Om maltwhisky og sider og annen god drikke. Carpe aqua vitae.
Nese: Eim av røyk og hint av tjære. Tørket frukt.
Smak: Tydelig røykpreg, med et snev av røkt fisk. Rosiner og vaniljeis.
Kommentar: Med bare noen få dråper vann endrer den seg knapt, og mer vil jeg ikke ha i når den i utgangspunktet bare er på 40 %. God, med langt mer utpreget røyk enn Brora vanligvis har, men (kanskje derfor) også ganske endimensjonal.
Smakt i regi NMWL Trondheim.
Nese: Smørkaramell og litt eik. Med vann sitrus (appelsin?), kanel, formkake.
Smak: Klementiner, møbelpolish, mynte og varmt treverk. Med vann stjernefrukt, mer vag sitrus og voks – særlig på ettersmaken.
Kommentar: Vel, jeg kan i alle fall trygt si at jeg likte den bedre enn sist. Slett ikke så verst denne gangen, men ikke så mye en høydare som det Brora kan være, så den er fortsatt litt skuffende.
Smakt i regi NMWL Trondheim.
Nese: Bakte epler, men uten sødmen. Granny smith.
Smak: Grønne epler, et snev av bitterhet. Epleskall og noe snerpethet. Litt vanndig.
Kommentar: Ganske god, men litt endimensjonal og en smule tynn på smaken. Kanskje det er en grunn til at man vanligvis blander flere epletyper?
Kjøpt hos Siidrimaja, Tallinn.
En vatting av Brora og Glenlivet, lansert i 2003 for å feire Loch Fyne Whiskies’ tiårsjubileum (whiskybase id 22644 ).
Nese: Sitrus, malt, lynghonning, litt eik. Med vann fortsatt honning, men også hermetisk fersken.
Smak: Mer merkbart fat på smaken. Lynghonning igjen, ganske mye av det. Frukt, men mer eple enn sitrus. Treverket forsterkes med vann, og jeg får litt trelakk-assosiasjoner også. På ettersmaken nøtter.
Kommentar: Best uten vann, til tross for at den da er nesten for sterk til å være behagelig å drikke. Et litt morsomt konsept for en whisky, men også litt sånn «ingen med vettet i behold ville vel blandet god Brora og Glenlivet med vilje?» Litt som med finish på gamle, hard-to-get whiskyer, du lurer på hva de prøver å skjule. Men om det var noe å skjule var det jo ikke så verst vellykket, så kanskje man ikke skal klage?
Smakt i regi NMWL Trondheim.
Sider med druer, det tror jeg faktisk det er første gang jeg smaker.
Nese: Litt rart. Eple er tydelig, men det lukter også ung rødvin.
Smak: Svært syrlig og litt overkarbonert (den hadde hastverk med å komme ut av flaska også). Bak er det eple, og igjen (ung) rødvin.
Kommentar: Et merkelig produkt. Det kunne vært en ung fruktig rødvin tilsatt kullsyre. Det smaker jo på en måte helt greit, men samtidig vil jeg ikke ha mer (men jeg skal drikke opp flaska, det er tross alt bare 0,33 liter, minus det som havnet på kjøkkenbenken).
Kjøpt hos Siidrimaja, Tallinn.
Inderøy gårdsbryggeri Musemor 6,7 %
Nese: Melkesjokolade, svisker, kaffe og nellik.
Smak: Malt, kaffe, nellik.
Kommentar: Jeg hadde nok ønsket meg ennå litt mer sødme når ølet skal drikkes alene, men til julemat tror jeg dette må være en innertier, akkurat nok snert til å skjære gjennom fettet.
Grad av jul: Fire juletrær, for å få meg til å ønske at ribba alt sto på bordet.
Inderøy gårdsbryggeri Dommpapp 10,2 %
Nese: Kjeller, mye gjær, tydelig alkohol.
Smak: Maltsødme, tørket frukt, gjær, merkbar alkohol, særli i det jeg svelger.
Kommentar: Dette blir ingen ny favoritt. Det er forsåvidt en grei quad, men det er for mye alkoholpreg både på nesa og smaken og ingenting som veier opp for det.
Grad av jul: Hører hjemme i Den lille bøgda som glømte at det var jul. Knapt en stakkarslig grankvist.
Inderøy gårdsbryggeri Fattigmainn 10,2 %
Nese: Brunt sukker, malt og litt underkrydret krydderkake – om det gir noen mening?
Smak: Igjen underkrydret krydderkake. Sirup. En viss bitterhet.
Kommentar: Jeg holder nok fortsatt en knapp på Musemor, men denne er langt bedre enn Dommpapp. Helt grei, men uspektakulær barley wine.
Grad av jul: Skal strekke meg til to juletrær. Under tvil.
Amundsen Ashes to Ashes 10,5 %
Nese: Først og fremst vanilje, noe kaffe gjennom brunt sukker, noe sjokolade og noe karamell.
Smak: Salt, karamell, sjokolade, bitterhet av kaffe og veldig mørk sjokolade på ettersmaken.
Kommentar: Ut fra lukta hadde jeg ventet at denne skulle være kvalmende søt, men saltet og bitterheten balanserer det søte ganske godt. Helt over the top er den jo selvfølgelig, men jeg er jo ganske glad i dessert-impstouter, så jeg klager ikke egentlig på det. Kommer jeg til å kjøpe mange bokser? Nei, til det er den litt vel mye av alt. Men en eller to til blir det kanskje, før sesongen er over.
Grad av jul: Fire juletrær. Man skal tross alt spise seg småkvalm på godteri minst en gang i løpet av jula.
Ølkymisten Nonstandard Christmastime 10 %
Nese: Lakris og kaffe.
Smak: Kaffe, brunt sukker, noe nesten mentolaktig…
Kommentar: Mindre death by dessert enn den forrige, men fortsatt en rimelig OTT impstout. Smaken er litt underlig og jeg sliter med å sette helt fingeren på det jeg av mangel på bedre ord har kaldt mentol.
Grad av jul: Ett juletre. Men ut fra navnet skal man kanskje ikke vente mer?
Long time no… vel, lenge siden siste «lesestoff til helga» må man vel få lov til å si at det er…
Øl
Internett: Lokale norske bryggerier gjør det skarpt i European Beer Challenge meldes det i aviser opp og ned det ganske land. Og, joda, mange har fått både dobbelt gull (hva ER det?) og gull, og pallplass i det minste. Men i hvilken grad er dette egentlig en åpen konkurranse? Og hvor stor andel av de påmeldte havner egentlig på pallen?
Svar på spørsmål én er at det er åpent, så lenge du er villig til å betale en relativt heftig deltageravgift per øl. Og to, vel, de som ikke får minst bronse offentliggjøres ikke, så det er umulig å vite om det er to eller to tusen øl som ikke nådde opp. Som Brewolution påpeker: «I 2019 ble det delt ut 19 bronse, 35 sølv, og hele 132 gull og dobbelt-gull.» Det tyder kanskje ikke på at det er så fryktelig mange som IKKE premieres, men hva vet jeg.
De samme innvendingene gjelder forøvrig International Spirits Challenge, der strøs det også rundt med dobbelt gull til gud og hvermann og sølv er egentlig ikke særlig imponerende.
Brewolution har flere tanker rundt European Beer Challenge og også andre ting som skjer lokalt i Rogaland i sin Ting & Tang.
Norge: Juleøltestene er her. De fleste er dessverre bak betalingsmur nå til dags, så jeg leser stort sett mine egne. Neida. Joda. Men ellers kan jeg anbefale Ølportalens juleøltest. Og snart er det desember og da bør du følge LeifOs juleølkalender på Facebook (i mellomtiden kan du jo la deg underholde av tidliger års innlegg).
Belgia: Via Twitter oppdaget jeg en ny-for-meg ølblogger – Beervana – og et utmerket innlegg om Brasserie de la Senne.
Nese: Gule epler, vinterepler og litt jordkjeller.
Smak: Vinterepler og eplekart. Noe voksaktig og et hint av honning. Ganske mye syre og litt snerp.
Kommentar: Det var mer snert i smaken en lukta tilsa. Dette er saker jeg kan like. Noe av det bedre ikke-engelske jeg har smakt.
Kjøpt hos Siidrimaja, Tallinn, Estland.
Nese: Eple og… jeg ville nesten sagt wit. Det vil si koriander og noe sitrus.
Smak: Hint av eple og ganske mye ingefær. Og det er nok ingefær jeg egentlig lukter også, det bare havnet på feil knagg.
Kommentar: Litt for lite sideraktig, og alt for lite eple. Det smaker mer som en, tja, long drink laget med eplemost, ingefær og soda. Ikke vondt, altså, men ikke sider.
Kjøpt hos Öllepood Nr 2 i Pärnu, Estland.
Takk til Geir som tipset meg om denne…
Nese: Intens rå lakris, nesten litt kaffeaktig. Både sødme og tendenser mot salmiakk.
Smak: Som de beste saltlakrisgodtene du kan tenke deg.
Kommentar: Flytende lykke. Lakrislikør man faktisk kan sitte og nippe til og nyte.
Kjøpt på polet.