Om maltwhisky og sider og annen god drikke. Carpe aqua vitae.
Produsert av Carlsberg Sverige, så jeg har ikke så høye forhåpninger til at den skal være noe som ligner på semi dry.
Nese: Pærebrus og søte, gule epler.
Smak: Eple- og pærebrus med et bitt av sitronsaft.
Kommentar: Mja. Sorry, Carlsberg, det krever mer enn litt sitronsaft for å gjøre en sider semi dry. Men det var god brus, dette her. Frisk og fin eple- og pæresmak. Sider er det ikke.
Briska Äppelcider med smak av fläder og Somersby Elderflower Lime, begge på 4,5 %, head-to-head. Spenningen er til å ta og føle på.
Den mest åpenbare forskjellen er fargen, Briskaen er likblek sammenlignet med Somersbyen. På lukta er det lite som skiller, de lukter i det hele tatt ikke så mye noen av dem. Legger jeg godviljen til kan jeg kanskje kjenne et snev av hylleblomst, men det er ikke noe jeg ville bemerket om ikke jeg lette etter det. Smaksmessig er det ikke stort bedre, det smaker Mozell, med et snev av noe som sikkert skal forestille å være hylleblomst. Briskaen er hakket friskere i smaken og «vinner» helt klart testen, men ingen av dem kan karakteriseres som noe annet enn brus med alkohol.
Nese: Ganske friskt av grønne epler med litt appelsin slengt inn i miksen.
Smak: Jeg er positivt overrasket over hvor tørr den faktisk er. Det vil si, den er først og fremst syrlig, det er ingen munnsnurpende tørrhet det er snakk om. Men frisk og fin er den med smak av syrlige grønne epler, sitron og pærekart.
Kommentar: Slett ikke dum. Den syrlige friskheten passer ganske perfekt i den trønderske hetebølgen.
Nese: Sitron, syrin og stikkelsbær. Etter litt dukker eika opp og jeg finner kanel og kamferdrops. Ingen stor utvikling med vann, men litt mer syrlig fruktighet kommer fram, litt pæredrops og granny smith epler.
Smak: Eik, syrin og… eik. Samtidig smaker den ganske friskt og lett, hvilket egentlig er en selvmotsigelse med så mye eikesmak. Mye det samme med vann, men kamferdropsene fra lukta gjør seg gjeldende også på smaken og ettersmaken får plutselig et ekstremt vaniljekrempreg.
Kommentar: Den kler navnet sitt, for det er definitivt en sommerwhisky, eller det man ofte kaller en fin aperitif. Vel, på Dufftownfestivalen ville den vel blitt kalt en fin pre-frokost-dram. Samtidig er den litt sneaky, for det er en god del smak her, det bare tynger ikke ned whiskyen overhodet.
Nese: Lett svidd einertre og einerbær. Sitron. Vanilje og kaffetoner, og krydder; chai? Mer av det samme med vann, men etterhvert også kalk og mineralske toner.
Smak: Mye. Skal vi se: Umiddelbart litt brent gummi og lakris, deretter urter og etterhvert eikeplanker og på ettersmaken kaffe. Kalken dukker opp på smaken også med vann.
Kommentar: Jeg har en The Challenger i et annet glass for å sammenligne, og der jeg synes fortsatt Challenger er lukket på nesen. Explorer er mer tilbake til full in-your-face-nese. Men begge er gode. Skikkelig gode. Om et halvår kommer fjerde og siste tapning i The Early Days Collection. Jeg kommer til å sitte klar på slippdagen da også, og når den er i hus blir det selvsagt en kvadrupel parallellsmaking. Jeg gleder meg allerede.
Jämtlands lagret en batch av sitt Strong Ale på fat fra Mackmyra. Det ga 3500 flasker som ble sluppet på Systembolaget i februar og vi hadde egentlig tenkt at «det kan vi jo kjøpe når vi er i Östersund på maltfestivalen», men en bisetning på Facebook gjorde at jeg hev meg over nettbestilling og fikk reservert seks flasker som ventet på meg i Åre (jeg fikk ikke bestille dem til Östersund, for der sto de jo i hylla), for plutselig var alle flaskene borte. Vi smakte selvsagt på ølet på maltfestivalen, og var skjønt enige om at det var knallgodt og at det var flaks at jeg hadde fått tak i noen flasker. Det virket som en enda bedre idé når vi møtte på Håkan (som guidet oss rundt Jämtlands i sommer) litt senere, for han kunne fortelle at det DER, nei det kom de nok ikke til å gjøre igjen. Det var ALT for mye jobb. Det hører med til historien at det er 40-liters fat det er snakk om. Man kan jo forstå at det å fordele 1750 liter øl på noen-og-førti fat og så etter lagring helle det tilbake på tank for å få det gjennom flaskeanlegget virker som mer trøbbel enn det er verdt for et bryggeri som selger såpass godt som de gjør av standardølet sitt.
Nese: Rikelig med fyldig, karamellaktig malt, vanilje og spekepølse.
Smak: Salt lakris, ristet malt, vanilje og sotete røyk.
Kommentar: Det blir ikke så mye bedre. Her er fylde og kompleksitet i bøtter og spann, samtidig som dette er, som det meste av Jämtland sitt øl, et godt øl å drikke. Å kalle det session ale når det det på 9 % er kanskje å overdrive, men samtidig er det nærmest det det er.
Sverige: Box har hatt besøk av en gjeng svenske whiskybloggere. Les om besøket hos peat.se, Änglarnas andel og Samuel Whisky (og sikkert fler av dem etter hvert).
Frankrike: Ferie i Frankrike i sommer. The Whisky Lady forteller om tre ikke-whisky-destillerier du bør få med deg.
Internett: Skotsk taake har testet Drumguish og beviser at slakt er noe av det morsomste man kan lese (det er forøvrig ganske morsomt å skrive også, når produktet fortjener det).
Hele verden: Er tequila det nye store? Clay Risen har skrevet en artikkel for Fortune om satsingen på «håndverkstequila» som blant annet Diageo har begitt seg inn på.
Aberdeen: Knut Albert har vært i Aberdeen og rapporterer om barer man bør besøke og barer man bør styre unna, så langt: The Grill og fire andre.
Ukas blogg/nettside: Mona har skilt ut vinpratet sitt fra resten av bloggen og lansert Vinhøna. Sånn passe lite høytidelige vinomtaler der det er mulig å plukke opp noen tips og en og annen drinkoppskrift, trivelig lesing synes jeg.
Tørr, ufiltrert, musserende eplesider fra Gotland, laget på eplesortene Aroma, Signe Tillisch og Discovery.
Nese: Røde epler, men likevel syrlig og tørt. Litt sitron. Litt kjeller.
Smak: Granny Smith, så tørr at første slurken er et lite sjokk for tunga. Bra fylde fra eplene som balanserer det tørre, også på smaken tenker jeg på røde epler selv om det altså er langt fra søtt.
Kommentar: Dette er sider. Sannsynligvis den beste svenske jeg har drukket, og den slår det meste jeg har drukket utenfor Storbritannia. Skulle gjerne hatt en kasse eller tre.
The Great Adventures of Mofaza er navnet på en serie øl fra Jemtehed og Brande der de brygger en pale ale med en eneste humlesort og turen denne gangen har kommet til Athanum. Denne humlesorten er ikke så utbredt enda og er vel kanskje litt for lik klassikere som Cascade og Amarillo for å bli virkelig populær. Kjennetegnene er sitrus (grapefrukt), jordtoner og florale toner. Navnet er etter stedet der Charles Carpenter grunnla den første humegården i Yakimadalen (Washington State, USA).
Farge: Lys gylden, litt mot gressgul. Tett og hvitt skum.
Nese: Lett sitrus og gode toner av gammel jordkjeller. Lett fruktighet med preg av aprikos, druer og lett utvannet husholdningssaft.
Smak: Lett og litt vannaktig til å begynne med. En god fruktighet ligger i bunnen med epler, røde druer og tørket aprikos. Muligens et lite hint av furunåler også. En god maltbase gir en rund og snill totalsmak.
Konklusjon: En god pale ale som ligger i det lette spekteret. Litt morsommere siden den er med en litt uvanlig humle. I det hele en god og frisk pale ale som godt kan bli med hjem fra Sverige flere ganger.
Innkjøpt: Systembolaget Kyrkgatan, Östersund (27,80SEK / 33cl)
Nils Oscar fikk i juni 2014 og i seks måneder framover en ny brygger på korttidsopphold. Dette var Chris Kirk som tidligere har vært brygger hos Great Divide (nå er han sjefbrygger hos Moffat Station Restaurant and Brewery i Winter Park, Colorado). Det var han som står bak dette ølet som vant heder, ære og gullmedalje på forårets Stockholm Beer & Whisky
Pandemonium dukket opp i det engelske språket i John Miltons Paradise Lost (ble vel opprinnelig skrevet «Pandæmonium». Det er stedet der alle demonene bor. I nyere tid har det også blitt brukt om kaos, anarki, bråk og spontane, veldig høye rop som oftest fra en større gruppe mennesker (ofte inne på et idrettsanlegg).
Ølet i seg selv en skotsk ale (Scotch Ale/Wee Heavy) og skal derfor være veldig maltdrevet. Etiketten kan også avsløre at det er tilsatt uraffinert rørsukker og røstet malt i tillegg til de vanlige elementene.
Farge: Klar brun med et godt rødskjær. Et skum med et lett brunlig preg men som forsvinner veldig raskt.
Nese: Mørk malt og maltsødme med et lite hint av fjøs. En brent karakter er også å finne i tillegg til en viss syrlig friskhet.
Smak: Starter rimelig lett og ukomplisert ut men kommer seg etterhvert. En mørk og dyp smak fra de forskjellige maltsortene med en god, men ikke alt for kraftig, sødme som balanseres gode av en frisk bitterhet. Bitterheten forsøker å balansere de tyngre smakene med blir mest liggende som et slør over dem. En forfriskende og sødmefylt ettersmak sitter i lenge.
Konklusjon: Mistenker at det er humlinga som gjør dette til en ganske anderledes Wee Heavy enn de jeg har smakt tidligere. De tunge, rike, kraftige smakene er de tilsløres av det forfriskende humlepreget. Er ikke helt sikker på om jeg er en fan eller ikke enda. Har heldigvis en flaske til som kan få utvikle seg litt.
Innkjøpt: Systembolaget Kyrkgatan, Östersund (28,80SEK / 33cl)