Nylig delte en av mine svenske Facebookvenner et bilde av et vinglass med noe som så mest ut som ufiltrert lyst hveteøl, men som han skrev var prosecco. «Tåkete prosecco, den var ny,» tenkte jeg og spurte hva i himmelens navn han egentlig drakk. Sånn var det jeg oppdaget konseptet «col fondo», der den siste gjæringen skjer på flasken slik at det blir gjærrester værende i det ferdige produktet.
jeg hev meg raskt over Vinmonopolets nettsider og kunne konstantere at vi har hele seks å velge mellom her på berget. Jeg bestilte to litt på måfå (ok, da, med et halvt øye på importør og pris), og i kveld har jeg tenkt å teste den ene. Et sted leste jeg at man skal dekantere vinen og la litt være igjen i flasken sammen med sedimentene «to be enjoyed separately». Importøren av denne, derimot, sier «vend flasken før åpning». Jeg skal gjøre litt både og, først glass helles av uten «grums», og så vender jeg flasken (med egnet kork satt på først, selvsagt).
Før vending
Casa Belfi Colfòndo Anfora 10,5 %
Farge: Blek gyldengul. Ingen merkbar tåke i første glass. Tydelig tåke etter vending, lekkert ugjennomsiktig. Farge omtrent som ufiltrert lyst hveteøl.
Nese: Mineralsk, litt skiferaktig, grønne epler og salt. Mineraliteten blir om noe tydeligere etter vending, og jeg synes også det dukker opp litt appelsin.
Smak: Vel, søt er den ikke! Syrlig, sitron, hvite blomster, umodne Granny Smith og lett anslag av stein. Etter vending er smakene mye av de samme, men det er helt klart noe mer her, noe tørt, lett mineralsk, steinstøvaktig.
Munnfølelse: Dekker munnhulen med en fin tørrhet.
Kommentar: Jeg satt og ønsket at mer av mineraliteten fra lukta gjorde seg gjeldende på smaken før vending, det ble litt mye sitron/syre og litt lite «tørrhet», synes jeg. Men med grumset godt blandet ut i vinen er konklusjonen en annen, sedmimentene har dempet den verste «surheten» og tilført noe mye mer interessant. Konklusjonen: Her blir det mer col fondo i tiden framover.
Som i fjor var bryggerifestivalteltet på torget (ikke «gjemt bort» i Tordenskioldparken som i 2013), i nord-østlige kvadrant. Siden matfestivalen også var flyttet vestover i år og hadde torget som et slags sentrum lå bryggerifestivalen midt i smørøyet. Arealet var åpnere enn det tidligere har vært, med to innganger, den ene i en naturlig forlengelse av fortauet langs Kongens gate fra enden av Nordre, den andre fra midt på torget. Fordelen med det var at fler folk «forvillet» seg inn på festivalområdet, ulempen var at mange hadde gått glipp av at de måtte kjøpe glass og Oi! (plastmynter til å betale med) før de kom til baren for å bestille øl. Med litt bedre skilting neste år tror jeg den ulempen kan mer eller mindre elimineres (noen leser ikke skilt, dem er det vanskelig å nå), og fordelene virket uansett større enn ulempene. Med såpass åpne utganger blir det også ekstra viktig med årvåkne vakter som kan hindre at folk vandrer utenfor sjenkeløyveområdet med øl i glasset, men det virket å være godt håndtert i år.
Hvordan besøket var på torsdag vet jeg ikke (men antallet innsjekk på Untappd torsdag oversteg det totale antallet innsjekk i 2013, selv om det muligens sier vel så mye om Untappd sin utbredelse som om festivalens popularitet).
Undertegnede sjenker //staut fra Namdalsbryggeriet
Fredag gikk jeg på vakt når festivalen åpnet klokka 12 og sto hovedsakelig bak Dahls-tappetårnet fram til jeg måtte stikke klokka seks. Der var det trafikk, men ikke overveldende mye, jeg sto ofte uten kunder (selv om det fantes mer spennende ting enn Dahls på standen, blant annet den nye Polarisen og Sorachi Ace og Top Spin fra Brooklyn). Likevel var det ikke vanskelig å konstantere at det var travelt. Til venstre for meg var Namdalsbryggeriet og til høyre Røros bryggeri og mineralvannfabrikk og begge steder var det trafikk stort sett hele tiden. Ved bordene inne i teltet, under tak, var det stappfullt fra kort tid etter åpning, og tross regnbyger og ganske kjølig vær satt det jammen meg godt med folk ved bordene ute på plassen også.
Hos Austmann var det fullt trøkk hele dagen
Lørdag var det knallvær og da tok det av helt. Jeg var på plass fra tolv igjen, først ved Dahls-tårnet som dagen før, men så ble jeg huket tak i for å hjelpe til hos Austmann og der var det jevnt trøkk hele ettermiddagen og det føltes ikke som om jeg gjorde annet enn å tappe øl eller hjelpe folk med å velge hvilket øl de skulle prøve. Det yrte av folk på hele området og man måtte gå i sikksakk mellom glade ølentusiaster samme hvor man skulle bevege seg. Samtidig virket det som om logistikken var godt skalert, for selv om plassen var full var den ikke overfull og selv om det var kø ved baren var det bare 1-3 mennesker i kø hele tiden og køen gikk fort unna, ikke slik at folk måtte stå en halvtime for å få seg en øl.
I sekstiden kom det fem-seks frivillige som skulle starte kveldsvakt, så da benyttet jeg sjansen til å takke for meg litt tidlig (jeg var satt opp til sju) for å hvile ryggen og få meg noen få øl før jeg måtte hjem for at Arve skulle kunne dra på jobb (vanlig jobb, ikke frivilligjobb). Da kunne jeg konstantere det jeg hadde hatt følelsen av, nemlig at tross folkemengden var det slett ikke frustrerende å få servering, både glass/Oi!-kjøp og ølhenting gikk problemfritt. En annen ting er at enkelte av bryggeriene begynte å gå tomme for øl.
Monkey Brew måtte kaste inn håndkleet først (dere finner dem på Taps på Bakklandet, folkens!), Namdalsbryggeriet fulgte ikke lenge etter. 7 fjell gikk visst også helt tomme før kvelden var omme, og jeg hørte rykter om at Klostergården kjørte til Tautra etter ekstraforsyninger lørdag ved middagstid. Men med 21 bryggerier (23, kan man argumentere, siden «Ringnes» talte som ett selv om de hadde med seg både Dahls og Brooklyn-øl i tillegg til øl produsert på Gjelleråsen, tre bryggverk = tre bryggerier) var det likevel nok øl å velge i, skulle man tro.
Kort sagt, jeg tror Bryggerifestivalen 2015 var en suksess.
Fornøy bryggerimester Lars-Eric fra Røros bryggeri og mineralvannfabrikk og fornøyd frivillig Mariann.
Som kuriosa på tampen har Atle Frenvik Sveen hentet ut data fra Untappd fra alle tre festivalene. Høyest rated er gjennomsnitt av alle innsjekk (på festivalen), så kikk på antallet innsjekk før du utroper en vinner. Atle har forøvrig en annen artig, Untappd-basert, side, nemlig Øl i Trondheim. Den anbefales.
Flere bilder (advarsel, man kan bli tørst av å se dem).
Denne tapningen ble først sluppet bare i Sverige, men er senere blitt tilgjengelig flere steder. Whiskyen er valgt ut av Martin Markvardsen, «Senior Brand Ambassador», derav navnet Ambassador’s Choice. Whiskyen har vært lagret på eks-bourbon barrels av amerikans eik (70 %) og eks-oloroso sherry fat (30 %).
Nese: Vanilje og fløtekaramell. Med vann får jeg mer sitrus og lett røyk.
Smak: Litt gammelt lær, brent sukker og sitron (muligens lemon curd). Vann henter fram svak røyk og ristede nøtter.
Kommentar: En ganske enkel, men grei og lettdrikkelig, Highland Park. Hverdagswhisky. Vi har snart tømt en flaske og kommer med stor sannsynlighet til å kjøpe den igjen. 500 kroner på Systembolaget er en helt grei pris for denne.
Martin ombord Celeste på The Dark Expedition i 2014.
En kuriositet, dette. Lagret på et eks-sherryfat hos Highland Park i 13 år og deretter i ett ekstra år på Jungfraujoch på 3454 moh i Sveits. Før tapping ble whiskyen vannet ned fra 66,3 to 58,7 prosent med vann fra Jungfrau-breen. Så vidt jeg klarer å finne ut er den tappet av Highland Park for Angels Share, så den defineres som en destilleritapning.
Stills på Highland Park.
Nese: Plomme i Madeira, tydelig spristikk. Med vann får jeg fram både støv og sot, og en del sitrus, både sitron og appelsin, og kanskje også litt eple.
Smak: Appelsinmarmelade og plommesyltetøy med vanilje. Vann henter fram en pepperaktig tone og et hint av røyk.
Kommentar: Trenger definitivt vann for å bli behagelig å drikke og særlig å lukte på. En helt ok Highland Park, kanskje litt enklere enn jeg normalt ville forvente, men absolutt godt drikke. Jeg synes egentlig den var bedre uten vann, men da var den for spritpreget, så det funker jo ikke optimalt.
Nese: Friske, gule epler og bartlett pærer. Lett sitrus, appelsin kanskje.
Smak: Bartlett pærer, appelsinmarmelade eple- (eller kanskje pære-) mos og lett preg av kanel.
Kommentar: Jeg tror dette er den første franske perryen jeg smaker. Den skiller seg klart ut fra de franske eplesiderene jeg har smakt, i alle fall. Det blir litt mye syltetøy på smaken, selv om det er appelsinmarmelade det minner mest om. Jeg kunne ønsket meg en del mer tørrhet. Ellers er det
