Live-blogging fra Bishops Arms i Østersund, no less.
Nese: Grønne epler, bruspulver med eplesmak.
Smak: Røde epler, Love Hearts.
Kommentar: Den er ikke egentlig brusaktig og på en måte ganske god, men for søt til at man drikke særlig mye.
Stikkord: USA
Founders Dirty Bastard 8,5%
Når noen skriver Scotch Style Ale på flaska må jeg nesten bare kjøpe, jeg er tross alt rimelig glad i de tradisjonelle skotske alene – er bestanding glad om en pub finner på å ha 80/- eller 90/- på fat.
Her er det importmalt som er tingen, sju forskjellige sorter er brukt (tidligere har de hatt ti forskjellige sorter). Som amerikansk reklamerer de også med et visst humlepreg for balansen.
Farge: Dyp og klar rødlig brunfarge. Lett og tynt skum med en lys brunfarge.
Nese: Lett borimot fraværende. En viss fruktighet er tilstede og en bitte liten frisk bitterhet. Savner malten kjenner jeg.
Smak: Fruktig med en liten humlebitterhet her også. Malten domineres av en liten brent røykaroma. Overraskende tynn.
Konklusjon: Jeg ble direkte skuffet av denne. Det er et lett røyk- og brentpreg her, men lite annet fra malten. En god skotsk ale skal helst ha en tung og rik maltaroma, men her er det ikke brukt god nok malt. De skriver selv «Ain’t for the wee lads.», noe jeg må si meg uenig i.
Innkjøpt: Vinmonpolet Valentinlyst, Trondheim (54,90 / 35,5cl)
Crooked Stave Vieille Artisanal Saison 4,2 %
Jeg har litt problemer med ordet «artisanal», det blir misbrukt så til de grader at det har mistet sin betydning (og sine positive assosiasjoner) også der det sannsynligvis er fortjent, som her.
Nese: Litt parfymert, såpeaktig, men ikke off-puttingly so. Malt i bakgrunnen og en del syrlig frukt.
Smak: Jeg får såpeassosiasjoner nå også, men den holder seg på rett side av grensen. Appelsinskall (eller limonen, kanskje, helst).
Kommentar: Kan man ha en session saison? I så fall er dette en bra kandidat. Mulig det blir vel mye syrlighet og parfyme om man skal drikke mange flasker etter hverandre. Skal testes til mat etterhvert, siden syrligheten burde egne seg i mange sammenhenger.
Kjøpt på Gulating, Trondheim.
Jolly Pumpkin Weizen Bam 4,5 %
Interessant nok finner jeg ikke alkoholstyrken på etiketten.
Nese: Banan og appelsin.
Smak: Hjemmelagd fruktsalat med appelsin, eple, banan og rosiner (og ingen kunstig søtning). Syrlig, fruktig, og et lett krydderpreg.
Kommentar: Dette var rett og slett innmari godt.
Kjøpt på Gulating, Trondheim.
High West Whiskey Double Rye! 46 %
Batch nummer 13H23.
Med håndskrevet batch- og flaskenummer og «håndblåst» gefyl på flaska skulle man tro dette var skikkelig håndverkswhiskey. Og det er selvsagt nettopp det de vil du skal tro. I følge Skus liste over amerikanske «destillerier» og hva tapningene egentlig inneholder er det «a blend of Barton and LDI ryes» (Barton er nå til dags eid av Sazerac), altså slett ikke destillert av High West og heller ikke produsert i Utah (det hevder de forsåvidt ikke heller på etiketten, der står det «Bottled by High West Distillery, Park City, Utah»). Bare juks, altså. Det forhindrer ikke folk som John Hansell i å gi den høy score. Nå er jeg forsåvidt fan av holdningen «the proof is in the pudding» hva gjelder f.eks. NAS, det viktige er om det lukter og smaker godt, og det gjelder selvsagt her også. Men jeg synes likevel det er en viss forskjell på å unnlate å fortelle hvor gammel (vel, ung) whiskyen er og å gå inn for å føre folk bak lyset ved å gi inntrykk av at noe er fra et mikrodestilleri når det egentlig er et industriprodukt. Vel, vel, det var moralprekenen… Her er mine smaksnotater i alle fall.
Nese: Søtlig, lett parfymert eik, vaniljesukker og haribo fersken. Også et lett vegetalsk preg som forsterkes med vann, det lukter mint, litt einertre og litt selje.
Smak: Vannilin, eikeplank og druesukker. Mye det samme med vann.
Kommentar: Mindre parfymepreget enn mye amerikansk whiskey, og dermed mindre fælt for min gane. Nesa er ganske bra, og har en svært interessant utvikling med vann, men smaken er mest søt og fatpreget og reaksjonen min er litt «What’s the point?». Ikke direkte vondt, men jeg står over påfyll.
Avery White Rascal 5,6%
Avery Brewing Company ble grunnlagt av Adam Avery i 1993 og ligger i Boulder, Colorado – byen som er verdenskjent for å være hjemstedet til Mork & Mindy. Bryggeriet har sakte men sikkert vokst seg større og har gradvis utvidet både bryggverket og distribusjonen.
White Rascal er en Wit med koriander og bitterappelsinskall. Hvete og to-rader bygg er i kornmiksen mens Bravo, Sterling og Hersbrucker er humlesortene.
Farge: Uklar strågul.
Nese: Hvete og koriander. Banan og en liten bitterhet er også å spore.
Smak: Frisk, fruktig og med et godt integret krydderpreg. Koriander, pepper og nellik er å finne på smaken. Fersken, banan og appelsin er det fruktige innslaget.
Konklusjon: En god og elegant Wit. Fokuserer mer på det fruktige innslaget enn krydderet, noe som sikkert gjør det god til litt krydret mat.
Rogue Farms OREgasmic Ale 6%
Rogue Ales var opprinnelig en bryggeripib ble startet i Ashland, Orgegon, USA av tre tidligere Nike-ansatte i 1988. Året etter flyttet de til Newport, Oregon der de fortsatt holder til. I tillegg har de flere lokaliteter og gårder i Oregon.
Akkurat dette ølet er av deres Rogue Farms-serie der det i flaska i størst mulig grad produseres av dem selv på en av Rogue Farms (en i Tygh Valley og en i Independence). OREgasmic består av maltsortene Rogue Farms Dare™, Risk™ og Maier Munich. Av humle er det brukt Rogue Farms Revolution™, Independent™, Newport™, Freedom™ og Liberty™. I tillegg er gjæren deres egen Pacman.
Farge: Mørk rav med et lite oransje preg med godt skum.
Nese: Veldig søtlig og typisk amerikansk. Litt røstet malt og fruktkompott er lett skjult der bak.
Smak: Søtt, krydret, tørr bitterhet og en viss fruktighet. Humla er ikke helt enig med min gane og i spisseste laget. Og bortsett fra humlebittet framstår brygget som litt flatt.
Konklusjon: Litt skuffet. Har smakt mye bedre øl fra Rogue før. Med humler som ikke klaffer med min gane og en flathet og ubalanse blir det ikke gjenvisitt på dette brygget fra meg. Men andre vil nok like det adskillig mer enn det jeg gjør.
Boulevard Brewing Long Strange Tripel 9,2%
Boulevard Brewing har holdt på siden 1989 og har vokst seg store og titulerer seg som «the largest specialty brewer in the Midwest». De holder til i Kansas City, Missouri og selger sitt brygg over hele verden.
Long Strange Tripel er et brygg laget til ære for personen som har vært ansatt lengst i bryggeriets – Harold “Trip” Hogue. Det var han i sin tid som fikset og trikset slik at et gammelt og utslitt bryggverk kunne produsere Boulevards første øl.
Pale Malt, München, hvetemalt og havreflak er bruk i tillegg til humlene Magnum og Styrian Golding. Litt druesukker er også brukt for å få fart på sakene.
Farge: Ravfarge.
Nese: Fruktig med et markant gjærpreg. Kornet gjør seg godt tilkjenne og i tillegg kan jeg finne litt lime og fersken også.
Smak: Overraskende lett. Gjæren finnes igjen på smaken også som for øvrig er ganske tørr og nøytral. Litt sitrus og sødme er å finne men ingenting som fester seg.
Konklusjon: Kjenner at jeg er litt skuffet av denne, andre brygg fra Anderson Valley har vært bedre enn dette.
Anderson Valley Bourbon Stout 6,9%
Anderson Valley Brewing Company likker i Boonville, California (nord for San Fransisco). Befolkningstallet ligger på rundt 1000 sjeler så det er rimelig imponerende at de har fått fram et bryggeri med eksport rundt om i verden.
Brygget er en stout som er lagret i tre måneder på brukte bourbonfat. I bryggeriets opprinnelig utgave er etiketten preget av en kalkun og bærer navnet Wild Turkey Bourbon Barrel Stout da fatene er brukt til å modne Wild Turkey Bourbon. I denne utgaven som er innhandlet i Sverige er kalkunen byttet ut med bryggeriets «maskott» – Barkley (av arten Bjort – «It is a BEER. The Legendary Boonville Beer to be exact. Barkley, by name, who could be considered a cross between a bear and a deer (thus a beer). Barkley and his brethren are often seen about Anderson Valley by lovers of truly fine beers (especially if they’ve had a few).»
Farge: Svart
Nese: Søtt, sjokoladepudding og mørk vaniljearoma.
Smak: Mye det samme som på nesa men med lakris og ren og mørk sjokolade i tillegg. Intenst.
Konklusjon: Snadder. Anbefales helhjertet. Kraftig og rik på smak men fortsatt balansert og blir sittende i lenge.
Mountain Living Pale Ale 5,7%
Crazy Mountain Brewing Company ligger i Edwards, Colorado, USA eller mer omtrentlig belagt i Vail Valley, en av USAs skidistrikt. De ble grunnlagt i 2010 av ekteparet Kevin og Marisa Selvy. De møttes i 2007 mens Kevin jobbet som brygger for Anchor Steam Brewery i San Fransisco. Etterhvert fikk han overtalt Marisa til å bli med hjem til Colorado, der de grunnla Vail Valleys førte mikrobryggeri.
Mountain Living Pale Ale skal være en klassisk amerikansk Pale Ale med Simcoe og Citra. 1% av overskuddet går til Vail Mountain Rescue Center.
Farge: Dyp ravfarge.
Nese: Fjøspreg (urenheter på tapperiet?), sitrushumle og et markant bitterpreg.
Smak: Et litt urent bitterpreg (hint av fjøs) med sitruskarakter og litt drue og korn i tillegg.
Konklusjon: Lurer på om noen urenheter har blandet seg inn her på et punkt i produksjonen. Ser man bort fra dem er det en klassisk tørr APA der humlen får spille hovedrollen uten at det går mot det ekstreme og man ikke har noe sødme å slite med.