Fra fat på The Windlesora, Windsor.
Nese: Frisk eplesider.
Smak: Tørr, scrumpy eplesider.
Kommentar: Kunne hatt enda mer bitt, men på bare 3,9 % er dette virkelig bra og noe de gjerne må ta inn på en pub nær meg.
Måned: november 2015
Stella Artois Cidre 4,5 %
Kjøpt på Sainsbury’s Local, Bethnal Green.
Nese: Lite.
Smak: Kjip, kommersiell sider.
Kommentar: Ikke udrikkelig, men ikke akkurat moreish heller.
Butterbeer
Dette er vel et produkt som krever en forklaring om du er så uheldig at du ikke har lest (eller sett) Harry Potter. Butterbeer er en drikk som opptrer i J. K. Rowlings bøker (og i filmene), og som selvsagt har blitt gjenskapt for salg ved Warner Bros Studio Tour: The Making of Harry Potter i Leavsden utenfor London og i The Wizarding World of Harry Potter i Florida. Det vil si, gjenskapt og gjenskapt…
I bøkene serveres drikken både kald fra flaske og varm «in steaming tankards», men begge beskrives som ha en «warming» effekt. Det er mulig Rowling baserte ideen, eller i alle fall (ubevisst) fikk navnet fra en drikk fra Tudor-tiden, «Buttered beer», en drikk lagd av øl, sukker, egg, muskat, nellik og smør, gjenskapt blant annet av Heston Blumenthal. Når hun ble spurt av bladet Bon Appetit i 2002 hva butterbeer smakte som sa Rowling «I made it up. I imagine it to taste a little bit like less sickly butterscotch.» Det er dessuten rimelig å anta at drikken i bøkene inneholder alkohol, om enn ikke mye siden det selges til barn, for hus-alvene (the house elves) kan bli beruset av butterbeer.
Det som serveres på Warner Bros Studios er en slags «soda float», der det først tappes en slags brus i glasset som toppes med en softis-lignende substans. Og man kan selvsagt velge å betale ekstra for å få det servert i en suvenirkopp. Hvilket vi selvsagt gjorde. Du vet at «fan» er en forkortelse av «fanatiker», sant?
Nese: Vaniljeiskrem og karamellsaus.
Smak: «Skummet» smaker vaniljeis og karamell, «brusen» smaker også karamell, men er overraskende forfriskende. Et forsøk på å drikke brusen for seg selv og ikke gjennom skummet avslører at den rett og slett ikke smaker så mye i det hele tatt, litt utvannet brus med karamellsmak, kanskje.
Kommentar: Som pakke på sett og vis ganske godt, og langt mindre kvalmende søtt enn jeg hadde ventet. Jeg hadde ikke noe problem med å drikke opp min «tankard» sammen med burgeren til lunsj. Dattera, derimot, var ikke fullt så overbevist. Først sa hun nam, deretter bestemte hun seg for at hun likte skummet, men ikke brusen, og hentet seg en skje for å spise bare skummet, men når vi var klar til å gå hadde hun ikke spist halvparten en gang, så, vel, det må kvalifisere som en stemme for «ikke drikkelig» fra henne.
Old Mout Cider Summer Berries 4 %
Nese: Husholdningssaft.
Smak: Kommers eplesider med husholdningssaft, men kommers engelsk type, ikke svensk, så altså egentlig ok-ish.
Kommentar: Absolutt i søteste laget, men slett ikke grusom.
Drukket i London.
Glen Keith 1995 16 år Part des Anges 55,5 %
Nese: Epler og kalk, krydder (pepper?) og litt chutney-preg. Krydret appelsinmarmelade og eplekompott med vann.
Smak: Kalk og aske, krydder etterhvert og mango chutney. Malten trer tydeligere fram med vann, men forsatt er det frukt og krydder i salig blanding som er dominerende. Litt sisselrot på ettersmaken.
Kommentar: Dette liker jeg. Her er det mye å forsøke å finne ord for og jeg ser for meg at jeg kunne jobbet meg langt nedover i flaska før jeg hadde følt at jeg var ferdig med å notere.
Takk til Daniel for smaksprøven.
Lesestoff til helga #89
Sverige: En Macallan destillert i 1928 og tappet i 1983 i begrenset opplag på 500 flasker har gått under hammeren i Sverige. Prisen ble småpene 216.000 svenske kroner og satt dermed rekord som den dyreste flasken som har blitt solgt på drikkevareauksjon i Sverige, melder Aftonbladet. Vi får håpe kjøperen har råd til å åpne flasken og drikke innholdet.
Trondheim: Det blir to anledninger til å høre mer om boka Ølsmaking av Gustav Foseid i Trondheim de nærmeste dagene. I kveld (fredag 13. november) på Taps klokka 18.00 og mandag 16. på Brygghus 9, også klokka 18.00.
The White Hart Brew Pub, Whitechapel, London
The White Hart er en gammel pub i Whitechapel i London. Relativt nylig har den gjennomgått totalrenovering og gjenoppstått som Brew Pub, med et 450-liters mikrobryggeri i kjelleren. Ølene heter One Mile Road snarere enn White Hart, 1 Mile Road er også adressen til puben.
Vi besøkte dem en søndag ettermiddag i forkant av middagsrushet, for å få spist noe mat og selvsagt teste utvalget av øl og sider. Det var kanskje litt dårlig timing, for det var mange av kranene som var ute av drift, «we have a bit of a cask disaster», fikk jeg fortalt, men spurte ikke videre om hva som var årsaken. De skulle hatt Jasper Cider på fat, men den var blant de som ikke funket, så jeg tok en One Mile Road Rye IPA fra deres eget ølutvalg i stedet.
Den luktet tørr, litt støvete humle, og hadde tydelig smak av humle, også, men med såpass mye fylde fra rugen at jeg likte den ganske godt (som muligens gjør det til en dårlig IPA).
Jeg spiste en helt ok Chili, dattera fikk chips og deretter dessert. Desserten så i alle fall imponerende ut, men var nok mer beregnet på voksent gourmet-publikum enn kresne åtteåringer (ikke at det er pubens feil, selvsagt). Det var hovedsakelig isen som gikk med (og så spiste jeg kirsebærene).
Før vi gikk kjøpte jeg to små glass til av mikrobryggeriets eget øl:
One Mile Road Watermelon Margarita Pale på 4,3 % luktet ingenting, men smakte tydelig av vannmelon. Utover det smakte det mest bittert, og den var helt klart alt for bitter for meg, men utover det kan jeg ikke si at jeg tror konseptet er noen vinner.
One Mile Road Black Tea Lager på 4,9 % luktet også fint lite. Den smakte svart te, men også fruktkake eller muligens syltetøy og hadde rimelig mye humle til lager å være. Her savnet jeg maltdybde for å balansere teen og humla, men det var et mer lovende øl enn margaritaen.
The White Hart er lisensiert for «off sales» som det heter. Det var vanlig i gamle dager, den gang barna i huset ble sendt rundt hjørnet til «the local» etter en pint til far til middag, men dabbet av når det at ti-åringer løp rundt med fulle pints i gatene ble mindre PK. I det siste har antallet puber som er lisensiert for å selge øl du skal ta med deg igjen økt, i forbindelse med håndverksølets popularitet. Siden det de hadde tilgjengelig på flaske fra One Mile Road var diverse øltyper jeg bare av og til liker og jeg ikke hadde blitt overdrevet imponert over det jeg hadde smakt så langt droppet jeg å kjøpe med meg noe.
Tamdhu 1989 25 år Cadenhead’s Authentic Collection 53,3 %
Nese: Eik, sitron og vanilje. Noe blomstrete. Litt vann gir meg trepreget appelsinmarmelade, med mer vann vender det mer mot eple eller pære, fortsatt med eik og krydder som en tåke over det hele.
Smak: Litt parfymert eik, hint av babyspy akkurat når jeg svelger, ellers fint krydret eikepreg med et lass vanilje som gjennomgangstema. Med vann kommer det malt, lakris og gammelt lær på smaken.
Kommentar: Ikke noe galt med denne heller. Smattewhisky.
Saison Dupont Biologique 5,5 %
Nese: Tørt maltpreg, lett humle, antydning til pissoar.
Smak: Mye maltpreg, sødme og noe banankarakter. Litt metallisk humlesmak med bismak av pissoarsåpe. Stabburets leverpostei (i gul boks) på ettersmaken.
Kommentar: Jeg ville umiddelbart tatt det for en hveteøl, og så vidt jeg klarer å tyde fra ingredienslista inneholder den hvetesirup i tillegg til byggmalt, så da er det kanskje ikke så rart. Ikke helt overbevist, jeg synes den mangler balanse mellom sødme og bitterhet, og bitterheten er for metallisk, i tillegg mangler den helt den syrligheten jeg assosierer med god saison. Og så var det den der pissoarassosiasjonen, da. Jeg pleier jo ikke akkurat å vanke på pissoarer, kan du si, men av og til er man så uheldig at «unisex» betyr at det er både vanlig do og pissoar, og altså, det lukter jo ikke godt.
Aspall Perronelle’s Blush Suffolk Cyder 4 %
Kjøpt på Waitrose, Westfields, London.
Nese: Lite. Litt tørt eplepreg, noe vagt kokt skinke (som er litt merkelig).
Smak: Relativt tørr eplesider, men med bismak av solbærgele og bjørnebærsyltetøy.
Kommentar: Smått merkelig. Litt for lite tørr til å være veldig god, men slett ikke søt på den måten «sider med bær» vanligvis er. Nesa kan nesten tyde på en eller annen flaskefeil, men smaken er ikke påvirket.