Den andre italienske sideren jeg plukket opp på Vikapolet. Denne hadde vanlig vinkork, som i tillegg var treig å få ut, så jeg var ikke helt forberedt når plopp-lyden ble etterfulgt av sider som bruset over. Heldigvis er det en stor flaske…
Nese: Røde, melete epler, men også et hint av granny smith.
Smak: Røde epler, svakt gjærpreg. Godt balansert sødme og tørrhet. Jeg får et hint av litt syrlig appelsin på smaken, og det kler den.
Kommentar: Også denne er særdeles drikkelig, i klassen for lette, friske sidere. Men den taper mot konkurransen fra franske sidere i samme klasse på pris. Selv med tollsatsen på 40 kroner per flaske regnet inn er f.eks. la Ribaude, med sine 48 svenske på Systembolaget, et bedre kjøp (og den er økologisk også). Det fordrer selvsagt at man er i Sverige med jevne mellomrom, men det er nå engang vi. Samtidig var dette ganske godt, så kanskje jeg sjekker om det er mulig å bestille noen flasker likevel…
I morgen, 28. september, er det åpen dag på Fary Lochan, og det danske destilleriets aller første whisky legges ut for salg. Den aller første flasken auksjoneres bort og aksjeeierene har hatt mulighet til å forhåndsbestille. Til 1500 kroner halvliteren bør det være bra vare for å være verdt det…
Vi besøkte Fary Lochan i 2011, da kunne man kjøpe nysprit og flasker med nysprit som hadde fått en bit av «charred» dansk eik, som da i teorien skulle modnes på flaska. Staven er av en størrelse som skal tilsvare eksponeringen på et fat, men destillerisjef Jens-Erik Jørgensen fortalte at de hadde merket at utviklingen skjedde fortere og at de forventet at «whiskyen» ville nå toppen smaksmessig en gang i 2013 eller 2014. Vi helte av 20 cl fra flasken vår før sommeren, og kommer til å helle av 10 eller 20 til før årsskiftet. Drammen jeg har helt opp i kveld er fra flaska med stav i.
Nese: Nysprit, litt løsemiddelpreg. Vann åpner for et hint av krydder og syrlig eple. Men løsemiddelpreget forsvinner ikke.
Smak: Merkelig, fersk sprit med trepreg, smaker litt som nylakkert gulv (ikke at jeg har forsøkt å spise nylakkert gulv, da). Vann trekker fram hint av krydder også på smaken.
Kommentar: Det lukter virkelig ikke godt. Smaken er litt bedre, tross i at jeg står fast ved beskrivelsen nylakkert gulv, den er også en smule ubalansert, trepreget er ikke skikkelig integrert i spriten.
Jeg husker nyspriten som ganske god, så konklusjonen herfra blir at eksperimentet med eikestav i flaska ikke er helt heldig. Vi har en flaske ubesudlet nysprit også, men den står i det skapet som er så barnesikret at ikke vi engang får det opp, så den får jeg skrive smaksnotat på en annen gang. Og jeg skal selvsagt smake på denne igjen, om et halvt år eller noe (og jeg tror vi venter med å helle av mer, akkurat nå er den IKKE verdt å ta vare på).
Lagret på ex-bourbon, sluttlagret på oloroso sherry.
Nese: Appelsinmarmelade på «brown toast». Krydder. Med vann får den pepperkakepreg, nellik, kanel, ingefær og vanilje.
Smak: Appelsin og sprit. Litt nellik? Jeg får litt julevibber. Vann trekker fram litt pepper og et underliggende maltpreg.
Kommentar: Veldig jul over denne, men den er ikke videre søt og får dermed ikke det «kan bare drikkes i små mengder i romjula»-preget som enkelte sherrybomber har. I overkant dyr på polet (hva har skjedd i kalkylen her?), men et helt greit kjøp f.eks. i Sverige eller i Skottland.
Det har blitt tradisjon i NMWL Trondheim at septembermøtet inneholder noen litt mer eksklusive tapninger. Vi startet med tre (?) år på rad med Rare Malts tapninger, og når de rett og slett ble for dyre og for vanskelige å få tak i gikk vi over til andre ting. I år hadde styret først annonsert «skatter fra skapet», men så blitt så befippet over septemberslippet på polet at vi til slutt fikk servert bare to fra skapet og fire fra slippet. Men jeg hørte ingen klager…
The Glenlivet, Douglas Laing Director’s Cut, 35 år, 55, 3 %
Destillert juni 1977, tappet juni 2012, DL Ref 8574. Nese: Gin, dvs. einerbær og litt rå sprit. Frisk frukt, litt sitron. Smak: Bitter, maltsødme og grønne epler. Kommentar: Lukta er ok, men den er for bitter på smaken. Jeg tilsetter mye vann, men det blir ikke bedre og jeg drikker faktisk ikke opp drammen.
Isle of Arran Single Cask no 387, 50,5 %
Destillert 19. mars 1997, tappet 5. mars 2013 Nese: Frukt, litt fersken? Vanilje, appelsinmarmelade og kandisert appelsinskall. Smak: Frukt, lyng, hint av honning. Kommentar: Godt. Mye bedre en Glenliveten og ikke halvparten så dyr engang.
Imperial 17 år, Dougas Laing Director’s Cut, 53,3 %
Destillert oktober 1995, tappet februar 2013, DL Ref 9527. Nese: Stikkelsbær, kald stein, sødme og aske. Smak: Maltsødme, røde bær, sitrus, aske, pepper. Kommentar: Trenger mye vann, men blir god med passe mengde.
Banff 36 år, Cadenhead Small Batch 49,8 %
Destillert 1976, tappet 2013, bourbon hogshead, 192 flasker Nese: Aske og kull, ristet kokosnøtt, tørket aprikos. Smak: Kull, sødme, forkullede spareribs som noen har glemt på grillen. Hermetisk fersken. Kommentar: Får litt mer kick med litt vann, blir ganske god med litt mer. Er nesten verdt prisen (2800 kroner).
Tomatin 32 år, Douglas Laing Old & Rare, 55,7 %
Destillert 1975, tappet 2008, bourbon cask Nese: Sitronvoks, bonevoks? Vegetasjon. Mye! (Klarer ikke sette ord på alt.) Røde druer, sukkertøy (kongen av danmark?). Smak: Lime, urter, sitronmelisse og noe annet. Solbær og solbærblader på ettersmaken. Kommentar: Spesiell. Smaker på en måte ikke whisky. Men god, veldig god. Jeg måtte ha påfyll. Desverre var dette en av de fra skapet og den er ikke tilgjengelig lenger. Kommer jeg over en flaske er det mulig jeg må kjøpe en, tross at innkjøpsprisen til laget var 2500 kroner.
Caol Ila 22 år, Cadenhead, 46 % Nese: Røyk! Smak: Kull og ildsted, sødme i bakgrunnen. Kommentar: Ikke veldig kompleks. God, for all del, men litt kjedelig, særlig i dagens selskap.
Baby got legs
I tillegg til det oppsatte programmet måtte jeg få med meg denne, som var blitt åpnet på et tidligere møte:
Laphroaig 18 år, Douglas Laing Old Malt Cask 46,6 %
Destillert desember 1993, tappet desember 2011, DL Ref 7992. Nese: Røyk, sødme, rødkittost (Le Vieux Pané). Smak: Også ost og røyk. Kommentar: Knallgod.
Islay: Den store nyheten denne uka dukket opp på Whisky Advocate Blog: Islay får sitt niende destilleri. Det skal hete Gartbreck og ligge rett utenfor Bowmore. Nyheten er lekket fra en pålitelig kilde i følge Whisky Advocate, selv om den offisielle pressemeldingen ikke vil komme før senere i år. Søk på seleskapet viser at Jean Donnay, kjent fra blant annet Glann ar Mor, er involvert.
Scotland:Douglas Laing & Co lanserte sin nye serie, Old Particular, som er en slags erstatning for Old Malt Cask som Hunter Laing & Co «tok med seg» når selskapet ble delt i to tidligere i år. Serien vil bestå av enkeltfatstapninger og skal hverken kjølefiltreres eller tilsettes farge. Noen tapninger vil bli tappet på fatstyrke, ellers vil tapningene ha de noe spesielle styrkene 48,4 % og 51,5 % for whiskyer som er henholdvis maks atten år og minimum 19 år. Dramming News har pressemeldingen.
En uke i Italia og ikke en italiensk sider å oppdrive, men på polet i Vika, der hadde de to!
Nese: Friskt eplepreg med et snev av Vademecum.
Smak: Frisk, tørr, perlende. Grønt epleskall.
Kommentar: Helt kurrant sider av den lette, men tørre typen. Drikker gjerne mer. Men prisen, nesten tre ganger så mye som de vel så kurrante franske på Systembolaget, tilsier at jeg kanskje ikke kommer til å kjøpe så mange flasker. På den annen side, er jeg på Vika og skal ha sider er det slett ikke sistevalg.
Nyhet på polet i september, og siden det er såpass få flasker er alt ute i butikkene, så sjekk på nettsidene hvem som har den på lager om du vil ha en flaske.
Nese: Det første jeg tenker er «Grandiosa»… Altså, det lukter korn i form av nystekt brød og i tillegg stekt rød paprika. Det er særlig paprikapreget som er framtredende. Sært. Med vann demper paprikaen seg og jeg får i stedet mer brød, krydder og syrlig fruktighet.
Smak: På full styrke får jeg først og fremst sprit. Litt maltpreg ligger og vaker. Med ganske mye vann får den litt mer karakter, men jeg sliter med å finne noen definerte smaker jeg kan sette ord på.
Kommentar: Jeg hadde nok håpet på en smule mer kompleksitet, må jeg innrømme. Dette er slett ikke vondt, men ikke så spennende som man kunne ønsket. Mulig whisky med grandiosapreg burde være spennende nok, forsåvidt…
Etter en uke som startet med forkjølelse og endte med Oslo-tur og bokfestival og dermed generelt lite mulighet til å skrive smaksnotater kunne jeg ikke holde meg fra å åpne en flaske i kveld. Jeg kjøpte Nikka Coffey Malt etter å ha smakt den på et NMWL Trondheim-møte, og så har den blitt stående. Men i går skrev Nonjatta om fire single cask Nikka-tapninger som er laget for Whisky Live Paris 2013, og blandt dem er en coffey malt, og da kom jeg selvsagt på flaska i skapet og ble tørst.
Coffey har forresten ikke noe med kaffe å gjøre, i tilfelle du ikke har vært borti begrepet før, men en type destilleringsapparat som ikke er i bruk så ofte, særlig ikke til maltwhisky, og som gir en helt annen karakter enn en tradisjonell «pot still».
Først må jeg nevne at innpakningen til denne flasken er noe for seg selv. Det burde kanskje ikke komme som noen overraskelse, japanerne er jo kjent for å pakke inn ting på kunstferdig måte. Her er det enkle og billige materialer, men satt sammen med et detaljfokus som appelerer til meg.
Nuvel, til saken, altså whiskyen:
Nese: Minner umiddelbart mer om en grainwhisky, vanilje og karamell. Med vann får jeg hylleblomst og lakris, og et lite hint av svovel.
Smak: Vanilje og eikefat, melkesjokolade og hint av lakris, særlig på ettersmaken. Litt ubestemmelig krydder og urter.
Kommentar: Jeg synes den har et litt medisinsk preg, uten at jeg klarer å sette fingeren på hva som gir det inntrykket. Det lukter og smaker litt gammeldags apotek, rett og slett, jeg får assosiasjoner til når jeg var med mormor på det gamle Svaneapoteket på Carl Johan, den gangen alt forsatt ble solgt over disk og piller ofte kom i apotekets egne esker. Ingen dum assosiasjon, og en lukt jeg alltid har elsket, så for meg er dette en knallgod dram.
Sherry butt nummer 4404, destillert 13.06.1990, tappet 28.07.2004.
Nese: Litt røff til å begynne med, litt fusel, vanilje, anis.
Smak: Et hint av røyk, kongen av danmark, sødme, kandissukker. Vann får fram en besk smak som overdøver sødmen.
Kommentar: Klart best uten vann. Men uansett ingen grunn til å gråte bitre tårer over at dette bare var en femcentiliter. En helt grei dram, men ikke mer.
Nese: Røde, melete epler, men også et hint av granny smith.
