Destillert 5. oktober 2011, tappet 29. november 2014, upeatet variant lagret på et 40-liters eks-oloroso sherryfat.
Nese: Smørbukk, mye smørbukk. Litt ristet korn. Med vann dukker det opp gummi på nesa også, varme bildekk. Også her får jeg hint av svart pepper.
Smak: Brent gummi, hageslange og et svakt hint av karamell. Det blir litt mindre intenst med vann, men inntrykket av å tygge på en hageslange henger i.
Kommentar: ALT for mye fat, spesifikt eks-sherryfat, for meg. Da tar jeg langt heller det litt vel unge preget på bourbonvarianten. Artig å smake (og i kontrast med den forrige: skoleeksempel på hvor mye forskjell fatet kan gjøre for spriten), men dette er dessverre ikke drikkelig.
Denne lageren fra Östersundsbryggeriet Jemtehed & Brande er brygget til ære for hjembyen deres. Upastaurisert og ufiltrert er dette en hyllest til den store lille byen Östersund.
Farge: Lys oransjegul. Tynt, hvitt skum. Lite bunnfall og grums til ufiltrert å være.
Nese: Lett sitrus og et bittelite hint av sødme. Generelt ikke mye i det hele tatt.
Smak: Frisk sitrus, malt og kullsyre. Noen krydderier (kardemomme og kanel) leker litt i bakgrunnen. En litt sur kullsyrearoma ligger og overdøver ettersmaken.
Konklusjon: En kurrant og god lager, selv om ettersmaken heftes litt av kullsyra. Definitivt et hakk eler sju opp fra de kommersielle lagerene som serveres på bar og i så måte et prisverdig tiltak. Et hederlig alternativ en varm sommerdag i Östersund.
Destillert 30. juni 2012, tappet 8. januar 2015, upeatet variant lagret på et 40-liters eks-bourbonfat.
Nese: Karve og furunål, vanilje og litt fusel. Litt sitronpreg med vann, mer fusel og svart pepper.
Smak: Svart pepper, vanilje og krydder, men også lett svovel og fusel. Den unge alderen blir tydeligere med vann, men pepperet henger i, også på ettersmaken, og den får en smak av syltet sitron.
Kommentar: Ung, men lovende. Fremstår definitivt som for uferdig til å drikkes nå, men det er vel heller ikke poenget med disse «fatprøvene» til Box.
Äppelbo Bryggeri holder til i tettstedet Äppelbo i Dalarna, ikke langt unna fylkesgrensa til Värmland. Bryggeriet ble grunnlagt i november 2013 og det første årets ble brukt til mye eksperimentering før de nå i det siste har begynt etablert et halvfast grunnsortiment. Eksperimentering og uttesting er fortsatt noe som skal ligge i grunnvollene til bryggeriet.
Som navnet tilsier er det Amarillo som gjelder i denne IPA’n. Pale Ale, Münchener og en dæsj Amber er maltsortene som er brukt.
Farge: Dyp oransjegylden. Pent og hvitt skum.
Nese: Fjøspreget er framtredende (infeksjon?). En viss fruktighet er å spore i bakgrunnen sammen med en tørr kornaroma.
Smak: Frisk og lett søtlig med et innestengt preg. En liten bismak av lett muggen kjeller er også tilstede. Noen kryddertoner og også å finne. Men det hele er rimelig lett og forglemmelig.
Konklusjon: Lett, frisk og enkel IPA med en del unoter av fjøs og kjeller. Ingenting å skrive hjem om. Får håpe de klarer å brygge noe bedre etterhvert.
I den langvarige serien «Nye Svenske Bryggerier» er turen kommet til et bryggeri som kom til verden i 2014 – Västra Ämterviks Bryggeri. Stedet er Sunne i Värmland like ved innsjøen Frykens bredd (verdenskjent gjennom Thore Skogmans sang Fröken Fräken – mest kjent er vel Sven Ingvars versjon). Lokalene er et gammelt storkjøkken fra 40-tallet der mesketanken er en ombygd 1250 liters melketank med varmetepper innvendig til oppvarming, gjæringskarene er åpne og kjølerommet inneholder langringstankene.
Noe som skiller Västra Ämtervik fra andre er at de bruker havreskall (restprodukt fra en lokal skrädmjölsmølle (skrädmjöl er mel av røstet havre, en tradisjonsrik råvare som man lager nävgrö/mutti av).
I Havre Ale finner vi i tillegg til havre pilsner-, münchener-, karamell- og hvetemalt. Engelsk ale-gjær er brukt for å gi en fruktigere karakter. Humlesortene er Fuggle, First Golf og Sterling.
Farge: Gylden bronsefarge med en tynt lett brunaktig skum.
Nese: Lett karamellaktig aroma sammen med en litt ristet karakter.
Smak: En lett søtlig (karamell) karakter. Malten kommer godt fram mens humla ligger trygt i bakgrunnen. Ingen voldsom fylde men grei nok, den søtlige maltkarakteren blir liggende igjen et god stund.
Konklusjon: Et søtlig brygg som nok vil passe bedre til mat enn alene (de anbefaler den til solid husmannskost eller krydderrike gryter). Til å være et nytt bryggeri er det mer enn godkjent og jeg kjenner at jeg nok har en liten forkjærlighet for stilen (britisk).
Brewski Brew er et nyoppstartet bryggeri i Helsingborg. Bryggingen startet opp høsten 2014 etter at grunnleggeren, Marcus Hjalmarsson, har drevet gjøkbryggeriet High Nose Brew som brygget hos Höganäs Bryggeri. Fire øl på Systembolaget har det blitt så langt.
All Inn Brewing er et Göteborgsbasert bryggeriselskap som i påvente av eget bryggverk opererer som gjøkbryggeri med både svenske og internasjonale bryggerier (de har bl.a. et samarbeidsbrygg med Lervig). De har holdt på siden 2012 og står også bak ølfestivalen All In Beer Festival i Göteborg (6.-7. november).
Brygget, som er en DIPA med mango og havtorn, ble brygget til All In Beer Festival 2014 og er da et samarbeid mellom Brewski, All In og bryggerimesteren til Cigar City Brewing, Wayne Wambles.
Farge: Gylden guloransje med ymse småpartikler flytende rundt. Pent og tykt skum.
Nese: Fruktig med tropisk tilsnitt, markant bitterhet og hint av sukkerlake.
Smak: Bittert med en bismak av mango og det jeg antar er tindved. En smak som minner litt om Haribo Fersken dukker etterhvert opp, men bitterheten forsøker å overdøve den totalt.
Konklusjon: En intens DIPA med et litt fruktig tilsnitt. Humla er der men resten av brygget klarer ikke å fylle på nedenfra så det blir for ubalansert og tynt.
Enda flere mikrobryggerier satser på salg gjennom svenske dagligvarebutikker. Siste bryggeri jeg har kommet over er Södra Maltfabriken som holder til i Handen, like sør for Stockholm. Bryggeriet har holdt på siden 2011 og finnes på Systembolaget (der bl.a. orginalen av denne (4,3%) er å finne på nær alle Systembolagene og nå også i dagligvaren. Noen øl er også å finne på Vinmonpolets bestillingsutvalg. Mener å ha sett Södra Almighty 4,3% i norske dagligvare også.
Almighty (i alle fall orginalen, antar butikksvarianten er like) er en ale med kun Citra humle og Pilsner-, Karamell- og Wienermalt.
Farge: Lys gylden med et tynt skum.
Nese: Sitrus (lime, appelsin og litt sitron), noe fruktsødme og et hint av noe litt ubestemmelig.
Smak: Lett, tynn og litt utvannet sitrusfrukt, en grei bitterhet men med et hint av sukkervann.
Konklusjon: En grei og lett svensk butikkøl. Intet mer og intet mindre.
Nese: Først og fremst malt. Sitrus og haribo fersken, fusel som seg hør og bør. Med vann kommer appelsinskall og appelsinblomst. Stekt kyllingfilét og aprikoschutney.
Smak: Malt, lett svovelpreg, gule epler. Med vann blir maltpreget mer brøddeigaktig, og jeg får plutselig sterke assosiasjoner til “Full Scottish Breakfast” uten at jeg helt klarer å sette fingeren på hva det er… White pudding, kanskje? Haggis?
Kommentar: Fortsatt helt utmerket, litt så man lurer på hva poenget med lagring er.
Det er ikke så lenge siden jeg skrev smaksnotat for denne sist, men jeg tenker det kan være interessant, over tid, å få flere vurderinger av den samme tapningen, også for ferdiglagret whisky. Vi får se. Denne gangen smakte jeg Vit Hund opp mot nysprit fra Myken, mer om det om noen få strakser.
Etter noe forvirring angående plassering av både Tevsjö og Gammelstilla hadde vi stor tro på at vi skulle finne Mackmyra uten problemer, siden vi hadde kjørt forbi dette skiltet dagen før:
Vi svingte følgelig av mot Hagaström, og kjørte rett forbi Mackmyra uten å legge merke til det… Når vi fikk bange anelser og snudde oss så vi straks hvor vi skulle, men fra den siden vi hadde kommet var det trær som sperret utsikten til Mackmyra Whiskyby.
Vi hadde en avtale med Angela D’Orazio, Mackmyras Master Blender, som vi begge har truffet før, blant annet var jeg på smakingen hennes på en av de første Oslo Whiskyfestivalene når hun presenterte Mackmyra fra småfat (lenge før Preludium først ble sluppet). Siden Mackmyra har en streng aldersgrense på 15 år for å få komme inn på destilleriet for omvisning klarte vi heldigvis å overtale Angela til å ta to runder, en med hver av oss voksne, mens den andre ventet utenfor med ungene og plukket blåbær, som skogen beleilig nok var full av.
Jeg var først ute, og turen gikk først opp til «skogslageret», som er bygd for å skjules i terrenget med gress på taket. Skogslageret er Mackmyras nyeste lager, og de bygger på med en ny modul for hvert 1000. fat.
Det er noe med småfat, man kan bli ganske fristet til å ta med seg en par under armen når man går…
Etter lageret fikk vi ta en titt på «rökanläggningen», som rett og slett er bygd i en gammel shipping container. At det funker kan man jo lett bedømme ved å ta seg en smak av en Mackmyra Svensk Rök, for eksempel.
Så var det inn i selve destilleriet, og dette hadde vi gledet oss til. Det er alltid gøy å se et nytt (for oss) destilleri fra innsiden, men Mackmyra er likevel noe for seg selv, siden det er konstruert med gravitasjonsprinsippet. Det betyr for det første at destilleribygningen er HØY.
Vi startet turen med å ikle oss grå labfrakker og labbe opp til øverste etasje. Her er det en viss utsikt.
En maltheis transporterer malten opp til toppen av destilleriet. Her slippes malten ned i mølla, som altså er det første leddet i prosessen som har fått pass i høyblokka.
Deretter «faller» gristen ned en etasje til meskekaret, tilsettes vann og vørteren kan ekstraheres. Den renner pent og pyntelig ned en etasje til, til bryggekarene, der den tilsettes gjær og får bli til øl. Så er vi klar for den morsomme biten, det vil si destillasjon. Mackmyra har lekre, tradisjonelle stills av den skotske typen.
WashstillSpiritstill
Her, eller rettere sagt i etasjen under den bildene av stillsene er tatt fra, finner vi en ting til som er unikt for Mackmyra (meg bekjent). Det gamle nordiske begrepet for den dingsen spriten renner gjennom for inspeksjon, «the spirit safe» i Skottland, er nemlig spritklokke. Og spritklokker er nettopp hva Mackmyra har.
Man får lyst til å gni seg i hendene og bryte ut i et «Ahahahahaaa» i beste gal vitenskapsmannstil på dette punktet, faktisk. Labfrakken hjelper ikke.
Ikke lenge etter besøket ramlet jeg over et bilde fra Romedal brenneri, av deres spritklokke. Det kan sees hos Digitalt museum.
Hadde vi vært på ferie uten barn hadde vi nok sørget for å få booket oss en middag med tilhørende smaking i restauranten. Som det var siklet vi litt over baren.
Jeg som ikke kjører fikk også et par kjappe smaksprøver, men nå begynte tålmodigheten til selskapets yngre deltagere å svinne hen, så jeg måtte glatt konstantere at det fikk bli med et par kjappe. Mackmyra Midnattsol har jeg smakt igjen under bedre forutsetninger senere, men her følger inntrykket av de to andre:
Mackmyra Moment Bärnsten (flaske 1550 av 1550…!) 49,8 % luktet av appelsinskall, eik og timian og hadde hint av røyk på nesa. Den smakte eik, appelsinskall og mørk sjokolade.
Mackmyra Moment Malström 46,4 % luktet eik, kald stein og aske, og smakte lett bittert med litt fuselpreg (av den gode sorten), og dessuten honning, frukt og aske.
Jeg hadde gladelig tatt meg en durabelig dram av hvilken som helst av dem og forskanset meg i et hjørne, men var nødt til å takke pent takk for turen og pakke familien i bilen for neste etappe av Tour de Suède i stedet (det var vår siste morgen i Gävletraktene). Det var også det siste destilleri- eller bryggeribesøket, så da kan jeg utrope meg ferdig med rapportene, bare et halvår etter turen. Akk ja.
Sigtuna Brygghus har lagt sin elsk i det som har blitt «folke-håndverksølen» – IPA. I oktober lanserte de en samleboks med fire forskjellige IPAer: «Sigtuna inspired by IPA Mixpack»
Den første ølen ut fra denne boksen er en 4%-lig session IPA som er «brewed like an early Californian craft IPA».
Farge: Gylden oransje med et tynt, hvitt skum.
Nese: Fruktig og litt søtlig med en markant bitterhet. Varm aroma som fører tankene til varmere himmelstrøk. Lett og liflig.
Smak: Et litt surt bitterpreg med et hint av bruspulver. En del fruktighet med tropisk preg finnes her også. Litt for markant kullsyrepreg for meg.
Konklusjon: Jeg antar at i mikrobryggerienes barndom hadde dette vært et kongeøl. Men i dagens miljø faller det litt igjennom. Ubalansert og med litt for skarpe kanter til å være et session ale i min bok.
Innkjøpt: Systembolaget Åre, Sverige (101,60 SEK for 4x33cl mikspakk)
Nese: Smørbukk, mye smørbukk. Litt ristet korn. Med vann dukker det opp gummi på nesa også, varme bildekk. Også her får jeg hint av svart pepper.
