nå har jeg gitt opp og sitter her i ensom majestet. Jeg har Vacuvin, en fin oppfinnelse, men selv om den redder vinrestene i noen dager er det ikke fristende å åpne mer enn to flasker om gangen. Såh.

Jeg endte med de to Ingvild har gitt 6, det var sånn halvveis tilfeldig, jeg hadde bare notert navn. Cloudy Bay hadde jeg planlagt å kjøpe, men Sancerren var den jeg fant først av de andre.

Domain Fouassier Sancerre les Grand Champs 2011

Farge: Lys strågul

Nese: Joda, modne stikkelsbær er tydelige på nesa. «Elegant og kompleks» sier Ingvild, og jeg kan nok være enig i det første, men siden jeg ikke klarer å identifisere noe særlig annet enn stikkelsbær får jeg ta hennes ord for det andre.

Smak: Litt mindre modne stikkelsbær, nesten kart. Der nesa lover sødme er smaken behagelig tørr, strengt tatt en positiv overraskelse. Når jeg kommer tilbake til den etter Cloudy Bay’en og etter at den har fått en stund i glasset har smaken fått en ny dimensjon av noe jeg ikke heeeeelt klarer å navngi… Appelsinskall? Et hint av bitterhet og noe søtt sitrusaktig i alle fall. Det er slett ikke negativt.

Kommentar: En god hvitvin. Kan komme til å kjøpe flere flasker av denne.

Cloudy Bay Sauvignon Blanc 2012

Farge: Blek strågul (altså blassere og lysere enn den andre)

Nese: Solbær og solbærbusk. Så til de grader. «Intens» er vel den beste karakteristikken.

Smak: Jøss. Joda. Solbærkart og et hint av stikkelsbær, og ganske mye solbærblader også. Den syrlige solbærsmaken blir hengende igjen lenge på tunga. Det smaker litt som om noen hadde klart å lage sånn surt godteri med ordentlig solbærsmak snarere enn syntetisk (ikke fullt så munnsnurpende surt som sånn godteri kan være av og til, da. Det holder seg på det særdeles behagelige nivået).

Kommentar: «Er du villig til å betale, er denne i en klasse for seg», sier Ingvild, og jeg kan ikke annet enn være enig. Man kan jo ikke drikke vin til over to hundre kroner hver dag, på den annen side skal man vel heller ikke akkurat drikke vin hver dag. Jeg kommer nok til å koste på meg flere flasker, for dette var godt.

Lesestoff til helga #8

Tromsø: Nå blir det whiskyfestival i Tromsø også. Chris Maile – som står bak Oslo whiskyfestival og arrangerte den første Trondheim whiskyfestival i april i år – har booket seg inn på Rica Ishavshotel lørdag 11. januar 2014 for den første Tromsø whiskyfestival.

Bergen: Og når vi er inne på festivaler, Whisky-meet på Terminus i Bergen arrangeres for 6. gang 29. januar til 2. februar 2014. Programmet begynner å komme på plass, og billetter til de første masterclassene er lagt ut og fler følger når alt er spikret, så her gjelder det å følge med.

Skottland: Whisky er et luksusprodukt, men det er jo ingen grunn til å sløse mer enn nødvendig i produksjonen likevel. Nå er jo ikke skottene akkurat kjent for å sløse, noe de vet å utnytte til både en og to vitser ved omvisninger, men nye måter å spare energi på skal likevel applauderes. Whisky Intelligence melder at Tomatin har gjort endringer som gjør at de reduserer utslippene sine med 80 % etter å ha installert en fyrkjele som brenner biomasse.

Rosebank Old Malt Cask 20 år 50 %

Destillert februar 1990, tappet november 2010, fra en refill butt, DL Ref 6815.

Nese: Helt umiddelbart fikk jeg assosiasjon til Twist med aprikosfyll, men så druknet det i sprit. Uansett, noe fruktig der, altså. Med vann begynner gresstonene å komme fram, og noe sitron og litt umodne hageepler. Jeg synes også jeg kjenner litt bark og er dermed fristet til å si: Epletre.

Smak: Karakteristisk maltpreg med hint av tørt gress. Med vann får jeg et krydder jeg ikke klarer å sette fingeren på… Kan det være laubærblad mon tro? En tur ut i krydderhylla for å snuse senere og jeg sier, jo, lauberblad, muligens med et hint av tørket persille. Etter at den har utviklet seg litt i glasset blir smaken hakket beskere, mindre rund enn jeg normalt oppfatter Rosebank.

Kommentar: Denne trenger vann, fatet har gjort lite for å dempe spritpreget, selv etter 20 år. Desverre har den definitivt mer sødme uten vann, men også for kraftig spritpreg til å være helt behagelig å lukte på eller drikke. Den treffer meg ikke helt, den har noe litt ukarakteristisk for Rosebank ved smaken, særlig, som jeg ikke opplever som helt heldig. Treet har nok satt sitt preg, likevel, det har gitt noen litt bitre eikenoter.

Takk til Daniel for smaksprøven.

Bokanmeldelse: Michael Jackson: Whisky – Den store kulturguiden om whisky

Opprinnelig publisert på nmwl.no.

Michael Jackson: Whisky – Den store kulturguiden om whisky
Oversatt av Arnt Steffensen
Pegasus Forlag 2007
ISBN: 978 82 442 0022 6
(Orginal Dorling Kindersley 2005)

Kortanmeldelse:

Dette er den beste og mest omfattende boka om whisky som er å få på norsk. Her finner du artikler om alle de tema en whisky-amatør kunne tenke seg å ville lese om og enda noen til. Michael Jackson, en annerkjent autoritet på temaet maltwhisky, har skrevet introduksjon og noen artikler, andre bidragsytere er Dave Broom og Martine Nouet. På grunn av oppbyggingen i artikler snarere enn kapitler kan man enten lese denne boka fra perm til perm, eller dyppe ned i den nå og da når det er et tema man har lyst til å fordype seg i. Boka er for det meste lett leselig til tross for til dels innfløkte temaer og er rikt illustrert slik at jeg får akutt reisefeber så fort jeg begynner å bla i den.

Løp og kjøp.

Litt lenger versjon, der pedanten får slippe til:

Først bør jeg vel bemerke at jeg ikke egentlig er i målgruppa for denne boka, da jeg fortrinnsvis leser bøker skrevet på engelsk i orginalversjon. Hovedårsaken til det er at jeg vet av erfaring at når jeg kommer til en setning jeg ikke helt får grep på i en oversettelse ender jeg alltid med å gjette meg til hva det sto i orginalen. Slik parallelloversettelse tilbake til orginalspråket kan bli ganske slitsomt dersom det er mye uklart i den norske oversettelsen.

Til Arnt Steffensens ære var ikke det hovedproblemet mitt med denne boka. Jeg har funnet en og annen oversettertabbe (eller det jeg i det minste innbiller meg at er en oversettertabbe, jeg tar høyde for at jeg kan ta feil selv), men i en såpass omfattende bok er ikke det uventet, og de få tilfellene er lette å overse. Et langt større problem er uklarheter som MÅ stamme fra orginalen fordi de er så omfattende. Noen av dem kan tyde på at forfatteren forsøkte å få inn for mye info på for liten plass, det kan muligens tilgis uten videre. Andre uklarheter er simpelthen bare uklare, uten at jeg kan finne på noen god unnskyldning på forfattterens vegne. Det triste er at de fleste av disse “Hæ?”-øyeblikkene forekommer i kapitlene skrevet av Jackson selv. Man kan mistenke at redaksjonen har lidd av guru-frykt og ikke turt å foreslå at enkelte avsnitt kanskje burde vært skrevet om. Det boka hadde trengt, på norsk, men først og fremst i orginal, er en skikkelig språkvask. Som det er hadde jeg problemer med å fortsette å lese da jeg til stadighet fikk mest lyst til å kyle boka i veggen.

Allerede på første side av forordet kom jeg til et avsnitt som fikk meg til å sukke høylydt og forlange å få lese høyt for sidemannen for å sjekke at det “ikke bare er meg” (heldigvis var sidemannen i dette tilfellet min mann, tenk om jeg hadde sittet på bussen, det kunne det blitt moro av. Nå, tilbake til poenget). Jackson har på en litt vag, men akseptabelt smårotete måte snakket om whisky i Skottland og så i Irland. Men så kommer avsnitt to under headingen “Aroma og smak”:

Uansett hvordan whisky staves har ordet keltisk opphav, og av den grunn fikk Wales starttillatelse. Etter flere tjuvstarter kom den første walisiske whiskyen fra Black Mountains i 2004. Også Bretagne i Frankrike og New Scots of Cape Breton i Canada har etablert destillerier som bevis for sin keltiske herkomst.

Spørsmål begynte å surre rundt i hodet mitt: Hva har dette med aroma og smak å gjøre? Trenger man starttillatelse for å produsere whisky, og må man bevise sin keltiske herkomst for å få en slik? Hvem er det i så fall som utsteder denne starttillatelsen?

I håp om at det skulle virke oppklarende leste jeg videre:

I USA, nasjonen som hevder at det er størrelsen som teller, selges det mer og mer whiskey etter at man startet med småproduksjon, small-batch bourbon.

I Japan har flere tiår med eksperimenter resultert i single malts i verdensklasse som overbeviser selv den mest kverulantiske kritiker.

Osv. Jojomennsann, dette er klart som blekk. At det finnes folk av keltisk herkomst i USA er jeg jo klar over, men trenger du å bevise at du har slike gener for å lage bourbon også, eller gjelder det bare hvis det er maltwhisky du ønsker å produsere. Og når fikk Japanerne keltisk blod i årene? Dette må da være revolusjonerende immigrasjonsforskning og det er rart det ikke ble slått større opp (men kanskje alle andre fikk det med seg, det var vel tross alt for noen tiår siden, da de neppe fikk lov til å eksperimentere en gang før slektskapet var bevist.

Ok, så jeg overdriver forvirringen min. Jeg tror ikke Jackson forsøker å si at Japanerne er av keltisk herkomst. Men på den annen side skjønner jeg faktisk ikke hva han forsøker å si med den “starttillatelsen” til Waliserne. Og jeg trodde jeg kunne litt om whisky, så hva skal en stakkars nybegynner tro dersom hun leser dette?

Jeg må i hvert fall ta med ett eksempel til. Dette sitatet stammer fra side 18 og starten på artikkelen “Whiskyens gleder” (jeg tar med første avsnitt først og fremst for ikke å bli beskylt for å trekke ting ut av sammenheng):

Whisky er et godt eksempel på den reservasjonen mange føler i møte med alkoholen. Vi er ikke helt sikker på hvorfor vi liker det, eller om vi strengt tatt burde. Dessuten nøler vi ofte med å innrømme at vi liker smaken og det det fører med seg.

Whisky kan være forfriskende, men kompleksiteten i duft og smak gjør at det ikke nødvendigvis er førstevalget. Du blir også lettere beruset, men whisky passerer ikke munn og gane uten at du merker det, slik som de kjedelige designervodkaene. Som med det meste av alkoholholdige drikker må man venne seg til smaken, og whisky er absolutt den mest komplekse drikken av dem alle.

(Min utheving.) Er ikke whisky førstevalget? I hvilken sammenheng? Eller er det det at whisky kan være forfriskende som ikke er førstevalget? (Grammatisk er det det det står, siden whisky ikke er intetkjønn og dermed ikke refereres til med “det”. Ok, akkurat dette er kanskje oversetterens feil.) Blir du “lettere beruset” eller blir du beruset fortere enn når du drikker noe annet? (Er det oversettelsen som gjør dette forvirrende også? Skulle jeg ikke sagt det om at oversetteretabbene var lette å overse, kanskje?)

Ok. Et eksempel til. Åpningen av artikkelen “Fatets innflytelse: Europeisk eik”:

Du sitter med en whisky i glasset: Hvor lang tid tok det før aromaen og smaken utviklet seg? Alderen som står på etiketten, 8 eller 18 år, gir bare en del av svaret; whiskyen har nemlig også ligget på eikefat.

Aller først: Alderen på etiketten gir faktisk hele svaret på “hvor lang tid tok det”. Dernest: Har whiskyen ligget på eikefat i tillegg til de årene, eller hva? Hvis jeg legger godviljen til så kan jeg akseptere at det skal poengteres at eika har noe med saken å gjøre, men siden sprit ikke utvikler seg (nevneverdig) på f.eks. ståltank vil jeg vel påstå at i forhold til tid er eika saken. Henter jeg fram mine oppsparte reserver av velvilje kan jeg gå med på at poenget kanskje skulle ha vært at hvilken type eik whiskyen ligger på i de 8 eller 18 årene har vel så mye å si for smaken som hvorvidt det er 8 eller 18 år, men det er faktisk ikke det det står I DET HELE TATT. Det får da være grenser for hvor mye man skal måtte lese mellom linjene. Oppbyggingen til å snakke om type eik er faktisk så lang at man for lengst har glemt at overskriften hadde noe med europeisk eik å gjøre før man kommer dit.

Jeg sa jo at pedanten skulle få slippe til. Dette – og mange flere eksempler – irriterte meg såpass at jeg brukte tre uker i stedet for tre dager på å gjøre ferdig denne anmeldelsen. Men jeg mener fortsatt det jeg skrev i kortanmeldelsen helt på begynnelsen her (husker du det?):

Dette er den beste og mest omfattende boka om whisky som er å få på norsk.

Som nevnt er boka bygget opp av en rekke artikler, skrevet av Jackson selv eller av en av de andre bidragsyterne (Dave Broom, Jefferson Chase, Dale DeGroff, Jürgen Deibel, Richard Jones, Martine Nouet, Stuart Ramsay, Willie Simpson og Ian Wisniewski). Første del er svært generell og heter “Å forstå whisky”, her finner du artikler som foklarer litt om forskjellige typer whisky og forskjellige typer sprit, om gleden med whisky og om whiskyens rolle i litteraturen. Deretter kommer en del som heter “Aroma og smak” der artiklene omhandler forskjellige aspekter ved produskjon og lagring og forsøker å si noe om hvordan dette påvirker det endelige produktet. Så får vi en presentasjon av whiskylandene, område for område der det er nødvendig og presentasjon av alle destilleriene (for Skottland sin del, i hvert fall – tror jeg da, jeg må innrømme at jeg ikke ahr dobbeltsjekket) med korte smaksnotater i egen boks på siden. Den siste delen heter “Å nyte whisky” og har en artikkel om whiskycoctailer og to om whisky og mat (en til mat og en i mat). Oppbyggingen virker fornuftig og oversiktlig. Har du lyst er det ingenting i veien for å starte på side 1 og lese deg gjennom helt til side 288 (selv om jeg vel ville anbefale å ikke nærlese registeret som starter på side 283). Alternativt kan du ha boka liggende hendig til (dette er tross alt en typisk kaffebordbok, designet for å se pen ut) og lese en artikkel her, en der, ettersom det faller deg inn.

Noen merkverdigheter dukker dog opp, for eksempel klarer ikke jeg å tyde hvorvidt den som har skrevet introen for hvert land (Dave Broom for Skottland, f.eks.) også har skrevet enkeltartiklene om hvert område.

Det hele er gjennomgående godt og relevant illustrert med før nevnte reisefeberinduserende bilder, samt gode og detaljerte kart. Noen faktabokser og tabeller har man også funnet plass til, selv om noen er mer oppklarende enn andre. På side 63 er det en ganske fin faktaboks om halsene på pot stillene og hva fasongen har å si for whiskyen. På side 85 finner vi en tabell over “Typiske aromaer og smaker” der smaker relateres til “smakskilde”, altså om en spesifikk smak stammer fra kornet, torven, lagring o.l. Denne hadde vært nyttigere dersom man ikke hadde stusset over slike ting som at “smakskilden” Torv defineres slik:

Vann som flyter gjennom myrområder kan ta til seg smaker fra torven. Det samme kan skje i fuktige lagre. Stort sett oppstår torvsmaken når torven brennes for å tørke det maltede bygget.

Den første setningen er problematisk i og med at den stadfester noe som de lærde strides rimelig høylytt om (det vil si, de strides vel om om det har noen betydning for det endelige produktet at produksjonsvannet smaker torv, at vannet faktisk smaker torv er de vel ikke så uenige om, i så måte er setningen korrekt), men det er nå så. Setning to har jeg litt problemer med. Tar vannet til seg torvsmak på fuktige lagre? Etter definisjonen følger eksempler på smaker som kommer av smakskilden. For torv sin del inkluderer den ordet “velduftende”. Dette er problematisk på to plan. A: Er velduftende en beskrivelse av en smak? B: Betyr det at whiskyer som ikke har torvpreg ikke er velduftende? I samme tabell er smakskilden gjæring illustrert med et bilde av pot stills, så kanskje utsagnet om at illustrasjonsbildene er gode og relevante også burde modifiseres?

Ikke en perfekt bok, med andre ord, men jeg gjentar at det er den beste og mest omfattende boka om whisky som er å få på norsk. Dersom du ikke leser engelsk like lett som norsk er det bare å løpe og kjøpe. Faktisk kan jeg anbefale en tur på Oslo Whiskyfestival, det ryktes nemlig at du kan få boka til spesialpris der (og en og annen dram kan du også få der, har jeg hørt).

(Enig? Uenig? Kommenter gjerne.)

Lesestoff til helga #7

Oslo: Forrige helg gikk Oslo whiskyfestival av stabelen. Jeg hadde desverre ikke mulighet til å reise nedover i år, men andre har selvsagt skrevet rapporter, f.eks. kan du lese Thomas’ rapport på STOW whiskyblogg.

Trondheim: Onsdag 20. november kan du nyte god mat og godt øl på Ågot Lian, Overgjæret har plakaten om Sjøslaget med Austmann ved roret. Desverre nok en begivenhet jeg blir nødt til å lese om i etterkant snarere enn å delta på, men kanskje det klaffer bedre for deg?

Skottland: Går du med en forfatter i magen? Isle of Jura skal arrangere skrivekonkurranse der premien er en tur til Jura Whisky Festival i 2014. Det blir fire temaer å skrive om, hvorav det første er Reiseeventyr. Les mer hos Whisky Intelligence eller på Jura sine nettsider.

Norge: Et nytt forsøk på å få til en paraplyorganisasjon for norske whiskyklubber – Norsk whiskyforbund – er på gang. Omstruktureringen av NMWL for noen år siden var tiltenkt samme formål, men jeg har egentlig forståelse for at de rammene som ble lagt der er litt for stramme til å favne alle (samt at det finnes historisk rivalisering, om man kan kalle det det, som nok også er et effektivt hinder for at NMWL noensinne skal virke «samlende»). I alle fall, jeg for min del applauderer det nye tiltaket og håper drivkreftene bak har nok entusiasme til å holde hjulene i gang. Du kan lese mer om hva som er tenkt så langt og hvem som er involvert på STOW whiskyblogg. Og vet du om klubber som ikke er nevnt, så tips dem da vel.

Kilchoman Single Cask for Oslo Whiskyfestival 59,3 %

Cask nummer 476/2008, destillert 25.09.2008, tappet 25.09.2013, first fill bourbon cask.

IMG_4834Nese: Røyk, men avrundet sådan. Hint av appelsin. Med vann får jeg mer sødme, litt sukkerspinn på denne også, men litt svidd sukkerspinn, og også brunt sukker.

Smak: Røyk, krydder, appelsinskall. Med vann får jeg brent sukker også på smak.

Kommentar: Særdeles drikkelig. En verdig 10-årsjubileumstapning, vil jeg si.

Gjoleid, et tips angående bestilling og en rettelse

Hvis du forsøkte å bestille den norske whiskyen Gjoleid ved novemberslippet har du sikkert oppdaget at det ikke gikk så bra. Det har skjedd en feil hos Arcus slik at den havnet på spesialbestilling snarere enn på vanlig bestillingsutvalg. Det er fortsatt mulig å bestille den, men du må fylle ut spesialbestillingsskjemaet og sende det til [email protected].

Detaljene du trenger til skjemaet er som følger:

Gjoleid, lagret på sherryfat, Oloroso, fat nr. 9305. 1221 flasker, pris 595 NOK (0,5l). Produsent Arcus. Vinmonopolnummer: 871502
Gjoleid lagret på bourbonfat, first fill, fat nr. 9359. 448 flasker, pris 595 NOK (0,5l). Produsent Arcus. Vinmonopolnummer: 871402

Feilen vil bli rettet til januarslippet, men innen den tid kan det jo være tomt. På den annen side er det jo ingen garanti for at sakene er drikkelige, det vil jeg komme tilbake til (joda, jeg har selvsagt bestilt dem begge).

Og så til den annonserte rettelsen:

For en måned siden skrev jeg, også angående Arcus og whisky: «Mindre kompetent virker produktutvikler Rune Laugen hos Arcus som er sitert på at der skottene må holde seg til maltet bygg kan Arcus eksperimentere, for eksempel med hvete og rug. Og det kan de selvsagt gjerne, men det kan skottene også. Aberet er at da kan man ikke lenger kalle det «maltwhisky», men whisky er det selvsagt fortsatt, så lenge man holder seg til korn og lagrer i minst tre år (reglene, som i utgangspunktet er skotske, er også vedtatt av EU).»

Litt etter fikk jeg et spørsmål fra en leser som lurte på hvorfor man ikke kunne kalle det maltwhisky om man brukte andre kornsorter enn bygg, så lenge kornet var maltet. Malteprosessen kan jo også utføres på andre kornsorter?

Og da jeg begynte å lete opp dokumentasjon for å forklare den tilsynelatende mangelen på logikk fant jeg ut at jeg ikke hadde helt rett. EU har ikke kopiert de skotske reglene like nøyaktig som jeg hadde inntrykk av. I Skottland heter det, i henhold til The Scotch Whisky Regulations 2009:

“Single Malt Scotch Whisky” means a Scotch Whisky that has been distilled in one or more batches—
(a) at a single distillery;
(b) from water and malted barley without the addition of any other cereals; and
(c)in pot stills;

Altså, maltwhisky kan kun lages av maltet bygg, uten tilsetning av andre kornsorter. Dette er som sagt ikke nødvendigvis logisk, men det er nå engang slik tradisjonen er. Men når jeg, etter litt søking for det var jaggu ikke lett å finne sånn umiddelbart, fant EUs vedtak om det samme* viste det seg at de har unnlatt å definere typer av whisky, de har nøyd seg med:

Whisky or whiskey is a spirit drink produced exclusively by:
(i) distillation of a mash made from malted cereals with or without whole grains of other cereals, which has been:
– saccharified by the diastase of the malt contained therein, with or without other natural enzymes,
– fermented by the action of yeast;
(ii) one or more distillations at less than 94,8 % vol., so that the distillate has an aroma and taste derived from the raw materials used,
(iii) maturation of the final distillate for at least three years in wooden casks not exceeding 700 litres capacity.
The final distillate, to which only water and plain caramel (for colouring) may be added, retains its colour, aroma and taste derived from the production process referred to in points (i), (ii) and (iii)

Jeg legger meg flat, som det heter, og beklager overfor Rune Laugen, som tydeligvis var mer kompetent enn meg i denne saken.

Man lærer så lenge man lever, det er noe av moroa.

Selvsagt har jeg delvis rett også, skottene kan også eksperimentere såfremt de ikke kaller det maltwhisky (det er da også gjort, det finnes f.eks. «rye malt whisky»), og jeg mistenker vel også at Arcus hverken bør eller vil kalle et produkt av andre maltsorter enn bygg for maltwhisky, om de aldri så mye har EU-retten på sin side vil det forvirre forbrukerne. Det er mye enklere å slenge på «rug» eller «hvete» foran.

______________________________________________

* Med den korte og fyndige tittelen:

REGULATION (EC) No 110/2008 OF THE EUROPEAN PARLIAMENT AND OF THE COUNCIL
of 15 January 2008 on the definition, description, presentation, labelling and the protection of geographical indications of spirit drinks and repealing Council Regulation (EEC) No 1576/89

Jeg kan motstå alt så nær som fristelser

Som den gode Oscar visstnok sa. Så da Håvard lenket til The Whisky Advent Calendar på Facebook tok det ikke veldig lang tid før jeg hadde klikket meg inn og, oops, bestilt en. Jeg skal innrømme at jeg kikket i noen sekunder på The Premium Whisky Advent Calendar også, men de ekstra hundre pundene ble vel vanskelig å forsvare, særlig siden jeg mistenker at «premium» til en viss grad betyr «old» og jeg er jevnt over begrenset begeistret for gammel whisky (det blir fort for mye fatpreg for meg).

kalenderOg nå er den her. Toll er behørig betalt, også en ting å ta med i betraktning om du også føler deg fristet.

Så da satser jeg på et smaksnotat hver dag fra 1. desember og fram til julaften, i alle fall. Det kan vel holde hardt å få smakt skikkelig hver dag, så noen oppsamlingsheat må påberegnes. Jeg gleder meg i alle fall…